Samtidig med den første nyhetsmeldingen, sendte NOAH en mail ut til Nettverk for Olje-skadd Vilt (NOW) – et samarbeidsprosjekt i oppbygningsfasen, mellom NOAH, ulike miljøorganisasjoner, biologer og veterinærer. Det var nettopp en slik situasjon prosjektet var ment for, og det ble snart klart at det var vilje til å prøve å få til en rehabiliteringsaksjon. Men de tradisjonelle hindringene sto i veien: Lørdag 1. august startet skytingen av fuglene; 200 fugler ble skutt i løpet av lørdag og tidlig søndag.

Politikk for fuglene

Dette var imidlertid ikke det eneste som skjedde; lørdag var miljøvernminister Erik Solheim ute for å se på opprensingen av olje. Der fikk han også høre om muligheten for rehabilitering av fugl fra miljøvernorganisasjonene på plass. Og i bilen på vei til Oslo satt Solheim i telefonmøte med NOAH.

Søndag 2. august viste det seg at vi hadde lykkes; utpå dagen fikk Viltnemnda, som da var igang med skytingen, kontrabeskjed; nå skulle de isteden hjelpe til å fange inn fugl til rehabilitering. Søndag startet også oppriggingen av Fuglemottak på Langesund kaj. Representanter og frivillige fra de ulike organisa- sjoner reiste inn. Rehabiliteringsaksjonen var igang. Og for aller første gang i Norge ble den gjort på oppdrag av sentrale myndigheter.

En sjanse til

Tynne og våte kommer de første fuglene inn til mottaket. Noen blir levert av lokale frivilige som har klart å plukke dem opp fra stranden, andre er fanget inn med hov i de mer utilgjengelige områdene. De fleste er voksne ærfuglhunner. Fredag 7. august kommer en av dem, som skal bli «hetende» B66 etter den blå fotringen som settes på henne. Hun er tynn, uttørket av å ikke kunne drikke, og det kalde vannet har gått til skinnet hennes mellom fjærene som ligger i klumper. Hun ligger kraftløs i håndkleet og stritter ikke imot når en plasttube føres ned i halsen hennes og lunken væske skylles ned i kroen. Hun merker knapt at noen måler temperatur og undersøker henne. Så settes hun i en eske, det er mørkt rundt henne, og varmen kommer langsomt tilbake til kroppen.

Timer og dager går, mat og vann får hun via tube. Så begynner kreftene å vokse, hun kan spise selv, hun kan stritte imot igjen. Hun settes i et bur med fire andre. Svømmeføttene tråkker på fiskenetting-bunnen. Hun venter. Hun føler seg bedre, sterkere. Hun begynner å kikke etter en utgang når tøystykket over buret tas bort, og hender plukker henne opp for å veie, ta prøver og mate. Men hun rekker ikke, før verden gjemmes i et håndkle. I skjemaet hennes noteres blodverdier, vekt og allmenntilstand. Hun savner vann, savner frihet. Men ennå er hun ikke sterk nok til å klare det hun vil.

Kamp mot gamle myter

Mens fuglene strømmer inn til mottaket, og veterinærer, pleiere og frivillige fra Norge og utland jobber på spreng for å redde dem, går debatten i media om det er «verdt det». Mens de fleste miljøorganisasjoner er pådrivere for rehabilitering, er Miljøvernforbundets Kurt Oddekalv alltid på pletten etter oljesøl for å snakke varmt om nedskyting og ihjelslåing av skadde dyr. Mediene sprer de gamle mytene like villig nå som de har gjort i tidligere år: Påstander om at de fleste fuglene «dør likevel» etter at de er vasket, at bare «10 % overlever», og at de fortsatt «er fulle av olje» etter å ha blitt rehabilitert, får florere fritt uten krav om kilder.

«Vi viser til at 50-90 % av fugler i aksjoner utført med profesjonell hjelp har blitt rehabilitert, og at overlevelsen også på norske aksjoner har vært god.»

NOAH debatterer i alle medier. Vi viser til at 50-90 % av fugler i aksjoner utført med profesjonell hjelp har blitt rehabilitert, og at overlevelsen også på norske aksjoner har vært god. Vi informerer om norske overlevelsesstudier fra Rocknes som viser samme overlevelse for måkene som ble rehabilitert som for «uberørte» måker, ett år etterpå. Vi forklarer at fugler med normale blodprøver, vekt og allmenntilstand, på ingen måte er «fulle av olje», men tvert imot har klart seg over faren på lik linje med andre dyr som behandles mot forgiftning. Og det hjelper – sakte, men sikkert klarer man å balansere inntrykket av hva rehabilitering faktisk er.

