Fellesskriv fra NOAH – for dyrs rettigheter til alle landets kommuner og fylkesmenn
Kopi til Direktoratet for Naturforvaltning og Miljøverndepartementet
De aller fleste dyrearter i Norge er av dyrevernmessige grunner fredet i yngletiden. Drap på familiegrupper av dyr anses som en svært kontroversiell og uetisk jaktform, og fravikelse av ynglefredningsprinsippet i viltloven krever tungtveiende grunner. Når mange kommuner rutinemessig overtrår ynglefredningsprinsippet uten hensyn til skadefellingsforskriftens vilkår for slik ekstraordinær jakt, er det svært kritikkverdig.
I forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon, (Rundskriv nr. 6/97 – Direktoratet for Naturforvaltning) er det listet opp 54 fugle- og dyrearter som på gitte vilkår kan felles utenom ordinær jakttid. Listen inneholder en rekke arter i tilbakegang, som fiskemåke, gråmåke, gråspurv, toppskarv, ærfugl og krykkje, foruten de direkte truede artene som er listet opp under kategori C i forskriften.
I forskriften er det fremsatt som vilkår for skadefelling at
– skaden har oppstått i inneværende sesong
– den er av vesentlig økonomisk betydning
– det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å avverge skade eller
redusere predasjon.
Til tross for de klare vilkårene som forskriften setter for skadefelling, viser det seg i mange tilfeller at kommuner velger å se bort fra forskriften og gir fellingstillatelser på mangelfullt grunnlag. Hver vår og sommer rapporteres det om en rekke tildelinger av skadefellingsløyver uten at vilkårene for slik felling er til stede. Dette medfører at mange dyr drepes på en tid da de prinsipielt er lovbeskyttet, og uten at det finnes hjemmel i loven for dette. NOAH ønsker derfor å presisere vilkårene for skadefelling.
Sitat fra forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon:
Generelt
”Før felling plikter eier, bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning å forsøke andre tiltak for å avverge skade eller redusere predasjon.”
Generelle vilkår for skadefelling
”Det er direktoratets forutsetning at felling av skadegjørende vilt skal være ett av flere virkemiddel for å hindre eller begrense skader. Det er likevel et ufravikelig prinsipp at forskriften ikke praktiseres slik at det medfører en uthuling av lovens fredningsprinsipp. Det er derfor nødvendig at visse kvalifiserte krav må være tilfredsstilt før eventuell felling iverksettes.”
”Viltlovens § 14 setter krav om at skade skal ha skjedd.
Dette må forstås slik at skaden skal ha oppstått i inneværende sesong, og i et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning for den skadelidte, eller som vil få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter.”
”Den skadelidte skal i rimelig utstrekning ha gjennomført tiltak for å hindre/begrense skaden.”
Felling etter forskriftens pkt II A
”(…) Det er ikke forskriftens intensjon å tillate avliving av arter ved ethvert skadenivå. For enkelte verdier må en viss skade påregnes og tolereres.”
Praktisering av forskriften
En rekke kommuner innvilger skadefellingsløyver uten å kreve dokumentasjon på skade, uten å stille krav om forebyggende tiltak og uten å ta hensyn til forutsetningen om at skade må ha skjedd i inneværende sesong og være av et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning. Etter eget utsagn har kommuner brukt skadefellingsforskriften som begrunnelse for bestandsregulerende tiltak eller for å forebygge en eventuell skade, noe som ikke er forskriftens intensjon.
Det kan vises til en rekke eksempler på feilaktig og uansvarlig praktisering av forskriften, som rutinemessige skadefellingsløyver på grågås ennå før trekkene er på plass, og rutinemessige løyver til hijakt på rev, til tross for at tapstallene for småfe i de aktuelle områdene ligger innenfor det kalkulerte normaltapet og at skade ikke kan dokumenteres. Slike saker, hvor skadefellingsforskriftens kriterier konsekvent ignoreres, kan ikke sies å ha forvaltningsmessig gyldighet, og de bør i hvert enkelt tilfelle påklages.
Dyr blir i mange tilfeller klassifiserte som ”skadedyr” når de utøver normal adferd og naturlig næringssøk. Skadefellingsforskriften er blitt et mye brukt virkemiddel til å fjerne ethvert dyr som gjennom naturlig adferd er til irritasjon eller skade, selv om den påståtte irritasjonen/skaden er av sterkt begrenset omfang og varighet. Skadefellingsforskriften og praktiseringen av den er blitt en tilleggstrussel mot en rekke arter som på grunn av menneskeskapte forhold sliter med å få frem avkom, i tillegg til at enhver felling i hekke- og yngletiden medfører stor fare for lidelser for etterlatte unger i reir og hi. En vag formulering i skadefellingsforskriften sier at om mordyret avlives i yngletida, bør avkommet av dyrevernmessige hensyn om mulig avlives. Det sier seg selv at det i de fleste tilfeller vil være umulig å spore opp etterlatte unger i reir eller hi.
NOAH vil be hver enkelt kommune om å vise ansvar i tolkningen av forskriften og vektlegge dyrevernmessige hensyn og prinsippet om yngletidsfredning når søknader om skadefelling blir vurdert. Det bør være et ufravikelig prinsipp at alle dyrearter konsekvent blir respekterte i den sårbare hekke- og yngletiden.
Vennlig hilsen
NOAH – for dyrs rettigheter
