Vi mangler øyne til å se dyrene

Asgeir Helgestad og Ageliki Lefkaditou har produsert filmen sammen. Den følger Asgeirs reise i den norske naturen. Filmen selv har også gjort litt av en reise og fått en rekke priser internasjonalt – blant annet «Cinematography Award» ved Wildlife Film Festival Rotterdam i Nederland, «Nature Protection Award» ved International Ornithological Film Festival in Ménigoute i Frankrike, «Human and Nature, Special Jury Prize» ved Matsalu Nature Film Festival i Estland, «Best Natural History Feature» ved Wildlife Vaasa International Nature Film Festival i Finland og «Sustainable Planet Award» og «People’s Choice Award» ved International Wildlife Film Festival i Missoula, USA.

– Hva tenker du om den strålende mottakelsen filmen har fått?

– Jeg er helt overveldet selv. Jeg hadde lyst til å lage en film som var en hyllest til den fantastiske naturen i Norge, men filmen er også et varsko om hva vi er i ferd med å miste. Da kommer man ikke utenom at man tråkker noen på beina, og jeg hadde trodd at jeg kom til å få litt kjeft for det. Men det har ikke skjedd. Folk går og ser filmen både to og tre ganger, og det er gøy!

– Hva håper du folk gjør etter å ha sett den?

– Tanken er jo at den skal gi oss muligheten til å reflektere over hva vi gjør med naturen, og verdsette den på en annen måte. Innse at vi har en naturkrise og bli med på å ta noen grep for å stoppe dette. Jeg tenker at alle disse små dyttene som vi kan bidra med gjør noe.

Det tenker jeg med NOAH også. Jeg tror folk er mye mer åpne for synspunktene deres, og for at disse enkeltindividene av dyr har en verdi. Jeg ser jo at dette har blitt mye mer akseptert.

– Hva tenker du om at de ville dyrene ofte har hatt lett for å usynliggjøres i debatten om hvordan verne naturen?

– Jeg pleier å si at Norge har veldig mye flott – og tom – natur. Turistene kommer hit og ser fantastiske landskap, men de ser veldig lite dyreliv. Dyrene er jo livredde for oss. Det merker jeg i min jobb som naturfotograf.

Det er ikke lett å komme innpå disse dyrene og skildre livene deres. Jeg snakker ikke om dette aspektet i filmen, men jeg viser for eksempel hvor brutalt det er når en hogstmaskin kommer brasende inn i skogen i yngletiden og legger alt flatt. Jeg har lest at enkelte aktører betaler ekstra per kubikk for å hogge om våren når det er yngletid…

– I slutten av filmen har du også en jaktkritisk kommentar?

– Jeg tenker at det er på høy tid at vi får en nasjonalpark i Norge der dyrelivet også er vernet fra jakt. Det er langt på overtid. Jeg synes det burde gjelde alle nasjonalparker, men jeg tror man må begynne et sted – Østmarka kunne jo vært den første. Det er viktig at det norske folk får se forskjellen mellom en natur hvor mennesker styrer alt og en natur som får være i fred. Dessuten driver vi med jakt på arter som det aldri burde vært jakt på.

«Jeg tenker at det er på høy tid at vi får en nasjonalpark i Norge der dyrelivet også er vernet fra jakt.»

Det er hinsides at man skal skyte dyr som trost, grevling og ekorn. Småviltjakt i seg selv er trøblete – spesielt nå som det er lite småvilt igjen. Jeg synes også det er en skam at vi ikke har flere store rovdyr, som kan bidra til å holde hjortedyrbestandene friske. I ulvesonen burde ulvene få leve i fred, men så skal man plutselig ta hensyn til jaktinteressene der også.

Disse interessene er alt for sterke, og burde ikke ha den makta de har. Men jakt er også en måte utøve makt på, og tiltrekker seg maktmennesker. Derfor, tror jeg at disse har en alt for stor innflytelse.

– Nå skal NOAH til Bernkonvensjonen og tale rovdyrenes sak mot Norge. Hva tenker du om regjeringens holdning til rovdyr?

