NOAH – for dyrs rettigheter vil på det sterkeste anmode Mattilsynet om å stå fast ved sin uttalelse av august 2001 om at hiprøver med levende dyr strider mot norsk lov:
“Ut fra en vurdering av påkjenningene for reven opp mot behovet for å utøve denne form for trening og etiske betraktninger, mener vi denne formen for trening er i strid med dyrevernloven § 2.(…)”.
NOAH vil oppfordre Mattilsynet om å foreslå for Landbruksdepartementet at jakttrening på levende dyr i fangenskap, derunder hiprøver med levende dyr for hund, skal bli eksplisitt forbudt, for endelig å klargjøre at hiprøver med levende dyr strider mot Dyrevernlovens intensjon. Forbud er også den løsning svenske Jordbruksverket, støttet av Sveriges Veterinärförbund, går inn for.
NOAH vil i det følgende redegjøre for hvorfor et slikt forbud er det eneste forenelige med Dyrevernloven.
Innhold:
1. Hiprøver forårsaker lidelse for dyr
1.1 Lidelse ved burliv
1.2 Lidelse ved prøvebur
1.3 Lidelse ved rovdyrangrep
2. Bedømmelse av dyrets lidelse under hiprøver
2.1 Innledning
2.2 Befaring fra tilsynsmyndigheter
2.3 Vitneutsagn fra tilfeldige observatører i reelle treningssituasjoner
2.4 Observasjoner ved forsøksvirksomhet
2.5 Hvem har bevisbyrden?
3. Lidelse under hiprøve er “i utrengsmål”
4. Konklusjon
1. HIPRØVER FORÅRSAKER LIDELSE FOR DYR
1.1 Lidelse som følge av å holde dyr i bur utenom trening
En vesentlig del av påkjenningen for rev/grevling som holdes for hiprøver, er livet utenom prøvene hvor dyrene holdes i bur el.l. fangenskap. Rev og grevling får ikke tilfredsstilt sine adferdsbehov i bur/små innhegninger. Dette er særlig grundig dokumentert for rev i forbindelse med problemer knyttet til pelsfarming. En rekke forskningsrapporter viser at dyr som rev utsettes for lidelse ved å leve i et begrenset miljø som bur, og en rekke politiske beslutninger er også iverksatt som følge av dette. NOAH mener at denne dokumentasjonen må danne grunnlag for Mattilsynets vurderingen av hold av rev/grevling for rekreasjonsformål (jakttrening, hundehold):
“Etikkutvalget peker på at pelsdyroppdrett dreier seg om rovdyr med en begrenset domestiseringsgrad som plasseres i små, stimulifattige nettingbur, der dyra ikke får utløp for mye av sin naturlige adferd […] stereotyp adferd, fryktreaksjoner og valpedrap (tyder) på at dyra er mistilpassede i miljøet. Legger man vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. De bør derfor avvikles.”
Rådet for Dyreetikk, 1994
”Det er rådets opfattelse, at rævene generelt ikke befinder seg vel i fangenskap. Enten ignorerer dyrene menneskeligt nærvær, udviser stereotyp adfærd og uafbrudt kradsende eller de står med bagkroppen lodret op i et hjørne af buret og kæben presset ned i netgulvet med alle tegn på frygt, i et forsøk på at undslippe. Også den tilgængelige etologiske litteratur understreger, at farmræve, som de holdes i dag, som hovedregel er frygtsomme og apatiske og ofte har en abnorm adfærd”.
Det Etiske Råd vedrørende Husdyr, Danmark, 1991
“Following lenghty discussion the Council has agreed to issue the enclosed press statement making clear its disapproval of fur farming as currently practised. One of the objects of the statement is to give a clear warning that FAWC does not see fur farming as an acceptable alternative enterprise as currently practised. We have decided against drawing up a Welfare Code for mink and fox farming to avoid giving it the stamp of approval which a Government-backed Welfare Code would imply.”
The British Farm Animal Welfare Council, 1989
“The report concludes that the typical fox cage does not provide for important needs of foxes”
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, European Commission, «The welfare of animals kept for fur production», December 2001.
“Når det gjelder adferd, er egentlig forskjellene mellom dagens husdyr og deres nålevende forfedre svært små […] vi må nøye oss med å konstatere at hverken reven eller minken viser normal atferd i bur […] Mange etologer og veterinærer mener at pelsdyrholdet i dag ikke ivaretar dyras adferdsbehov.”
Etolog Per Jensen 1993, Sverige, hvor revefarming per idag ikke lenger eksisterer.
Et stort vitenskapelig materiale viser at dyr som rev (det samme vil gjelde for grevling da denne neppe kan sies å være mer domestisert enn rev, og også er et skogsdyr med mange av de samme adferdsbehov) ikke får tilfredsstilt bevegelsesbehov, sosiale behov eller andre vesentlige adferdsbehov i begrenset miljø i fangenskap, spesielt ikke i bur. Dyrene er også redde for mennesker, og ønsker å unngå menneskelig kontakt. Dermed har man en situasjon hvor det ikke er tatt hensyn til “instinkt og naturlig trang hos dyret” (Dyrevernloven § 2), og dyret kommer “i fare for å lide”. Sedvane tilsier at rekreasjonsvirksomhet vurderes strengere i forhold til næringsvirksomhet i tolkningen av lidelse i “utrengsmål”. Når stadig flere land forbyr rev o.l. i bur for næringsvirksomhet, er det et meget tidsuriktig signal hvis man i Norge ikke bare tillater dyrs lidelse (rev i bur) for dette formål, men også for rekreasjonsformål (hitrening). Dette er ikke i tråd med signaler om en generelt høyere dyrevelferdsstandard som er varslet i forbindelse med Dyrevernmeldingen.
Svar på eventuelle motargumenter:
• Hiprøveaktører hevder at deres revehold er bedre enn på pelsfarm fordi burene er “dobbelt så store”
(Knut Øen , Norsk terrier Klubb, Glåmdalen 21.06.04)
– NOAH ser at den etologiske kunnskapen ikke vil tillate rev i fangenskap som begrenser dens utfoldelse og naturlige bevegelsesmønster – den tilgjengelige etologiske litteraturen gir ingen indikasjoner på at situasjonen skulle være endret selv om burene er “dobbelt så store”.
– NOAH viser til at at zoologiske hager – d.v.s. hold av rev og grevling for rekreasjonsformål – må ha minst 1000m2 areal og “stimulirik hegn” (Rundskriv om dyreparker 1994). NOAH peker på at også denne form for hold av dyr i fangenskap er kritisert fra etologisk hold, og heller ikke tilfredsstiller dyrenes naturlige behov. Man vil dermed ikke oppfylle lovens krav for reveholdning for rekreasjonshensyn før man oppfyller kravene i Rundskriv om Dyreparker, og heller ikke da vil man være unntatt etologisk kritikk om at dyrenes naturlige adferd ikke blir ivaretatt.
“One of the most obvious causes of chronic stress in confined wild animals is the inability to respond to fearful stimulations with active avoidance and/or escape responses.”
Carlstead & Stepherdson, National Zoologic Park/Oregon Zoo i Moberg & Mench, “The biology of animal stress”.
• Hiprøveaktører hevder at rev som holdes for hihundtrening blir tammere enn annen rev i fangenskap (Knut Øen , Norsk terrier Klubb, Glåmdalen 21.06.04).
