Viggo Ree: Realistisk naturromantiker: Portrettintervju med Viggo Ree

Viggo Ree er også aktivist, og iherdig forsvarer av ville dyr og natur. Det er det heller ingen som er i tvil om. Viggo Ree er dessuten biolog. Det har han blitt gjennom utallige feltstudier: Alt fra registrering av fugl i Kurvfjorden under militærtjenesten, hvor han hadde 23 fridager i måneden, til polartokt i Miljøverndepartementets regi. Men her kommer tvilen inn i bildet; for hans motstandere begriper ikke hvordan han kan være kompetent til å kritisere dem, når han ikke engang har vært i gjennom universitetskvernen.

– Nå er jeg så lei av å få beskyldningen om ikke å være biolog, spesielt fra folk som Steinar Bastesen. Så i høst skaffet jeg meg en erklæring fra biologforeningen hvor det står om mitt medlemskap. Og når man er medlem av Norsk Biologforening, så er man neppe snekker, liksom…, da er man biolog.

Viggo Ree smiler overbærende, og putter side ti av gaupehøringen i faksmaskinen på sitt hjemmekontor i Røysa. Et rødt trehus med utallige møner og krinkelkroker huser Viggo Ree og hans familie, som består av hustru, sønn og katt.

– Angrer du på at du ikke tok formell utdannelse, men valgte feltveien til biologyrket?

– Nei! Man kunne fort ende opp som en tørr, kjedelig skrivebordszoolog. Da jeg jobbet på zoologisk museum i fugleavdelingen i 15 år, fikk jeg innblikk i hvordan mange hadde det i kontortilværelsen. Og det var ikke noe særlig sprut over den….

«Nå har jeg etablert et enkeltmannsforetak som heter Norsk Natur, hvor jeg driver konsulentvirksomhet.»

– Hvilke temaer innen miljø og dyrevern har du engasjert deg i gjennom tidene?

Det er et enormt bredt spekter, men først og fremst naturvernsaker knyttet til fugl og pattedyr; og litt kulturlandskap og forvaltning. Nå har jeg etablert et enkeltmannsforetak som heter Norsk Natur, hvor jeg driver konsulentvirksomhet. Og så sitter jeg fortsatt i noen obskure komiteer i Norsk Orintologisk forening; f.eks. en komite som gir alle verdens fuglerarter norske navn. Det hører med til det mer surrealistiske innslaget i tilværelsen, når vi sitter en kveld og en natt og navnsettter f.eks. alle verdens hakkespetter.

– Hvorfor valgte du vern av ville dyr fremfor husdyr?

– Det er et godt spørsmål, for jeg vokste jo opp på gård og er veldig opptatt av husdyr også. Jeg begynte å tegne allerde som to-åring, og selv da var det primært ville, såkalt «afrikadyr». Husdyr har fascinert meg i mindre grad… Det var også en periode i livet mitt hvor jeg var sportsmann og samlet på frimerker, og interessen for natur lå veldig langt nede. Men så begynte jeg å stoppe ut fugler og dyr og jakte. Det var liksom inngangsporten til en ny interesse for dyr. Jeg har fått med hele den pakka. Det har nok vært et problem for de som har irritert seg over mine artikler om jakt, for eksempel. Jeg holdt på med det i fire år mens jeg gikk på gymnaset. Men så sluttet jeg. Jeg fikk så mye fredet vilt at jeg ikke hadde samvittighet til å holde på med det lenger. Jeg satte vekk børsa, skalpellkniven og arsenikkboksen; PANG! Så dro jeg til Spania i 1970 for å studere fugler.

– Er det et paradoks at det å arbeide med de døde fikk deg til å fatte interesse for det levende?

– Nei, det er ikke et paradoks, jeg vil nok si at mange kommer til en god forståelse av naturen og dyrene gjennom det å arbeide med døde dyr og å jakte. Mange fortsetter jo i dette sporet hele livet, men for noen er det ledd i en viktig prosess mot å komme til en annen oppfatning.

«Det har nok vært et problem for de som har irritert seg over mine artikler om jakt, for eksempel. (…).»

– Hva skjer med de som fortsetter i samme spor?