– Jeg følte at mange stemte på «grønne» partier ved forrige valg, og jeg tror at folk håpet på en endring mot det grønne. Så valgte Arbeiderpartiet å samarbeide med Senterpartiet, som jeg oppfatter som alt annet enn grønt. I andre miljøsaker, som «grønn energi» er det fokus på at vi i Norge skal være solidariske med resten av Europa og produsere mer strøm – dessverre ofte på bekostning av natur.

«Jeg er sjeleglad for at ikke alle andre tenker som Norge. Vi er virkelig ikke noe foregangsland.»

Men skal vi gjøre noe i solidaritet med andre land, må vi ta vare på naturen vår og ta vare på de dyrene som lever her. Det er veldig viktig for meg at inderne har tatt vare på tigeren selv om det er konflikt og utfordringer. Det betyr mye for meg, selv om jeg aldri har vært og sett disse dyrene. Det ansvaret har vi også i Norge overfor resten av verden; og rovdyrbestandene må være levedyktige, noe de ikke er i dag.

I dag gjør de fleste land en bedre jobb enn resurssterke Norge for å ta vare på rovdyrene. Tenk om de holdt på slik som oss i Tanzania, og slaktet alle løvene. Jeg er sjeleglad for at ikke alle andre tenker som Norge. Vi er virkelig ikke noe foregangsland.

– Hva tenker du om jakt i forhold til dyr som enkeltindivider?

– Måren som man ser i filmen fulgte jeg på gården vår i 14 dagers tid før den forsvant. Antagelig gikk den i en felle i nabolaget. Jeg er omgitt av jegere der jeg bor. Veldig ivrige jegere. Det kan gjøre meg trist når jeg ser spor i snøen, enten det er hare, mår eller rev. For jeg vet jo at disse sporene ser andre også. Og da blir kanskje ikke det dyret så gammelt. Dette er den vanskelige siden av å bo på bygda. Rett i nærheten sitter jegere i hyttevinduet og skyter rådyrene som de fôrer.

Det er de samme rådyrene som leker på jordene våre. Jeg synes at det er mange aspekter av jakt som er problematisk. Troféjakt synes jeg er helt hinsides, og det samme tenker jeg om fellefangst. Det er vanskelig å unngå at det blir mange skadeskytinger ved småviltjakt. Av og til undrer jeg meg over om jegerne tar innover seg hva det innebærer for det enkelte dyret, om de tar innover seg smerten det er for et dyr å sitte der i buskaset livredd med hagl i kroppen eller med avskutt bein…

– Som naturfotograf blir du kanskje mer oppmerksom på at ville dyr også har egne liv som de verdsetter?

– Når jeg bruker så mye tid i naturen sammen med dyrene, så ser jeg jo hvordan de alle er enkeltindivider. Dersom du følger et kull revevalper vil du raskt oppdage at de har forskjellige personligheter og at de har mye gøy med hverandre, selv om de også kan være harde med hverandre.

Mange ganger har jeg opplevd hvordan dyr nyter de første solstrålene om morgenen og sovner i stedet for å beite for en staket stund. Rådyrkjeet som løper rundt i enga i pur glede en sensommerdag og stadig må bort til mor for å få bekreftelse og nærhet. Det gjør selvsagt noe med meg å få sitte ringside og oppleve den tilliten som enkelte dyr kan gi meg.

Jeg hadde håpet at jeg skulle få et nært forhold også til grevlingene som av og til har dukket opp på gården og at de kunne blitt en del av filmen. Men de forsvinner akkurat som måren gjorde. Det settes dessverre opp feller også for å ta livet av dem, som om de gjør noe galt. Det vitner om at man ikke klarer å forstå samspillet i naturen når noen gjør slikt, og at de ikke forstår at alle arter har en egenverdi og en rolle.

– Er det noen ville dyr du har fulgt individuelt som natur fotograf?

