Med blikk for de utstøtte

– Du har ofte sagt at din visjon er å få et best mulig bilde av en huggorm – hvorfor?

– Jeg er veldig betatt av amfibier og reptiler – og spesielt huggorm. Det er sikkert fordi moren min er livredd dem. Og som barn ble jeg da ekstra oppmerksom på og etterhvert veldig glad i slanger. Jeg har ofte hørt moren min og andre jeg kjenner, si «Å fysj og føy, forferdelige dyr. Slå dem i hjel, få dem unna!» Så tenkte jeg; «Hvorfor det? Hvorfor skal man slå i hjel dyr?». Hunder er man snill mot, men slanger er også dyr – men de skal man drepe… Det stemmer ikke helt. Og som voksen, som naturfotograf, har jeg blitt stadig mer fascinert av dem og opptatt av å ta bilder av dem i sitt naturlige habitat. Gjerne nærbilder, for å se hvor vakre de er. Jeg synes virkelig de er vakre – det gjelder egentlig alle slanger og alle dyr.

Men når de vakre slangene legges ut på Rogers facebookside, kommer fordommene mot dyrene lett til syne:

– Jeg tror at jeg redder minst en hoggorm per bilde jeg legger ut… Jeg får kanskje 300 likes hver gang, og så får jeg 50 kommentarer som «liker ikke», «uff, å nei, drep dem» og denslags. Når jeg da også legger ut litt fakta om dem, en liten forsvarstale med «fun facts», så endrer kommentarene seg – kanskje noen sier «jeg hater egentlig slanger, men denne her var fin – så kanskje jeg ikke slår den i hjel neste gang jeg ser en». Jeg har også workshop i felt, tar med folk ut i skogen og lærer dem om hvordan slangene lever. De siste årene har jeg også tatt med barn og ungdom, skoleelever, med på disse workshopene, så de ikke får samme feilinformasjon som sine foreldre. Barn er ofte veldig glade i frosker og slanger, men så blir de voksne og «uff, uff»-mentaliteten tar over – så blir det faktisk til at de dreper dem selv.

“Hvorfor hater vi slanger, hvorfor hater vi ulver? Det er ofte ulogisk, basert på forestillinger om eventyrfigurer som representerer dyrene, snarere enn de virkelige dyrene.”

– Hvorfor tror du noen dyr er «utstøtt» fra vår godvilje?

– Min påstand er at den største fienden for slangen er bibelen – de har fått rollen som «de onde» i skapelseseventyret. Hvorfor hater vi slanger, hvorfor hater vi ulver? Det er ofte ulogisk, basert på forestillinger om eventyrfigurer som representerer dyrene, snarere enn de virkelige dyrene. Er det et dyr som trenger vår hjelp, så er det slangene. De kan ikke løpe unna. De har ikke noe språk som vi lett forstår. De er ikke sosiale på en måte vi oppfatter, så de er vanskelige å forholde seg til. Nettopp derfor er de så sårbare i møte med oss. Jeg får kanskje 100 telefoner i april-mai av bekjente av venner og venners venner, som sier «Du, vi har en slange i hagen – hva skal vi gjøre? Skal vi drepe den, eller kan du komme og hente den?» Jeg føler meg som «Rogers hoggorm-service». Og da forteller jeg dem at det beste er om de kan løfte den rolig bort – f.eks. ved hjelp av et pvc-rør som er tett i ene enden og som den ønsker å gjemme seg i selv. Det neste er jo å fjerne maten deres – mus. Så hvis man ikke kaster matsøppel bak døra, men heller går litt lenger unna, så går både musene og ormen lenger unna også. Hvis man har mye tornekratt og busker rundt en steinmur, så er det flott habitat for en hoggorm. Men vil man ikke ha orm i hagen, kan man fjerne slike ting. Det er så lett å ta litt mer hensyn – og det er jo heller ikke lov å bare slå ihjel slanger. Jeg har nok et spesielt forhold til slanger, nettopp fordi det er så mange som hater dem. Og hvis ikke jeg skal like dem, hvem skal like dem da?

– Hvilke andre dyr har du en forkjærlighet for?