– NOAH påpeker at den tilgjengelige faglitteratur uomtvistelig definerer reven som et vilt eller ikke-domestisert dyr (dette vil naturlig nok i like stor grad gjelde for grevling). NOAH påpeker i denne sammenheng også at Viltlovens grunnlag for å forby hold av ville dyr i private hjem, nettopp er grunnet i at deres behov vanskelig kan tilfredsstilles i fangenskap. Selv om man kan tenke seg enkeltsituasjoner hvor privat hold av rev eller grevling som “kjæledyr” vil kunne utøves i tråd med dyrets behov, vil den totalt sett beste regel tilsi at disse dyrene burde spares for å bli tatt til fange. I forbindelse med hihundtrening er det meget liten sannsynlighet for at reven/grevlingen vil ha det like bra som hvis den blir holdt som et eventuelt “kjæledyr” – tvert imot er hensikten med hold av dyret at andre dyr (hund) skal prøve sin aggresjon mot det. Reve/grevlingholdet er ikke den primære interessen – det er derimot hundeholdet. Reven/grevlingen er slik sett bare et middel for utøvelse av eventuell “eiers” virkelige hobby – jakthundhold. Hovedpoenget med hold av rev/grevling er ikke dyret i seg selv eller interesse for dets velferd/adferd. I en slik situasjon, hvor dyret kun er middel, vil den totalt sett beste regel for å hindre lidelse i hold, uansett form av dette holdet, være å unngå det. Dette vil etter NOAHs skjønn gjelde i større grad for hold av ikke-domestisert rev/grevling for hiprøve enn for hold av ville dyr generelt som “kjæledyr” (hvilket er forbudt), utifra ovennevnte betraktning. NOAH mener at Terrierklubbens kommentar (Glåmdalen 21.06.04) om en hiprøve-rev som ble avlivet av Dyrevernnemd p.g.a. vanskjøtsel, illustrerer disse betraktningene:”Reven levde et luksusliv i forhold til rev som bor på farm. den hadde dobbelt så stor plass og fikk mat og vann hver dag, så påstanden om vanskjøtsel får nemda stå for.”
“[…] selve det grunnleggende forhold at vi har å gjøre med lite domestiserte rovdyr med grunnleggende behov for å inngå i sosiale mønstre, hevde revir, foreta vandringer, jakte, samle matforråd, bygge hi, osv., gjør det urealistisk å forestille seg at det vil være mulig å tilfredsstille alle basale adferdsbehov hos pelsdyr i bur.”
Rådet for Dyreetikk, 1994
«The report examines the extent to which the species used for fur production can be regarded as domesticated. It is concluded that these species, in comparison with other farm animals, have been subjected to relatively little active selection, except with respect to fur characteristics. There has thus been only a limited amount of selection for tameness and adaptability to captive environments.»
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, European Commission, «The welfare of animals kept for fur production», December 2001.
– NOAH påpeker at “sosialiserte” rev el.l. som allikevel ikke holdes som “kjæledyr”, men adskilt fra mennesker enten i pelsfarm eller i bur for bruk i hihundprøve, vil lide om mulig like mye som dyr med fryktreaksjoner, men på en annen måte. Betraktningene i forrige punkt om at eventuelt reve/grevlinghold ikke er “eierens” primære interesse og at dyrets interesser nødvendigvis må settes til side i forbindelse med formålet for holdet, tilsier at sannsynligheten vil være overveiende stor for at nok positiv kontakt med det “sosialiserte” dyret ikke forekommer.
“Selection for low fear of novel objects/humans may improve welfare but note that selecting for a high motivation to explore or a high motivation to interact socially with humans could actually be counterproductive for welfare in a barren, physically restrictive, environment. For example, silver foxes selected for high approach behaviour to humans also show high levels of frustrated behaviour (e.g. whining etc.) when denied contact.”
Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, European Commission, «The welfare of animals kept for fur production», December 2001.
– NOAH vil til dette også bemerke at det er all grunn til å tvile på at revene/grevlingene som benyttes til hihundprøver faktisk er så “sosialiserte” som det hevdes. NOAH har billedbevis for at revetang er blant utstyret ved treningsområdene – revetang er et redskap som man på ingen måte bruker hvis dyret er så “tamt” at det ikke biter. Det er heller ikke vanlig i henhold til hiprøvedeltageres egen beskrivelse av aktiviteten, å håndtere reven/grevlingen som et “tamt” dyr, d.v.s. løfte/bære dyret, eller la det bevege seg fritt. Eksempelvis settes dyrets transportkasse direkte ned i hiprøve-buret slik at ingen håndtering av reven forekommer.
“De förflyttningar som grävlingarna utförde vid demonstrationen i Skara 1996 skedde genom att transportburarna ställdes ner i härför avsett utrymme i konstgrytets gång. Grävlingen tog sig snabbt över i kitteln där den fick stanna kvar även under hemtransporten. Således gick det vid demonstrationstillfället inte enligt Jorbruksverkets uppfattning att bedöma om grävlingen var tam. Dock anser verket att ett djur som är vad som i normalt språkbruk benäms tam bör kunna lyftas från transportbur till kittel.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99
1.2 Lidelse som følge av å holdes i bur under trening.
Uansett holdet av reven/grevlingen utenom trening, vil den måtte sperres inne i et meget trangt bur under trening. Endog vil den i perioder av treningen være presset mot veggen:
“Før prøven avsluttes, men hunden ligger lengst fremme, skysses prøvedyret hurtigst mulig frem for å gi hunden inntrykk av at prøvedyret vil bryte ut. Hunden skal gjøre et intenst motangrep.»
Norsk Kennelklubbs, Jaktprøveregler for hihund fra www.nkk.no , november 2003
Dette vil selvsagt berøve dyret for alle muligheter for normalt reaksjonsmønster.
Alle de samme ankepunkter som i kapittelet over gjelder også for dette mindre buret, men i enda større grad, da dyret nå er fratatt nesten alle muligheter for å mestre situasjonen. Stresspåkjenningen økes ved at buret ikke bare er såpass trangt og stimulifritt at dyret ikke har mulighet for normale unnvikelsesreaksjoner, men når dyret ved en passiv strategi søker å vende seg bort fra trusselen, forandres miljøet slik at denne taklingsmekanismen ikke blir vellykket. Dyret tvinges ved manipulasjon av dyr eller bur å møte trusselen mot sin vilje. Foranderligheten som inntreffer ved at dyret “blottes” for ulike ganger hvor hunden kommer, er også en måte å gjøre dyrets forsøk på takling av situasjonen mislykket. I et hiprøvebur vil ikke bare størrelsen og utformingen av buret hindre dyrets normale stresstakling og reaksjonsmønster – men måten buret blir brukt på for å tjene hiprøvens intensjon gjør at forsøk på takling motvirkes. Situasjonen ligner svært på de ekstreme situasjoner man innen etologien ville forvente medfører høy grad av stress og endog tillært hjelpesløshet. Enten dyret er rev eller grevling (eller et annet dyr) vil den samme manglende evne til å kontrollere situasjonen i et hiprøve-bur være gjeldende.
“Ett djurs förmåga att stänga av eller reducera en stressor (fysisk og /eller psykologisk belastning ) beror till stor del på dess möjlighet att kontrollera och/eller förutsäga den aktuelle stressorn. Om djuret saknar möjligheter att med en adekvat beteende och/eller hormonreaksjon stänga av stressorn löper det stor risk att utsättas för stress som stimunlerar det parasympatiska nervsystemet og hypofys-binjurebarksystemet och som på längre sikt kan orsaka allvarliga skador på organismen. Grävlingens möjligheter att undkomma och /eller kontrollera situasjonen i provgrytet är liten eftersom dess lokalisering i kitteln i förhollande till hunden till stor del beror på kittelskötaren samt på att den konfronteras med nye hundar.”
