Naturfotograf Tommy Solberg: - Det er vi som er på besøk

Men Solbergs vei mot naturfotografi begynte ikke med å forevige dyrets liv – det begynte med å ta det. Fra Tommy Solberg var liten gutt ble han tatt med på jakt av onkelen. Først fra 10-årsalderen ble også kameraet med på turene. Jakt på fugler og harer var en del av Solbergs liv lenge. Men det skulle også bli en hare som fikk ham til å bytte ut geværet helt og fullt med kameraet.

– Det var spesielt én hendelse som utløste det. Det skjedde rett her inne i skogen på fôringsplassen, hvor jeg fôret ekorn og fugl for å ta bilder av dem. En dag satt det en hare der. Jeg la meg ned for å ikke skremme den, men den satt bare og kikka på meg. Så begynte den å dukke opp jevnlig.

Til slutt så kom jeg helt nært. Det var en hunn. Etterhvert kom hun ut av hullet sitt når jeg kom. Hun gikk rundt meg da jeg fotograferte. Jeg kunne sitte bare halvannen meter fra henne og prate med henne, og når jeg gikk så rygget hun ned i hullet sitt igjen. Jeg ble veldig kjent med den haren. Det var da jeg bestemte meg for at jakt ikke var for meg lenger.

– Hvorfor tror du at haren gikk fra å være potensielt jaktobjekt til å bli et dyr som du så hadde egne opplevelser og en relasjon til deg?

– Hun ble jo kjent med meg. Det er tydelig at det ble en relasjon. Sånn er de fleste dyr, når man får dem tett innpå seg så ser man mer hvem de er.

– Hva tenker du nå om å ta liv for rekreasjon?

– Det er galt for meg. Men jeg har mye familie og venner som jakter. Vi er født og oppvokst med det, og har hørt om det siden vi ble født. Jeg tror det er mye tradisjon som gjør at man fortsetter med det. Det er mange forskjellige typer jegere, og ulike oppfatninger om dyr også blant de som jakter. Jeg kjenner jo til gleden ved det, det må jeg bare innrømme. Men selv om jeg har drevet med fuglejakt og harejakt, gir det meg mye mer glede å ta tiurbilder enn å skyte dem.

– Hvorfor?

– Du dreper jo ikke. Og gleden over natur-opplevelsen vedvarer. Når jeg sitter og jobber med bildene, formidler, skriver artikler – dyret lever fortsatt sitt eget liv videre der ute og jeg kan komme tilbake og ta nye bilder. Bjørnen Lenka var en gammel bjørn som ble over 30 år i Finland, som jeg fulgte år etter år.

«Troféjakten byr meg imot. Jeg har møtt troféjegere, og sett hvordan de forholder seg til naturen. Det er jo pengene som rår.»

Og ikke minst ekornene på fôringsplassen; Det var to smågutter i kullet som lekesloss, og så bet han ene av øreflippen på han andre. Ham kalte jeg Rambo, og så hadde han et kjennemerke så jeg kunne følge ham i flere år. Også flere tigre i India kjenner jeg godt nå. Det er to brødre jeg har tatt mange bilder av. Jeg har truffet både faren og moren deres. Du får jo et forhold til dyrene når du følger dem over tid. Når man da hører at en tiger er drept,  så merker man at det stikker til og man håper det ikke er en av «sine».

– Du fotograferer også mye i Afrika og tar med fototurister på tur. I sommer har det vært en stor internasjonal debatt om jaktturisme i Afrika. Hva tenker du om det?

– Troféjakten byr meg imot. Jeg har møtt troféjegere, og sett hvordan de forholder seg til naturen. Det er jo pengene som rår. Jeg kan personlig ikke skjønne folk som vil dra til Afrika med det formål å skyte en løve – eller en bøffel, antilope, elefant. Det er ikke det forholdet jeg har til disse dyrene. For meg handler det om en helt grunnleggende holdning  – å ha naturen i hjertet. Når jeg står foran en løve, så er det det levende individet som gir meg opplevelse og glede – jeg ville ikke fått noen glede av å se ham død.

«Jeg ble veldig kjent med den haren. Det var da jeg bestemte meg for at jakt ikke var for meg lenger.»

Men i tillegg til å oppleve gleden ved å bli kjent med dyrene som individer, ligger det også en annen og mer dramatisk historie bak Solbergs valg:

– Jeg pleier å si at jeg er blitt mer blaut-hjerta. Jeg legger ikke noe svakhet i det. Men at jeg ser på liv – både dyrs og menneskers – på en annen måte, med mer dybde. Det at jeg for 9 år siden opplevde å se moren min omkomme i en brann snudde meg mye. Først raste alt sammen. Så kom jeg langsomt tilbake igjen – ved hjelp av naturen og fotografering.

Jeg hadde egentlig gitt opp fotografering og alt annet, og hadde solgt utstyret. Men psykologen min sendte meg ut til fôringsplassen for å fotografere ekorn. Så ekorn er veldig spesielle dyr for meg. Jeg begynte å føle glede over å være i naturen igjen. Det var da haren dukket opp også. Jeg fikk et helt annet syn, ikke bare på dyr, men hele «Moder Jord».

«Først raste alt sammen. Så kom jeg langsomt tilbake igjen – ved hjelp av naturen og fotografering.»

For meg betyr det å være blauthjerta at man også blir sterkere. Bestemoren min lærte meg det ordet. Hun sa for mange år siden at folk som ikke liker dyr – det er ikke helt bra. Du må ha respekt for naturen og dyra. Det prøver jeg å lære videre til datteren min. Bestemoren min døde fjorten dager før moren min. Jeg ble veldig forandret som person av de hendelsene. Og det er dyrene og naturen som er min beste terapi.

