En sjelden art

Norske naturjournalister er en svært sjelden art. Mer sjelden enn kritisk truet ulv, da det garantert er færre enn 43 helnorske individer. Det er flere av dem i andre land, til og med flere i Sverige. Men det hjelper oss veldig lite i Norge. Her til lands har det til tider bare vært èn sikker observasjon; Ole Mathismoen i Aftenposten. Men skinnet bedrar; også han opererer på svenskegrensen – og har i stadig større grad holdt til i skrivestua i de värmlandske skoger. Ikke nok med det; det har blitt mindre journalistikk og mer forfatterskap. I desember er det helt slutt, etter 40 år i den fjerde statsmakt. Samtidig vokser bokproduksjonen. I år har han utgitt to nye naturbøker – en for voksne, en for barn.

– Hvor får du mest gjennomslag; som journalist eller forfatter?

– Det er i Aftenposten!

– Jamen…???

– Jeg har skrevet om natur i mer enn 30 år i Aftenposten, noen tusen artikler om klima og natur. Det har ikke hatt den effekten jeg håpet – men kanskje det hadde gått enda verre om jeg ikke skrev om det, hvem vet. Jeg har også skrevet bøker om klima og trær, bøker for voksne og barnebøker. Jeg hadde lyst til å lage en bok som samlet alt jeg har skrevet om i Aftenposten, og vise hvor ille det egentlig går. Jeg tror ikke folk er klare over hvor galt det faktisk er i ferd med å gå. Det jeg prøver å si med boken «Jeg er dyret. Fortellinger om norsk natur» er at det ikke er for sent, men det haster, og det haster noe fryktelig. Dette er mitt til nå viktigste bidrag til å fortelle hvordan det står til.

”Det er ikke for sent, men det haster, og det haster noe fryktelig.”

Mathismoen dunker en snøtynget moskus av en bok i bordet. – Denne boken er en advarsel og et håp. Teksten er advarselen og bildene er håpet. Den inneholder over 200 fantastiske dyrebilder av norske naturfotografer. Så skriver jeg tekster om alt som forsvinner i et vanvittig tempo. Arter som kollapser. Første kapittel handler om at Norge forvandler seg uten at du merker det. Du husker jo ikke hvordan det hørtes ut i skogen for 15 år siden. Du merker ikke forskjellen fra år til år, eller fra tiår til tiår. Men det har blitt mye færre sangfugler, færre dyr.

Vi lar oss lure av at det er flere rådyr i hagen, og flere måker på torget. Men det er nesten ingen måker igjen på fuglefjellene. Krykkja er nesten borte. Vi lurer oss selv, og lar oss lure av at vi ikke vet. Vi luller oss inn i myten om at Norge er grønt. Norge er grønt, men det er en myte at det betyr at vi har et urørt land.

Vi har igjen kanskje 11% «villmarkspreget natur» i Norge. Men når man gransker tallene, så ser man at selv det er «fake». Enorme hogstflater betraktes ikke som «menneskelige inngrep». Sannsynligvis er disse «villmarksområdene» slett ikke villmark. Der det er hogstflater blir det tvert imot en økologisk kollaps. Vi har ikke så mange utryddede arter i Norge – men vi har veldig mange arter som i realiteten er utryddet, som ikke vil klare seg på sikt fordi det er for få av dem.

Noe av det er vår skyld, noe er verdens skyld. Våre trekkfugler møter mostand i andre land, trær med limfeller i Hellas og skyting av gjess i Kaukasus. Men veldig mye av skylden er vår egen. Og det er det som skiller klimapolitikk og naturpolitikk. I klimapolitikken er vi avhengige av at andre store land gjør sin del. Men når det gjelder å ta vare på norsk natur er det mye enklere, vi må selv bare slutte å ødelegge.

– Den nyeste boken din heter «Jeg er dyret» – hva innebærer
tittelen?

– Tittelen er fra et kjent dikt fra Hans Børli, som heter det samme.

– Er identifikasjon med dyr viktig?

– Defitinitvt. Jeg prøver å vise at dyr ikke bare er en art, de er individer. De parrer seg og lager familier, de har familielykke og det er tragedie når ungene blir drept. Men de går videre, og arten lever.

– Tenker du at man har tendens til å glemme dyrene når man snakker om klima og natur? At det handler mest om oss og våre interesser?

– Ja, vi glemmer dyrene, de er bare noe som er der. Dyrene har vært i bakleksa. Vi er opptatt av skogvern og myrvern, selve naturen – levestedet til dyrene har vært i fokus. Men dyrene forsvinner fra samtalen. Det er vanligere å snakke om myrvern, enn å snakke om artene som lever i denne myra. Men jeg tror dyrene er minst like viktige som å fokusere på myr og skog. Vi har et ikke-forhold til dyr i naturen. Vi ser dem også sjelden. Du ser fugler i ny og ne, er du heldig så ser du en rev eller et rådyr. Noen ytterst få ser snutten av et rovdyr. Dyrene ønsker heller ikke å være i nærheten av oss.

”Vi må ikke bare ta notis av dyrene, vi må redde dem. Det er vårt ansvar. Dyrene er naturen.”