Svenska Veterinärmedicinska Anstalten (SVA), “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
Svar på eventuelle motargumenter:
• Hiprøveaktører hevder at dyrene ikke har noe imot treningsburet fordi de går “frivillig” ned i det.
– Til dette påpeker NOAH at en rev som er redd nettopp vil flykte ned i et hi – og i mangel av noe bedre; et kunsti. Ved ytterligere trussel eller invasjon av “hiet”, vil selvsagt ikke reven føle trygghet, men ytterligere frykt/ubehag. Imidlertid har dyret begrensede muligheter for å uttrykke ytterligere redsel på andre måter enn å sitte stille (passiv takling) eller gjøre forsøk på å angripe (aktiv takling). Rever og grevling under hiprøver er observert nettopp i disse situasjonene – de sitter “stille” i andre enden av buret/vender seg bort mens hunden angriper, eller de gjør utfall mot hunden. De kan ikke skjule seg eller flykte.
“Förbundet anser att det saknas belägg för påståendet att grävlingarna uppskattar verksamheten. Påståendet baseras på att djuren villigt går ned i gryten och att de inte försöker fly. Detta resonnemang behöver dock utvecklas. Den naturliga flyktreaksjonen vid fare torde ju för en grävling vara att fly ner i ett gryt.”
Sveriges Veteriærförbund, brev til Jordbruksdepartementet 28.10.93
1.3 Lidelse som følge av å ikke kunne flykte fra rovdyr
En av de mange hovedkritikkene overfor hold av rev i bur fra etologisk hold, har vært mangelen på evne til å skjule seg for farer. I hiprøve ikke bare fratas dyret muligheten til å skjule seg for tilfeldig fare, dyret utsettes også gang på gang for fare (angripende hund) og det stress en slik fare medfører.
“Förbundet yttrade sig över Jordbruksverkets redovisning av uppdrag ifråga om villkor för anänding av levande grävling vid grytanlagsprov för hund, dnr 818/93, i oktober 1993. Vi ansåg då att det inte var förenligt med djurskyddslagen att använda levande grävling i grytanlagsprov för hunder. I stället, framhöll vi, borde alternativa metoder tas fram. (…) Sammanfatningsvis (…) finner vi inte anledning att omprøva vår tidligare uppfatning.”
Sveriges Veteriærförbund, brev til Jordbruksdepartementet 18.01.00
“Det är Jordbruksverkets uppfattning att en djurart vars normala beteende är att söka skydd i sitt gryt då det känner seg hotat, och vars naturliga fiende är varg/hund, med stor sannolikhet utsätts för stress och psykisk påfrestning/lidande om den används vid prov- och testverksamhet för grythundar. Det har inte framkommit något vetenskapligt underlag som tyder på motsatsen. (Jordbruksverkets syn er det samme per 29.06.04 ifølge samtale med Torsten Jakobsson, Djurskuddsmyndigheten. NOAHs anm.)”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99
Det burde være hevet over tvil at et dyr føler ubehag og stress når det blir konfrontert med en naturlig predator, og i tillegg denne predator har aggressiv og pågående predatoradferd. Man kan tenke seg til at et byttedyr kan venne seg til å se et rovdyr uten å bli svært stresset – f.eks. høner i en stor hønsegård som venner seg til å se en hund utenfor gjerdet. Men at et dyr ikke skulle påvirkes negativ av direkte angrep på nært hold og uten mulighet til å komme ut av situasjonen, er ikke i tråd med det man vet om dyrs adferd overfor predatorer. Man har f.eks. ved flere tilfeller hørt om smågnagere/fugler i bur som blir skremt til døde ved at en katt har sirklet rundt buret, eller kaniner i ute-bur som blir skremt ihjel av hund. Predator-stresset blir sett på som en vesentlig stressor i flere ulike situasjoner, f.eks. i dyrebutikk (dyrevernnemder som praktiserer pålegg om å ikke holde ilder ved siden av kanin etc.), og husdyrhold (EUs reglement påpeker betydelsen av predator-stress for sau). I dyrehager er det gjort studier på den vesentlige effekten av predator-stress: Små kattedyr hadde f.eks. langvarig høyt kortisolnivå og stress-adferd når de ble oppstallet i en bygning hvor de kunne kjenne lukten av store kattedyr, som var naturlige fiender (Moberg & Mench, “The biology of Animal Stress”).
“Olfactory and auditory cues from predators (…) could be fear-inducing (…)”
Carlstead & Stepherdson, National Zoologic Park/Oregon Zoo i moberg & Mench Moberg og Mench, “The biology of Animal Stress”
I tillegg til at den etologiske litteraturen anerkjenner betydningen av predator-stress, viser også ferske undersøkelser av grevling at predator-stress også vises tydelig under hihundprøver:
“Efter behandlingen i provgrytet och att bli jagad av ställande hund (i ca. 30 min. NOAHs anm.) reagerade grävlingarna med en generell økning i aktivitet som (…) kan anses vara en direkt reaksjon på belastningarna grävlingarna utsattes för i behandlingarna. Beteendeförändringarna efter provgrytet bestod even under nätterna efter behandlingsnatten. Förhöyda kortisolvärden i träck uppmättes framför allt efter behandlingen i provgryt (…) Denna ökning i hjärtfrekvens och kroppstemperatur skädde trots att grävlingarna i kitteln inte hade stora möjligheter till rörelse. Beteendet hos de flesta grävlingarna i kitteln bestod till stor del av att de vände sig bort från hunden eller kurade ihop sig. väljer grävlingen att reagera på detta vis vänder ofta kittelskötaren på kitteln så att grävlingen på nytt är vänd mot hunden, eller petar eller blåser på grävlingen för att få den att reagera. (…) Grävlingens naturliga fiende, bjørn och varg,är rovdjur som normalt inte hotar grävlingen när den är i grytet.(….) det är möjligt att grävlingen inte har behövt utväkla starka försvarsmekanismer mot et rovdjur i grytet, i det her fallet kitteln. Det är troligt att grävlingen i kiteln hålls i en upprepad eller nästan konstant førsvarssituasjon, ett s.k. “flight og fight” tillstånd (…) En förhöjning av kortisolhalter i träck efter behandlingen i provgrytet (…) tyder på en aktivering av hypofys-binjuresystemet, hvilket är en allmänt accepterad indikator för tillstånd av stress (…). Resultaten tyder sammanfatningsvis på att den belastning grävlingarna uttstts för i provgrytet får återspeglingar på hormonvärden och den naturliga beteendereportoaren även förhållandesvis lång tid efter behandlingen. Detta i kombinasjon med att grävlingens möjligheter till kontroll i provgrytet är låga innebär att om grävlingen utsätts för denna behandling under längre tid måste därför risken anses stor att djuret utsätts för betydande stress.”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
“Grävlingarna reagerade på hundarna i provgrytet med att framför allt krypa ihop, vända sig bort från hunden samt nosa och sniffa i luften (…) hjärtfrekvensen ökte i alle behandlingar (med “milde” som såvel “skarpe” hunder, NOAHs anm.)”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
NOAH vil understreke at disse resultatene også må tillegges vekt for rev – da også rev har ulv/hund som naturlig predator, og på ingen måte kan antas å lide mindre enn grevling:
“Vid prov- och testverksamheten anvends levande grävling i stellet för räv, eftersom grävling anses mindre stressbenägen än räv.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99
I tillegg til rovdyr-trusselen og det stress dette medfører, hender det at hiprøvene forårsaker direkte bittskader på prøvedyret. Dette er “vanlig” i Sverige, hvor grevling brukes. Hvordan situasjonen er i Norge med hensyn på bittskader på revene er det såvidt NOAH kjenner til, ikke gjort undersøkelser om, men flere dyrevernnemder har reagert mot bruken, og bittmerker fra hund er vanlig å se i gittereet foran prøve-hiet. Man kan ikke se bort ifra at rev som har en stress-takling som innebærer motangrep, vil bli skadet også fysisk – med påfølgende smerte og lidelse tilknyttet veterinærbehandling av et stresset, ikke-domestisert dyr.