– Det er sjelden du får muligheten til å følge et vilt dyr over lengre tid. Men jeg var heldig nok til å få følge isbjørnbinna Frost på Svalbard. Det hadde jeg aldri trodd var mulig. Det ble en utrolig reise. Jeg laget filmen «Dronning uten land» om henne, i 2018. Filmen følger Frost over fire år, og handler i stor grad om klimaendringer.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle fortsette å treffe henne etter at filmen var ferdig, men det har vært umulig å slippe taket. Så det ble ti år til sammen. Den neste filmen vi skal lage nå handler også om henne og kommer til å bli en veldig sterk historie. Å møte Frost forandret livet mitt.

– Hvordan?

– Det er noe helt eget å se hvordan ett individ sliter med klimaendringene, sliter med oss mennesker. Hun mistet mange av ungene sine i møte med mennesker. Jeg føler på en måte at jeg har sittet der ute, sammen med henne, og kikket tilbake på vår egen sivilisasjon. Hvordan vi behandler Arktis og klimaet og individene av andre arter.

Det har vært en egen reise å se verden fra hennes perspektiv over flere år. Det forandret noe i meg selv. Jeg ble mye mer åpen til dyrenes emosjonelle og intellektuelle liv. Nå skal det sies at en isbjørn ikke er en kosebamse, særlig ikke for en sel som også prøver å overleve. Likevel var Frost den mest kjærlighetsfulle og oppmerksomme mor jeg noen gang hadde sett. Fra mitt perspektiv er det mennesket som er problemet.

Vi har laget trøbbel for alle artene der oppe og nå ser det ikke så veldig lyst ut for framtiden til isbjørnen eller ringselen. Hele økosystemet er i ferd med å endre seg. Jeg har reist mye rundt på skoler og vist filmen. Og ofte får jeg spørsmålet «hva kan vi gjøre?». Jeg pleier å svare at vi er alle nødt til å bidra, og tilsammen kan vi gjøre en forskjell. Men jeg føler at det er et veldig vanskelig spørsmål og jeg er ikke så veldig optimistisk for Arktis.

– Miljødirketoratet sier at det viktigste vi kan gjøre for klimaet er å redusere kjøttforbruket?

– Nå burde jeg sagt at jeg var vegetarianer. Det kan jeg ikke, men ved å redusere kjøttforbruket, så gjør man likevel noe viktig og jeg håper at jeg en dag kan slutte helt å spise kjøtt. Redusert kjøttforbruk og interesse for etisk produsert mat kan kanskje påvirke dyrevelferd i den eksisterende industrien.

Vi kan alle gjøre en forskjell i forhold til husdyr. Hver handling teller og på vei til dette intervjuet så jeg på sosiale medier at jeg for ni år siden gikk i NOAHs fakkeltog mot pels. I dag er det slutt på den elendigheten.

– Frost var et individ du kjente godt. Hva tenker du om hvordan hun døde?

– Det er fortsatt en gåte hva som skjedde med henne. Hun døde skjærtorsdag 2023 da hun kom inn i et hyttefelt og ble jaget av hytteeierne. Det var mange mennesker involvert, og det ble skutt mange knallskudd mot henne. Hun la på svøm og døde 25 meter fra land med brukne ribbein og punktert lunge… Hun var også radiomerket et par døgn tidligere. Staten kom med helikopter og avlivet ungen hennes, fordi hun ville forsvare sin døde mor. Det var utrolig trist.

Lokalstyrelederen der oppe hadde tidligere sagt at hun «ikke hadde livets rett» fordi hun brøt seg inn i hytter. Men det er ikke bjørnen sin skyld, det er jo mennesket sin skyld. Hun kom til Longyearbyen hver eneste høst, når det var reinsdyrjakt. Med hennes luktesans var det uunngåelig at hun ble tiltrukket dit av jaktavfallet. Jeg har min teori om hennes død, og det snakker jeg også om i filmen som kommer.

Vår historie med ville dyr på Svalbard er et mørkt kapittel. Vi utryddet nesten alt som var. Vi slaktet hvaler, og det gikk hardt utover grønlandshvalen. Den forsvant helt i en lang periode.

«Vår historie med ville dyr på Svalbard er et mørkt kapittel. Vi utryddet nesten alt som var.»

– Norge er eneste land som fortsatt driver både hvalfangst og selfangst – hva synes du om det?