For Solberg har også det å oppleve det aller verste gjort at han har tenkt mye over frykt – og ikke minst folks frykt for ville dyr:

– For meg handler det om sannsynlighetsberegning. Det var det som fikk meg på beina igjen. Man kan ikke la frykten for at noe svært usannsynlig skal skje, styre livet. Derfor er jeg også så opprørt over norsk rovdyrdebatt. Ikke bare for ulvens skyld,  men for at voksne mennesker skremmer ungene sine til å ikke gå i marka fordi det er ulv der. Det synes jeg er veldig trist.

«En stor del av fotokursene er også hvordan man skal oppføre seg for å forstyrre minst mulig. Jeg sier ofte at «det er vi som er på besøk».»

Å kjøre ungene til SFO eller klatre på stige hjemme – det er farlig. Ulv og bjørn er ikke farlig. Det er klart du aldri kan få noen garanti, men sannsynligheten er minimal. Ulven hører også hjemme her.

– Din egen datter på åtte år er med i skogen?

– Javisst! Datteren min skal være med til India neste år og se på tigre, og det bekymrer meg ikke én kalori. Hun skal være med på fotokursene mine med bjørn og ulv i Finland. Hvis jeg skal si «nei, jenta mi, du kan ikke være med for det kan være farlig», da har jeg tapt. For det er ikke farlig. Så hun får være med på alt hun vil.

Solberg vender ofte tilbake til tigrene i India, og han har aldri vært redd:

– Nei, aldri. Jeg har respekt, men jeg er aldri redd. Det er jo den største katten på jorda. Du vet hvordan en vanlig katt kan være, egenrådig og sta. Da kan du tenke deg en tiger, hvis det står fire biler bortover veien og tigeren skal krysse veien, så må du flytte bilene ellers så hopper hun rett over.  De er så mektige at man får frysninger.

– Hvordan er holdningene til rovdyr i India sammenlignet med Norge?

– Det er to vidt forskjellige land, India har et overordnet syn på dyr som handler mye mer om respekt. Mange er jo også vegetarianere. Selv om det skulle skje en alvorlig ulykke med for eksempel en tiger, så er det ikke dermed sagt at man dreper tigeren. De kan oppstå de samme konfliktene der, men det er en helt annen toleranse overfor dyr. Det er snakk om at dyrene har vært der til alle tider, og at menneskene respekterer deres rett til å være der. Man skulle tro at vi med langt flere ressurser til å beskytte oss, kunne gjøre ting annerledes.

– Hva tenker du om de norske løsningene?

– Jeg synes ikke argumentene henger på greip. Jeg skjønner at jegerne er redd for bikkjene sine, men det kan ikke være et argument for å fordrive ulven. Hvor mange jakthunder blir overkjørt av tog eller bil? Hvor mange blir tatt av ulv? Regnestykket går ikke opp. En facebook-bekjent spurte meg om hva jeg hadde sagt om noen slapp ut masse gjedder i et vann jeg pleier å fiske i. Jeg vet at NOAH også jobber for fisker og vi får være enige om å være uenige på det – for selv om jeg har sluttet å jakte, så fisker jeg jo… Men jeg vil ikke dermed fordrive andre arter bare for at jeg tenker at fiskene er «mine». Forfølgelsen av rovdyr hører ikke noe sted hjemme.

– Hva bør gjøres for at natursynet skal endre seg i Norge?

– Det skulle vært langt flere vernede områder i Norge. I India er det over 100 nasjonalparker – her i Norge har vi bare noen få og selv der jaktes det. Jeg er også opptatt av skogsdrift og hogst. Jeg var mye og fotograferte i et fruktbart område for storfugl, jerpe og røy. Så skulle grunneieren hogge, og jeg prøvde å fortelle at det var fullt av reir, men de bare meide ned. Det skulle ikke vært lov å drive hogst mens fuglene yngler.

«Det skulle vært langt flere vernede områder i Norge. I India er det over 100 nasjonalparker – her i Norge har vi bare noen få, og selv der jaktes det.»

Det er noe alvorlig galt når det eneste stedet man etterhvert kan se rovdyr er i dyrehager. Jeg var i Flå Bjørnepark her om dagen, og fikk vondt av det jeg så. Der sitter det en bjørn og blir fôret med jordbær som publikum kaster til den i det lille hegnet den har. Jeg sa til datteren min at «dette er ikke riktig, sånn skal ikke bjørner leve».

«Vi må forstå hvilke fantastiske opplevelser vi kan få som mennesker bare vi slutter å være redde og gir rom for toleranse for dyrene.»

Jeg har drevet og bortforklart dette med dyrehager i flere år nå for meg selv, men nå har jeg fått nok. Tenk hvor stort territorium en bjørn har, og så skal den gå på noen hundre kvadratmeter. Det blir helt galt for meg. Det viktigste vi kan gjøre er å oppmuntre hverandre til å sette pris på naturen og dyrene som lever i den. Vi må forstå hvilke fantastiske opplevelser vi kan få som mennesker bare vi slutter å være redde og gir rom for toleranse for dyrene.

– Tenker du at ditt oppdrag som fotograf også er å bidra til større toleranse for ville dyr?

– Ja, å se hvor fine dyrene er når de utfolder seg i sitt rette element – det skaper holdninger. Det skaper toleranse. Det handler om å kunne glede seg over naturen. Jeg har drevet med foto-workshops i mange år, og lærer folk å ta bilder. Når jeg ser den store gleden folk får av å se en kongeørn for første gang, eller bjørn som dukker opp i måneskinnet på myra – det er fantastisk. En stor del av fotokursene er også hvordan man skal oppføre seg for å forstyrre minst mulig. Jeg sier ofte at «det er vi som er på besøk».

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2015.