– Det brukes en rekke argumenter fra jegerne på hvorfor de jakter. Noen er sanne , f.eks. det med spenningen. Men de er gode til å kamuflere det som egentlig er den bakenforliggende årsaken, nemlig trangen til å få tatt livet av disse dyrene. Det kan jeg skrive under på sjøl. Det som vi sier i Østerdalen, «å ha hæl», gleden ved å drepe et annet dyr, er en viktig faktor – den gamle veidemannstrangen til varpet. Når man har passert 25 år har de fleste lært seg at de må si noe annet… Derfor var det så interessant å se programmet på NRK, om tre unge gutter på 16 år. De var for unge, de hadde ikke lært seg å juge ennå. Den ene fikk spørsmål om det å ta liv, fordi dette er en svært alvorlig sak, egentlig… Da begynte han å le, og sa han at når han satt på duejakt og bomma på tjue duer, og endelig fikk et treff på en due, så var det en stor nytelse å se at han klarte å ta livet av det dyret… Det som i allefall er gledelig hos enkelte jegere er at når de blir gamle så får de mer ærefrykt for livet, det å drepe plager dem mer og mer. Du hører det ofte fra jegere på 70-80 år. Det er bare så synd at de kommer frem til det ved livets slutt og ikke som tjueåring, som jeg var så heldig å oppleve.

«Når du ligger i timesvis og studerer dyr, blir du etterhvert kjent med dyrene på individnivå, ser at de har en personlighet. Da tenker jeg mye mer på at når jeger´n går ut og skyter, så skyter han f.eks. en gaupemor vekk fra ungene, eller en gaupehann klar for parringen, vekk fra hele opplegget.»

Akkurat spenningen har jeg kanalisert fra våpen til kikkert, skisseblokk og kamera. Det er langt mer spennende; da kan jeg for det første komme igjen og se på de samme dyrene neste dag, og kanskje neste år, jeg kan ta med meg noen venner. Men når en jeger skal få tilfredsstilt sin naturopplevelse, så er det der og da. Han har både fratatt andre mennesker opplevelsen av dyret, pluss at han har fratatt dyret livet. Et godt eksempel er en dåhjort som kom til Trysil. Det var mange som kom for å se på dette flotte dyret, de kom langveisfra, og hele bygda gledet seg over ham. Så var det en jeger som ikke klarte å la være… Argumentasjonen hans var at han trodde dyret var skadet og at han liksom skulle hjelpe det, da. Så skjøt han dyret. Og da var det slutt.

Når du ligger i timesvis og studerer dyr, blir du etterhvert kjent med dyrene på individnivå, ser at de har en personlighet. Da tenker jeg mye mer på at når jeger´n går ut og skyter, så skyter han f.eks. en gaupemor vekk fra ungene, eller en gaupehann klar for parringen, vekk fra hele opplegget. Du får et helt annet forhold til det.

– Du er jo absolutt kritisk til jakt. Er det andre grunner til dette enn at du så at mange truede dyr ble tatt?

– Det var mange årsaker. Og faktisk var jeg i hele 1973 vegetarianer også. Og det var på dyrevernmessig basis… Men grunnen til at jeg la bort børsa var jo på mange plan, jeg ble så skremt av holdningene; det er jo 1800 talls tankegods. For eksempel «nyttedyr» og «skadedyr», det at man hele tiden skal «pleie» naturen. Det betyr i praksis en framelsking av individtettheten for enkelte arter som man vil jakte, på bekostning av f.eks. rovdyrene.

«(…) Men jeg personlig har ikke noen glede av å drepe dyr, det overlater jeg til andre, enten dyktige jegere eller dyktige slaktere.»

– Du er kritisk til jakt, men er ikke prinsippielt imot jakt eller det å drepe dyr for å spise dem?

– I og med at jeg spiser kjøtt, så er jeg ikke det. Men jeg personlig har ikke noen glede av å drepe dyr, det overlater jeg til andre, enten dyktige jegere eller dyktige slaktere.

– Hvorfor sluttet du å være vegetarianer, egentlig?

