Et utdatert natursyn

Med troféjakt på rødlistede dyr som løver, kan man føye til: Hvorfor jakte når man vet at dyret er i fare for utryddelse? Hvorfor jakte for å kunne skryte av at du har drept et sjeldent dyr? 

Troféjakt- Makt og status

Troféjakt har alltid handlet om status, selv om Jensen benekter dette. Det er en levning fra kolonitiden, hvor man viser egen makt ved å frarøve et mektig dyr livet. Livsanskuelsen om at dyrs liv betyr mindre enn et adrenalinrush, møter motstand. Jensen tror kritikerne lever «naturfjerne byliv». Han skal ikke være så sikker på at ikke trofejegerne selv lever mer naturfjerne liv enn de som reagerer på denne tingliggjøringen av dyr. Ingenting tilsier at man lever mer «i pakt med naturen» av å ha en utstoppet løve i stua.

Jensen mener «zimbaweanere flest trekker på skuldrene» av at en løve er blitt ulovlig skutt. Men kommentator Alex Magaisa, som Jensen prøver å ta til inntekt for denne påstanden, mener tvert imot følgende om trofejakt: «Profesjonelle jegere er glorifiserte krypskyttere (…) De elsker blodsport. De liker å drepe. Når de møtes på herreklubbene, viser de nok frem sine trofeer – og lar seg derfor fotografere med sitt «big kill» som glisende idioter». Magaisa utfordrer pressen til å «avdekke råten i jaktindustrien».

Jensen mener penger lokalt kan skape bevaringsvilje. Men bare 3% av pengene fra jaktturisme går til lokalsamfunnene, det meste går til jaktselskaper. Trofejakt utgjør 1,8% av turistinntekter, bidrar med 0,0001% av arbeidsplassene og er i følge IUCN økonomisk ubetydelig for lokalmiljøet. Grenselinjen mot korrupsjon og ulovlig jakt er ofte tynn, og selv i Namibia, hvor antall dyr ikke har hatt en negativ utvikling på tross av jakt, ble 60 neshorn skutt av krypskyttere bare i år. Når Kenya har slitt med synkende dyrepopulasjoner er dette ikke fordi de har forbudt jakt – men fordi forbudet ikke håndheves. I Tanzania har løve og leopard vist signifikant nedgang – årsaken var lovlig trofejakt. Desto sjeldnere et dyr er, desto større blir populariteten blant jegere og jakttrykket øker. Flere forskere har tatt til orde for at trofejakt gjør større skade på ville dyrepopulasjoner enn man har antatt. 

Troféjakt som «bevaringsstrategi» har også andre skyggesider, som «canned hunts». Det betyr at dyr er avlet opp kun for å slippes ut foran en pil eller geværmunning. Løveavl er blitt industri i Sør-Afrika. Hunnløver i bur og trange innhegninger fratas ungene så fort som mulig for å kunne produsere nye.  

Jaktindustrien tjener på utrydningstruede arter

Jaktindustrien reduserer dyrene til varer man skal tjene penger på – også i deres kanskje siste fase som art her på jorden. Et truet dyr kan ha en pengeverdi på hundretusener av kroner som død. Men i seg selv forblir dyret verdiløst, så lenge vi ikke innser individenes verdi for seg selv og hverandre. 

Jensen mener Cecil ble spart for å «sulte i hjel med munnen full av piggsvinpigger». Imidlertid ble han trolig først og fremst frarøvet mange verdifulle år i frihet sammen med flokken. Troféjegere driver ikke barmhjertighetsdrap på syke og skadde dyr. De har betalt for et trofé – og dette trofeet kommer fra dyr som selv har all interesse av å leve.

Filosof Arne Næss har for øvrig lite å gjøre i et innlegg for trofejakt. Næss var opptatt av nettopp menneskets forhold til ville rovdyr. På spørsmål fra NOAH om hvordan engasjere til bevaring av dyr og natur, svarte Næss: «Barn må få vite mye om dyreverden, og de må få vite hvordan mennesker har opptrådd, som om vi har hatt ubegrenset rett til å drepe. Det må vi gi opp, for vi har ingen spesielle rettigheter til det.»

Det er slik man skaper hensyn og respekt – og grunnlag for bevaring. Ikke ved å vedlikeholde et foreldet natursyn om at ville dyr eksisterer for at vi skal nedlegge dem.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i NRK Ytring 11.08.15