Følg NOAHs historiske ulverettssak dag for dag

Rettssaken vil pågå fra 25.-27. april, og NOAH vil oppdatere denne siden fortløpende.

Bakgrunn for rettssaken:

Letjenna-paret og deres to årsvalper ble skutt innenfor ulvesonen den 1. januar 2020. I april samme år leverte NOAH stevning til Oslo tingrett der vi krevde at Klima- og miljødepartementets vedtak om lisensfelling av ulvene i Letjenna-reviret kjennes ugyldig.

I 2021 ga tingretten NOAH fullt medhold. Retten slo fast at statens vedtak om skyting av Letjenna-ulvene var ugyldig. I 2022 ble det også full seier for NOAH fra en enstemmig lagmannsrett. Kort tid etter lagmannsrettens dom anket staten saken til Høyesterett. Det ble klart at Høyesterett ville ta saken i november 2022.

Du kan lese mer om bakgrunnen for rettssaken og NOAHs arbeid for ulvene her.

Rettsmøte tirsdag 25. april:

Første dag gikk i hovedsak med til at ankende part – staten – redegjorde for sitt syn. Staten brukte anselig tid på å diskutere vilkåret om «bestandens overlevelse», og i forbindelse med dette ble det også mye fokus på at det finnes ulver i Sverige. Men dette vilkåret er ikke del av NOAHs rettssak. Saken er fokusert på det som er mest kritikkverdig juridisk sett i statens vedtak – og det er at staten ser bort i fra de to andre vilkårene; vilkåret om at det må foreligge et konkret «problem» ved de fredede dyrene (§ 18 første ledd, bokstav a-g) og vilkåret om at det ikke er «andre mulige løsninger» på dette «problemet». Disse to vilkårene – som utgjør sakens kjerne – ble lite berørt av regjeringsadvokaten. Vilkåret om andre mulige løsninger ble kun omtalt i ca. to minutter – av statens taletid på flere timer. Disse minuttene gikk med på å slå fast at staten «ikke ser» andre mulige løsninger enn å skyte.

Når det gjelder «problemet» som man «ikke ser» andre mulige løsninger på, argumenterte staten for at dette ikke trenger å være knyttet til dyrene man har bestemt seg for å skyte. Dette til tross for at Stortinget ettertrykkelig har uttalt at det må foreligge en konkret vurdering når man gjør unntak fra vern – i tråd med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. En av dommerne spurte når staten mener den konkrete vurderingen av dette vilkåret er oppfylt, og fikk som svar at det «nesten alltid er oppfylt». Det er i følge staten konkret nok vurdering om ulvene som man bestemmer å skyte «bidrar til generelle ulemper» ved en ulvebestand. Siden noen i samfunnet alltid vil mene at enhver ulv «bidrar til» en «ulempe», innrømmer således staten at «problemet» med ulvene i Letjenna-flokken simpelthen var at de var ulver.

Regjeringsadvokaten brukte også lang tid på å snakke om «bestandsmålet». Han fikk spørsmål fra en av dommerne om staten mener at bestandsmålet er «styrende» og den «overordnede» grunnen for felling av ulver i ulvesonen. På dette svarte staten; «Ja, bortsett fra dette med genetikk». Staten uttalte også selv «man kan godt si at vi styrer etter bestandsmålet». Her kan ikke NOAH se annet enn at staten innrømmer at de har erstattet lovens vilkår med «bestandsmålet» – noe som loven naturlig nok ikke gir rom for. NOAH merket seg også at regjeringsadvokaten flere ganger gjentok at bestandsmålet var en del av en forvaltning «over 30 år», og viste bl.a. til en Stortingsmelding om ulvesonen fra 2000/2001. I denne Stortingsmeldingen er imidlertid ikke bestandsmålet nevnt som noen grunn til å skyte ulver – tvert imot underbygger teksten i meldingen at det ved unntak fra vern må være en konkret vurdering av «vedkommende par eller familiegruppe av ulv». Regjeringsadvokaten var heller ikke helt konsekvent på dette punktet, og uttalte også at det hadde vært en «utvikling i forvaltningen» over de siste par årene – hvor man har snudd seg vekk fra den konkrete vurderingen man la vekt på for noen år siden. Eller som NOAH ville sagt det; de senere årene har staten sett bort i fra lovens vilkår.