Så kommer NINA-forsker Tycho Anker-Nilssen. Og «10%» er igjen på alle journalisters lepper… «Man kan ikke regne med å redde mer enn 10-15 prosent av de fuglene man vasker», sier Anker-Nilssen til Dagbladet, og siden Anker-Nilssen er fra NINA spør journalistene heller ikke nå etter kilder.

NOAH hiver seg på telefonen og forlanger kilder fra Anker-Nilssen. Det har han ikke tid til å oppgi, for han er travelt opptatt med å legge på røret. NOAH taler med NINAs direktør, som igjen taler med Anker-Nilssen, som nå sier at han aldri har oppgitt «10 %» til media. NOAH forklarer at det har ikke det minste å si, så lenge hele media-Norge tror at Anker-Nilssen har sagt dette… Direktøren sier at saken for deres del er avsluttet, NOAH sier at det bør den helst ikke være for da blir vi nødt til å ta oppgjøret i media. Direktøren sier de kanskje skal legge ut en presisering dagen etter. Dagen etter legger de ut en vag nyhetssak som på ingen måte retter opp inntrykket. NOAH må igjen ønske NINAs direktør «god morgen» per telefon, og opplyse om at «dementiet» ikke holder mål. Flere telefoner og omskrivinger senere, lar Anker-Nilssen seg intervjue av Dagbladet igjen, og denne gang er han både positiv til rehabilitering, og nevner ikke de ulykksalige 10%… Men da har NOAH for lengst sendt ut pressemeldingen «NINA-forsker nekter å oppgi kilder».

Tilbake til vann

B66 kjemper sin egen kamp. Ikke alle rundt henne klarer det. Noen blir ikke sterke selv om de får vann og mat, noen klarer ikke å komme over de kritiske første timene og dagene. Men hun klarer. Hun spiser så mye hun kan av maten hun får. Hun har appetitt, hun har vilje. Hun står i buret og strekker hals.

Og en dag løftes hun ut og kjenner vann rundt kroppen igjen. Varmt vann skyller over fjærene hennes. Men hun kan ikke røre seg, hun holdes i et fast grep. Hun vil løs, men kjemper ikke. Hun kjenner vann rundt føttene igjen, vann som skylles over hodet hennes, inn mellom fjærene. Det lukter fremmed, dette er ikke vann slik hun kjenner det. Så løftes hun ut av vannet og settes igjen ned i et bur. Men her er det vind, varm vind. Hun kjenner at det føles annerledes. Fjærene klumper seg ikke lenger. Den varme luften blåser henne tørr. Hun står så nær luftstrømmen som hun kan komme. Så blir det igjen mørkt rundt henne i det hun vikles inn i et håndkle og bæres bortover. Håndkleet tas bort fra hodet hennes. Og for første gang på fem dager, ser hun en vannflate. Hun vil til vannet, frigjør seg fra grepet, og det er ingen som holder henne igjen. Idet hun når vann-flaten føler hun seg hjemme igjen. Hun dykker, svømmer under vann, bryter overflaten og flakser med vingene.

B66 er ferdig vasket. I løpet av noen få korte dager er hun og flere titalls andre ærfugler igjennom prosessen som mest av alt forbindes med rehabilitering av oljeskadd fugl; den som involverer såpe og vann. Blant dem er også en ung hann, en av de få årsungene. Rundt foten hans står det B31, men på journalen står det «Baby eider» – ærfuglunge. Han har ikke levd mange månedene. I slutten av juni var hans første svømmetur sammen med moren, en måned senere møter han oljeflaket, og verden går i stykker. Han er blitt alene for tidlig. Fjærene hans er ikke bra nok selv etter vask, han blir fort våt, og må inn og tørkes flere ganger om dagen. Da kvekker han høyt, han vil ikke bort fra de andre ærfuglene. Med sitt vesle nebb pusser han tappert fjærene for å holde dem tørre, padler med beina for å holde seg oppe av vannet, gjør sin iherdige innsats for at fremtiden skal være hans og livet vare mer enn noen måneder.

Hva fremtiden bringer

Samtidig kjempes det for en annen fremtid: Vil muligheten til rehabiliteringsaksjoner overleve etter Langesund, vil rehabilitering som myndighetenes ansvar ha en fremtid i Norge? Mens de fleste fuglene er i basseng, og den verste jobben dermed er over på feltsykehuset for fugl, holdes et avgjørende møte i Miljø- verndepartementet. Alle parter som er involvert i rehabiliteringen er innkalt til samtale; Direktoratet for naturforvaltning, Mattilsynet, Kystverket og NOW. Det store spørsmålet er om rehabilitering skal bli en del av beredskapen.