“Torsten Mörner anger i sitt yttrande från SVA 930325, dnr 125/92 att vid grytanlagsprov förekommer bitskador på 37% av hundarna och vanligt på grävlingarna. Endel av grävlingarna är dessutom besvärliga att undersöka med avseende på bitskador och torde löpa riska att bli underbehandlade för sine skador.”
Sveriges Veteriærförbund, brev til Jordbruksdepartementet 18.01.00
Svar på eventuelle motargumenter:
• Hiprøveaktører hevder at dyrene ikke er redd for hundene fordi de er vant til å trenes med hunder og “vet” at gitteret skiller dem.
– Undersøkelser med dyr som er brukt i slik sammenheng viser med både fysiologiske og adferdsmessige indikasjoner at dyrene ikke bare stresses, men også forblir stresset i en tid etterpå. Dermed er de ikke “tilvent” angripende hunder.
“Det är SVAs bedömning att grytanlagsprov påverkar grävlingen i samma utsräckning som under jakt. Grytprovsverksamheten innebär dock att djuren hålls i fangenskap och därmed omfattas av djurskyddslagstiftningen (hvilket ikke er tilfelle for ville dyr under jakt. NOAHs anm.)”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
– Videre viser samme studier at dyr som er brukt i hundetrening reagerer med flukt selv om hunden er langt borte og ikke opptrer aggressivt – hvilket tyder på at dyret ser på predatoren (hunden) som noe meget negativ, også når det jevnlig blir utsatt for hund. Grevlingene, som benevnes som “halvtamme” ble observert mens en rolig labrador med eier gikk forbi utenfor et hegn på 600m2 – grevlingene viste umiddelbar unnvikelsesadferd:
“genom att springa bort från hunden och genom att hålla sig i motsatt del av hägnet från där hunden var.”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
– Dyrenes naturlige reaksjon på angrep fra hund når denne reaksjonen kunne utfoldes, viste seg også å være fryktbasert/negativ, Når de samme “halvtamme” grevlinger ble utsatt for bjeffende hund innenfor sitt område viste de samme adferd som ville grevlinger:
“När en grävling blir ställd reser den ofta ragg, morrar och backar in mot et träd eller en stor sten. (..)”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
– NOAH vil også påpeke det ulogiske i at et dyr skulle reagere mer positivt på hund, når hvert møte dyret har tvert imot innebærer negativ truende adferd fra hunden i kombinasjon med en ubehagelig ikke-kontrollerbar situasjon for dyret.
– NOAH mener NKKs regler for hiprøver dessuten avdekker at prøven forutsetter redselsreaksjon fra dyret, og at man “ønsker” en aggressiv stress-takling fra dyrets side (eventuelt simulerer eller fremprovoserer dette manuelt ved å “pirke i dyret” som ovennevnt eller “skysse frem” dyret.) Et dyr som gjør aggressivt mot-utfall i en angrepssituasjon det ikke kan komme unna, føler naturlig nok stress og ubehag. Angrep (eventuelt den passive parallellen “sitte stille”) må påpekes å ofte være det siste dyret tyr til i en ubehagelig situasjon etter at fluktforsøk, forsøk på å skjule seg o.l. har feilet. Representant for NKK innrømmer at prøvedyret har en aggressiv motreaksjon, og ikke et “avslappet” og “tilvent” forhold til hundene:“Reven (…) liker å terge hunden.” ( Ole Arild Fossmo i NKK, Dagsavisen 25.06.04) Her tillegges forsvarsreaksjonen imidlertid en ubegrunnet positiv karakter, som motbevises av generell etologisk viten såvel som nyere fysiologiske data.
“Hunden bør prøve prøvedyrets styrke gjennom noen angrep (…) hvis prøvedyret rører på seg eller forsøker å bryte ut, skal imidlertid hunden straks gå til angrep.(…) Før prøven avsluttes, men hunden ligger lengst fremme, skysses prøvedyret hurtigst mulig frem for å gi hunden inntrykk av at prøvedyret vil bryte ut. Hunden skal gjøre et intenst motangrep.»
NKKs regler for hihundprøver fra www.nkk.no , november 2003
2. BEDØMMELSE AV DYRETS LIDELSE UNDER HIPRØVE
2.1 Innledning
Til tross for at det er substansielt bevis for at rev i bur lider, og at rovdyrtrussel påfører byttedyr lidelse – særlig i situasjoner hvor de er innestengt og frarøvet muligheten for takling av situasjonen, har det blitt sagt at man ikke har nok bevis for at reven lider under den spesifikke bruk som hiprøven representererer. NOAH kan ikke se at dette er gyldig argumentasjon, da man har solid bevis for at elementene som hiprøve og hold av rev for hiprøve innebærer, inneholder nettopp lidelse: hold av ikke-domestiserte dyr i bur, innesperring av dyr i meget små avlukker hvor de ikke har mulighet for et normalt taklingsmønster og utsetting for trussel fra rovdyr. Når alle disse elementene er beviselig ubehagelige for dyret, er det ingen grunn til å hevde at kombinasjonen av alle tre skulle være mindre ubehagelig. I tillegg til dette har man nå en fersk svensk studie som tydelig viser stress og ubehag for “prøvedyret” i en tradisjonell forsøkssammenheng (Svenska Veterinärmedicinska Anstalten, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004). Dette bør være mer enn godt nok grunnlag for å erkjenne de lidelsene prøvedyrene utsettes for. Da man tidligere har sett en tendens til at enkeltinspeksjoner fra tilsynsvesenet risikerer å munne ut i undervurdering av dyrets lidelser, vil NOAH her allikevel kommentere de ulike observasjoner som er gjort av hiprøver, og deres resultater
2.2 Befaring fra tilsysnmyndigheter
Både i Sverige og Norge har sentrale tilsynsmyndigheter fått demonstrert hiprøve med levende dyr. NOAH er svært kritisk til verdien av en slik fremvisning – det er en kjent sak at en forhåndsmeldt inspeksjon som oftest gir et helt annet bilde av virkeligheten enn en uanmeldt inspeksjon eller en observatør som ikke gir seg tilkjenne. Spørsmål man bør stille seg er: Kan man sette lit til en “oppvisning” fra hiprøveaktørenes side, hvor reven gis mat i hiprøve-buret for å vise hvor “lite stesset” den er (jfr. Kjempengrens uttalelse til NRK juni 2004)? Hvor realistisk er en slik fremvisning? Hvor representativt er det aktuelle dyret? Blir man vist “alt”? Er det overhodet mulig å vurdere hvorvidt dyret “ikke er stresset” i en slik situasjon ut i fra det øyet ser?