På slutten av dagen fikk også partshjelpernes advokat begynne sitt innlegg. Han representerte Utmarkskommunenes Sammenslutning, Nordskog, Skogeierforbundet og Norges Bondelag. Han var enda klarere i talen på at bestandsmålet skal tilsidesette loven. Han sa at «bestandsmålet gir svaret» på den konkrete vurderingen, og at «bestandsmålet er lik den høyere terskelen, noen annen høyere terskel finnes ikke» inne i ulvesonen. Dette til tross for at Stortinget ettertrykkelig har uttalt at i ulvesonen skal ulven være «prioritert», ha «sterkt vern» og det skal være «høy terskel» for å gjøre unntak fra vern. Videre tok partshjelperne seg den frihet å totalt omdefinere hva en «konkret vurdering» betyr. Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og Stortinget omtaler at det skal være en «konkret vurdering» dersom man står i den situasjon at det er snakk om å gjøre unntak fra totalvernet som ulven i utgangspunktet har i Norge. Men partshjelperne mente at dette nå handler om noe ganske annet; «den konkrete vurderingen har et negativt fortegn», uttalte advokaten, og; «den konkrete vurderingen går på om man ikke skal felle selv om vi har passert bestandsmålet». Man vil altså tolke loven stikk motsatt av det som er lovens og konvensjonens hensikt og bokstav.

Rettsmøte onsdag 26. april:

Dagen begynte med resten av innlegget til partshjelpers advokat. Han la frem det han mente var «fem feil» ved lagmannsrettens dom – herunder at lagmannsretten hadde lagt til grunn at ulven var kritisk truet i Norge. Dette var noe forvirrende, da advokaten selv leste opp at ulven er kritisk truet på norsk rødliste (da dette er et faktum) – men argumenterte for at dette ikke var viktig. Partshjelper brukte også endel til på å hevde at ulven «er det rovdyret som har størst reproduksjonspotensiale» (som ikke er helt biologisk korrekt), og at man på «to år ville doble bestanden» om ikke man skyter så fort «bestandsmålet» er nådd. Disse biologiske spådommene ble gitt uten noe faktagrunnlag. NOAHs faktagrunnlag fra forsker Petter Wabakken tegnet et annet bilde – i tillegg til at det selvsagt ikke bør ses på som en «uting» å bedre rødlistestatusen til en truet art. Partshjelper kom også med flere andre oppsiktsvekkende uttalelser – herunder at «disse fellingsvedtakene (i sonen) er motivert av vernehensynet»; «når bestandsmålet er nådd, har hver stat stor frihet i forvaltning» (men Bernkonvensjonen nevner ikke noe om bestandsmål, og maksimumsmål står i strid med formålet); og om lagmannsrettsdommen; «Lagmannsrettens personlige oppfatning  (…) bør komme til uttrykk på andre arenaer enn rettssalen»… Partshjelpers advokat svarte også «ja» på dommers spørsmål om betrakninger rundt genetikk er «bakt inn» i bestandsmålet – uten at det er spor av dette i kildegrunnlaget. Som kjent sier stortingsmeldingen (2016) at bestandsmålet «er satt lavt av hensyn til beitenæringene» (som for øvrig ikke skal prioriteres inne i sonen).

Resten av dagen var viet NOAHs advokat, Berit Solseth, sitt innlegg. Hun redegjorde for vilkårene som saken faktisk handler om, og ryddet i endel av statens og partshjelpers «avstikkere» til momenter som ikke er sentrale deler av saken. Hun redegjorde for at lovens vilkår er det sentrale, og at staten «ber Høyesterett om å etablere en regel som ikke er i tråd med § 18 ( i naturmangfoldloven)». Solseth på sin side ba om at «høyesterett slår fast at § 18 gjelder i sin helhet også når bestandsmålet er nådd». Både vilkåret om «offentlige interesser av vesentlig betydning (som er det «problemet» i listen av ulike mulige «problemer» som kan utløse skyting etter vilkåret i § 18 første ledd, som er relevant i NOAHs sak) og vilkåret om andre mulige løsninger (på «problemet») ble gjennomgått i forhold til hva de faktisk innebærer rettslig sett. Også betydningen av sonepolitikken opp mot Høyesteretts forrige dom, og hvilken vekt ulike relevante rettskilder legger på bestandsmålet som moment i bruk av loven, ble gjennomgått systematisk. Konklusjonen på gjennomgangen var fra NOAHs side at «bestandsmålet kan ikke trumfe lov».

Solseth gikk så inn i det konkrete Letjenna-vedtaket, og viste til at departementet selv fant grunnlaget for skyting av Letjenna-vedtaket utilstrekkelig og etterspurte bedre begrunnelse av rovviltnemnda – uten å få det.

Rettsmøte torsdag 27. april:

NOAHs advokat fortsatte sitt innlegg, og gikk igjennom Letjenna-vedtaket og den manglende konkrete begrunnelsen. Hun gikk dypere inn i statens bruk av «tillit» og «konfliktdemping» som grunn for skyting, og viste at dette handlet om å tilfredsstille de som feilaktig forventer at bestandsmålet er utslagsgivende, snarere enn reell konfliktdemping og tillittsskaping. Hun uttalte bl.a. at «tillitsskaping må vurderes ut i fra legitime forventninger» – med andre ord; staten kan ikke skape en forventning om at man ikke trenger å ta hensyn til loven, og så skyte ulver for å «opprettholde tillitt» hos de som har fått denne falske forventingen.

