For å forstå viktigheten av glede når det gjelder overlevelse, må en ta i betraktning samspillet mellom evolusjon og opplevelse. Evolusjon handler om hvor godt egnet dyrs handlinger er for overlevelse genenes overlevelse. Opplevelse, på den andre siden, er relatert til dyrenes bevissthet, deres sensoriske møte med verden.
Evolusjon utelukker ikke opplevelse
Evolusjon og opplevelse utelukker ikke hverandre, de komplementerer hverandre. Akkurat som at et dyr er et produkt av arv og miljø, er også både evolusjon og opplevelse retningsgivende for beslutninger og oppførsel. Når et dyr – si en vaskebjørn – spiser, tilfredsstiller hun et grunnleggende overlevelsesbehov. Men når hun velger ut, betrakter, lukter og smaker maten, opplever hun også. De fysiske gledene ved livet – såvel som de smertefulle – er til stede, selv om de også har evolusjonsmessig betydning. Det er disse opplevelsene, og ikke de underliggende evolusjonskreftene, som utgjør det virkelige livet til vaskebjørnen. Og musen. Og duen.
Våre egne liv gir rom for å se motsetningen evolusjon/opplevelse. Om noen spør: ”Hva er hensikten med livet ditt?”, er det lite trolig at du vil svare ”Å maksimere min reproduktive suksess”, eller ”Jeg ønsker å sikre at genene mine videreføres til neste generasjon”. Du vil sannsynligvis heller svare ”Jeg ønsker å leve et godt liv”, ”Jeg ønsker å bidra til å skape en bedre verden”, eller ”Jeg ønsker å være lykkelig og vellykket”. Og med vellykket sikter du sannsynligvis til hvor mye glede du har av livet.
”Kampen for tilværelsen”
Klisjéen om at dyrenes liv er en stadig kamp for å overleve dukker dessverre fortsatt stadig opp. Blodfargede tenner og klør har fått representere alt i de ville dyrenes liv. Som fortelleren i en naturdokumentar om reinsdyr på PBS-TV uttalte: ‘Dyr konfronteres stadig med det dystre fremtidsutsikten ”spis eller bli spist”, og de som migrerer må gjennom et årlig ”kappløp med tiden” for å nå områdene hvor paringen finner sted.
Alison Muddock oppsummerer ”liv-eller-død”-tonen i sin bok Animals at Peace fra 1971: ”Livet i naturen er hardt, og rolige stunder uten kamp forekommer sjelden”. Richard Dawkins bok River out of Eden: a Darwinian View of Life inneholder lignende betraktninger: “Summen av denårlige lidelsen ute i naturen overgår det tenkelige. I løpet av det minuttet det tar meg å formulere denne setningen er tusenvis av dyr blitt spist levende, flere løper for sine liv og skjelver av frykt, andre blir langsomt spist innebfra av tærende parasitter, tusenvis av alle slags dyr holder på å dø av sult, tørst og sykdom.”
«Å fremstille naturen som grusom og hard tjener et underliggende formål: å forsvare menneskenes stadige utnyttelse av dyr.»
Det er ikke rart at man konkluderer med at det er lite fred og ro i naturens verden. Det kan nesten sammenlignes med nyhetssendingen; les om all elendigheten på forsidene, og du vil bli grepet av følelsen av at det er en innbruddstyv som holder huset ditt under oppsikt, eller bli overbevist om at ditt barn vil bli kidnappet på vei til skolen. Men denne snikende paranoiaen samsvarer ikke i det hele tatt med virkeligheten. For enhver tragisk barnkidnapping, er det hundrevis av millioner barn som kommer seg trygt på skolen hver dag. Og det samme er tilfelle med leoparder og gaseller. Naturen er ikke engang i nærheten av å være så dyster som den er blitt fremstilt. En gaselle, akkurat som du og jeg, vil dø kun én gang, og opplevelsen av døden opptar bare en brøkdel av tid sammenlignet med livet som kommer forut for den. Et brutalt endelikt på den afrikanske savannen varer vanligvis ikke lenger enn noen minutter. Titalls, hundretalls eller tusenvis av dager oppleves før den, og kun få av dem vil bli avsluttes av en alvorlig trussel av noe slag. Det samme gjelder for måker, sjøløver, leoparder, havskilpadder og guanon-aper.
Spesielt etter at et individ overlever den usikre barndommen, har det store sjanser for å få et langt og fredelig liv. For hver minutt med frykt og/eller død, finnes det mangfoldige muligheter for å oppleve livets roligere stunder og deres gleder. Jeg utfordrer ikke statistikken som forteller oss at mange dyr dør unge. Jeg utfordrer idéen om at naturen oppleves som langt mer grusom enn behagelig. Til og med et dyr som dør på et tidlig stadium i livet, har fremdeles et liv. Det er uten tvil mye lidelse og død i naturen (våre egne liv er ikke noe unntak). Men der er det liv, uansett hvor kort det er, finnes det muligheter til å oppleve det, og så lenge et individ kan oppleve straff, kan det også høste belønning. Man kan ikke freheve det ene og bortforklare det andre. Når forfatteren Robert Wright hevder at ”det eneste som den naturlige utvelgelse ”ønsker” å holde i god form, er informasjonen i våre gener, og så den godtar enhver lidelse vi utsettes for, så lenge det tjener denne hensikten”, utelater han opplevelsen av nytelse. Og nytelse, akkurat som lidelse, er en del av den naturlig utvelgelsen.
