Norsk ulveforvaltning og Bernkonvensjonen

av Arie Trouwborst, hovedfoto: Erik Frøystein

Jeg har vært medforfatter av flere juridiske forskningsartikler om kompatibiliteten mellom Norges ulveforvaltning og Bernkonvensjonen. Disse analysene har funnet at Norges politikk er eksepsjonell.

Jeg kjenner ikke til noe annet land som praktisk talt har ekskludert ulv fra 95 % av landets totale areal. Norges politikk ser ut til å være enestående i denne forbindelse. Generelt er det vanskelig å forene Bernkonvensjonen med etablering av ekskluderingssoner av hvilken som helst størrelse, for arter omfattet av konvensjonens vedlegg II. Jo større sonene er, jo vanskeligere blir dette.

Det er et grunnleggende og viktig skille mellom positiv og negativ sonering. Positiv sonering er veldig typisk og vanlig over hele Europa. I slik sonering forekommer ulv i hele landets areal, men får ekstra beskyttelse i områder som er tildelt arten. Denne positive sonepolitikken samsvarer helt med bestemmelsene i Bernkonvensjonen.

Negativ sonering, hvor man har områder der ulven er mindre velkommen, strider i mot Bernkonvensjonen, og er til sammenlikning veldig uvanlig – både av praktiske og juridiske årsaker. Når en art har høyest mulig grad av beskyttelse etter internasjonal lov, er det å forvente at det er vanskelig å rettferdiggjøre at arten er uønsket i betydelige deler av et land. De viktigste eksemplene på negativ sonering for ulv er de nordlige delene av Finland og Sverige, og selvfølgelig situasjonen i Norge. Alle disse tre er juridisk kontroversielle.

Tar Norge sitt ansvar for ulven?

Et annet spørsmål, som er veldig relevant for den norske situasjonen, er i hvilken grad en ulvebestand som er delt mellom forskjellige land, kan brukes som referanseindeks for kravene i Bernkonvensjonen, i stedet for den nasjonale ulvebestanden.

Å bruke den grenseoverskridende bestanden som den eneste eller den avgjørende referanseindeksen, er generelt svært problematisk; og rett og slett ikke et alternativ i dagens norske situasjon. Det er viktig å dvele ved dette et øyeblikk.

For det første er det tvilsomt om den grenseoverskridende tilnærmingen i det hele tatt er lovlig. For det andre, selv om vi antar at denne tilnærmingen som sådan var juridisk gyldig, er for øyeblikket ikke vilkårene for anvendelse i den norske situasjonen oppfylt. Derfor er den uunngåelige konklusjonen at man utelukkende må se på ulvebestanden på norsk territorium når man vurderer om Norge oppfyller sine forpliktelser i henhold til artikkel 2, 4, 6 og 9 i Bernkonvensjonen.

Selv om ulver over grensen teoretisk kunne telt med juridisk sett, er det fortsatt tvilsomt om dette vil utgjøre noen vesentlig forskjell i den nåværende situasjonen, gitt at ulver i Sverige er nasjonalt rødlistet som ‘sterkt truet’.

Ulvenes status i ulvesonen

Norges politikk aksepterer bare ulv i områder som dekker mindre enn en brøkdel av landets totale areal. Man skulle forvente at ulven i det minste ville ha en status som totalfredet i denne lille sonen, og at forvaltning ville rettet seg mot å øke bestanden. I stedet, selv innenfor denne sonen, er det satt et ekstremt minimalt bestandsmål på 4-6 årlige ynglinger, hvor myndighetene skyter ulv så fort dette bestandsmålet er nådd. Og alt dette skjer i et land som er underlagt det strengeste beskyttelsesregimet i Bernkonvensjonen.

Spesielt synes norsk politikk å være i strid med forpliktelsene i henhold til artikkel 2 om å sikre et populasjonsnivå som tilsvarer “økologiske krav”; artikkel 4 om bevaring av habitat; og artikkel 6 og 9 om streng beskyttelse. En viktig indikator med hensyn til alle disse forpliktelsene er den norske rødlisten, som klassifiserer ulven som ‘kritisk truet’.

For meg virker holdningen om at den nåværende forvaltningen med ulvesoner og bestandsmål i Norge er forenlig med Bernkonvensjonen, ikke mulig å forsvare.

Hensikten med Bernkonvensjonen

Konflikt om ulv vil sannsynligvis aldri kommer til å forsvinne helt. Uansett hvilken type ulveforvaltning som velges, vil det alltid være mennesker som vil ha flere ulver eller færre ulver. Man bør merke seg at målet med Bernkonvensjonen er naturvern, ikke konfliktdemping. Bernkonvensjonen ble vedtatt fordi noen arter ble redusert til et absolutt minimum, eller til og med utryddet. Konvensjonens mål er å gjenopprette slike arter, til tross for motstand fra mennesker.

Generelt vil land legge mest vekt på å muliggjøre sameksistens gjennom forebyggende tiltak for husdyrbeskyttelse. Dette gjelder for det meste ikke-letale forebyggende tiltak, men i noen tilfeller kan det inkludere en viss letal populasjonsforvaltning. Poenget er imidlertid ikke å ekskludere ulv fra det meste av landets totale areal.

Denne kronikken har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2021.

Støtt NOAHs arbeid for dyrene! Bli medlem i NOAH!