NOAHs innspill angående villrein og CWD-bekjempelse

NOAH vil med dette komme med innspill til myndighetenes videre behandling av den norske villreinen i forbindelse med sykdommen CWD.

NOAH vil sterkt oppfordre til at strategien man velger har to overordnede målsetninger; 1) ivaretakelse av villreinen som art og hele dens økosystem, 2) ivaretakelse av dyrevelferden. Disse to hensyn må være sentrale i valg av strategier, og NOAH henstiller til at alle politiske og næringsmessige hensyn – overfor jaktinteresser, sauenæring, utbygging, tamreinnæring – må i utgangspunktet tillegges mindre vekt når tiltak gjøres overfor CWD. NOAH mener det er et viktig prinsipp at man i en slik alvorlig situasjon setter naturens beste og de ville dyrenes velferd først, og sekundære hensyn knyttet til menneskelige interesser bør ikke påvirke strategien.

Prinsipper for tiltak

NOAH mener at håndteringen av en alvorlig situasjon hvor en ansvarsart står i fare, må bygge på grunnleggende prinsipper om ivaretakelse av naturen og de ville dyrene først og fremst. Håndteringen må ha et langsiktig perspektiv: Tiltakene må ikke baseres på stadig menneskelig innblanding i naturen og et økosystem som ikke er bærekraftig. Strategien må isteden sikte mot et mer naturlig, selvoppholdende økosystem som på lang sikt ivaretar både villreinen og alle arter som naturlig hører hjemme i et økosystem sammen med reinen.

«Strategier mot CWD må innrettes mot å bygge opp et naturlig økosystem som ivaretar alle naturlig tilhørende arter som har utviklet seg sammen med reinen, og minske all menneskelig påvirkning og redusere den kunstige livssituasjonen reinene befinner seg i.»

NOAH er svært bekymret for at man i dagens situasjon allerede har et manipulert og dermed mer sårbart økosystem rundt reinen. VKM (2021) stadfester: «Store rovdyr er i praksis utryddet fra Hardangervidda, også̊ fra nasjonalparken. Villreinstammen reguleres i dag gjennom jakt. Som økosystem er derfor Hardangervidda svært endret, og dyrenes helsetilstand (kondisjon, parasittbelastning og forekomst av sykdommer) kan sees i lys av den kunstige livssituasjonen som villreinen her har.» En kunstig livssituasjon har oppstått gjennom gjennomgripende manipulering av økosystemet, på tross av at nasjonalparken ble opprettet nettopp med bakgrunn i beskyttelse av reinen. Reinen, i likhet med alle andre ville dyr, kan imidlertid ikke effektivt beskyttes uten at hele det økologiske systemet rundt den beskyttes. NOAH mener denne erkjennelse må ligge til grunn for de strategiene som nå velges. Selv om det i denne situasjonen er reinen som er fokus, vil NOAH bemerke at hele fjelløkologien med arter som fjellrev, rype og andre fuglearter – og selvsagt rovdyrene i seg selv – også lider under den kunstige situasjon som er skapt. Denne situasjonen kan ikke vedvare. Strategier mot CWD må innrettes mot å bygge opp et naturlig økosystem som ivaretar alle naturlig tilhørende arter som har utviklet seg sammen med reinen, og minske all menneskelig påvirkning og redusere den kunstige livssituasjonen reinene befinner seg i.

Utrydding som tiltak

NOAH var, som tidligere uttrykt overfor Mattilsynet og Veterinærinstituttet, skeptiske til nedslaktingen av villreinbestanden i Nordfjella – dette av dyrevernmessige hensyn veid opp mot usikkerheten i tiltaket. Det er liten tvil om alt stadig jaging, inkludert jaging med snøscooter, har vært svært belastende for dyrene som nå er døde. Samtidig er det positivt at det ikke ble utført jaging inn i og slakting i innhegninger – et tiltak NOAH for øvrig mener ville vært ulovlig.

«Utrydding av bestanden er ekstremt dramatisk, medfører store lidelser og har svært usikker suksessrate – tatt i betraktning hvor lite man vet om miljøsmitte.»