Tydelig positiv adferd, som f.eks. lekeadferd kan selvsagt fremlegges som et mer troverdig bevis for at et dyr har det bra. Såvidt NOAH bekjent er ikke slik adferd observert hos rev i buret som brukes ved kunsthiprøver, eller når angripende hund står foran dyret. Imidlertid er det hevdet at “spising” i buret mens en hund står “1 meter borte” er bevis for at dyret ikke er stresset (jfr. Kjempengren, NKK, til NRK og P4 juni 2004). Man må spørre seg hvorvidt “spising” er en god velferdsindikator. NOAH mener “spising” ikke kan føres som bevis for avslappet adferd, eller fravær av stress/ubehag. Hvorvidt et dyr spiser eller ikke avhenger av dyrets grad av sult, erfaringer med fôring (fôres dyret kun en gang om dagen/sjelden , og har opplevet knapphet på mattilgang, vil dyret lettere kunne spise også under stress og ubehagelige situasjoner) o.l. Dyr i naturen er ofte tvunget til å spise under forhold som medfører stress/ubehag f.eks. i situasjoner hvor det er konkurranse om maten og angrep fra rivaliserende dyr truer. NOAH innrømmer at “spising” kan være en av flere gode helseindikatorer, da et sykt/febrilt dyr gjerne mister apetitt, og at man også ofte vil kunne se en total senking i matinntak over en periode med forhøyet kortisolnivå. Imidlertid har spising en meget direkte sammenheng med dyrets overlevelse, og ved en enkeltanledning vil et dyr kunne kaste seg over mat, til tross for at det befinner seg i en meget ubehagelig situasjon. For et friskt dyr vil “spising” etter NOAHs syn derfor være en meget tvilsom velferdsindikator – særlig sett i sammenheng med det bevis som eksisterer for stressrespons/lidelse i forbindelse med hiprøver/situasjoner som ligner hiprøver.
NOAH mener de arrangerete demonstrasjoner av hiprøver har store mangler, og at en slik enkeltobservasjon må tillegges mindre vekt enn den etologiske kunnskap man har om dyrs reaksjoner i lignende situasjoner. Når man er henvist til å se på et dyr uten nevneverdig adferd, må man spørre seg: Ville dyret ha valgt å komme seg ut av situasjonen hvis det hadde hatt valget? Man kan ikke sperre et dyr inne i et lite bur og utsette det for noe som i alle andre situasjoner ville føre til flyktreaksjon, for deretter å fremføre som bevis på dyrets “velferd” at det er passivt.
“Vid ovan nämnda demonstration i Skara där Jordbruksverkets representater deltog var det omöjligt att objektivt avgöra om grävlingen var stressad eller inte. Vid anlagstestet satt grävlingen relativt stilla och gjorde enstaka utfall mot hundarna när de kom för nära. Övervägande del av tiden satt den med nosen tryckt mot något av inspektionshålen.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21/06/99
2.3 Vitneutsagn fra tilfeldige observatører i reelle treningssituasjoner
Enkeltberetninger fra personer som har overvært hiprøver ved mer tilfeldige anledninger, og reagert kraftig på det de har sett, er en annen form for observasjon. Problemet med slike observasjoner er selvsagt at de mangler dokumentasjon utover observatørens egne ord, og at de ofte er anonyme fordi observatøren kjenner folk i hiprøvemiljøet og oppfatter det som ubehagelig å være åpen med sitt standpunkt. Selv om man ikke kan bruke slike utsagn som bevisførsel, er det åpenbart at hvis en person i en slik situasjon hadde dokumentert sine opplevelser, ville dette være langt mer realistisk og gjenspeilet den ekte situasjonen på en mye bedre måte enn en arrangert demonstrasjon. NOAH mener slike vitneutsagn, selv om de aldri kan bli avgjørende, må tjene som et signal om at en grunnleggende skepsis er på sin plass. Imidlertid er man heller ikke henvist til slike observasjoner, da det er substansiell dokumentasjon på at dyr lider overlast henvist til situasjonen som hiprøver representerer. NOAH vil allikevel nevne et par slike utsagn/uttalelser fra andre i jaktmiljøet, for å understreke at hiprøver er en virksomhet som sjokkerer også innenfor jakthundeiernes egne rekker:
“- Treningen med levende rev i skogbygda er noe av det mest avskyelige jeg har sett, sier en person fra Romerike, som ønsker å være anonym. Personen, som er sentral i terriermiløet, forteller til Glåmdalen at vedkommende for et par år siden ble oppfordret til å prøve sine egne hunder på hitrening. Det ble en sjokkerende opplevelse. – Tyrefekting er pent i forhold. I motsetning til tyren som blir plaget og stresset en gang i livet, opplever reven en gjentagende stresssituasjon hver uke, sier personen til Glåmdalen.”
Glåmdalen 25.06.04
“–Dette sjokkerer. En slik treningsmetode er både etisk og human uansvarlig, sier første nesteleder Trond Asakskogen i NJFF. (…) Svein Birkeland er leder for hundeutvalget i Kongsvinger Jeger og fiskerforening. Han er kritisk til flere snarveier for å dressere ulike jakthunder. –Det har sklidd helt ut med flere treningsformer. Det måtte komme en reaksjon. Jeg tenker på metoden fra Skogbygda og på elektrisk halsbånd (…) Det er klart at NJFF bør ta opp saken fra Skogbygda. Samtidig er det ikke bare å si ifra. Deler av jaktmiljøet er tøft, og folk som kommer med denne type kritikk på treningsmetoder risikerer reaksjoner.”
Aftenposten, 21.06.04.
2.4 Observasjoner ved forsøksvirksomhet
Selv om det ikke kan legges skjul på at studien fra Svenska Veterinärmedicinska Anstalten (SVA) om påkjenninger for grevling i hiprøver, effektivt slår fast at dyrene føler stress og utsettes for lidelse, mener NOAH det i utgangspunktet er synd at en slik studie skal kreves av beslutningstagere for å fastslå at åpenbare stressorer som predator-aggresjon og fratagelse av naturlig fluktadferd, faktisk utsetter dyr for lidelse.
Imidlertid ønsker NOAH også å omtale omstendighetene rundt undersøkelsen.
Først vil NOAH minne om at selve den vitenskapelige utredningen er klar, og oppsummeringen i diskusjonen rundt resultatene er “djuret utsätts för betydande stress” i forbindelse med hiprøver. I tillegg til dette anfører SVA at “De försök som utförts, har genomförts under mycket kontrollerade former underkort tid”, og dermed ikke er fullstendig representative for de virkelige hiprøvene – disse må således antas å være enda mer belastende for dyrene.
“SVA är medveten om att förhållandena under i dagsläget förekommande grytanlagsprov med nuvarande regelverk, och under träning, kan vara helt annorlunda och mycket mera påfrestande för grävlingarna. Det är SVAs uppfattning att grytanlagsprovverksamheten som den bedrivs i dagsäget sannolikt inte är förenlig med djurskyddslagen.”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
Til tross for at SVA innrømmer at hiprøver under realistiske forhold ikke er i tråd med dyrevernloven, sies det i et tilleggsskriv til undersøkelsen at :
“Baserat på de korttidsstudier som genomförts anser SVA att själva grytanlagsprovet, genomfört undersamma premisser som under denna studie, kan vara förenlig med nuvarande djurskyddslagstifning.”