I Norge har vi en jaktpolitikk, selekteringspolitikk, der en konsekvens er at alle de nysgjerrige dyrene blir drept. Og hvis man møter et dyr, vet de færreste hva de ser. Derfor laget jeg også den andre boken, «Det ville Norge», for barn. Jeg går gjennom 12 habitater, og forteller om dyrene som lever der. Det er først og fremst en gledesbok. Du får ikke folk til å ville ta vare på naturen, om de ikke er veldig glad i den. For barn er noe av det viktigste at de bygger et kjærlighetsforhold til naturen. Når de blir voksne, har de et mye bedre utgangspunkt om de er glad i dyr og natur.

– Er det viktig å verdsette dyr som medskapninger og ikke bare se på dem som ressurser for jegere?

– Ja, det er kjempeviktig. At dyrene får være der for sin egen del, og leve sine liv. Hvorfor må vi ha jakt på ekorn i Norge? Vi skjøt 1250 ekorn i fjor, hva er poenget? Vi er fastgrodde i en, etter min oppfatning, 17-1800-talls virkelighetsforståelse av naturen, hvor vi skal høste maksimalt av alt. Det gjør vi med tømmer, og det gjør vi med dyrene via jakt. Selv i år der rypa var rødlistet ble det drevet jakt. Og det drives fortsatt harejakt, og jakt på alle de fire store rovdyrene. De er alle på rødlista.

Vi må få et nærere forhold til dyrene vi omgir oss med. Vi må ikke bare ta notis av dyrene, vi må redde dem. Det er vårt ansvar. Dyrene er naturen. Akkurat som torvmosen og grantrærne, så er det dyrene som skaper naturen. Det er hjemmet deres. Det har vi gitt blaffen i, og det må vi endre på. Når vi ødelegger naturen har ikke dyrene noe sted å leve, parre seg, utfolde seg.

– Og de store rovdyrene har ekstra vanskelige kår?

– Vi har hatt en statsstyrt utrydningspolitikk for rovdyr som begynte på 1700-tallet, og ble manifestert i 1845 der Stortinget vedtok loven om utryddelse av rovdyr. Det forteller alt om hvordan man forholder seg til dyrene i naturen. Dette har vært en politikk som riktignok etter hvert ble opphevet, men egentlig er vi der fortsatt. Vi har aldri oppnådd å bygge opp en bærekraftig rovdyrstamme. Jeg bruker eksempler fra Yellowstone i boken, om reintrodusering av ulver. Der endret hele økosystemet seg til det positive. Der er det, i motsetning til i Norge, ikke lov til å jakte.

I Norge jakter man over alt, til og med i mange naturreservater. Som ulv eller bjørn får du ikke slå deg ned i en nasjonalpark, om det er utenfor rovdyrsonene. Hva forteller alle disse tingene? Jo, at vi i Norge ikke vil ha rovdyr. Da snakker jeg ikke om folk flest, men flertallet av de som har bestemt de siste århundrene. Det er etter min oppfatning helt vanvittig. Vi har puttet rovdyr i Norge på museum. Vi prøver å ha akkurat så mange at vi ikke må skamme oss fullstendig. For at politikerne skal kunne si til befolkningen at «joda, vi har rovdyr».

– Hvorfor tror du politikere virker å være mer negative til rovdyr enn befolkningen er?

– Jeg tror det er samme mekanismer som for natur og klima. I undersøkelser kan folk svare at det er veldig viktig for dem. Men det er ikke viktigst. Andre ting er viktigere. Natur og klima når ikke helt opp hos de aller fleste, og da er det ikke det som bestemmer hvem de stemmer på. Du har flertallet av landets befolking med deg, men det er ikke viktig nok for dem. Det samme gjelder nedbygging av myr. De aller fleste er imot, men man kjøper seg kanskje likevel en hytte som ligger på en myr.

Vi er veldig bevisstløse i dette landet. Vi er opptatte av natur. Men hva er det egentlig vi er opptatt av? Jo, at vi selv skal være ute i naturen og nyte det grønne. Plutselig reagerer man fordi favorittskogen er hogd ned, og man lurer på hvordan det kunne skje. Jo, det skjer fordi norske skogeiere får lov av norske politikere å hogge akkurat hvor de vil og når de vil.

– I fjor lanserte NOAH, WWF, Foreningen Våre Rovdyr og Naturvernforbundet en medieforskningsrapport om ulv. Rapporten viste at norske medier de siste 10 årene generelt fremstiller ulven som et «problem». Bare 1.4 % av artiklene nevnte at ulven er kritisk truet, bare 4 % nevnte forpliktelse til internasjonale vernekonvensjoner. Hva tenker du, som naturjournalist, om funnene?

– Jeg nøler ikke med å si at norske aviser, norske medier generelt, har en altfor lite kritisk holdning til hvordan våre myndigheter forvalter rovdyrstammene. Vi har hatt et bevisstløst forhold til det. Jeg har skrevet om det i perioder, men det er også perioder der jeg ikke har hatt mulighet til å gå inn i det.