Uærlig naturforståelse
Mediene holder liv i stereotypen om at tilværelsen er hard og gledeløs for ville dyr. En artikkel om norske isbjørner som ble forgiftet av giftstoffer som forflytter seg fra sørligere deler av Norge, beskriver bjørnens ”golde, ugjestmilde” omgivelser: ”Fra det øyeblikk de fødes – til og med fra selve unnfangelsen – kjemper dyrene her mot alle odds. Mange isbjørner dør før sin ettårsdag.’ Det er trist at ikke alle isbjørner når voksen alder, og det er en skam at mennesker gjør forutsetningene deres verre. Men på den andre siden: en seks måneder gammel isbjørn er blitt pleiet og matet av en beskyttende mor, har opplevd mer enn hundre soloppganger og solnedganger og har sikkert ikke beklaget seg over livets ustabilitet.
Å fremstille naturen som grusom og hard tjener et underliggende formål: å forsvare menneskenes stadige utnyttelse av dyr. I sin bok Animal Rights Versus Nature fra 1990 hevder økologen Walter Howard at naturens ”dødsetikk” er så intens at alt mennesker gjør mot ikke-mennesker er bedre for dem. Ville dyr foretrekker en død ved geværkule og pil framfor det som venter dem ute i naturen. Han koker alle dyrenes sjebne ned til to forskjellige scenarioer: død gjennom menneskelig inngripen og død forårsaket av naturen. Ved å gjøre det, overser han en mye mer sannsynlig sjebne: at man overlever og således får oppleve en ny dag.
Stereorypier hindrer forståelse
Noen naturfotografer (heldigvis et synkende antall) gjør sitt ytterste for å fremstille dyr i overensstemmelse med kulturelle forventninger. Jeg husker en tv-reklame på 70-tallet for ”Ford Mercury Cougar” som viste en sammenkrøpet fjelløve på toppen av et høyt skilt som knurret mot kameraet med åpen munn og ørene bakover i den klassiske forsvarsposisjonen for kattedyr. Vi ser sjelden et bilde av en kobraslange som ikke står oppreist og med utvidet nakke. Den har blitt vist så mye i denne dramatiske posituren, at jeg ikke kjente igjen arten første gang jeg fikk øye på en seks fot lang cobra i Sør-India, idet den rolig kom ut av en hull i en sandbanke etter en regnstorm. Helt til ganske nylig ble flaggermus avbildet mens de med åpen munn flekker sine sylkvasse tenner. Merlin Tutter – en amerikansk flaggermusekspert og fotograf som grunnla ”Bat Conservation International”, har bidratt til å fjerne den populære myten om den truende flaggermusen ved å ta bilder av avslappede flaggermuser uten skumle ansiktsuttrykk.
Når det dannes stereotyper av dyr, gjør man folk en bjørnetjeneste. Ved å forsterke myten foreviger man et enedimensjonalt syn på dyreriket. Fjelløven fremstilles kun knurrende, slanger kun hvesende, flaggermus skrikende. Men dyrene opplever en rekke følelser og motivasjoner, inkludert de som som er knyttet til behag og nytelse.
Mot et behagelig dyrerike
Helt til nylig, avviste ledende vitenskapelige dogmer tanken om at dyr har tanker og følelser. Vinduet til spørsmålet om dyrs nytelse var stengt og dets lemmer lukket. Nå er lemmene igjen åpne. Selv om vi kanskje aldri vil være i stand til å kommunisere med dyr så tydelig som vi kan kommunisere med andre mennesker, kan dyrenes atferd lære oss mye om deres personlige følelser. Fra dyrenes lek til deres matpreferanser, fra deres seksuelle atferd til forventning av belønning, er det tydelig at også de har rikelig med positive opplevelser. Vi er ikke den eneste arten som er i stand til å føle oppgløddhet, forventning eller nytelse.
I 1960 gjorde Adriaan Kortlandt følgende observasjon fra en 80 fot høy treplattform under en ekspedisjon hvis mål var å studere sjimpanser på en plantasje i belgisk Kongo: “Jeg så på en sjimpanse som beundret en ganske spesielt vakker solnedgang i 15 minutter; han så på hvordan fargene endret seg helt til det ble så mørkt at han måtte gå tilbake til skogen, uten å stoppe for å plukke en papaw-frukt til sitt kveldsmåltid.” Det som er så rørende med denne beskrivelsen er at det minner oss om oss selv. Sjimpansen var så opptatt at han ikke klarte å rive seg løs helt til at det ble så sent at han måtte skynde seg. Han var kanskje bevisst på at han måtte beregne tid til å plukke en papaw-frukt, eller kanskje ble han bare så tankefull at han helt glemte frukten – distrahert av noe vakkert, glemte han noe nødvendig.
«Fra dyrenes lek til deres matpreferanser, fra deres seksuelle atferd til forventning av belønning, er det tydelig at også de har rikelig med positive opplevelser. Vi er ikke den eneste arten som er i stand til å føle oppgløddhet, forventning eller nytelse.»
Denne fortellingen er også en fortelling om dyrs nytelse. Den beundrende sjimpansen var et avslappet og behaget vesen som var fornøyd med livet. Han hadde ikke det travelt, var ikke sulten og flyktet ikke fra noen farer. Han hadde tid til å slappe av, sette til side sine bekymringer og ansvar.
Denne sjimpansen er et symbol for et behagelig dyrerike. Dyrenes verden myldrer av et mangfold pustende, sansende, følende vesener som ikke blott er levende, men som også lever livet. Alle prøver å klare seg i hverdagen – skaffe mat og ly til seg selv, reprodusere, å lete etter det gode og unngå det onde. Det finnes en mengde gode ting som man kan oppnå: mat, vann, bevegelse, hvile, ly, sollys, skygge, oppdagelse, forventning, sosial interaksjon, lek og sex. Og siden det å oppnå disse godene er adaptivt, har evolusjonen utstyrt andre dyr med evnen for å oppfatte disse godene. Akkurat som oss er de nytelsessøkende.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