Hvorfor skal dyrene holdes utenfor når Norge rydder opp etter miljøkatastrofer? Det er det sentrale ankepunktet fra NOWs partnere: For mens hver sten skrubbes og renses, har det offentlige hittil uten videre lagt opp til at dyrene bare skal fjernes eller overlates til sin egen skjebne når menneskeskapte ulykker river livsgrunnlaget og livet bort fra dem. Fra ulike vinkler argumenteres det for rehabilitering: Når en rekke andre land har fungerende beredskap og kunnskap for også å ta seg av dyr, er det flaut at ikke oljenasjonen Norge har det samme. Dersom man ikke har en bered-skap og en rutine på å rehabilitere, vil man heller ikke kunne gjøre det den dagen man er forpliktet til det fordi rødlistede arter er rammet, eller lokale bestander truet. Det er vår etiske plikt å redde de dyr som vi kan redde når årsaken til deres lidelse er menneskeskapt. Det er dyrevernmessig mer forsvarlig å gi fuglene den førstehjelp de har behov for, og redde de som reddes kan, enn å risikere lidelser ved skadeskyting og ihjelslåing.

Slik lyder argumentene. Og myndighetene lytter. De fleste aktørene rundt bordet er vant til flere seiere enn NOAH; miljøsaker har sitt eget departement, hensyn til dyr har det ikke. NOAH er vant til et annet bord og et annet selskap. Vi er vant til å argumentere hardt for den minste lille forbedring innenfor et system hvor dyrs interesser i utgangspunktet ikke eksisterer hvis de skal oversettes til kroner og øre. Det er en skjebnens ironi å oppleve at man må ut av dørene til det departementet som har ansvar for dyrevernloven, for å oppleve at vern av dyr er en reell del av diskusjonen.

«Vi forklarer at fugler med normale blodprøver, vekt og allmenntilstand, på ingen måte er fulle av olje, men tvert imot har klart seg over faren på lik linje med andre dyr som behandles mot forgiftning. Og det hjelper – sakte, men sikkert klarer man å balansere inntrykket av hva rehabilitering faktisk er.»

Få dager etter møtet kommer en pressemelding fra Miljøverndepartementet: Ja, de vil at rehabilitering skal være en del av beredskapen – neste gang vil det være rehabilitering, og ikke skyting, som skal møte de første olje-skadde fuglene langs Norges kyst.

Livsvilje

Den tredje uken reiser jeg selv ned for å være ansvarlig veterinær for aksjonen i to uker. Det er første gang jeg ser B66 og B31. Jeg kjenner dem bare fra journalene deres, der de svømmer i hvert sitt basseng.

«Flere fugler viser tegn til B-vitaminmangel, en tilstand som lett oppstår hos fiskespisende vannfugler, tross spesialfôret de får.»

Lille B31 kjemper fortsatt mot vannet som er så altfor vått. Og plutselig ser vi at han også har et annet problem: Han rykker i vingene og er ustø. Ut av bassenget, B-vitamin injeksjon, og ned i pappkasse, hvor det er mørkt og rolig. B31 er svimmel og trøtt. Flere fugler viser tegn til B-vitaminmangel, en tilstand som lett oppstår hos fiskespisende vannfugler, tross spesialfôret de får. Nytt fôr og ekstra vitaminer bestilles, alle fuglene får injeksjon av vitaminer ved neste undersøkelse. Neste dag er alle de desorienterte fuglene normale, de strekker halsene og vil ut av kassene. B31 kvekker og vil ikke lenger være alene.

De settes i et eget mindre observasjonsbasseng. I de store bassengene svømmer de fuglene som har best blodverdier, har lagt godt på seg og har nesten helt fine fjær. B66 er blant dem. Hun er del av en stor flokk som snart skal ut i frihet igjen. Så plutselig er hun ikke det lenger. For uten at man vet hvordan det har skjedd, ser man med ett at hun halter, og nesten ikke bruker det ene beinet sitt. Plutselig er livet hennes igjen i fare. Den ene lårmuskelen er større enn den andre, blodprøven viser betennelse, hun blir satt på smerte-stillende og antibiotika. Og hun flyttes til observasjonsbassenget.