Når man nå er i en situasjon hvor det viste seg at tiltaket ikke utryddet CWD, og man har et nytt utbrudd av CWD, er det viktig å ikke gjenta en slik nedslakting. Det nye utbruddet gir faglig grunnlag for å anta at sykdommen eksisterer i miljøet og at grunnlaget for strategien med nedslakting dermed er borte. NOAH ser at VKMs nye gjennomgang også påpeker at nedslakting har store konsekvenser for hele det økologiske samspillet. Selv om VKMs rapport ikke utelukker nedslakting som tiltak, kan ikke NOAH se at det fremsettes noen substansielle argumenter for tiltaket. Tvert imot vil høy grad av usikkerhet, og stor risiko for dyrevelferden, økologien som helhet og det genetiske mangfoldet for reinen, gjøre et slikt tiltak urimelig. Utrydding av bestanden er ekstremt dramatisk, medfører store lidelser og har svært usikker suksessrate – tatt i betraktning hvor lite man vet om miljøsmitte. Tvert imot vil man risikere å være på vei til å utradere villreinene, gitt ytterligere uheldige hendelser.

Begrense smitte

NOAH mener tiltaket «begrense smitte» inneholder flere rimelige tiltak. Samtidig er tiltakene delvis motstridende og det er viktig at man velger de tiltak som i størst grad peker i retning av et langsiktig bærekraftig økosystem – ikke kontinuerlig manipulasjon av mennesker. NOAH mener flere tiltak som burde være sentrale, er nedtonet av politiske hensyn. Dette er hensyn man i en slik situasjon må klare å overkomme; tiltak som striden mot for eksempel rovdyrforlik må vurderes fullt ut på biologiske og økologiske premisser – og disse premissene må få forrang. Det er også enkelte tiltak som ikke nevnes i rapporten, som NOAH mener må være del av strategien.

Hindre forstyrrelse

Rapporten fra VKM, og litteraturen den er bygget på, gir sterk indikasjon om at stress fra menneskelig aktivitet er en betydelig risikofaktor for dårligere generell helse hos reinene: «Overvåkingsdata og forskning viser at villreinbestanden på̊ Hardangervidda er i dårlig forfatning. Dyra har vesentlig dårligere kondisjon enn andre villreinbestander, og bestanden har vært preget av høy forekomst av sykdommen fotråte og høy parasittbelastning. Bevegelsesmønsteret viser at villreinen bare bruker en liten del av det som i utgangspunktet er tilgjengelig areal. Særlig om sommeren er den reelle bestandstettheten høy. Dette settes i sammenheng med landskapsinngrep og menneskelig aktivitet som skremmer villreinen.» NOAH mener det mest essensielle tiltaket må være å fjerne mest mulig av menneskelig påvirkning, og sørge for at reinsdyrene kan bevege seg på en mer naturlig måte. En samlet dårligere helsetilstand og økt stress kan bare motvirkes ved at stressbelastningene fra menneskelig aktivitet fjernes. Dette bør være den primære strategien for bedre forhold for villreinen. Selv om man kan ha bekymring om spredning av smitte ved økt arealbruk, er det ikke noe annet valg enn å legge til rette for et mer naturlig miljø og større arealer uten forstyrrelse: Det er ingen bærekraftig strategi å stenge reinen inne for å «hindre smitte» når det er nettopp utilstrekkelige områder som kan ligge bak den dårligere helsestatusen og følsomhet for nye sykdommer. Å sette i gang tiltak for å utvide områdene reinen kan benytte er trolig komplisert, men bør være av høy prioritet.

Tetthet og jaktmodeller

VKM fremmer idéen om å redusere dyrenes tetthet ved omfattende jakt. NOAH advarer mot dette. Dette er en strategi som bygger på fortsatt kontinuerlig manipulering. Å redusere reinens tetthet ved intens jakt på flokker som allerede er presset til å bruke begrensede områder, vil føre til ekstra stress og store dyrevelferdsmessige konsekvenser. VKM uttrykker også at det trolig vil ha tilsvarende store økologiske konsekvenser som utrydding. NOAH mener dette tiltaket må velges bort. Tettheten av reinbestanden på områdene må isteden reguleres ved at reinen får anledning til å bruke mer av sitt område (redusere forstyrrelse fra mennesker). Jakt er også en forstyrrelse fra mennesker, og bør reduseres snarere enn å øke. Reinstammen er allerede gjennomregulert ved jakt, og man har per i dag en alvorlig helsesituasjon.

«NOAH mener at skånsom overvåkning kombinert med avliving av klinisk mistenkelige dyr, også er den beste strategien for å studere reinens naturlige adferd i denne situasjonen, og dermed få mer kunnskap.»

