Milevis av kystlinje lå tilgriset av tykk tungolje, og i skrivende stund pågår det fortsatt opprensingsarbeid. Idet jeg skriver dette, ser jeg for meg natt og vinterkledt fjære, små «snøluer» på rullestenene, og det nattmørke vannet som skvulper ustanselig inn over fjæra. Jeg tenker på alt dyrelivet som har blitt berørt av dette oljeutslippet. Hvordan de har det nå, måneder etter ulykken? Er det fortsatt noen der ute som lider fordi de fikk olje på seg etter at redningsaksjonen ble avsluttet?
Bevisst eller ubevisst lidelse?
Selv om det er fuglene som har fått størst fokus denne gangen, så må vi ikke glemme alt det andre livet i og ved vann; frosk, krabber, fisk, sel, mink og rotter… Alle disse små individene som blir berørt av en menneskeskapt naturkatastrofe. Det er så grusomt hva vi mennesker klarer å påføre dyr av lidelser. Bevisst eller ubevisst. Det er vi som ønsker å leve med alle godene vi har vent oss til og tar som en selvfølge.
«Selv om det er fuglene som har fått størst fokus denne gangen, så må vi ikke glemme alt det andre livet i og ved vann; frosk, krabber, fisk, sel, mink og rotter… Alle disse små individene som blir berørt av en menneskeskapt naturkatastrofe.»
Det er rart hvordan individene forsvinner i massene når vi snakker om «katastrofer» og «redningsarbeid». Det er vanskelig å sette seg inn i hvert enkelt individs lidelse når det til stadighet refereres til «x-antall fugl». Da forsvinner enkeltindividets verdi og det er lettere å ta avstand til lidelsene.
Til stadighet pågår det en diskusjon om hvorvidt det er riktig å forsøke å redde de skadde fuglene. I Langesund ble det først bestemt at alle oljeskadde fugler skulle skytes. Så ble det snakk om å redde fuglene som sto på Rødlista, og ikke de «vanlige». Før det til slutt ble endelig bestemt at alle oljeskadde fugler skulle forsøkes fanges for vask.
Argumentene blant motstanderne av å redde fuglene går stort sett på det økonomiske; «Det blir for dyrt, alt for mange penger kastet bort på fugler etc». Det snakkes om at man ikke skal utsette dyrene for unødig stress, at dyrene lider når man holder de i «fangenskap» i 3-5 uker for rehabilitering.
«Menneskelige egenskaper»
Det har blitt sagt at forkjemperne for fuglene tilegger fuglene «menneskelige egenskaper» ved å påstå at fuglene ønsker å leve. Det er vel ingen som ikke har hørt om «overlevelsesinstinkt»? Det er vitenskapelig bevist at alle levende vesener gjør så godt de kan for å overleve. Ergo har man et bevisst eller ubevisst ønske om å leve. Og det er da ingen egenskap spesielt forbeholdt mennesker?
Unødig stress… Hvorfor er disse menneskene så opptatt av at fuglene ikke skal oppleve stress? Når ble «stress» over kort tid værre enn døden? Og hvordan kan de være så sikre på at en fugl, eller et hvilket som helst annet dyr ikke takler dette stresset? Er det ikke nettopp slike kommentarer om at minste stress er utålelig, som er å tilegne dyrene «menneskelige egenskaper» som de er så motstandere av?
«Det er vitenskapelig bevist at alle levende vesener gjør så godt de kan for å overleve. Ergo har man et bevisst eller ubevisst ønske om å leve.»
Hvis man ikke selv har opplevd å hjelpe dyr, blir jo alt bare teori og tankespill. Det er først når man er så heldig å få komme tett innpå dyrene at man virkelig kan få et lite innblikk i deres sosiale liv og atferd.
Da jeg i sommer kom til Langesund for å hjelpe til med redningsarbeidet, hadde jeg ingen anelse om hva jeg dro til. Jeg har aldri vært med på noe liknende tidligere, så min innstilling om å redde oljeskadde fugler var vel nesten like teoretisk som motstandernes innstilling om å ikke redde dem. Men sta og sikker i min sak som jeg er, var jeg bestemt på at jeg skulle hjelpe til å få reddet så mye fugl som over hodet mulig.
Det var en bedrøvelig opplevelse den første dagen jeg dro ut på fangst: Foruten det triste synet av to døde ærfugler som var skyllet i land, var det ikke en eneste fugl å se. Jeg snakket med noen hytteeiere og de kunne fortelle at Viltnemnda hadde vært der fire dager tidligere og skutt alt de fant av skadd fugl. Jeg tenkte med tristhet på alle de tapte livene. Når jeg neste dag fant skadde fugler, var det med en merkelig samling følelser. Først oppgløddhet; «Hurra, en fugl jeg kan redde!», så medfølelse og tristhet: «Å nei, stakkars, stakkars fuglen», og så en slags innbitt jaktfølelse; «Jeg skal ha tak i den fuglen!». Fuglene ble levert til fuglemottaket på kaia i Langesund. Det var ikke noe hyggelig syn å se disse redde, syke, noen ganske apatiske og slappe, små fuglene titte forskremt opp på meg fra bunnen av kassene. Når jeg så redselen i øynene deres, og følte avmakten i kroppen deres var det lett å stille seg spørsmålet; Gjør vi rett?
Man blir jo nokså godt kjent med disse fuglene etter å ha vært så mye i kontakt med dem. Det er alltid noen som man legger ekstra godt merke til, og det gjør det lettere å følge atferdsutviklingen fra dag til dag. Og når de første av disse fuglene som man har vondt av og som har sådd litt tvil i sjela di, begynner å legge på seg, og få tilbake litt «fighting spirit», da vet du at du har handlet rett!
Dyrs lidelse- menneskers ansvar
Når vekt og blodverdier var tilfredsstillende ble fuglene vasket, tørket og satt på basseng. Og det var nå man virkelig så hvor godt fuglene hadde taklet å bli fanget, oppholdet i kassene og alt de hadde blitt utsatt for. Nå svømte det glade, fornøyde, rene og friske fugler rundt i bassengene som om ingenting hadde hendt! De ble fort «venner» med hverandre i bassengene. Vi må huske på at vi hadde satt sammen fugler som ikke kjente hverandre fra før og som måtte danne nye bånd hele tiden i og med at vi la til og fjernet individer daglig. Dette var utrolig tilfreds-stillende å se! Ikke bare hadde vi klart å få fuglene friske nok til å snart bli sluppet ut i det fri, men vi så i tillegg glade fugler, og vi kunne følge med på atferd og personlighet. Det var kvakking og koselyder, bading, stuping og dykking og spising! Og masse, masse fjærpussing.
Så kom dagen da det var på tide å slippe fri første pulje av friske og «vanntette» fugler. Denne dagen hadde jeg både gledet og gruet meg til. Man har jo sett slike frislipp på tv, men aldri vært med på det selv, og det er alltid med tårer i øynene jeg ser på sånt.
Vi kjørte til et område som var rent og pent og «ærfuglvennlig» for å slippe de 12 første ut. NOAHs Siri Martinsen åpnet eskene med fuglene og jeg sto klar medkamera for å ta bilde. For en fantastisk følelse! Jeg kjenner tårene presse på her jeg sitter og skriver, og tenker tilbake på dagen da vi slapp FRI tolv friske, glade fugler. Tolv individer som vi hadde gitt livet i gave på nytt, og som nå kunne bla over til et nytt kapittel og fortsette med resten av sine liv.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
