Kronikk: Å leve med ville dyr i byen


av Tea Turtumøygard, biolog og vilt- og naturforvalter i Bymiljøetaten i Oslo

Oslo er virkelig i særklasse når det gjelder dyreliv. Hvor ellers kan man oppleve elg, rådyr, grevling og rev midt i tjukkeste byen?

I en tid hvor bestandene av verdens ville dyr er i sterk nedgang grunnet menneskelig aktivitet og arealbruk, er det desto viktigere å ta vare på de ville dyrene i byen vår. Ved å formidle informasjon om dyrene og deres naturlige atferd, vil forhåpentligvis flere og flere anerkjenne dyrenes plass i byen, og sette pris på opplevelsesverdien det gir å ha dem i nærområdet. Oslos beliggenhet er unik. Omringet av store skogområder, tett på sjøen og med store grøntarealer og parker i byggesonen. I denne grønne byen er det ikke bare mennesker, men også et stort antall pattedyr og fugler som lever og yngler.

Å være dyr i byen er imidlertid ikke en problemfri tilværelse. Asfalt, betong og trafikkerte veier byr på sine utfordringer, men den kanskje største utfordringen for dyrene er sameksistensen med oss tobeinte. Mange ser på dyr i byen som et fremmedelement, og dyrenes naturlige atferd problematiseres. Grevlingen ødelegger plenen. Rådyr som spiser opp hageplantene. Måker som ødelegger nattesøvnen. Mange ønsker dermed dyrene avlivet eller fjernet fordi de er til bry. Sett fra dyrenes perspektiv handler imidlertid dette kun om en ting, den evige kampen for tilværelsen. Det de trenger fra oss er først og fremst forståelse, toleranse, og en liten dose sympati. La oss bli litt bedre kjent med noen av dyrene vi deler byen med!

Godmodige grevlinger

Grevlingen har virkelig funnet sin nisje i byen vår, og kan påtreffes nærmest overalt, fra Ammerud til Frogner, fra Rodeløkka til Holmlia, til og med på Aker Brygge! Grevlingen er lett gjenkjennelig, med sin grå, strihårede kropp og sorte og hvite maske. Den er en godmodig sjel som har fått ufortjent dårlig rykte. Myter som at grevlingen «biter til det knaser» er utbredt, og mange er derfor redde for den. I tillegg har den gjort seg særdeles upopulær blant mange hageeiere, da den graver endel i plenen i sin evinnelige jakt på mat. Grevlingen legger seg i vintersøvn i de kaldeste månedene, da tilgangen til mat er som minst. For å kunne overleve vinteren uten mat er grevlingen avhengig av å bygge opp fettreservene om høsten.

Ettersom byen byr på få egnede steder for å finne mat, kan den gå ganske grundig til verks der den er for å få i seg næringen den trenger. Til tross for den iherdige innsatsen er det likevel mange bygrevlinger som dør i løpet av vinteren, da fettreservene ikke har vært store nok. Grevlingen sliter også med å finne egnede steder å overvintre i byen. Grevlingen foretrekker å grave store hi med flere innganger, gjerne i skjermede områder med løvskog. Denne typen hi brukes av grevlingene i generasjoner, og kalles ofte hundreårshi. Dessverre ligger disse områdene ofte isolert til, avgrenset av store områder med trafikkerte veier og lite grøntstruktur. Dermed tyr grevlingene ofte til lettere tilgjengelige bebygde strøk, hvor de finner skjerming og ly under terrasser, uthus, lekestuer, og i jordkjellere under hus. Imidlertid er det ikke så dumt å ha en grevling i hagen. Ikke bare er den en «renovasjonsarbeider» som spiser nedfallsfrukt og annet rask, den spiser også brunsnegler!

Tøffe rådyr

Rådyr er en forholdsvis tallrik art i Oslo. Disse relativt små og spinkle hjortedyrene er å finne over store deler av byen. De er hyppige gjester i villahagene langs randsonene til Marka, i parsellhager og parker, hvor de beiter på ulike urter, løv og hagevekster, og et og annet nedfallseple. Vinteren er imidlertid en tøff tid for rådyrene. Med sine lange tynne bein sliter de med å komme seg frem, og synker gjennom snøen. Dyrene vil derfor ofte trekke langs brøytede bilveier og skiløyper, hvor de risikerer å bli påkjørt, eller jaget og i verste fall drept av løse hunder. Så mange som 100-200 rådyr blir påkjørt i Oslo hvert år, ofte med fatalt utfall. Kulda gjør at det er lite mat å finne, og dyrene lider ofte av dehydrering da de ikke får i seg nok væske. Mange dyr omkommer som følge av matmangel. Om senvinteren og tidlig om våren er dyrene ofte desperate etter mat. De trosser da sin naturlige skyhet, og vandrer ofte langt inn i byggesonen, hvor de ofte gjør kort prosess med tulipaner, krokus og stemorsblomster, til mange hageeieres fortvilelse.  Selv om hagens vekster lett kan bli et kjærkomment måltid for et sultent rådyr, kan man likevel bevare blomsterprakten i hagen ved å velge planter som rådyrene ikke vil spise.

Misforståtte måker

I en kystby som Oslo er måker et naturlig innslag, og lyden av måkeskrik er selve definisjonen av sommer for mange. De senere årene har imidlertid bestandene av flere måkearter gått ned. Av de ti måkeartene vi har i Norge, er syv av dem rødlistet. Flere av disse artene finner vi i Oslo, som fiskemåke og hettemåke. Årsakene til nedgangen er ikke klarlagte, men trolig er det en kombinasjon av forstyrrelser ved måkenes foretrukne hekkeplasser i fjorden, predasjon fra mink rømt fra oppdrett, matmangel grunnet overfiske, samt påvirkning av miljøgifter. Måkene trekker dermed inn mot byene hvor det er mat å finne, samt trygge hekkeplasser i form av hustak inne i byen.

Til tross for at måkene sliter, fokuseres det i stor skala på metoder som skal hindre dem i å hekke. Bruk av såkalte «måkejagere» på tak blir stadig mer utbredt, og det spennes opp liner og nett. Der det lykkes måkene å anlegge reir, blir det ofte fjernet, til tross for at dette er ulovlig. Nyhetsbildet preges av saker der man får inntrykk av at måker er skadedyr som det blir stadig flere av, og som må bekjempes. Det later til at mange har nulltoleranse for tilstedeværelsen av disse fuglene, selv om deres inntog i byene hovedsakelig er forårsaket av menneskelig påvirkning. I en by hvor menneskeskapt støy dominerer, bør man kunne tolerere måkeskrik noen uker i året, samt ha forståelse for at måkene beskytter avkommet sitt, i likhet med andre dyr.

Vi trenger definitivt en holdningsendring i vårt forhold til ville dyr. Det å kunne oppleve ville dyr rett utenfor døra er et privilegium, og ikke en byrde.

Om Tea Turtumøygard:

  • Tea Turtumøygard er biolog, og jobber som vilt- og naturforvalter i Bymiljøetaten i Oslo kommune.
  • Hun gir ofte råd om hvordan leve med ville dyr i nærmiljøet til folk som kontakter kommunen.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs ark #1/2019

Vil du støtte NOAHs arbeid for de ville dyrene?
Bli medlem!