Også økt bukkejakt er NOAH skeptisk til, selv om VKM viser til studier om dette. Igjen lener man seg på et tiltak som vil sette bestanden i en varig kunstig situasjon med kontinuerlig manipulering. Videre har man allerede gjort dette tiltaket, og vet ikke konsekvensene av å påtvinge reinene en ekstremt skjev kjønnsfordeling. Det er også relevant at man senker den genetiske variasjonen av hanndyrene – og gjør dette ukritisk, selv om noen genetiske varianter har større motstandskraft mot CWD. Det virker lite klokt å ukritisk skyte friske dyr med mulig større motstandskraft kun fordi de er bukker. Jakt har ikke den effekt predasjon fra rovdyr har (se under om rovdyr). Overvåkning kombinert med avliving av klinisk syke dyr, kan imidlertid gjøres mer skånsomt enn jakt. Siden CWD ikke kan behandles, er dette også dyrevernmessig forsvarlig, og man risikerer ikke skyting av friske dyr og i mindre grad genetisk utarming. NOAH mener dette forslaget – avliving av klinisk mistenkelige dyr – er det beste tiltaket med hensyn til avliving. Tiltaket «test and cull» er også bedre enn generell jakt, fordi man ikke avliver friske dyr. Men det må ikke gjøres på en slik måte at reinsdyrene hele tiden blir utsatt for innfangning og at stressbelastningen blir stor. Man kan eventuelt benytte strategien på nettopp kliniske mistenkelige dyr. NOAH mener at skånsom overvåkning kombinert med avliving av klinisk mistenkelige dyr, også er den beste strategien for å studere reinens naturlige adferd i denne situasjonen, og dermed få mer kunnskap. Når det gjelder reduksjon av tetthet, må det gjøres ved at reinsdyrene får mer plass, ikke at de tas livet av.

Rovdyr må innføres

NOAH mener VKMs rapport for lett avviser tiltak om tilrettelegging for et mer naturlig økosystem, og at det fremstår som om biologisk diskusjon er tilsidesatt av politiske føringer. Rovdyr «forstyrrer» reinsdyrene – men på en måte som en naturlig og får dyrene til å distribuere seg i landskapet på en måte som er i tråd med deres evolusjon. I motsetning til jakt, vil predasjon fra rovdyr har en større presisjon i forhold til at dyr som dør mer sannsynlig vil være svekkede – av CWD eller annen sykdom. Rovdyr vil i praksis fungere på samme måte som «avliving av klinisk mistenkelige dyr» – men rovdyr vil av naturlige årsaker være mer egnet til å oppdage klinisk mistenkelige dyr. Rovdyr er essensielt i å gjenskape et naturlig økosystem for reinsdyrene. Selv om predasjon ikke er «positivt» der og da for det enkelte dyr, er det nødvendig at reinstammen kan fungere i samspill med alle naturlig tilhørende arter i systemet, herunder rovdyr. Det er positivt for reinen som helhet at økosystemet den lever i tilbakeføres til en tilstand som i størst mulig grad ligner det den er utviklet til å leve i. Et kontinuerlig kunstig påført «hardt jakttrykk» som også tar livet av klinisk friske dyr, kan ikke forventes å ha de positive effektene rovdyr vil ha – og har isteden negative effekter som rovdyr ikke har.

Til tross for at fokus for å få villreinen til en tilstand av helsemessig bærekraft over tid, må inkludere et helhetlig økosystem – som nødvendigvis må inkludere rovdyr – avskriver VKM tiltaket som «ikke relevant». NOAH mener man her lar politiske forutsetninger stanse evaluering av et åpenbart viktig tiltak. VKM skriver: «Hardangervidda ligger sør for dagens rovdyrsone for jerv og langt vest for ulvesonen, og det ville kreve større endringer i dagens politikk for å få til dette.». Politisk motvilje mot levedyktige bestander av rovdyr, bør ikke stå i veien for en reell biologisk diskusjon av tiltaket. Videre skriver VKM: «Ulv er ikke forenlig med sauebeiting i utmark, og fravær av beiting vil også̊ påvirke økologien på̊ vidda.» Imidlertid er faktum at sau i seg selv har negativ effekt på fjelløkologien. På en tema-side i regi av Universitetet i Bergen, ytres det bekymring for hele økosystemet i fjellet: «Sauen beiter på mange av de same plantene som lemen og andre smågnagarar lever av. (…) Dermed kan det bli matmangel (…) Dersom det blir prova at for sterk sauebeiting i fjellet er grunnen til at dei gode smågnagaråra uteblir, er det dramatisk. Mykje av dyrelivet i høgfjellet i Noreg er tilpassa sykliske svingningar i smågnagarbestandane. Til dømes har snøugla, fjellåken, fjelljoen og fjellreven store problem med å klara seg utan gode smågnagarår. Indirekte gir dette òg negative verknader for mellom anna rypa og vadefuglane i høgfjellet.»^[1] At ulv ikke er forenelig med sau, er ikke et argument mot ulven – det understreker tvert imot behovet for å fokusere på naturlig tilhørende arter som rovdyr, og minske menneskelig aktivitet, som beiting. VKM skriver: «det er per i dag ikke mulig å sikkert sannsynliggjøre effekter» av å slippe til rovdyr i økosystemet der de hører hjemme, og «et slikt tiltak bør først gjøres etter at det foreligger arbeider som sannsynliggjør at rovdyr kan ha begrensende effekt på̊ spredning av skrantesyke under norske forhold».