SVA, “Fysiologiska reaksjoner och beteende hos grävlingar i grytanlagsprov och i andra situasjoner”, 2004
SVA begrunner dette med at det ikke forekom “allvarliga beteendeförändringar eller bestående fysiologiska förändringa”. NOAH mener SVA ikke har grunnlag i sin egen rapport for å konkludere med dette: SVA innrømmer at studien var meget kort, og at “det är också möjligt att djuren reagerer negativt på en längre tids provverksamhet, vilker inte heller kunntat studeras i detta projekt.” Med mindre man legger opp til et stort forbruk av rev/grevling i form av en “bruk og kast”-rutine etter få gangers bruk i hiprøver, vil dermed ikke SVAs anbefaling være mulig. Videre vil man ikke kunne forvente “allvarliga beteendeförändringar eller bestående fysiologiska förändringar” i en kort studie, selv om påkjenningene i seg selv er allvorlige og medfører betydelig lidelse i enkelttilfellet, hvilket også innrømmes av SVA. Til og med subklinisk stress vil være alvorlig ved akkumulering av stressorer, og i dette tilfellet var det på ingen måte snakk om subklinisk stress. De premisser som er satt for forsøkssammenhengen er derfor i prinsippet umulige i realiteten, i og med at dyrene vil brukes mer intensivt og langt mindre kontrollert. NOAH ser imidlertid at SVA snakker mot seg selv når de hevder at prøver gjennomført som om det var en kontrollert forsøkssituason, skulle kunne være forsvarlig: Selv i denne situasjonen har SVA dokumentert “betydande stress”, hvilket ikke burde anses forsvarlig.
NOAH mener SVAs anbefaling som motstrider deres resultater, må ses i sammenheng med deres tidligere steile holdning til at hiprøver må tillates. SVA har tidligeere begrunnet dette med lite substansielle argumenter som at grevlingen “uppskattar” treningen – argumenter som har blitt offentlig kritisert av både svenske Veterinærforeningen og Jordbruksverket. NOAH mener derfor at SVAs studie burde vurderes ut i fra de vitenskaplige resultatene alene.
2.5 Hvem har bevisbyrden?
NOAH mener Dyrevernmeldingen legger sterke føringer i retning av at bevisbyrden for om en bestemt behandling av dyr er forsvarlig, ligger på den som ønsker å “bruke” dyret, ikke på den som ønsker å tale dyrets sak. Det blir eksempelvis et innarbeidet prinsipp at det for nytt utstyr og nye metoder som risikerer å påføre dyr ulempe, skal bevises at de ikke gjør det før de tas i bruk. I en sak som denne, hvor etologiske betraktninger alene tyder på lidelse for dyret – noe som verifiseres av undersøkelser – burde et føre var prinsipp tilsi at ikke-domestiserte dyr slipper å leve i fangenskap og i tillegg bli utsatt for gjentatte stressorer.
“På den annen side kan det å skulle bevise alt med vitenskapelige undersøkelse gjøre at vi mister evnen til innlevelsesevne og sunn fornuft. Blir vi for opptatt av detaljer, kan verdifull informasjon om helheten gå tapt. Det er ikke gitt at alt som kan måles betyr noe, og det er heller ikke sikkert at det som betyr mest lar seg måle. En “føre var” holdning , også på dette området er derfor vesentlig.”
Stortingsmelding nr. 12 om dyrehold og dyrevelferd, 2002-03
Terskelen bør være svært høy for i det hele tatt å vurdere om avgjørelsen for hiprøve-forbudet av 2001 skal omgjøres. Vekt bør tillegges de Fylkes-/distriksveterinærkontorer og dyrevernnemder som har oppfattet treningen som problematisk, og håndhevet forbud i tråd med uttalelsen fra Sentralforvaltingen:
«Det er vel hevet over enhver tvil at å plassere en rev i bur som angitt, la den bli utsatt for gjentatte utfall fra en jakthund, uten mulighet for å unslippe eller skjule seg, vil utsette reven for frykt og stressreaksjoner. Dette er neppe i samsvar med Dyrevernlovens hovedparagraf (…) Fylkesveterinæren vurderer at bruk av levende rev i bur i den hensikt å trene hunder for revejakt vil virke svært stressende på reven. Ut fra en vurdering av påkjenning for reven opp mot behovet for å utøve denne form for trening og etisk betraktning, mener vi at denne form for trening er i strid med dyrevernloven §§2 og 11 pkt.1. (…).»
Fylkesveterinærkontoret i Oslo, Akershus og Øsfold, i brev av 19/09/01.
Når Mattilsynet lokal på en slik måte forsøker å holde en høy dyrevernstandard, og håndheve Dyrevernloven etter Dyrevernmeldingens signaler om “føre var-prisipp”, hviler det et stort ansvar på Sentralforvaltningen om ikke å senke denne standarden. NOAH påpeker at svensk Sentralforvaltning også ser viktigheten av at bevisbyrden faktisk ligger på den som eventuelt ønsker hiprøver tillatt og ikke det motsatte.
“Inom etologin talar man om aktiv och passiv stresshantering. Olika djurarter och olika individer hanterar stressade situationer på olika sätt. En situation bedöms som stressande för en individ då individen upplever att den inte kan kontrollera situationen d.v.s. göra något åt den eller komma undan. Individen kan då hantera stressen på ett passivt sätt vilket til exempel kan utrycka sig i total orörlighet. Mellan dessa ytterligheter finns olika individuella grader av aktivitet och passivitet för att hantera stress. Att en grävling inte uppvisar ett flyktbeteende eller tecken på utmattning behöver alltså inte betyda att den inte är stressad. Snarare tycks det vara nästintill med nödvendighet så att denna situationen måste vara starkt stressframkallande. En motsatt uppfatning bör verifiseras med omfattande fysiologiska och etologiska data.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99
Hvis det skulle være noen tvil hos Mattilsynet, hvilket det for øvrig ikke skulle være noen grunn til, om at dyrene utsettes for stress/påkjenning, mener NOAH at Dyrevernmedlignen fordrer en avgjørelse som lar slik tvil komme dyrene til gode og stadfester et videre forbud mot hiprøver.
3. LIDELSE UNDER HIPRØVE ER “I UTRENGSMÅL”
Etter det NOAH ser er det betydelig vitenskapelig grunnlag for å innse at hiprøver uunngåelig utsetter dyr for stress, frykt, ubehag og manglende behovstilfredsstillelse, med andre ord lidelse.
Lidelse og fare for lidelse skal ikke tillates i utrengsmål. Hiprøver kan ikke sies å være en nødvendig aktivitet. Det er et begrenset antall personer innenfor NKK som er involvert i prøvene, og prøvene drives overveiende for rekreasjonsformål: Det er en alment utbredt oppfatning at hundehold og hundeavl er hobby-virksomhet, og også jakt må betegnes som overveiende rekreasjon. Hovedmotivet for revejakt er også i henhold til Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF)s informasjon nettopp rekreasjonsformålet. Det poengteres også at revejakt generelt er mindre “populært” enn før, og at kun en liten gruppe jegere driver med dette.
En undersøkelse fra 1986 (Brattestad og Rønningen, “Jegerundersøkelsen i Trondheim”, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, 1987) viser at 99% av jegerne oppgir “rekreasjon” som jaktgrunn. I en annen undersøkelse (Bjerke, “Jegeren – en samfunnsmessig kunnskapsoversikt, NINA, 1993) oppgir jegere rekreasjonsrelaterte argumenter (“mosjon”, “ro og stillhet”, “se vilt”) i opptil 86% av tilfellene – “matauk” som ikke er aktuelt for rev og grevling ble oppgitt i noen tilfeller.
“I tillegg til nytteverdien målt i kilo kjøtt, er det mange som finner glede i naturopplevelsene, rekreasjonen og spenningen ved jakta.”