– Dette må ta slutt, ikke minst nå som de arktiske selartene sliter med klimaendringene. Det er også merkelig at vi fortsatt driver med hvalfangst når resten av verden fordømmer det. Jeg ser hvordan hvalene kommer sakte tilbake på Svalbard, og det gir meg en stor glede.

Men det finnes et paradoks her. Det har kommet nye lover som gjør det nesten umulig for meg som fotograf å filme isbjørn og dokumentere hva som skjer på øygruppen. Det er selvfølgelig noe positivt med at man ikke skal risikere å forstyrre dyrelivet og skal ha grundige etiske retningslinjer. Men folk kan reise opp og skyte ringsel, for eksempel…

På toppen av det hele så subsidierer staten kommersiell selfangst. Om de virkelig mener at det er et problem for selartene som lever på isen, at isen blir borte, så er det helt galimatias at de fortsatt driver med det.

– Så det er vanskeligere å ta bilder enn å ta liv?

– Ja, det er samme selvmotsigelse hele veien: Polarreven skal ikke forstyrres av tilreisende fotografer, men det er lov for lokal befolkningen der oppe å sette opp feller og slå i hjel revene for moro skyld. Man får ikke lov å filme med undervannskamera for ikke å forstyrre dyrelivet – men det er lov å bunntråle i samme område…

Det betyr også at vi ikke får muligheten til å formidle det som er på havbunnen. Det synes jeg er helt utrolig. Da kan vi heller ikke dokumentere ødeleggelsene.

– Hvorfor ble du naturfotograf?

– Jeg er veldig glad i naturen og glad i dyr. Jeg fikk mitt første fotoapparat til konfirmasjonen, og begynte å fotografere fugler. Jeg begynte å selge bilder og film, og fikk publisert en film om musvåk i NRK i 1992. Mange av oss har en altfor stor avstand til naturen og til individene i den. Vi mangler øyne til å se dem. Det er det jeg prøver å bidra med som naturfotograf. Det å bry seg om de andre individene rundt oss, det er ekstra vanskelig om du ikke engang ser dem. Om du ikke vet at de er der, ikke legger merke til dem.

Når jeg bruker utstyr som kan filme helt små dyr og planter får man også åpnet øyene for hvor rik verden er. Det er så uendelig mye mer der ute, som vi ikke ser.

– Hva betyr dyrs egenverdi for deg?

– Jeg har vokst opp med hund, og foreldrene mine hadde mye empati for dyr. Jeg tror det er viktig at man har noen rundt seg som har empati med dyr, isteden for å bli dratt med ut på jakt og se på dyr som noe som er til for å utnyttes. Det gjør hele forskjellen for hvem du blir og hvordan du ser på dyr.

Jeg har tenkt på det noen ganger. Kunne jeg også ha blitt et menneske som ikke bryr seg om dyr? Og svaret er sikkert at det kunne vi alle, om vi vokste opp under gitte forhold. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg har hatt foreldre som har tenkt annerledes.

Foreldre som anerkjente det som er unikt ved andre arter uten å bruke menneskeskapte hierarkier for å verdsette dem. For meg er det viktig at vi viser respekt for dyrenes komplekse evner uten at vi helt forstår dem. Dette handler om ydmykhet og sameksistens.

Om Asgeir Helgestad

• Filmskaper, naturfotograf og forfatter. Nå aktuell med den prisbelønte filmen «Skal hilse fra naturen».
• Produsert fem egne naturfilmer, i tillegg til å ha bidratt i produksjoner for BBC og NRKs naturprogrammer.
• Filmen «Dronning uten Land» fra 2018 fulgte isbjørnbinna Frost over flere år, og viste hvordan isbjørnene ble påvirket av klimaendringer. Også denne filmen vant flere internasjonale priser.
• Vunnet en rekke priser for sine fotografier, blant annet både førsteplass (1993), og andreplass (1992) i verdens største naturfotokonkurranse, BBCs Wildlife Photographer of the Year.
• Utgitt tre fotobøker om dyr for barn og unge. For sin første bok, «Dyr i skogen», vant han Kultur-og kirkedepartementets debutantpris i 2001.

Denne artikkelen er tidligere publisert i NOAHs Ark #3/2024