Sommeren 2004 – Kristiansand. Det er likskjending på det groveste, og vi er en liten gjeng som har møtt fram for å bivåne utførelsen av den. Selv om det i høy grad er kirurgiske inngrep som skal foretas, er det ikke mye som minner om den sterile operasjonsstua på sykehuset. Bak oss høres lyden av kniven mot slipesteinen, og en noe stressa kvitring fra fuglene som holder til rundt åstedet. Andeliket henger og dingler inntil husveggen, og den stramme stanken løftes opp av den klamme, varme lufta og sender ut en invitasjon til hele byens flueensemble.
Drapet
Kompisen min er jeger, og han har skutt ei and. Omstendighetene rundt selve drapet inneholder flere elementer som overrasker meg.
Det er vanskelig å treffe noe som gjemmer seg, så første del av mordet går ut på å skremme anda opp i lufta og vekk fra det trygge sivet. Deretter lar jegeren blyet regne mot den flyktende fuglen. Greit nok. Dette kan vi.
«Andeliket henger og dingler inntil husveggen, og den stramme stanken løftes opp av den klamme, varme lufta og sender ut en invitasjon til hele byens flueensemble.»
Men visste du at det ikke er haglet fra våpenet som dreper, men derimot det enorme trykket som rett og slett slår livet ut av fuglen? Noen ender er derimot heldigere enn andre; Om haglladningen kun skader anda, så blir den ikke bare liggende å kave i vannet. Den lar seg frivillig synke til bunnen der den helt bevisst kiler kroppen sin fast under en stein eller et annet objekt som gjør samme nytta; Nemlig å holde anda fast. For i følge jeger-kompisen min begår den nemlig selvmord. Helt bevisst. Er det mulig endene har en anelse om hva som venter om jegeren får fatt i dem?
Likskjendingen
Med innøvd, anatomisk presisjon fører jegeren skalpellen gjennom den myke duna. Han lager et vertikalt snitt fra brystet og opp mot halsen. Men en rask bevegelse akkompagnert av et lavt knekk, skilles hodet fra kroppen. Kun det tynne nakkebeinet og noe slim og slintrer blir bindeleddet mellom hode og kropp.
Lemlestingen, som hittil har vært preget av en profesjonell karakter, får nå en mer vilkårlig stil. Fjær fyller lufta når vingene forsøkes brekkes av. De må vris rundt både en og to og ti ganger før knokkelen gir etter. Tynne røde stier renner fra hullene.
Med blod under neglene gyver jegeren løs på selve flåinga. Skinnet skal av. Dette er en møysommelig jobb siden kjøttet for enhver pris ikke må skades. Ritsj-ratsj-filibom-bom-bom, og så står anda naken. Ribbet for alt. Hode, vinger og hud.
Hittil har fuglene rundt oss tjatret ustanselig. Nå høres ikke en lyd.
På en nokså udelikat måte, og muligens ikke helt etter boka, dras innvollene ut av analåpningen, som etter hvert har fått en helt abnormal dimensjon.
«Anda er mishandlet til det ugjenkjennelige. Slik skal den henge i et langt døgn før den kan senkes i det kokende vannet og etter hvert fungere som middagsmat. Bon appetit.»
– Neste gang blir det plasthansker, fastslår jegeren.
Indianerne var kjent for å finne et bruksområde for hver eneste kroppsdel fra dyra de slakta. Her foregår det litt annerledes.
– Dette skal visstnok være en delikatesse, forteller jegeren. Andehjertet treffer bakken med en dump lyd. Snart får det selskap av lever, magesekk, tarmer og annen innmat. Til slutt blir det vanskelig å skille de ulike delene fra hverandre for alt gørret.
Det eneste som er igjen av fugleskrotten som kan gi meg assosiasjoner til hva den en gang var, er de iskalde svømmeføttene, som til nå har fungert som håndtak. Der klippes også de vekk.
Anda er mishandlet til det ugjenkjennelige. Slik skal den henge i et langt døgn før den kan senkes i det kokende vannet og etter hvert fungere som middagsmat. Bon appetitt.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