NJFFs nettsider om argumentet for jakt, juni 2004.
“Få jaktbare arter kan by en jeger eller en fangstmann på tilsvarende spennende opplevelser. Til tross for dette ser man allikevel at mange steder er i ferd med å miste sine tradisjoner for revejakt og revefangst. De som virkelig kunne denne eldgamle kunsten har gått bort eller sluttet å jakte. (…) jakt og fangst (har) først og fremst blitt en hobby (…) Følelsen av å ha lurt en rev er helt konge!”
NJFFs brosjyre om hijakt 2002, fra deres NJFFs nettsider.
Det bør være innlysende at revejakt generelt, og hijakt spesielt, er et rent rekreasjonsformål. Hiprøve som en forberedelse til jakten vil således også falle inn under begrepet rekreasjon. Man bør ikke kunne tillate hold av dyr som rev (og grevling) i bur for formål som har et overveiende aspekt av rekreasjon. Flere land har forbudt slikt hold også for næringsvirksomhet, og det vil således være på kollisjonskurs med almen dyreetikk å tillate dette for rekreasjon.
Svar på eventuelle motargumenter:
• Hiprøveaktører hevder at hiprøver er nødvendig for hijakten som aktivitet i seg selv.
– Dette er det uenighet om også blant jegere, ulike “alternativer” nevnes. NOAH mener allikevel at dette uansett ikke er et gyldig argument for brudd på Dyrevernloven, men et argument for også å kritisere jakten i seg selv.
“ Förbundet framhöll i sitt tidigare remissvar att man borde utforma alternativa provningsmetoder med attrapper. Det förekommer att man informellt, som träning, låter oerfarna hunder prövas mot grävlingskinn som rörs i kitteln.“
Sveriges Veteriærförbund, brev til Jordbruksdepartementet 18.01.00
– Man kan ikke forsvare lidelse som følge av en rekreasjonsaktivitet med at den er forutsetning for en annen rekreasjonsaktivitet, som i seg selv også påfører dyr lidelse. Ei heller er det noe gyldig argument at det hevdes å innebære mer lidelse for dyrene under ordinær hijakt hvis hundene ikke prøver seg på levende rev i kunsthi først. Lidelsene for dyret under hijakt er uansett vurdert til å være så store at jakten vurderes forbudt flere steder – og det er ikke faglig grunnlag for å hevde at disse lidelsene blir betraktelig redusert hvis andre rev/grevling må lide i fangenskap i forbindelse med trening. Det logiske i dette tilfellet ville være å anbefale Departementet å følge Dyrevernloven konsekvent, og hindre begge aktiviteter som strider mot lovens intensjon, istedenfor å være unnfallende med den ene lidelsen fordi man ikke umiddelbart har myndighet til også å få bukt med den andre.
“ Sammanfatningsvis anser Jordbruksverket att behovet for grytjakt inte står i proporsjon till det lidande som , enligt Jordbruksverkets bedömning, grävlingar utsätts för da de deltar i grytanlagsprov. Verket föresår därför att träning och prov för grythundar med levande djur i gryt eller konstgryt förbjuds. Om ett sådant förbud medför att grytjakten inte kan bedrivas på ett djurskyddsmässigt acceptabelt sätt anser Jordbruksverket att även jakt med hund under jord bör förbjudas.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99 (bekreftet i samtale per 29.06.04 med Torsten Jakobsson, Djurskuddsmyndigheten. NOAHs anm.)
“We are satisfied that the activity of digging out and shooting a fox involves a serious compromise of its welfare, bearing in mind the often protracted nature of the process and the fact that the fox is prevented from escaping (…) There is concern about terrierwork. It is felt that a fox, once it has gone to ground, should not be dug out. There are also reports of injuries caused in fights between terriers and foxes underground.”
Hunting Inqiry, publisert av engelseke myndigheter 09.06.00, tilgjengelig på
http://www.huntinginquiry.gov.uk/mainsections/huntingreport.htm
• Hiprøveaktører hevder at hiprøver er nødvendig for avlsarbeidetet innenfor visse hunderaser.
– Som nevnt over er det ikke gitt at levende prøvedyr er “nødvendig” for prøvene og testing av hundene til det gitte formål, dermed ville det heller ikke være “nødvendig” for å se hundenes egenskaper. Det er også et stort antall dachshunder/terriere som aldri brukes i hiprøver/hijakt uten at dette føles som noe tap for verken eier eller hund. Imidlertid ser NOAH på også dette argumentet som et ugyldig grunnlag for å tillate lidelse for ikke-domestiserte dyr i fangenskap:
– Også hundeavl er en hobbyforeteelse og dermed ugyldig grunn for å tillate lidelse for andre dyr (rev/grevling).
• Hiprøveaktører hevder at hiprøver er nødvendig for få gode hunder til å holde reve- og grevlingbestanden i sjakk.
– Argumentet forutsetter er at levende dyr er “nødvendig” for hiprøver. Dette anses feilaktig selv av jegere.
– Argumentet forutsetter at hihundjakt er ansett blant jegere for å være beste jaktform på rev og grevling. Også denne forutsetningen er falsk: Det er mange ulike jaktformer på rev, og selv om alle kan kritiseres utifra hensynet til dyret, er hijakten en av de mest omstridte etisk sett også innenfor jaktmiljøet. Man har heller ikke noe belegg for å hevde at hijakt er det som brukes mest. Forutsetningen er derfor feil.
“En sammanställning gjennomförd av viltbiologen Erik R. Linstrøm på hans uppgifter avseende insamlade rävkroppar från jägare i Bergslagen, småland och västerbotten under perioden 1975 till 1993 visar dock att endast cirka 4-5 % av rävarna sköts vid grytjakt (…) grävlingen anses svår att få upp ur ett gryt och kan jagas på annat sätt. En alternativ metod om avsikten er att fånga alla grävlingar innom ett område kan vara att använda fällor och ställande hund.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21/06/99
– Argumentet forutsetter at jakt på rev og grevling er “nødvendig” ut i fra andre hensyn enn jegernes egne interesser for jakt. Også denne antagelsen er falsk: Jakt på rev og grevling er ikke “nødvendig”. Jakt på grevling er marginal i forhold til annen jakt ( i henhold til tall fra Statistisk sentralbyrå 2002-03), mens jakt på rev er “upopulært” ( i henhold til NJFFs informasjon om revejakt på www.njff.no.) Hovedargumentene for jakt på rev i følge NJFF, er rekreasjonsargumenter som “spenning”, “utstopping”, “vakkert skinn” etc. Det nevnes også at man vil ønske å “beskatte reven hardt” for å få mer av annet vilt til annen jakt – men også annen småviltjakt må beskrives som rekreasjonsbegrunnet. I tillegg er reven en altetende opportunist som lite trolig ville være en belastning for et normalt økosystem (reven spiser både åtsel, søppel, bær, frukt, rotter, mus, ikke-jaktede fugler i tillegg til småviltarter som vanligvis er utsatt for jakt fra mennesker). Det nevnes også av NJFF at man ønsker å skyte skadedyr. Imidlertid vil NOAH påpeke at beskyttelse/inngjerding av det man ikke vil at reven/grevlingen skal komme til, er både den mest effektive og mest etiske løsning på slike enkeltproblemer – hijakt vil i alle tilfeller være en urealistisk løsning. Det er kort sagt ikke nødvendig å jakte rev/grevling for “naturens del”. Også denne forutsetning er dermed falsk.
