NOAH – for dyrs rettigheter ønsker å komme med innspill til DNs revidering av ”forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon”.
1. Generelt, pkt 3
Forslag til endret tekst:
”Avliving av mordyr i yngletiden skal så langt som mulig unngås, men hvis det skjer skal avkommet av dyrevernmessige hensyn tas hånd om og om nødvendig avlives.”
II Felling av viltarter som gjør skade
NOAH henstiller til DN om å fjerne de fleste artene på lista, ikke bare de som er rødlistet eller i tilbakegang, men også de som har et ubetydelig potensiale som skadegjørere.
Punkt II B er svært uheldig og bør endres, slik at det ikke lenger blir tillatt for eier/bruker/rettighetshaver å felle fugler og dyr uten særskilt tillatelse hele året.
Fri adgang til felling av arter året rundt er ikke forenlig med viltlovens ynglefredningsprinsipp og det sterke etiske fundament dette bygger på, og det gir også rom for egne, liberale tolkninger av hva som er ”skade av vesentlig økonomisk betydning”. NOAH kjenner til at jordbærdyrkere har dekket seg bak dette punktet i forskriften når de har skutt tusenvis av troster om våren og deretter solgt fuglene til restauranter. Dette punktet i forskriften åpner for massedreping uten kontroll eller oversikt, og uten at noen har anledning til å overprøve de vurderinger som ligger til grunn for fellingene. Enhver felling i hekke- og yngletiden innebærer stor fare for at etterlatte unger dør av sult eller drepes av andre dyr, og det reelle antall dyr som dør er derfor langt høyere enn det antall som felles.
NOAH foreslår at avsnittet i punkt II B; ”Kommunen kan tillate hijakt på rødrev dersom denne forårsaker vesentlig skade på beitende bufe”, blir endret til: ”Hijakt på rødrev bør så langt som mulig unngås, og skade på beitende bufe bør i første rekke forsøkes avverget gjennom forebyggende tiltak.”
NOAH har erfart at forskriftens tillatelse til hijakt på rødrev benyttes av svært mange kommuner, ofte i kombinasjon med skuddpremie, og i mange tilfeller uten at kriteriene for slik ekstraordinær jakt er til stede. NOAH tok i vår noen stikkprøver for å finne ut hvor utbredt hijakten er i Sogn og Fjordane. Av 6 kommuner vi kontaktet, hadde 5 av dem praktisert hijakt rutinemessig i mange år, alle i kombinasjon med skuddpremie. Den kommunen som ikke hadde gitt tillatelse til hijakt, var den som etter klage fra NOAH i fjor ble pålagt av Fylkesmannen å trekke tilbake løyvet til hijakt. En annen kommune som ble rådet av Fylkesmannen til å unngå hijakt som bestandsregulerende tiltak, stanset jakta i fjor, men har i år igjen gitt løve på det samme sviktende grunnlaget som Fylkesmannen påpekte. Dette til tross for at tapstallene for lam i denne kommunen ligger innenfor det som anses som normalt, og at fravær av hijakt i fjor ikke gjorde negativt utslag på tapstallene.
Noen kommuner har stående løyve til hijakt over hele kommunen og på ubestemt tid, og har hatt en slik ordning siden tidlig på 90-tallet. Med andre ord praktiseres helårsjakt på rev – uten begrensninger, uten betingelse i skade og uten at tapstallene for lam i kommunen overstiger ”normalen”. Kombinasjonen av hijakt og skuddpremie på inntil 600 kroner per dyr, uansett alder, kan medvirke til at hijakt hos enkelte motiveres ut fra et ønske om økonomisk vinning.
Det er komplekse årsaker til tap av lam på beite, og dokumentasjon de siste årene tyder på at tiltakene bør settes inn på områder som gjelder forebyggende parasittbehandling av husdyr, senere slipp i utmarka, forsøk på å unngå beiteområder med mye romeplante og generelt bedre tilsyn med dyrene. Det bør være en selvfølge at tiltakene i første rekke settes inn på det forebyggende området, hvor hver enkelt dyreeier har et stort ansvar. Alle områder har lammetap på beite, og det blir for lettvint om enhver kommune skal ha mulighet til å utstede løyve til hijakt uten å kreve noen form for dokumentasjon på at rev eller andre rovdyr har forårsaket tap. Rever lever for det meste av åtsel og smågnagere, og det er langt fra alle rever som tar lam. Både bønder og jegere kan bekrefte at det er enkeltindivid som kan spesialisere seg på lam, mens andre kan gå gjennom flokker av småfe uten å gjøre forsøk på å angripe. En generell tillatelse til hijakt vil medføre at også rever som livnærer seg på åtsel og smådyr kan bli drept som ”skadedyr”. I forhold til predasjon må en normal revebestands naturlige matuttak tolereres, uten at dette skal medføre at man bryter med ynglefredningsprinsippet.
Det er sau og lam på beite de fleste steder i utmarka, og ethvert område kan dermed utpekes som potensielt ”skadeområde”. Det bør være toleranse for de ville dyrenes plass i naturen, og det bør ikke gå automatikk i at familiegrupper av rev lettvint kan drepes for å forebygge eventuelle konflikter med næringsinteresser.