B66 har vondt, smertene lindres, men hun kjenner at dersom hun rører på beinet er de der likevel. Derfor ligger hun hele dagen i vannet med beinet i ro. Hun følges av bekymrede blikk, for fremtiden hennes avhegner av dette beinet. Rehabilitering er en kamp for de mange, en krisesituasjon hvor de som har best sjanse prioriteres, og hvor man ikke kan gjøre alt for alle. Samtidig er det en kamp for hver enkelt, fordi det er hver og en som utgjør de mange. B66 er èn, men for seg selv er hun den eneste.

«Ærfugler er sosiale fugler, parene holder sammen i lang tid, hunnfugler går sammen om å passe hverandres unger, og de samles i flokker på overvintringsstedene. Selvsagt har de evne til å knyttes til hverandre.»

Vi ser at flere dager går uten at B66 rører det minste på beinet. Vi ser også noe annet. Lille B31 holder seg stadig i nærheten av B66. Kanskje er hun mindre truende fordi hun er mer passiv, der hun ligger i vannet og hviler. Kanskje er det noe helt annet. Ærfugler er sosiale fugler, parene holder sammen i lang tid, hunnfugler går sammen om å passe hverandres unger, og de samles i flokker på overvintringsstedene. Selvsagt har de evne til å knyttes til hverandre. Men dette er et feltsykehus, en krisesituasjon, her redder vi livene deres, grupperer dem etter hvor sterke de er, hvor fort de kan slippes. Deres sosiale behov må vente. Men disse to vil jeg ikke skille…

Jakt eller vern

Ærfugl er fredet i store deler av Norge. Men ikke langs Langesundkysten. Etterhvert som aksjonen skrider frem kommer det bekymrede spørsmål fra de frivillige som i dagesvis har vasket bassenger, laget fuglemat og gått vakt- runder for å passe på de svømmende pasientene: Visste man om ærfuglene bare kom til å bli skutt i jakta når de ble sluppet fri igjen? Det spørsmålet hadde NOAH allerede stilt til Direktoratet for Naturforvaltning, med krav om at jakta burde stanses. Andre foreninger og ordførere i de ulike kommunene som ble rammet av oljesølet, hadde også tatt til orde for at fuglene måtte få ro.

Oddekalv benyttet situasjonen til å hevde at det er «sykt» å rehabilitere en fugl som «likevel skal skytes». Men dersom man ser på ville dyr som om de «bare skal skytes», avskriver man deres egenverdi – da er det aldri verdt å gjøre noe for dem. Der jegerinteressene vil se et regnestykke over hvor mange kuler man får fyre av, vil NOAH alltid se skadene hver kule bringer med seg. Fra Langesund-beboere som beskuet utslipp av rehabiliterte ærfugler, kommenterte flere at de håpet vi «fikk stoppet jakta». Denne gang fikk man også det – i september kom bekreftelsen på at fuglene skulle slippe mer negativ menneskelig påvirkning.

En ny start

Fuglene begynner å bli klare til å slippes. Også i observasjonsbassenget er det håp. B31 er blitt modigere og ivrigere. Han kan være ute lenge og klarer å pusse seg tørr. Han svømmer etter de større fuglene og nyper dem i halefjærene. Men B66 nyper han ikke, de svømmer sammen som før. Hun fortsatt med det ene beinet urørlig hvilende. Tiden begynner å bli knapp. Men endelig beveger B66 på sitt vonde bein, forsiktige svømmetak som dagen etter blir kraftigere. Etter syv dagers behandling står det i journalen hennes «svømmer, flyr(!) og løper utmerket». B66 er i full aktivitet. Igjen er hun blant de beste. Hun føler seg for frisk for det lille bassenget med fiskenetting over. Hun vil ut til havet igjen, og denne gangen mener hun alvor.

4. september plukkes B66 og B31 opp av bassenget for siste gang. Fotringene rundt beinene tas av, og nye gule fargeringer settes på. Fra nå av har de nye «navn». Enda en gang settes de i en mørk pappeske og kjøres avgårde, men denne gangen er de ikke slappe av kulde og tørst, denne gangen har de alle sanser åpne.

Når eskene åpnes ser de igjen det de har lengtet etter; havet. De slippes sammen med en flokk på 12 andre ærfugler. Noen flyr de få metrene til strandkanten og lander med et brus. Noen går, først sakte, så fortere, vaggende ned til vannskorpa og legger seg på vannet. De strekker seg, flakser med vingene, dykker og rister seg. Og plutselig høres stemmene til hele flokken, ikke bare de lyse kalleropene til B31. En kontinuerlig strøm av lyder kommer fra de fjorten fuglestrupene idet flokken svømmer samlet utover havet.