«Den eneste måten å få det til å foreligge arbeider på, er å åpne for at rovdyrene – spesifikt jerv – får anledning til å etablere seg naturlig i området, og deretter studere samspillet mellom artene, og sykdommen.»

NOAH understreker at ingen av tiltakene som VKM foreslår «sikkert sannsynliggjør» noen optimal effekt – nettopp fordi usikkerheten om hvorvidt det er et utbrudd, hvordan smitten oppstår og består m.m. er så stor. Samtidig sier VKM at man ikke må unngå tiltak bare fordi det er usikkerhet – dette blir særlig fremført mht. jakt. NOAH undres over at det mest nærliggende og åpenbart fornuftige tiltaket – gjeninnføring av et helhetlig økosystem – skal forventes å gi «sikker» effekt, når de mest inngripende, dramatiske og unaturlige (utsletting av bestanden) ikke møter et slikt krav. Det virker også ulogisk å hevde at tilpasning til et mer naturlig økosystem «først bør gjøres» etter at man «vet» at et mer naturlig økosystem har «effekt». Dersom villreinene skal ha noen som helst fremtid, må den fungere i et naturlig økosystem – et slikt system har vist seg å ha effekt ved å frembringe villreinen. Å gå ut ifra at det ikke skulle ha «effekt» og kreve «bevis for effekt» før man iverksetter basal naturrestaurering, striden mot alle råd om håndtering av naturkrisen: Å restaurere økosystemer med dens arter – inkludert topp-predatorer – er blant hovedstrategiene for å imøtegå naturkrisen. Dette ble stadfestet av FNs naturpanel (2019), er en av 13 tiltak anbefalt av 15 000 miljøforskere i Bioscience (2017) og ble gjentatt som en av de tre viktigste strategiene mot naturkrisen i den FN-støttede Chatham House-rapporten «Food system impacts on biodiversity loss» (2021). Det er ingen vitenskapelig tvil om at naturlig tilhørende arter, herunder topp-predatorer, har en udiskutabel positiv effekt på økosystemene de hører hjemme i. Det trengs ingen «bevis» fra «norske forhold» for å stadfeste at dette grunnleggende faktumet gjelder. Litteraturen her er allerede på plass, eksempelvis i boken «Wolves on the hunt: The behavior of wolves hunting wild prey” (Mech, Doug Smith & MacNulty, 2015) er ulvens jaktadferd grundig gjennomgått nettopp med tanke på effektene på hjortedyrbestanders helse.

NOAH mener også forutsetningen om at man ikke kan innføre rovdyr i økosystemet før det «foreligger arbeider» om at rovdyr under norske forhold vil kunne begrense CWD, utgjør sirkelargumentasjon og faller på egen urimelighet. Den eneste måten å få det til å foreligge arbeider på, er å åpne for at rovdyrene – spesifikt jerv – får anledning til å etablere seg naturlig i området, og deretter studere samspillet mellom artene, og sykdommen. Å slippe til rovdyr er dermed et meget godt eksempel på tiltak som VKM beskriver som tiltak mot CWD, kombinert med innhenting av kunnskap. Det vil være naturlig å starte med jerv, da jerv vil kunne vandre inn – og man ganske enkelt sørger for at det ikke skytes jerv i området /nasjonalparken. Dersom ulv vandrer inn av seg selv, vil den også kunne omfattes av fredningen. Å utsette dyr for transport m.m for å flytte dem, vil kun være ønskelig om det er det beste alternativet for enkeltdyr, men det mest fornuftige vil være å la rovdyr på egen hånd etablere seg og la dem være i fred.

