– fortidsspøkelset som fortsatt er i live
I juli fikk jeg invitasjon til å delta på en internasjonal kunstnerworkshop på savannen i Namibia. Det skulle snart vise seg at denne skulle foregå på et «jakt-hotell» – et utfartssted for trofé-sugne utenlandske jegere på utkikk etter sjeldne dyrearter fra Afrika.
I kø for å jakte
På Frankfurt hovedflyplass innsjekkingsskranke var jeg i selskap med mange reisende på vei til Namibia. Blant disse ca. 10 jegere – noe jeg kunne se på deres spesielle avlange flate kofferter for oppbevaring av geværer. Menn i alderen 45 til 70 år. Noen korrekt, overklasseaktig antrukket i engelske tweedjakker, andre mer sultne rødmussede typer, kanskje fra et skandinavisk land. Sultne på «troféer» og nedleggelser av dyr i Afrika. Det så ut til at jakttrafikken til Afrika lever i aller beste velgående. «Jakt-hoteller» er big-business i Afrika, en stadig større inntektskilde for en smal hvit rik del av befolkningen som eier det meste av jorda. Europeerne har en serdeles brutal historie knyttet til erobringen av jorda i Namibia, med utrydding av titusener av de menneskene bodde der. Etterkommere av de folkeslag som en gang okkuperte landet, sitter fortsatt på store deler av områdene.
Jakt på tamme dyr
Fremme i det tørre varme Afrika, gikk turen til Kansimba Luxury Game Lodge. På vei inn i området måtte vi gjennom mange sluser av gjerdesystemer. Alle farmene var godt inngjerdet som i en militærforlegning. Ingen mulighet for dyr til å unnslippe områdene. Selve «jakt-hotellet» hadde tildels høye gjerder og mur rundt seg – en liten forlegning midt inne i de store inngjerdede naturområdene.
«Jakt-hoteller» er big-business i Afrika, en stadig større inntektskilde for en smal hvit rik del av befolkningen som eier det meste av jorda.»
Strutsen var absolutt sjefen i området. Med sin langstrukne hals var den høyest av dyrene, og dette så ut til å gi den en naturlig aura av respekt. Når strutsen strakte hals og kikket rundt seg, bykset de andre dyrene vekk fra området, til og med villsvinene. Oasen var opplyst om natten slik at vi kunne følge med på dyrenes gjøremål. Selv ble jeg fullstendig forelsket i en flokk med villsvin – skapninger med tilsynelatende stor humor, lekenhet og smarthet.
Dyrene i området ble regelmessig fôret på bestemte steder, hvor det alltid var tilgjengelig saltblokker og vann. Dette gjorde at dyrene trakk til stedene regelmessig, og ble delvis tamme. På disse stedene var det satt opp små kamuflerte hytter, med smale åpninger, noe bestyreren mente var for fotografering, men som vi alle skjønte først og fremst var for jakt. Mange av kunstnerne hadde sterke holdninger mot jakten, noe som gjorde at bestyreren vegret seg for å fortelle oss sannheten.
Leopardjegere
Jakten som foregikk mens vi var der, var på bukker som b.l.a. ble servert de kjøttspisende av kunsterne. Men etter en uke kom en far med sin tenåringssønn, fra Tyskland, for å jakte på leopard. Det koster ca. 3 000 norske kroner å drepe en leopard. Som «skapningens herre» inntok den unge pjokken safarijeepen, og freste ut i den 2 meter høye inngjerdede «villmarken». Da vi ble klar over at det var leopardjakt på ferde, skapte det diskusjon blant kunsterne som generelt likte dette meget dårlig. Leoparden står på listen over truede, sårbare arter, med ca. 400 gjenlevende dyr. 200 ca. av dem i Namibia. Jegerne måtte imidlertid både denne og de påfølgende dager returnere uten bytte – leoparden lot seg ikke fange.
Lykkelige troféjegere får sin fangst
Men er du ute etter et trofé på «jakt-hotell» i Afrika er du ellers garantert bytte. Det er kun dyr som leoparder som har muligheten til å fordufte gjennom sine klatreegenskaper. Så den unge tyskeren fikk det som han ville. En dag trillet en lastebil inn med en nyskutt gravid sebra. Gutten hadde fått sitt trofè. Jeg filmet «begivenheten» og faren skrøt stolt at sønnen hadde skutt den selv og at han var meget lykkelig. Hva han skulle med den? Beholde skinnet. Sebraen lå på lasteplanen med sin store svulmende mage som det var skutt et stort hull i. Fra neseborene rant blod. Sebraen ble snittet i bakbenene, hengt i kroker derfra, og med kjettingvaier heiset opp etter bena, dinglende med hodet ned mot betonggulvet. Så ble porten rullet ned foran oss.
En lidende gepard
På gårdsplassen der vi arbeidet, befant det seg noen innhegninger på ca. 40 m2, hvor det også var dyr. Inne i den ene gikk strutser kontinuerlig i sirkler. I den andre lå en ensom ung gepard, redd og tom i øynene. Det var hjerteskjærende å se den ligge der, kun til underholdning for safarijegere og andre som hadde problem med å få øye på den i naturen. Den var meget tynn, og fikk slengt inn noe ben og avfall fra slakt en til to ganger i uken. Et dyr kjent for sin fantastiske evne til rask bevegelse og fart, lå som en tom sekk skulende i et hjørne.
Naturens overmenn eller patetiske etterlevninger ?
Min oppfatning har alltid har vært at troféjakt er et patetisk forsøk på å være herre over skaperverket, og dette fikk jeg bekreftet til fulle Afrika. For troféjakt på «jakt-hotell» i Afrika er som å jakte i en dyrehave med dyr i innhegning. En ussel lekegrindforeteelse. Dyr bli solgt hoteller imellom, og importert til farmene. Og det er de hvite rike farmerne som tjener penger på “forlystelsen”. Namibia er et land med ekstremt skjev fordeling av pengesekken, og 4 000 hvite eier det meste av jorda. Landets villmark utarmes av mennesker fjernet fra naturen. Troféjakt fremstår som en grotesk manndoms-kompensasjon som setter dyrearters skjebne på spill.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2001.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
