Fellejakt har derimot de færreste så stor kjennskap til. Fellejakt har lange tradisjoner i Norge, og til og med barn og unge har dette som hobby. I forskrift om bruk av fangstredskaper står det at man må være fylt 16 år for år drive fangst, eller 14 år dersom samtykke foreligger. Altså dreier det seg til dels om svært unge fangstfolk.
En rekke typer feller er tillatt i Norge: Conibear er en slagfelle som skal drepe dyret over hals/nakke, og brukes til bever, mår, rødrev, røyskatt etc. Revebås er en revefelle hvor dyret fanges levende. Norsk kråkefelle fanger kråke og ravn levende. Lokkefugler anbefales i en del jaktlitteratur, men dette er ikke tillatt. Kassefelle er en levendefelle for mink. Fallstokk fanger røyskatt og rev levende. Åtesaks er en slagfelle som er ment å drepe grevling og rev med slag over hodet. Snarer er tillatt å bruke for fjell- og lirype.
«Fellejakt har derimot de færreste så stor kjennskap til. Fellejakt har lange tradisjoner i Norge, og til og med barn og unge har dette som hobby.»
I forskriftene står det at fellene skal etterses daglig. Men hvordan kontrollere dette i de enkelte tilfeller? Det er selvsagt en urealistisk oppgave. Dyr kan med andre ord fanges levende i små bokser/bur og lide overlast i lengre tid inntil fangstmannen kommer og skyter eller slår i hjel dyret. Feller som Conibear skal drepe ved hals/nakkeslag, men det er ikke alltid at teorien stemmer i praksis – fellen kan meget vel treffe feil, med det resultat at dyret blir utsatt for langvarig pining helt til fangstmannen måtte finne det for godt å dukke opp. En metode som risikerer å innebære slik grov dyremishandling kan ikke karakteriseres som «human» jaktmetode. Tradisjon og «kultur» er ikke gode nok argumenter for den slags avlivningsmetoder. Så hvorfor er dette fremdeles tillatt?
Ikke nok med at de ville dyrene kan risikere å møte døden på en smertefull eller uutholdelig stressende måte i en fangstmanns felle. Noen av dem risikerer dette også når de har unger å sørge for. Jakttider for ulike dyr er gjerne på høst/vinter. Men såkalte «skadedyr» kan drepes når som helst, hele året. Det kan være godt nok kriterium at en grevling roter i haven! Da kan du ta livet av den, og gjerne familien dens med. I forskriftene står det: «Før felling plikter eier, bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning å forsøke andre tiltak for å avverge skade.» Dette punktet er lett å omgå, og mange ville fugler og dyr får unngjelde for dette.
«En rekke typer feller er tillatt i Norge: Conibear er en slagfelle som skal drepe dyret over hals/nakke, og brukes til bever, mår, rødrev, røyskatt etc. Revebås er en revefelle hvor dyret fanges levende.»
Videre står det: «Viltarter som kan felles uten særskilt tillatelse hele året av eier/bruker eller den han bemyndiger når viltet gjør skade som nærmere angitt: Rødrev, mink, mår, røyskatt, snømus, mårhund og grevling som gjør skade på bufé og tamrein, fjærkre, viltoppdrett, pelsdyrfarm, tidligere fredlyste egg- og dunvær, fiskekultur eller aquakultur. Grevling, mink og mår som gjør skade på hus, hage eller åker. Hare som gjør skade på hage, frukttrær eller bærbusker. Ringdue, bydue, gråspurv og skjære som gjør skade på åker, i hus eller hage. Dompapp, gråtrost, måltrost, rødvingetrost, svarttrost og stær som gjør skade på hage, frukttrær, bærbusker, plante- eller frøkultur. Kråke, ravn, skjære eller kaie som gjør skade på på fiskehjeller, tamrein, bufe, viltoppdrett, tidligere fredlyste egg- og dunvær, pelsdyrfarm, frukttrær eller åker. Svartbak, gråmåke, fiskemåke, sildemåke og hettemåke som gjør skade på fiskehjeller, fiskekultur, aquakultur, egg- og dunvær, bufe, pelsdyrfarm eller frukttrær.»
«Ikke nok med at de ville dyrene kan risikere å møte døden på en smertefull eller uutholdelig stressende måte i en fangstmanns felle. Noen av dem risikerer dette også når de har unger å sørge for. »
Slik runde formuleringer inviteres til å utnyttes grovt. Særlig forhatte dyr som grevling, kråke og due er hardt utsatt under slike fredløse livsbetingelser. Truede og sårbare dyr som f.eks. kongeørn og gaupe kan også tillates felt hvis de gjør «skade». I realiteten er altså nesten alle dyr i vår fauna utsatt for vilkårlig dreping hele året av jaktlystne mennesker med en «unnskyldning» på lager. Også i tiden når dyrene har unger. Uklare definisjoner på skadeverk i forskriftene fører til skjønnsmessig vurdering – noe som i praksis blir subjektiv vurdering av hva som anses som «skade» utført av «skadedyr».
Endog er det tillatt å forfølge visse dyr helt inn i deres gjemmesteder – mens de har unger. F.eks. er det lovlig å drive hijakt på rødrev på Sørvestlandet, i yngleperioden (16.4 .- 14.7.) med drivende hund eller hihund, åtesaks osv. Her er det om å gjøre å utrydde hele revefamilien. Reven blir sagt å utgjøre en «trussel» for sauebøndene, og defineres derfor som «skadedyr». Ulovlige metoder som utrøyking av hiet, er heller ikke uvanlig for å få has på reven.
Hva slags jaktmoral er dette? Ville dyr har ingen reell rettssikkerhet under slike bestemmelser. Det er rett og slett livsfarlig for dem å vise seg på steder hvor mennesker kan finne på å dukke opp. Og er de kloke nok til å sky oss, så forfølger vi dem…
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