VKM skriver: «Det å innføre rovdyr for å kontrollere, eller til og med forsøke å utrydde skrantesyke, er ikke prøvd før.» Dette er ikke helt riktig. Selv om det kanskje ikke har vært tilfeller med «innføring» av rovdyr, finnes det studier på samspillet mellom rovdyr og hjortedyr som viser nettopp at hjortedyr med CWD i større grad blir tatt av rovdyr^[2], og modeller er laget rundt temaet.^[3] Sistnevnte modell ble beklageligvis ikke benyttet, og situasjonen i området var CWD-utbrudd og fravær av ulv.^[4] En studie fra 2011^[5] konkluderer: «We suggest that as CWD distribution and wolf range overlap in the future, wolf predation may suppress disease emergence or limit prevalence». Forskerne uttaler også «Thus far, control strategies relying on hunting or culling by humans to lower deer numbers and subsequently CWD prevalence have not yielded demonstrable effects». NOAH vil i denne sammenheng også sitere Wolfe (tidl. leder av CWD Alliance, Montana): “While I don’t think any of us large carnivore proponents are saying that wolf predation will prevent CWD, or totally eliminate it from infected herds, it is ecologically irresponsible to not consider the very real possibility that wolves can slow the spread of CWD and reduce its prevalence in infected herds (…) We should consider wolves to be ‘CWD border guards,’”.^[6]

Det er heller ikke riktig å beskrive for eksempel fredning av jerv på Hardangervidda som «innføring» av rovdyr. Å la jerven være i fred og la den leve i områdene den søker seg til, er ikke «innføring», det er rett og slett å fjerne en aktiv manipulering av miljøet.
VKM skriver: «Rovdyr og åtseldyr kan også̊ tenkes å bidra til å spre skrantesyke geografisk, enten ved å ha prioner i tarmen eller ved å transportere kadaverrester fra infiserte hjortedyr (VKM, 2017). Det er imidlertid ikke dokumentert at spredning har foregått på̊ noen av disse måtene.» Som VKM sier er hypotesen om spredning ikke vist i praksis. Forsøk (med høye doser infisert materiale) har vist at smittestoff kan holde seg ineffektivt etter tarmpassasje, men samtidig mener forskere at smittestoff degraderes i forbindelse med slik passasje. Predasjon har dermed en «rensende» effekt, selv om man ikke kan si at det nødvendigvis totalt dreper smittestoff: «When carnivores eat infected prey, CWD prions can remain infectious in carnivore feces. But, canines appear to be naturally resistant to prions. We therefore would not expect the number of prions to increase in their digestive tracts. In fact, CWD prions may be degraded as they pass through the digestive system. While predation may not eliminate CWD from deer or elk populations, predators that selectively prey on infected animals would be expected to reduce the number of infections. This would be more likely in areas where wolves are well-established.”^[7]

Videre vil NOAH igjen peke på at håndtering av CWD må bygge på at det er mulig å håndtere CWD i et naturlig økosystem – ikke at CWD skal håndteres ved at man isolerer dyrearter fra hverandre og fra deres habitat, «fjerner» arter og kunstig «konserverer» arter under menneskelig kontroll – hvordan nå det skulle gjøres.

Stanse sauebeite

VKM anbefaler ikke forbud mot sau på beite. NOAH mener dette er et feilgrep, og anbefaler sterkt dette tiltaket. NOAH kan ikke se hvordan VKM kan si at forbud mot sauebeite har «lite» effekt, og samtidig «uklar» effekt. Det foregår smitteforsøk på sau, som ikke er ferdige, og VKM presiserer: «Vurderingen bygger på̊ at sau ikke er mottakelige for naturlig infeksjon med skrantesyke-prioner fra hjortevilt og dermed bare eventuelt fungerer som passive bærere for smitte. Det er som diskutert over usikkerhet rundt dette, og om det skulle vise seg at sau likevel kan bli infisert, vil vurderingen være helt feilaktig.» Sau som passive bærere kan være ille nok, men risikoen for at vurderingen er «helt feilaktig» innebærer så store konsekvenser, at et rimelig tiltak er å stanse beite. Når kostnadene for de ville dyrene er såpass store målt i lidelse og død, kan ikke næringer som produserer dyr få fritt spillerom med praksiser som kan risikere å smitte. Selv en liten risiko for smitte må være tilstrekkelig for praksisen opphører.