– Det var for meg et samvittighetsspørsmål som varte i ca. ett år. Men etter det tenkte jeg nøyere i gjennom det, og siden det så har jeg vært på samme ståsted nå i over 20 år.

– Hva vil det si å » tenke nøyere igjennom»?

– Jeg fant ut at i utgangspunktet har jeg ikke noe i mot at man forsyner seg av naturen, også når det gjelder animalske produkter…

– Ofte sier jegerne at de jakter for dyrenes skyld, for at ikke dyrene skal bli for mange og bli syke…

– Neida, neida, det gjør de ikke. Den typiske jegeren er en som ser fram til rett og slett en ekstra friuke eller to på høsten, hvor du kan komme vekk fra kjerring og unger. Du kan komme sammen med gutta på tur og dyrke kameratskapet med litt festing og brennvin på kvelden, og så drar de ut på dagen og får selvfølgelig med seg storstilte naturopplevelser. Men blant mine naturvernvenner finnes det noen storviltjegere som er ekstremt seriøse, og som er veldig kritiske til noen av sine kollegaer.

– Hva tror du er motivet for de jegerne du kaller seriøse?

– En som utøver jakten på en mest mulig human måte. En som følger viltloven, og som i tillegg har hovedmotivet å skaffe seg kjøtt. Det er det eneste fornuftige argumentet for jakt som jeg har; at det er matauk.

Men når det gjelder fuglejakt med hagle, er det så mye skadeskyting, at professor Steen ved Universitetet sier det at omlag halvparten av de fuglene som får hagl i seg, finner jegeren aldri igjen. Dette representerer et gigantisk dyreplageri hver høst. Hver høst tar jegerne 1/2 million ryper. Dvs at 1/2 million ryper lider en kortere eller lengre smertefull død. Haglejakten er en side ved saken som jeg er veldig betenkt over.

– Er det noen former for jakt som du helst skulle sett var forbudt?

– Ja, ja! Hadde det vært opp til meg, ville omtrent all form for fellefangst vært forbudt, jeg ville gått inn for totalfredning av en rekke arter og vårjakt på bever ville jeg avskaffet tvert. Hijakt også. Vi har jo et grunnprinsipp i norsk viltlov at dyrene skal være fredet i yngletiden. Men for enkelte arter har jegerne greid å unndra seg den bestemmelsen; det gjelder for mink, rev og kråke. Selv svensekene har jo faktisk yngletidsfredning på minken.

– Hva er prinsippet i norsk viltforvaltning?

– I viltloven er det tre hovedinternsjoner:Ved siden av det å ta ut høstningsmulig kjøtt eller pelsoverskudd av naturen så går det på to andre veldige viktige faktorer som folk ikke er klar over; den ene er at det skal være tradisjon på jakt-typen i Norge, og det siste er at jakten skal være allment akseptert blant befolkningen.

– Folk er heller ikke klar over at floskelen til Gro om bærekraftig fangst og utvikling, sånn som det praktiseres i Norge, betyr at har man en eller annen resurs, så skal man beskatte. Men hvis du tenker deg om, så er jo det stikk i strid med grunnprinsippene i viltloven. Der står det bare at du kan høste av overskuddet. Viltloven baserer seg i utgangspunktet på dyrenes egenverdi. Før 1981 var alle arter jaktbare, men noen få var fredet. Nå er alle i utgangspunktet fredet, men enkelte er jaktbare for fem år av gangen.

«(…) Men vi har manipulert så mye med naturen, at når det gjelder f.eks. elgen, har vi selv brakt elgstammen opp på det mangfoldigdobbelte av hva den var tidligere, både p.g.a. det moderne skogbruket og rettet avskyting under jakten.»

– Men hvis man ikke bare fokuserte på artenes egenverdi, men også individenes, og dermed ikke spiste kjøtt med mindre det var livsnødvendig, mener du dette ville føre til ubalanse ?

– Neida, man kan godt overlate dyrene til seg selv. Men vi har manipulert så mye med naturen, at når det gjelder f.eks. elgen, har vi selv brakt elgstammen opp på det mangfoldigdobbelte av hva den var tidligere, både p.g.a. det moderne skogbruket og rettet avskyting under jakten. Da er det klart at hvis vi nå plutselig overlot elgen helt til seg selv, ville vi få enorme svingninger i bestanden, fordi vi ikke har de store rovdyrene. Men det er jo mange arter vi ikke beskatter i Norge, meiser for eksempel og hakkespetter. De regulerer seg selv.