– Jeg tar bilder av alle dyr – gjerne de «upopulære». Måker er flotte – man kan bli like fascinert av dem som av ørn. Det har blitt en tendens til å fokusere på det som kan irritere oss ved dyr, særlig med dyr som lever i nærheten av oss. Odd Børresens sang «Jeg hater måker» har blitt et slags mantra for noen. Mange tror at det er «for mye» måker, men det er faktisk det stikk motsatte: Flere måkearter er på norsk rødliste, og når vi ødelegger deres habitater tvinges de til å komme nærmere oss. Duer er også flotte fugler, men når de er innpå oss i byene kalles de «luftens rotter». Og rotter er jo nederst på rangstigen… Men grunnen til at de oppsøker oss er fordi vi slenger rundt oss med kebab og pølserester, det er vi som får dem dit – og likevel så anklager vi dem. Så er det vårt uforståelige forhold til rovdyrene. Alle barn har bamser. Men når de blir voksne, så skal de ut og skyte bjørnene, fordi det ikke passer oss å ha dem som en del av naturen. Alle liker hunder, men vi skal drepe ulver. Mennesker er ikke en logisk art.

«Måker er flotte – man kan bli like fascinert av dem som av ørn.»

– Er det noe med toleranseterskelen vår for dyr?

– Jeg tror det er uvitenhet. Med en mor fra Trysil og en far fra Rendalen så vet jeg litt om hvordan holdninger om naturen blir til. I Trysil lever de med naturen, de er kanskje skogsarbeidere, bønder og naturkjennere – og har vært det i generasjoner. Men likevel så har de såpass med feilinformasjon om hvordan ulven er, at det er nesten i overkant. Jeg leste en «gladsak» i en avis om en sauebonde oppe i Osdalen, nord for Elverum, som satte opp ulvegjerdet sitt i 2002 og har ikke hatt ulvebesøk eller sauetap siden da. Og han har måttet melde seg ut av sauelaget, som det ble kalt, fordi det var ikke forenlig å bruke gjerder og være medlem der. Han ble frosset ut. Jeg blir helt matt av holdningene i mine hjemtrakter. Inntil nylig har jeg vært litt redd for å tone flagg.

Jeg er naturfotograf, jeg er mye i skogen alene og det er noen ganske fundamentalistiske folk der ute… Men slik debatten rundt de store rovdyrene har utviklet seg de siste årene, hvor man svartmaler og demoniserer dyr som burde være helt normalt å treffe i norsk natur, da tenkte jeg «ikke faen om jeg nå skal sitte i ro lenger». Jeg tenkte at nå må jeg kaste hanskene, og har skrevet en del artikler om ulv. Jeg må jo si ifra, som naturfotograf – det er jo jobben min! Skal jeg heller om 20 år sitte og tenke «ja, jeg husker at det fantes ulv, men den spiste jo elg så den måtte skytes – og jeg husker at vi hadde elg i skogen, men den spiste opp juletrær, så den måtte også skytes»? Det er jo meningsløst.

«Vi lager palasser i Gudbrandsdalen og Østerdalen, og der skal vi ha bredbånd og all mulig komfort – men vi skal ikke ha noen dyr i nærheten!»

– Er vi blitt reddere for natur og dyr? 

– Ja, jeg tror det. Nå blir barneforeldrene i Enebakk advart av kommunen mot å la barnevognen stå ute, fordi ulven kan komme og spise barna deres… 1,1 million nordmenn har sett TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», fordi de drømmer seg tilbake til den romantiske hytta eller småbruket. Vi lager palasser i Gudbrandsdalen og Østerdalen, og der skal vi ha bredbånd og all mulig komfort – men vi skal faen ikke ha noen dyr i nærheten! Min påstand er at om ti år har vi ikke ulv i Norge. For vi har 40-45 ulver, og da har jeg tatt i. Så har vi 45 000 mennesker som hater ulv, og av de er det 4500 som hater den skikkelig. Og av de så er det 450 som har gevær. Og hvis 45 av dem igjen faktisk skyter – da har vi en «redneck» per ulv og det er mer enn nok. Nå ser det ut som om politiet endelig har tatt dette på alvor, med de arrestasjonene som er gjort i forhold til illegal ulvejakt. Hvis politiet virkelig får has på dette faunakriminelle miljøet, så kanskje vi fortsatt har ulv om ti år…           

– Dyrene som misliker fordi de kommer i kategorien «farlige», har også en tendens til å bli fremstilt slik av naturfotografer?