«VKM anbefaler ikke forbud mot sau på beite. NOAH mener dette er et feilgrep, og anbefaler sterkt dette tiltaket.»

NOAH minner om at beite av sau etter skrapesykeutbrudd foregikk nettopp i Nordfjella, og man har ikke utredet sammenhengen mellom skrapesyke og skrantesyke. Dette er et forskningsfelt som NOAH mener har blitt feid under teppet, og hvor det er stor usikkerhet. En annen grunn til å stanse beiting av sau i villreinens områder, er at tilstedeværelse av sau hindrer tilbakeføring til et naturlig økosystem. Når sauebeiting brukes som argument mot et av de mest sentrale tiltak – rovdyr – må beitingen vike. Likeledes vil beiting medføre økt menneskelig ferdsel som også er uønsket. Stans av beiting i villreinens områder vil dermed støtte opp under flere viktige tiltak. Tiltak om å fjerne salt-plasser anser NOAH for øvrig som lavterskel – igjen bør ikke beiting legge hinder på slike tiltak.

Begrense tamreindrift

NOAH mener et viktig tiltak for å gi villreinene økt plass og naturlig habitat, er å begrense tamreindriften. Det kan ikke være et mål at tamrein prioriteres foran villrein. I en situasjon hvor man mener det er for «lite» plass for reinene, må villreinene få forrang – og tamreindrift må anses som menneskelig aktivitet som må begrenses. Man må heller redusere den rene produksjonen av tamrein, enn å aktivt redusere bestanden av ville reiner. Tamreindriften har på samme måte som sauedriften også den negative effekt at man presser ut rovdyrene. En reduksjon av den kommersielle tamreindriften bør gjøres for å kunne gi plass til et mer naturlig økosystem som inkluderer rovdyr.

Forbud mot hold av hjortedyr i fangenskap for produksjon

Hold av hjortedyr i fangenskap omtales kun flyktig i VKMs rapport. Selv om hjortedyr i fangenskap ikke har noen direkte relevans til Hardangervidda spesielt, er fokus på hjortedyr i fangenskap viktig for generell forebygging, gitt at man ikke vet hvor CWD-smitten kommer fra eller har spredd seg. Det er en kjensgjerning at CWD først oppstod hos hjortedyr i fangenskap. I USA er et av de viktige tiltakene mot spredning, forbud mot hold av hjortedyr i fangenskap. I Norge har man derimot ikke innført noen tiltak mot dette. NOAH mener det nå er på tide å avvikle denne type hold av hjortedyr i fangenskap, da det åpenbart medfører en risiko for utvikling av smitte. Man har nå god kunnskap om at oppdrett av (ville) dyr på lite plass er et faremoment for sykdomsutvikling, og bør handle i forkant når det gjelder hjortedyr i Norge.

«NOAH mener det nå er på tide å avvikle denne type hold av hjortedyr i fangenskap, da det åpenbart medfører en risiko for utvikling av smitte.»

