Troféjakt - den siste løvejakten

Allerede for noen år siden, meldte media at rike nordmenn, gjerne fra finansverdenen, hadde fått øynene opp for troféjakt på de «fem store» i Afrika. NRK Dagsrevyen intervjuet nylig noen av de som arrangerer slike turer for nordmenn. Ved å lytte til operatørene og deltagerne selv fremstår det mer enn tydelig hvorfor skyting av løver, elefanter, neshorn, bøfler og leoparder anses for en attråverdig aktivitet. Troféjakt drives for moro skyld, for spenningen ved å ta livet at et mektig dyr og for statusen det er å ha et slikt dyr i død tilstand i eget hjem. Safari Club International, troféjegernes interesseorganisasjon, formulerer det slik: «Det er gøy. Det er et favoritt-tidsfordriv.»

Dødskamp på 40 timer

Det er altså – naturligvis – ikke for «dyrenes skyld». Skyter man et dyr, frarøver man det hele dets livspotensiale. Troféjegere driver ikke barmhjertighetsdrap på syke og skadde dyr. De har betalt for å få med seg et trofé hjem – og dette trofeet kommer fra dyr som selv har all interesse av å leve. Man påfører også dyret smerte, i flere tilfeller langvarig. Det nyeste og mest kjente eksempelet på konsekvensen av jakt med pil og bue – et ikke uvanlig våpen innenfor trofejakt – er løven Cecils dødskamp på 40 timer.

Etter Cecils død, kjemper trofejaktmiljøet i motvind for sin berettigelse. Safari Club International har suspendert jegeren og hans guide. De vil distansere seg fra den ulovlige jakten som deres medlemmer har rotet seg inn i, men som jegerne etter eget utsagn selv trodde var lovlig. Hvor stor er egentlig forskjellen mellom lovlig og ulovlig jakt? Den zimbabwiske kommentatoren Alex Magaisa, har en klar mening om dette: «Profesjonsjegere er rett og slett glorifiserte krypskyttere.»

Jakt-turisme er et høyst omdiskutert tema innen naturforvaltning. Noen forskere mener det er et «nødvendig onde». En representant for NMBU har blitt sitert i norske medier på at troféjakt er «dyrevern». Dette er meningsløs begrepsbruk, som underslår både motivet med trofejakten og dyrenes interesser. Men teorien bak slike tanker har vært at penger fra jaktturisme kan finansiere kamp mot ulovlig jakt. De siste årene har imidlertid flere forskere reist kritiske stemmer. Analysebyrået Economist at Large fant at bare 3% av pengene fra jaktturisme går til lokalsamfunnene, det meste ender i lommene på jaktselskaper eller profesjonelle jegere.  Når den sør-afrikanske jaktarrangøren Strauss Jordan på jaktmessen i Elverum nylig, uttaler at «dyrene får verdi gjennom jakt og pengene kommer inn og spres til lokalbefolkningen», er det derfor grunn til mistanke om at han snakker mot bedre vitende. Trofejakt er først og fremst en business for de få. Både nasjonale og utenlandske enkeltpersoner kan tjene seg rike på å forsyne velstående jaktturister med Afrikas ville dyr. Men industrien bidrar minimalt til lokal og nasjonal økonomi og utgjør kun 1,8% av totale turistinntekter. Den bidrar også i liten grad med lokale arbeidsplasser sammenlignet med f.eks. fototurisme. Grenselinjen mot korrupsjon og ulovlig jakt er ofte tynn. Og forskning har vist at antall dyr av sårbare arter går ned i områder der jaktturisme drives. Desto sjeldnere et dyr er, desto større populariteten blant jegere og jakttrykket øker. Forskere har tatt til orde for at trofejakt gjør større skade på ville dyrepopulasjoner enn man har antatt.