– Hvorfor er det tabubelagt å kritisere jakt i Norge?

– Jakt og fangst, spesielt på sjøpattedyr, føles for de fleste nordmenn som en del av vår kultur, identitet, det forbindes blant annet med vår storhetstid og med polarforskningen; å kritisere en selfanger er omtrent som å spytte på Amundsen. Samtidig er folk inngrodd i den tro at vi må drive fangst på disse artene for i det hele tatt å opprettholde bosetning langs kysten. Hvorfor skulle ikke det gjelde også andre steder i verden, hvor man ikke jakter på disse artene, men hvor det fortsatt er masse fisk og fiskere?

– Er du prinsippielt i mot sel og hvalfangst?

– Ja, der har jeg tatt et klart standpunkt mot! Jeg har 23 gode argumenter mot og 17 gode for, summen av de viktigeste motargumentene har gjort at jeg har tatt et skikkelig standpunkt mot. Det skyldes ikke minst at forvaltningen er basert på et system hvor det inngår veldig mye uredelighet, hvor møkka og det ubehagelige feies under teppet.

– Tror du det kan bli nødvendig med sel og hvalfangst i fremtiden, p.g.a. for høye bestander?

– Nei, aldri! Det er ren ønsketenking! Det er aldri vitenskaplig dokumentert at det vil bli nødvendig. Den dyregruppe som spiser mest fisk, ca. 70% av fisken, er fisken selv. 10% tar sjøpattedyrene og 10% tar menneskene.

– Er sjøpattedyrforskerne, slik du ser det, uavhengige?

– Nei, det svarteste kapittelet vi har i Norge er sjøpattedyrforskerne. Du kan dele dem i to: de som er lojale mot næringsinteressene og myndighetene, og som logrer med halen for å få millioner til egen forskning. De gir resultater som er rettet inn mot kommersiell fangst. Forskere som ønsker å jobbe med levende sel og hval får så lite midler at de knapt kan overleve som forskere. Men det vil jeg si, at toget i Lindbergsaken har begynt å gå andre veien, og jeg bare gleder meg til de forskjellige stoppestedene underveis. Det er nok ganske mange som angrer på at de sitter på det toget…hehe

«Den dyregruppe som spiser mest fisk, ca. 70% av fisken, er fisken selv. 10% tar sjøpattedyrene og 10% tar menneskene.»

– Når det gjelder forvaltning av sel, hval og rovdyr har holdningene endret seg fra offisielt hold, eller er det bare retorikken om å ta vare på bestandene som er endret?
Ja, holdningene har endret seg på noen vesentlige punkter, f.eks. med hensyn til rovdyrene. Det var offisiell norsk politikk helt fram til 1973 å forfølge disse artene. En offisiell norsk utrydningspolitikk… Nå vet vi at over 80% av befolkningen vil ta vare på disse artene, det synes jeg er et godt resultat på under 20 år.

– Hvilken gruppe er rovdyrenes største fiende i Norge?

– Det er norske bønder. Det viktigste i kampen for rovdyrene nå, er å fortelle det norske folk hva vi betaler til disse gjennom skatteseddelen, i form av rovvilterstatningerog støtte til bøndene. Majoriteten av dyrene dør uten at rovdyr er inne i bilder. Den berømte radiomerkede Deisjøbjørnen tok 20 sauer. Det tilsvarer det som går med av andre grunner i løpet av tre kvarter i beitesesongen. Så man må ikke påstå at bøndene er opptatt av dyrs lidelser. Norge er det eneste land hvor man har en slik driftsform; i andre land har man bestemte beiteområder som er gjerdet inn, eller man har gjetere med hund. Hvis man kjører bil over Sollihøgda, og det plutselig kommer 35 små grisunger løpende ut i veien, ville man ringe dyrevernet og politiet umiddelbart, og tenke at her er det noe galt… Men når man ser tilsvarende antall sau som ligger en meter fra trailerne i veikanten, er det liksom sånn det skal være.