“ Det er vanskelig å finne argumenter for nødvendigheten av å jakte på småviltarter i Norge”
Punsvik og Storaas, “Den gode jakta”, 1998
• Hiprøveaktører hevder at hiprøver er nødvendig for å få gode ettersøkshunder for syke og skadde rever/grevlinger.
– Argumentet forutsetter feilaktig, som over, at hiprøve med levende dyr anses som eneste treningsform.
– Argumentet forutsetter at hunder trenet på denne måten faktisk brukes hovedsaklig til ettersøkshunder. Etter det NOAH erfarer er dette sjelden tilfelle. De fleste smådyr som er skadet i naturen eller av trafikk blir neppe oppdaget i det hele tatt. Videre er det tvilsomt om hihund blir tilkalt, og i det hele tatt er formålstjenlig, da hihunden like gjerne kan gå ned i et annet hi med et friskt dyr. Skadeskutte mindre dyr blir heller ikke, etter det NOAH kan se, vanligvis ettersøkt. Tvert imot beskriver NJFF en praksis hvor reven heller letes opp når den er død.
“Skulle du være så uheldig å skadeskyte en rev, skal du alltid forfølge sporet i minst 200 meter. Ofte dør reven innen den har kommet så langt. En skadeskutt rev legger seg ofte i hiet. Er den dødelig såret legger den seg derimot på utsiden av hiet. Har du skadeskutt en rev, kan det hende du finner denne død på utsiden av hiet dagen etter.”
NJFFs brosjyre om hijakt 2002, fra deres NJFFs nettsider.
– Argumentet forutsetter at det er ønskelig å ettersøke skadet/syk rev og grevling ved å forfølge dem ned i hiet. Dette kan imidlertid være svært lite ønskelig, da et såret dyr må oppleve en trussel fra hund i hiet som ekstrem påkjenning. Å sresse og jage opp et skadet dyr for å få drept det må antas å kunne forlenge og forverre pinen, istedenfor at dyret dør i fred eller eventuelt leges og kan leve videre. Det er høyst tvilsomt om en langtrukken hijakt i en slik sammenheng er dyrevernmessig best, enn si dyrevernmessig forsvarlig. Å tillate rutinemessig ubehag og lidelse av ville dyr i fangenskap for dette formål er dermed ikke mindre tvilsomt. I de enkeltstående situasjonene hvor man er ute etter ett skadet dyr, vil alternative innfangingsmetoder være langt mer aktuelle – metoder som gir mulighet til å bedøve og behandle hvis dette er ønskelig/alternativt avlive, og som i motsetning til hijakt gir mulighet til å forsikre seg om at man er i ferd med å fange det riktige dyret. Eksempelvis vil det ved merking av dyr neppe være aktuelt å innvadere hiet, men f.eks. lokke til seg dyret ved lyder/mat.
“Enligt förespråkarna för grythundsjakt/grytanlagstest sägs att grythundsjakt är nödvendig för att uppspåra och avliva trafikkskadada rävar och grävlingar. Vi hävdar att det hör till de absoluta undantagen att detta sker. Allmänt sett är det så att ”naturen får ha sin gång” i dessa fall. Vidare har bland andra Svenska Kennelklubben framhållit att grythundsjakten skulle vara värdefull för att bekämpa sjukdomar hos rävar och grävling. Som exempel nämner man rävskabb. Ingen vetenskapsman hävdar idag att grythundsjakten i Sverige har haft något som helst påverkan på hur rävstammen har anpassat sig till sin parasit. Denna anpassning och därmed följande uppgang av rävstammen har andra förklaringar. Förbundet inser att det finns situationerdär det kan finnas skäl att försöka komma åt räv som skadeskjutits vid jakt med exempelvis drivande hund. Kanske är det så att man i synnerhet när det gäller grävling, som ändå är svår att driva upp ur grytet, måste fundera över om inte andra jaktformer är lämpligare. En sådan är jakt med ställande skarp hund som kan ta hand om ett eftersök genast skadskjutningen sker, d.v.s. tar grävlingen innan den går i gryt. Fällfångst torde lämpa sig mycket väl förbåda djurslagen.”
Sveriges Veteriærförbund, brev til Jordbruksdepartementet 18.01.00
“En åsikt som framförs är att hundar som används vid grytjakt efter räv och grävling bør vara velutbildade och derför bör tränas under kontrollerade former. Jordbruksverket finner det dock visat att det finns alternativa jaktmetoder till jakt med hund under jord. Vid ett eventuellt utbrott av allvarlig smittsam sjukdom finns det idag mer ändamålsenliga bekämpninsstratregier. Till exempel har rabies hos vilda rävar i Europa framgångsrikt bekämpats genom vaccinasjon. vad avser eftersøk på skadeskjutet eller trafikkskadat vilt i avsikt genom avlivning förkorta djurets lidande ifrågasätter verket om det totala lidandet för det skadade djuret då det utsätts för ytterligare lidande genom att konfronteras med en grythund är mindre än lidandet orsakat av skadan. Särskilt eftersom det är troligen att en skadad räv eller grävling som går i gryt inte går upp utan, när hunden har markerat var djuret är, får grävas fram och derefter avlivas.”
Det svenske Jordbruksverket, brev til Jordbruksdepartementet 21.06.99
4. KONKLUSJON
• NOAH ser at både den kunnskap man har om dyrs reaksjoner på å leve i bur, fratas kontroll-muligheter og utsettes for predator-stress, og direkte forsøksstudier av hiprøver , levner liten tvil om at “prøvedyr” lider og utsettes for betydelig stress, selv under “kontrollerte” omstendigheter.
• NOAH ser at Dyrevernmeldingen legger opp til et klart “føre var”–prinsipp som har blitt håndhevet av flere lokale avdelinger i Mattilsynet i denne saken, samt i uttalelse fra Sentralforvaltningen (2001) – og at bevisbyrden derfor hviler tungt på den som eventuelt måtte ønske å tillate hiprøver, spesielt sett i lys av de tilgjengelige fakta.
• NOAH ser at argumentene om at hiprøver er nødvendige utifra “dyreverngrunner” /naturhensyn hviler på en rekke feilaktige forutsetninger, og at grunnene for å bedrive hiprøver i overveiende grad er jaktutøvelse og hundehold for rekreasjonsformål.
• NOAH mener Sveriges Jordburksverk, støttet av Sveriges Veterinärförbund, tar en riktig avgjørelse idet de foreslår forbud mot hiprøver og hijakt, da begge aktiviteter påfører dyr unødig lidelse. Selv om Mattilsynet ikke har valgt å vurdere selve jakten i denne omgang, vil det være naturlig å ta stilling til lidelsene en viss jaktform representerer, når man tar stilling til trening for jakten. Det vil under ingen omstendigheter være forsvarbart å tillate hiprøver ut i fra den simple begrunnelsen at hijakt fortsatt er tillatt, og dermed se bort ifra at begge aktiviteter strider mot Dyrevernlovens intensjon.
• NOAH ber Mattilsynet bemerke at selv om man skulle være uenig i NOAHs syn på hijakt, vil det være argumenter for at hiprøver med levende dyr langt fra er “nødvendige”. Prøvene er omstridte selv i jaktmiljøet, for ikke å snakke om hundemiljøet generelt.
• NOAH mener at man, som i viltlovens forbud mot hold av ville dyr, må legge til grunn den totalt sett beste regel som vil forhindre lidelse: forbud mot levende prøvedyr i hiprøver og hold av ikke-domestiserte dyr i fangenskap for prøvene.