Løver avles opp for å skytes

Troféjakt som «bevaringsstrategi» får også en rekke utslag som ytterligere setter dyrs velferd i fare. For der det er et marked for å skyte dyr, dannes det også raskt et tilbud. Delvis tilfredsstilles markedet ved å presse kvotene på de ville dyrene opp – men delvis handler det nå om avl: Finner man ikke flere ville dyr å drepe, kan man alltids produsere noen. «Canned hunts» betyr at dyr er avlet opp kun for å slippes ut foran en jegers pil eller geværmunning. Hundrevis av løver avles årlig opp for å skytes, og industrien har vokst raskt i Sør-Afrika. Å avle opp truede dyr er derfor ikke nødvendigvis en god gjerning. Når det gjelder løver, er slike tiltak mest sannsynlig del av en jaktindustri, hvor dyrets formål er å bli skutt som trofé eller slaktet for salg av kroppsdeler – ikke leve et fritt liv i egnet habitat. Dyrenes levekår er formet etter samme prinsipp som i industrielt husdyrhold: Hunnløver i bur og trange innhegninger fratas ungene så fort som mulig for å kunne produsere nye. Og med frekkhetens nådegave får endel av disse institusjonene frivillige dyrekjære ungdommer til å betale for å selv å jobbe gratis på avlsfasilitetene i den tro av de bidrar til «bevaring». Det jaktselskapet NRK har intervjuet arrangerer for øvrig også turer med «møte med ekte løver på farm hvor de driver avl». En fersk dokumentar fra Sør- Afrika, Blood Lions, viser tydelig hvorfor slike farmer, og jaktturismen de avler dyrene for, burde være kriminalisert.

Uansett fra hvilken vinkel man ser troféjakt fra, handler den fortsatt om underholdning gjennom maktdemonstrasjon og dominans. Det er en følelsesbasert industri, hvor følelsen av å kunne dominere og ta livet fra et kraftfullt dyr bringer tilfredsstillelse.

Jaktindustrien reduserer dyrene til varer man skal tjene penger på – også i deres kanskje siste fase som art her på jorden. Et truet dyr kan ha en pengeverdi på hundretusener av kroner som død. Men i seg selv forblir dyret verdiløst, så lenge vi ikke innser individenes verdi for seg selv og hverandre. Troféjakt er uttrykk for akkurat den holdningen til dyr man må til livs hvis vi skal klare å ta hensyn til dyrene og deres leveområder. Ikke før individenes verdi for seg selv blir en vesentlig faktor for oss, vil vi klare å verne dem for deres egen skyld, uten tanke på hva vi kan presse ut av dem som gevinst for oss selv.

Samliv med store ville dyr er ikke konfliktfritt, og det er meningsforskjeller om hvordan menneskenes forhold til dem skal være i de landene som er hjem til noen av verdens mest truede arter. I løvenes hjemland – som i ulvenes – er det flere mennesker som ønsker dem døde og ikke bryr seg om hvordan det skjer. Det er også mennesker begge steder som går til det skritt å drepe dyrene ulovlig fordi man mener så sterkt at de ikke har livets rett.

Norge burde være et foregangsland

Men stolthet over dyrene man deler sin natur med, er også til stede hos mange. Det er stoltheten over å være i stand til å beskytte dyrene for deres egen del som er dyrenes beste håp – i løvenes hjemland som i ulvenes. Vi har makt til å bestemme hvordan fremtiden skal se ut – men vi burde ikke hatt makt til å fradømme andre arter en plass i den. Det bør være lett å se hvorfor et land som Norge bør være foregangsland i nye løsninger for å leve med de relativt ufarlige rovdyrene som bor i vår natur – og ikke, slik vi dessverre er, kroneksempel på intoleranse. Vi må alle øke toleranse og forståelsen overfor dyrene som utgjør den ville naturen.

FNs nye resolusjon oppfordrer land til å «ta avgjørende skritt på nasjonalt nivå for å forebygge, bekjempe og utrydde ulovlig handel med dyr». Norge kan bidra blant annet med å forby markedsføring av troféjakt og forby import av troféer – slik NOAH nå foreslår. Men ikke minst kan vi feie for egen dør: Med stolthet over egne ville dyr, toleranse for deres eksistens og verdsetting av deres egenverdi kan vi være et bedre eksempel for verden enn det vi er i dag.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Dagbladet 11.08.2015.