Hold av ville dyr i fangenskap er i utgangspunktet forbudt etter norsk lov. Likevel gjøres det unntak for noen arter, rett og slett for produksjon av kjøtt. Dette unntaket fra loven bør opphøre. I forbindelse med ny viltforskrift (april 2020) ble adgangen til oppdrett av flere typer oppdrett av ville dyr innskrenket. Derimot er det fortsatt tillatt å oppdrette (og fange inn til oppdrett) ville hjortedyr. Dette er sterkt dyrevelferdsmessig uønsket, og åpenbart ikke lurt oppdrett av hjort: «Siden 1984 har det vært drevet hjorteoppdrett i Norge med tanke på kjøttproduksjon. (…) Per 12. desember 2001 var det registrert 31 norske besetninger med hjort, derav ni med dåhjort og tre besetninger med begge arter. Til sammen holdes vel 1000 hjort og vel 300 dåhjort, derav ca. halvparten hunndyr over to år. (…) I flere besetninger forekommer en tilstand med avmagring og ustøhet. Lave kopperverdier er satt i forbindelse med lignende, kjente sjukdomsproblemer i utlandet (enzootisk ataksi, chronic waisting disease) (…) Fordi relativt mange dyr holdes på et begrenset areal, blir smittepresset høyere enn i ville populasjoner (…) Det er imidlertid ikke foretatt undersøkelser omkring eventuell forekomst av uønsket eller unormal atferd hos norsk oppdrettshjort. (…)». Selv oppdrettere melder at dyrene er svært stresset i oppdrett og at det er flere fysiske tegn på dyrevelferdsproblemer: «tilveksten i snitt er dårligere enn ventet, og kalvingsraten er lav sammenlignet med viltlevende hjort. Trolig skyldes dette dårlige beiter og mineralmangel i mange besetninger. Videre kan det ha sammenheng med stress hos dyra. Undersøkelser viser at det vil ta om lag et år fra et dyr er fanget og satt i innhegning til det har tilpasset seg sine nye omgivelser. (…) Det største problemet innen hjorteoppdrett i dag er kunnskapsmangel.»^[8] Dyr i fangenskap synes å være mer mottakelige for CWD enn dyr i det fri.^[9] I USA har stater som sagt forbudt oppdrett av hjortedyr for å unngå unødig oppblomstring og spredning av CWD.^[10] Oppdrett av hjort har nådd ca. 100 produsenter^[11] etter at Miljødirektoratet uten noen faglig utredning om dyrevelferd, så vidt NOAH er kjent med, ga tillatelser på 1990-tallet.^[12] I forbindelse med høringen av viltforskriften, anbefalte Veterinærinstituttet at all oppdrett på ville dyr ble forbudt: «Når det gjelder innfangning av dyr for viltoppdrett mener Veterinærinstituttet at det bør opphøre. (…) Erfaringsmessig vil oppdrett av nye viltarter kunne føre til dyrelidelser på grunn av mangelfull kunnskap om sjukdommer og sjukdomstegn, velferdsindikatorer og viktige aspekter ved dyrenes biologi, for eksempel næringsbehov og hvordan dette kan dekkes gjennom fôring.»^[13]

«Hold av ville dyr i fangenskap er i utgangspunktet forbudt etter norsk lov. Likevel gjøres det unntak for noen arter, rett og slett for produksjon av kjøtt. Dette unntaket fra loven bør opphøre.»

Å forby oppdrett av hjortedyr i fangenskap, og innfangning til slik oppdrett, vil man følge Veterinærinstituttets råd, hindre dyrelidelser – og samtidig gjøre et enkelt og lite inngripende forebyggende tiltak for å hindre en risiko for CWD-utvikling i fremtiden.

Konklusjon

NOAH appellerer til myndighetene om å velge en bekjempelsesstrategi mot CWD som er i tråd med langsiktig oppbygging av naturlige økosystemer rundt reinene, ikke fortsatt press på økosystemet og artene ved menneskelig manipulasjon. Økt plass for reinene ved redusert menneskelig forstyrrelse (inkludert beiting); fredning av truede, naturlig tilhørende rovdyr og skånsom monitorering som inkluderer avliving av klinisk syke dyr, bør være byggesteinene i strategien. Massiv inngripen i form av nedskyting av deler eller hele bestander, fortsatt store menneskelige forstyrrelser og utrydding av rovdyr bør ikke ha noen plass i strategien. Hensyn til alle artene i reinens økosystem og til individenes dyrevelferd må være de to styrende hensyn i bestemmelse av strategi. Videre bør oppdrett av hjortedyr forbys som forebyggende tiltak og i tråd med dyrevelferdsråd fra Veterinærinstituttet.

«Vi må håndtere CWD og andre sykdomsutbrudd hos ville dyr (…) med de samme verktøy som vi må bruke for å takle naturkrisen – ikke verktøy som forverrer naturkrisen.»

CWD-saken er fortsatt et område hvor ingen sitter med fasiten, og hvor ingen alternativer synes optimale. Likevel er det viktig å innse at man står i et veiskille som ikke kun handler om CWD, men naturens og de ville dyrenes helse og fremtid som helhet. Vi må håndtere CWD og andre sykdomsutbrudd hos ville dyr (og for den del hos tamme dyr og oss selv) med de samme verktøy som vi må bruke for å takle naturkrisen – ikke verktøy som forverrer naturkrisen. De valg vi tar må ha som mål å understøtte fungerende, hele økosystemer med naturlig tilhørende ville arter i samspill med hverandre – ikke kunstige, pressede systemer hvor arter «friseres» av jakt, i størrelse eller sammensetning, til å tilpasses politiske og næringsmessige forhold.