Ja, hvis du ser på Discovery Channel og National Geographic, så er det fullt av idioter som skal rangere hvilket dyr som er farligst. Til og med på norsk TV var det et slikt hoderystende program. Det er ikke egentlig naturprogrammer, men «reality-show». Den informasjonen vi får om dyr fra fjernsynsserier som spiller på frykten til mennesker, er veldig amerikanisert og karikert. Jeg savner Sverre Fjellstad og Sir David Attenborough, som har den rolige tilnærmingen, og kan sitte ved siden av slangen og fortelle hvor fantastiske skapninger de er. Men selvfølgelig er det ikke til å stikke under en stol at jeg selger mye hoggormbilder i april hvert år. Tabloidene har en «pass deg for hoggorm»-sak hver vår. For noen år siden snakket jeg med en journalist som var igang med vårens «huggorm»-sak: «Ja, Brendhagen, er det mye huggorm i år?» «Nei.» «Men er det ikke litt ekstra? Er det ikke bittelite ekstra huggorm?» «Nei.» «Jamen, er det ikke litt ekstra farlig i år?» «Nei.» Han skulle liksom få riktig fart i saken i år, men jeg prøver å forebygge de frykt-sakene før de blir laget. Det er en ambivalens i det å selge bilder til slike saker, for samtidig synes jeg det er viktig at de bildene som avisene faktisk bruker av dyr er så fine som mulig, uansett sak. Hvis man ser masse bilder av en kjent politiker med finger´n i nesa og håret på snei, så tenker man sitt, men ser du ham mens han smiler og klapper småbarn, tenker man lettere «han er en hyggelig fyr, han skal jeg stemme på». Det er jo litt det samme med f.eks. huggormen…

«Jeg er naturfotograf, jeg er mye i skogen alene og det er noen ganske fundamentalistiske folk der ute… Men slik debatten rundt de store rovdyrene har utviklet seg de siste årene, hvor man svartmaler og demoniserer dyr som burde være helt normalt å treffe i norsk natur, da tenkte jeg «ikke faen om jeg nå skal sitte i ro lenger».»

– Hvilke øyeblikk i dyrs liv synes du det er viktig å formidle?

– Jeg synes det er viktig at man også ser habitatet der de bor. Det mest representative bildet av et dyr er ikke alltid dramatisk – det typiske av huggorm er hvor han ligger kveilet på en steinhelle eller et svaberg i mai-solen. Når det er sagt, så er selvfølgelig dyreunger fantastisk å fange med kameraet. Jeg hadde en utrolig opplevelse med en fjellrevtispe, som flyttet 8 valper fra et hi til et annet, bare 15 meter fra der jeg lå i skjul – helt uten å merke meg. Og det er ikke ofte jeg griner, men det kom en tåre da. Nettopp fordi jeg er 320 dager i året ute i naturen og ser så mange dyr i deres rette omgivelser og ser hvor flotte de er når de utfolder seg der, har jeg et veldig ambivalent forhold til dyr fremstilt i dyrehager også. Jeg bruker dyrehager selv når jeg har fotokurs om reptiler, før vi går ut i felt. Men jeg har sluttet å gå i zoologiske hager for fornøyelsens skyld. Sist jeg gjorde det var i Tokyo for et par år siden, og da gråt jeg også. Det er makeløst trist. En blek kopi av hva dyrene er i naturen.

– Hvor viktig tror du din jobb som naturfotograf er for å skape en større forståelse for alle dyr?

– Jeg håper og tror jeg kan gjøre en stor forskjell – jeg prøver på det med hvert bilde. Å vise frem et vakkert dyr i sitt naturlige habitat, en rødrev f.eks., og få folk til å tenke: «ja, det er slik de skal leve, ikke i bur.» Eller en måke som svever i luften – få folk til å se hvor fascinerende selv de «vanlige» dyrene er, få flere til å sette pris på dem. Vise at de «ekle» dyrene også er vakre, at de «farlige» dyrene er en naturlig del av habitatene sine og ikke farligere enn vi gjør dem til, bare man omgås dem med kunnskap. Jeg håper jeg klarer å skape litt mer godvilje overfor et dyr hver gang jeg publiserer et bilde!