– Er det ikke herrefolk-mentaliteten generelt, mer enn bøndene, som er årsaken til rovdyrhatet?

– Jo, det er viktig! «Herrefolket», den er bra… Det ligger latent i oss. Men en annen ting som hører med til det urgamle i oss, er trangen til å gå ut å gjøre noe med naturen når en art øker i antall. Mange nordmenn føler ubehag ved å leve ved siden av en art som er tallrik, samme hvilken art det er. Man merker det nå i distriktet her: «det er så mange svaner». Man skylder på all verdens latterlige argumenter for å komme disse svanene til livs. Det har vokst inn en generell oppfatning om at dyrene forurenser fordi de har avføring. Svanene gjør egentlig en fantastisk nytte for seg ved å beite på vannplanter, slik at desto mer svaner man har, desto langsommere vokser et vannområde til p.g.a. avrenning fra jordbruket. Men det har folk ingen begreper om, de driver hele tiden og snakker om at de driter, de driter, de driter… Det var f.eks. en politiker på radio som bare var opptatt av hva som kom ut bak på svanene. Jeg ble ringt opp av programlederen, og sa til henne; «Jeg er helt sikker på at du er så pensa inn på den tankegangen der, at hvis Sølvguttene kommer til Hønefoss for å holde konsert, så ville du si at; jo de var jo pene å se på, og vakkert sang de, men tenk på alle de ekskrementene som kom ut av bakstussene på alle de unge guttene!» Det er på det planet…

– Du ser på deg selv som naturverner mer enn dyreverner; synes du det er viktig å holde dyrevernargumentene adskilt fra naturdverndebatten?

– Nei, jeg ser på dyrevernet i den sammenhengen som en uhyre viktig faktor og støttespiller. Man skal ha like stor respekt for begge former for arbeid.

– Selv om du ikke arbeider med det, har du noen mening om tamdyrenes forhold, burde alle få sin frihet?

– Ja, de burde absolutt være frie, eller i alle fall i langt større grad enn nå. Det trist å komme inn i en moderne anstalt for f.eks. burhøner, når man sammenligner det med bestemors høner som løp fritt omkring… Akkurat det med husdyrhold er ikke min sterke side, men jeg gleder meg alltid over positive fremskritt som blir gjort på det området også.

«Med utgangspunktet i det som for meg er inspirasjonskilde som billedkunstner, ligger det i opplevelsen av dyrenes egenverdi, dyrenes integritet og urørt natur.»

– Hvorfor valgte du å bli en offentlig person uten spesiell tilknytning til én organisasjon?

– I alle sammenhenger trenger vi folk som er helt fritttalende som også kan rykke inn og kritisere sine egne. Organisasjoner kan nesten aldri gå så langt som de burde i mange viktige saker, noen er så overbyråkratiserte og tannløse at de snart ikke har noe å bidra med. Derfor har jeg opplevd at jeg som privatperson ofte kan komme mye lenger. Nå har jeg trukket meg mer tilbake i media, og jobber bak kulissene med mine kontakter både i Norge og i utlandet.

– Har du et overordnet verdisyn på forholdet dyr /menneske /natur?

– Med utgangspunktet i det som for meg er inspirasjonskilde som billedkunstner, ligger det i opplevelsen av dyrenes egenverdi, dyrenes integritet og urørt natur. Det går først og fremst på det etiske. men for meg som billedkunstner er jeg også opptatt av det estetiske. Det er jo en estetisk nytelse også å se et dyr. Og siden de store landskapene til de grader er påvirket av oss mennesker, får man trøste seg med minoritetslandskapene og glede seg over noe så flott som en rødstrupe som sitter og synger på en kvist.

– Er det estetiske en inngangsport til det etiske?

– Ja, det kan det godt være. Det er for eksempel mange jegere som sier at de har bitt seg merke i det Viggo Ree sa; at han hadde byttet ut børsa med kikkert, skisseblokk og kamera. Og den gleden det gir å kunne oppleve naturen på en slik måte!

– Er du en naturromantiker?

– Jeg er en realistisk naturromantiker!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.