Etter fire uker i rehabilitering svømmer B66 og B31 ut i Tysfjorden. De er ikke blant de uheldige, de som aldri fikk sjansen fordi de ble skutt, aldri funnet eller for svake til å rehabiliteres. De er ikke blant de sterkeste – de som var først ute i friheten igjen. De er to som man husker fordi de kjempet litt ekstra. De er to som hadde en mulighet – og fikk den.

NOW

• Norwegian Oiled Wildlife Network (Nettverk for oljeskadd Vilt) ble formelt dannet 10. mars 2009.
• NOW! har som formål å samarbeide om mobilisering ved rehabilitering av olje-skadde dyr, og å arbeide politisk for at rehabilitering av dyr skal bli en etablert del av oljeberedskapen.

Følgende partnere tilhører nettverket

• Naturvernforbundet
• NOAH – for dyrs rettigheter
• Norsk Natur Informasjon
• Norsk Ornitologisk Forening
• Ocean Bird Rehab
• SWAN
• Verdens Naturfond

Fakta om rehabilitering

• Rehabilitering av oljeskadd fugl gjøres rutinemessig flere steder i verden, av bl.a. IFAW, IBRRC, RSPCA og Sea Alarm.
• De fleste av fuglene som dør under rehabilitering dør i løpet av de første 48 timene. Disse fuglene klarer man ikke å stabilisere slik at de tar til seg energi.
• Det er først når fuglene begynner å spise selv og har tilfredsstillende blodverdier at man kan vaske dem.
• Vask gjøres med varmt vann og Yes-såpe, og etter nøye bestemt protokoll for å få vekk alt som kan ødelegge fjærene – også selve såpen.
• Når fuglene er vasket, tilbringer de mesteparten av tiden i bassenger, hvor de svømmer og pusser fjærene. Sannsynligheten for overlevelse er nå stor.
• Fuglene kan ikke slippes ut før blodverdiene viser at de kan tåle dykking, vekten går opp og fjærdrakten er helt vannavstøtende. Derfor sjekkes de ukentlig selv når de er ute i basseng.
• Undersøkelser på rehabiliterte måker i Norge viser at de har lik overlevelse som måker som ikke er utsatt for oljesøl, ett år etter rehabilitering.

Full City ulykken

• Full City er et Panamaregistrert/Kina-eid lasteskip som grunnstøtte sør for Langesund natt til 31. juli 2009.
• 200-400 tonn bunkersolje lekker ut i følge Kystverket.
• Over 2000 fugler av 40 arter anslås rammet i følge NOFs tellinger.
• Ca. 300 fugler ble funnet døde. Ca. 200 ble skutt av viltnemnda.
• Ca. 170 fugler ble brakt levende inn til mottaket, hvorav ca. 90 ble rehabilitert og sluppet ut. Dette betyr en overlevelsesprosent på 53 %.

Rehabilitering i Norge før Full City

• «Akerselva»: Fyringsolje lekker ut i Akerselva, Oslo, og skader et stort antall stokkender. Initiativ til rehabilitering tas av Byfuglenes Interessegruppe og NOAH. Tilsluttet er Naturvernforbundet og Miljøheimevernet. ca. 80 -100 ender tatt inn og sluppet ut i rehabilitert tilstand. Ca. 90 % overlevelse. (Ingen offisiell rapportering)
• «Rocknes»: Skipsforlis utenfor Bergens- kysten, januar 2004. NOAH tar initiativ til rehabilitering. Aksjonen er et samarbeid mellom NOAH, NNI, NOF og lokale veterinærer, under ledelse av et IFAW/IBRRC-team. Ca. 130 fugler – ærfugl, måker og stokkender – blir tatt inn. Ca. 80 fugler blir rehabilitert og sluppet ut. Ca. 60 % overlevelse. («Overlevelse av oljeskadete og rehabiliterte sjø- og vannfugl etter Rocknes-forliset ved Bergen», NNI-rapport nr 160, NNI, 2006)
• «Glomma»: Lekkasje fra Borregaard-ledning til Glomma, mars 2006. SWAN og Naturvernforbundet Østfold er ansvarlig for aksjonen. 52 fugler, hovedsaklig svaner og stokkender, tatt inn. 45 rehabilitert. 86 % overlevelse. («Rehabilitering av oljeskadd fugl etter oljesøl i Glomma», SWAN-rapport, 2006)
• «Server»: Skipsforlis i Fedje januar 2007. Rehabiliteringen på vegne av SWAN og NNI var et «mini»-prosjekt, hvor bare fugler som ble levert inn fra publikum, ble rehabilitert. 37 fugler, hovedsaklig ærfugl, ble levert inn. 24 ble rehabilitert. 64% overlevelse.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2009