De utstøttes rettsvern

Dyr som kommer i konflikt med mennesker har få rettigheter. Er dyr utstøtt fra “det gode selskap” av arter som mennesker har aksept for, ender det ofte dårlig for dyret. I realiteten går de færreste ville dyr fri fra at noen misliker dem eller synes de er «i veien» av og til – og altfor ofte resulterer dette i at dyret mister livet. Dette blir kalt «skadefelling», og er årsak til at en stor mengde dyr mister livet også utenom jaktsesongen – mange av dem i yngletiden mens de er mest sårbare. NOAH redder mange dyr hvert år ved å klage på disse skyte-tillatelsene som ofte gis på sviktende grunnlag. I år har endelig en ny forskrift blitt foreslått for å styrke ville dyrs vern mot skadefelling:

• Allerede med dagens lovverk er det forbudt å skyte dyr bare ut i fra at man mener de er «til plage». Forebyggende tiltak skal prøves først. Men mange kommuner gir likevel altfor lett tillatelse til å avlive dyr. Noen arter, som bl.a. måkearter, duer, spurv, troster, kråke, hare og grevling, kan grunneiere per i dag ta livet av selv, uten å søke først – noen av fugleartene som det ikke kreves tillatelse til å skyte i dag er på norsk rødliste.
• Hvert år klager NOAH inn en rekke slike skadefellinger til fylkesmannen, og ofte får klagen medhold: Rever, oter, kråker, måker, gjess, svaner og en rekke andre dyr er blitt spart fordi NOAH har funnet ut om skadefellingen, og klaget. Hvert år har NOAH også sendt ut et skriv til norske kommuner som informerer om at dyr er beskyttet i yngletiden, og at mange skadefellingstillatelser i realiteten er ulovlige.
• I flere år har en ny forskrift vært ventet som skal skjerpe inn muligheten til å feiltolke skadefellingsregelverket så liberalt som mange kommuner gjør, og sikre at lovverkets intensjon blir overholdt. NOAH har flere ganger purret på denne forskriften som har ligget lenge til behandling i Miljødepartementet. I 2014 kom forskriften endelig på høring, og NOAH svarte. Forskriften omfatter ikke gaupe, jerv, bjørn og ulv – men den gjelder ørner. Forskriften omfatter heller ikke smågnagere eller krypdyr som er en “aktuell og betydelig fare for person eller eiendom”.
• Den nye forskriften fastslår bl.a. at: All avliving krever tillatelse fra viltmyndighet; Avliving etter forskriften er ikke tillatt før skadeforebyggende tiltak i rimelig utstrekning er forsøkt; Avliving kan bare gjennomføres dersom det ikke finnes annen tilfredsstillende løsning; Tillatelse til avliving kan ikke selges eller tilbys andre mot vederlag; Naturlig predasjon eller næringssøk på naturlig forekommende planter eller dyr anses ikke som skade. Tilsammen betyr dette et skjerpet vern for de fleste ville dyr – ikke minst er det viktig at ikke en hvilken som helst grunneier lenger skal kunne ta livet av dyr etter eget forgodtbefinnende.
• Bondelaget og Senterpartiet protesterte mot den nye forskriften, og mente at grunneiere fortsatt måtte få skyte småfugler, måker og andre dyr uten å søke om tillatelse. De ville at de 20 artene som hittill hadde vært fritt vilt etter grunneiers skjønn, skulle fortsette å være det – til tross for at det også var rødlistede arter blant disse. NOAH debatterte med Senterpartiet på Ukeslutt i anledning utspillet deres, og sendte tilleggskommentarer til Miljødepartementet for å understreke viktigheten av forskriften. Forskriften er fortsatt til behandling i departementet.

Kilder

• «Høring om forskrift om tiltak for å stanse eller avverge skade fra vilt», Miljøverndepartementet, 2013/5053
• «Skriftlig spørsmål fra Geir Pollestad (Sp) til klima- og miljøministeren» Stortinget,  13.02.2014
• «Ukeslutt» NRK Radio, (2014)
• «Krever rett til å skyte dompap og blåmeis», Dagbladet, 25.02.2014