Det ble presentert utdrag fra de skriftlige vitnemålene til forskerne Wabakken (Høgskolen i Innlandet) og Skogen (Norsk Institutt for Naturforskning). Wabakken dokumenterte at stabile ulveflokker i sonen fører til mindre «konflikt» enn ulver som eventuelt vandrer inn etter at den stabile flokken er skutt. Skogens forskning gjaldt innholdet i konflikt, og hvordan dette er et eget fagfelt – som staten i liten grad har forholdt seg til på en vitenskapelig måte. NOAHs advokat fikk spørsmål om «ulvetettheten» ikke kunne bli et problem i sonen, og svarte at dersom en større bestand gjorde utslag på vilkårene i loven – altså førte til konkrete forhold som ramses opp i loven, så ville saken stille seg annerledes enn i Letjenna-vedtaket, hvor ingen slike konkrete forhold var påvist. At det juridisk sett handler om de eventuelle reelle «problemene» (vilkårene), og ikke om den blotte eksistensen av ulver, har NOAH måttet gjenta gjennom hele saken. Videre påpekte NOAHs advokat at om man skulle komme til at vilkåret 18 c (problemet) er oppfylt, vil statens vedtak fortsatt være ugyldig, fordi man ikke har forholdt seg til vilkår om «andre mulige løsninger» som et reelt vilkår.

Så hadde både staten og partshjelper såkalt «replikk», hvor de kort skulle svare på NOAHs hovedinnlegg. Staten hevdet at de var «enig i at ulv ikke kan felles uten at vilkår er oppfylt». En av dommerne spurte hvorfor staten ikke tok utgangspunkt i § 18 cs formulering om «offentlige interesser av vesentlig betydning», men bestandsmålet – og fikk som svar at «bestandsmålet tar opp i seg de offentlige interessene». Regjeringsadvokaten uttalte «at ulv ble fredet på 1970-tallet har ingen betydning for det vern de har i dag» – selv om ulven ble fredet nettopp fordi den var truet, og fortsatt er kritisk truet. For øvrig bel det uttalt at «rødlista har ikke noen rettslig relevans». Regjeringsadvokaten hevdet videre at det var «ingen rettslige innvendinger mot bestandsmålet», hva det måtte bety. Staten mente at det er «normalsituasjonen» at «bestandsmålet oppnås etter uttak, der det ikke gjør seg gjeldende særlige vernehensyn». Og videre; «spørsmålet er ikke om det er konfliktdempende å ta ut dette Letjenna-reviret i seg selv».

Staten mente at det nå er etablert en «rettsregel» hvor man kan bruke bestandsmålet som utløsende for skyting. Og det er nettopp NOAHs innvending at staten har funnet på en ny «rettsregel» som de har erstattet loven med. Regjeringsadvokaten sa også om Letjenna-vedtaket; «hvis man hadde hatt rettsregelen da, kunne man gå rett på sak» – hvilket trolig skulle bety at man hadde ikke trengt å argumentere som mye «i ring rundt» bestandsmålet som vedtaket gjør, man kunne si rett ut at man skyter fordi bestandsmålet er nådd. Men man hadde ikke noen annen «rettsregel» enn loven da Letjenna-vedtaket – som tross alt er det vedtaket som står til prøving – ble gjort. Og man har heller ikke det nå – man har isteden tre år med vedtak som strider mot en tingrett- og en lagmannsrettsdom. Statens nye «rettsregel» er noe de har etablert for seg selv uten at lovens rammer åpner for det. Det er hele poenget med at saken har gått i retten i tre år, at staten ikke kan lage seg «rettsregler» som strider mot loven.

Partshjelper gjentok i sin replikk mye av tidligere anførsler, med hovedpoeng at «det er en presumpsjon for felling i ulvesonen når bestandsmålet er nådd».

Til slutt fikk NOAHs advokat såkalt «duplikk», og svarte på replikkene. Hun fastslo at det i vedtak, stortingsmeldinger, lovtekst eller tidligere høyesterettsdom ikke er noe grunnlag for statens plutselige anførsel om at bestandsmålet «tar opp i seg» hensyn og interesser som kreves vurdert etter vilkåret i loven. Hun påpekte også at påstand om at det er «ingen rettslige innvendinger mot bestandsmålet» fremstår feil, da hovedpoenget med hele saken er at det fra NOAHs side er «rettslige innvendinger mot bruken av bestandsmålet» som erstatning for lovens vilkår, fra statens side i Letjenna-vedtaket.

Det ble ikke gitt noen indikasjon på når dommen kunne falle.