Det fremstår selvsagt at vi i media bør være langt mere kritisk til hvordan myndighetene opererer i ulve-, bjørne- og ikke minst jervepolitikken, der vi dreper unger i hi. Og gaupejakten – hvor et sterkt truet dyr blir utsatt for ordinær jakt. Det er helt klart at norsk media har gjort en for dårlig jobb på dette området. Der har vi mye å ta igjen.

– Hva tenker du om debatten hvor klimatiltak settes opp mot natur?

– FNs klimapanel slo fast, i sin siste rapport, at vi klarer ikke å bremse klimaendringene uten hjelp fra naturen. Hvordan hjelper vi den? Jo vi må slutte å ødelegge den. Den naturen vi har igjen må få eksistere. Over hele verden må vi slutte å ødelegge natur. Det var jo en viktig årsak til at man noen måneder senere i Montreal vedtok naturavtalen, som nå mange politikere prøver å sno seg unna.

Nå hører vi fra politisk hold at «30% vern, ja, det står det, men det er mye som er vern» og «det gjelder ikke nasjonalt, det gjelder regioner», og så videre. Tanken som lå bak avtalen i Montreal, var helt klar; fra nå av må vi sikre all naturen vi har igjen, og at alle land i verden må passe på 30% av alle artstyper de har innenfor sitt område. Så vi kan ikke ødelegge mer natur. Arealkrevende klimatiltak må skje på arealer vi allerede har ødelagt.

– En ting som tar mye areal, men som får lite plass i media og politisk debatt, er kjøttproduksjonen. FNs klimapanel og naturpanel har fremhevet kjøttkutt som noe av det viktigste vi må gjøre for både klima og natur. Men det er det neppe noen som forstår ut i fra å lese norske medier. Hva er det med media og kjøtt?

– Hadde jeg visst det skulle jeg gitt deg et godt svar. Jeg har kanskje ikke skrevet så mye om kjøtt, men jeg har skrevet mye om landbrukspolitikk og hvor store utslipp det er fra landbruket, og gjennom det også kjøttproduksjonen. Dette er kanskje et område der jeg burde gått mer inn i det, og skrevet mer. Det er helt vanvittig hva husdyrene i landbruket tar av plass.

”Det er et stort misforhold mellom alvorlighetsgraden i det som skjer med norsk natur og klima i Norge, og det du kan lese deg til i vanlig dagspresse.”

Vi i media kunne helt sikkert vært flinkere til å belyse disse aspektene. Det er et stort misforhold mellom alvorlighetsgraden i det som skjer med norsk natur og klima i Norge, og det du kan lese deg til i vanlig dagspresse. Men det er alltid vanskelig å få gehør på ting som folk oppfatter som invaderende. Og folk oppfatter det nok som litt invaderende om vi skriver om det vi har på tallerkenen. Det er lite endringsvilje i Norge, alt tar ufattelig lang tid. Vi vil gjøre ting som vi alltid har gjort det. Det gjelder rovdyrpolitikk, kjøttpolitikk, utallige områder. Jeg er hellig overbevist om at både på klimapolitikken, og ikke minst på naturpolitikken, så ville det riktige vært en totaltrevisjon av hele opplegget – av hva vi skal drepe, jakte og skyte.

– Men folk er mer endringsvillige enn politikere og media…

– Det har skjedd mye i folks holdning til kjøtt. Her i huset er et godt eksempel, en av jentene er vegetarianer og hele familien har redusert forbruket. Nå spiser vi veldig lite, i forhold til hvor mye vi spiste før. Det er barn det er viktigst å henvende seg til. Det er de som bidrar til endring. Problemet er at du er nesten «ferdig ment» når du er over 40, da skal det mye til for å endre oppfatning. Samtidig; folk blir ofte kloke på slutten av livet… Utallige politikere blir «radikale» når de blir eldre, når de har sluttet å være politikere.

– Gjelder det journalister også?

– Jeg har nok blitt oppfattet som «radikal» hele veien. For mange år siden skulle jeg delta i paneldebatt på en journalistkonferanse, og ordstyrer for debatten skulle ta oss litt og sa til meg: «Du har en agenda du, Mathismoen?» «Ja», sa jeg. Og da ble det stille. De planlagte oppfølgingsspørsmålene var basert på at jeg skule svare «nei». Alle mennesker har en agenda. Moderne journalistikk, kanskje spesielt i Norge, forsøker å gi inntrykk av at man ikke har det. Men jeg har hatt en agenda hele veien, og det er å gjøre så godt jeg kan når jeg formidler hvordan det står til med klima og natur.

Om Ola Mathismoen

• Utdannet journalist og tømmerhugger
• Journalist i Aftenposten fra 1984, fra 1987 med miljø- og klimaspørsmål som spesialområde
• Gitt ut flere bøker om klima og natur – for voksne og barn
• Tildelt Kulturdepartementets fagbokpris for barne- og ungdomslitteratur
• Aktuell med bøkene «Det ville Norge» og «Jeg er dyret. Fortellinger om norsk natur»

Artikkelen har tidligere stått på trykk i NOAHs Ark #3/2023