III Felling av viltarter som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon
NOAH foreslår å fjerne dette punktet, da predasjon bør aksepteres uten at det skal kontrolleres ved å redusere de arter som naturlig livnærer seg på andre arter. Menneskers ønske om å profittere på enkelte arter i form av jakt er en svært dårlig begrunnelse for å drepe konkurrerende arter i hekke- og yngletiden.
Retningslinjer for felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon
NOAH foreslår å fjerne siste punkt under Generelt: ”Hjemmelen i viltlovens §§14 og 14a er likevel ikke begrenset til individer som gjør skade. Det er tilstrekkelig at det dreier seg om individer av en art som oppfyller skadekriteriet.”
Dette punktet åpner for tilfeldig avliving, og er ikke forenlig med forskriftens intensjon om at skadefelling skal representere et unntak fra viltlovens generelle fredningsprinsipp og fra prinsippet om at viltartene i størst mulig grad skal være fredet i yngletiden.
Generelt om forskriftens pkt. II B, C og D
Under Forvaltningsnivåenes myndighet, heter det at sanitære problemer eller skader av helsemessig karakter kan være grunnlag for skadefelling. Skader av helsemessig karakter kan være støy av et omfang som påvirker folks behov for hvile eller som gir en subjektiv følelse av ubehag.
NOAH vil påpeke at menneskeskapt støy som trafikk, anleggsarbeid, motorsager, hagemaskiner og fritidskjøring med båt, firhjulinger osv. i stor grad gir en subjektiv følelse av ubehag som mange i tettbebygde strøk opplever mer eller mindre konstant. Det fremstår som et paradoks at naturlige lyder fra fugler som iblant kan høres gjennom motorlarmen, kan gi grunnlag for skadefelling. Et skjorepar som har reir kan av noen oppfattes som trivselsskapende, mens andre kan ha en ”subjektiv følelse av ubehag” ved fuglenes lyder, og dermed kan fuglene drepes, uten hensyn til ungene i reiret og uten engang å søke om tillatelse til en slik felling. Noen kan også oppfatte det som plagsomt når spurvene kvitrer grytidlig om morgenen, og bruke det som begrunnelse for massedreping. En slik formulering i forskriften oppfordrer ikke til toleranse for medskapninger, men fremstiller det som at enhver subjektiv følelse av ubehag hos mennesker teller mer enn dyrs rett til liv og fravær av lidelse.
NOAH foreslår å fjerne hele dette avsnittet, og ikke legge opp til at dyr kan drepes med begrunnelse i en ”subjektiv følelse av ubehag”: Likeens bør sanitære problemer som at byduer eller måser skiter på hustak eller biler ikke kunne legges til grunn for skadefelling. Toleranseterskelen bør heves i forhold til dyrelivet, i stedet for at en liberal skadefellingsforskrift bygger opp under samfunnets intoleranse overfor andre arters naturlige adferd.
Generelle kommentarer:
Det bør presiseres i den reviderte forskriften at forskriftens vilkår og kriterier skal følges av forvaltningsmyndighetene, og at alle kriteriene skal være fulgt før en eventuell fellingstillatelse kan innvilges. Det bør også presiseres at skadefelling skal svære absolutt siste utveg, og at andre løsninger som kan redusere eller eliminere skadeproblemet skal iverksettes først.
Det bør komme tydelig frem at skadefelling ikke skal fungere som et bestandsregulerende tiltak. Flere søknader om skadefelling som NOAH har fått innsyn i er grunngitt nettopp ut fra et ønske om å redusere bestander av rev, gjess, måser, etc., og likeens har mange kommuner innvilget slike løyver med begrunnelse i bestandsregulerende tiltak.
Det kan virke som at mange kommuner ikke leser forskriften særlig nøye, og dermed ikke kjenner til alle vilkårene, som at felling skal være betinget av skade og være lokalisert til skadeområde, og at forskriften ikke åpner for felling som bestandsregulerende tiltak.
NOAH ber DN om å legge stor vekt på prinsippet om ynglefredning når forskriften revideres, og sørge for at forskriften blir lett forståelig, så den ikke på noen måte kan misforstås eller feiltolkes. NOAH ber ellers om at det tydelig fremkommer at vilkårene for skadefelling skal følges, og ikke bare bør følges.
NOAH minner om det sterke etiske fundament som viltlovens ynglefredningsprinsipp er grunnlagt på. Det er uetisk og virker negativt holdningsskapende å utsette dyr for jakt i den sårbare perioden de har unger, og det finnes heller ingen ”human” måte å utslette familiegrupper av dyr i yngletiden. Hensynet til dyrene og de lidelser som etterlatte unger i reir og hi utsettes for når foreldredyrene drepes, bør vege tungt og ligge til grunn for en restriktiv holdning til skadefelling. Drap på familiegrupper av dyr er en svært kontroversiell jaktform som med rette vekker sterke reaksjoner.
Vennlig hilsen,
for NOAH – for dyrs rettigheter
Jenny Rolness
