Den lille prins

På denne kloden har han tre vulkaner og en eneste rose som han har dyrket av hele sitt hjerte. På en visitt til jorden finner han imidlertid at hans rose ikke er noe enestående eksemplar og hans skuffelse er enorm:

«Jeg trodde den var helt enestående, og jeg følte meg så rik, og så eier jeg bare en ganske alminnelig rose. Og dessuten de tre vulkanene mine som rekker meg til knes – og den ene er kanskje attpåtil sloknet for alltid – nei, det blir jeg nok ikke noen særlig stor prins av…»
Og så la han seg ned i graset og gråt.

Da dukket reven opp.

– Goddag, sa reven.

– Goddag, svarte den lille prinsen høflig og snudde seg, men han så ingenting.

– Jeg er her – under epletreet, sa stemmen.

– Hvem er du? sa den lille prinsen. Du ser så søt ut.

– Jeg er en rev, sa reven.

– Vil du ikke leke med meg? spurte den lille prinsen. Jeg er så lei meg.

– Jeg kan ikke leke med deg, sa reven. Jeg er ikke blitt gjort tam.

– Å, unnskyld, sa den lille prinsen.

«Menneskene har børser, sa reven. De går på jakt. Det er svært sjenererende. De holder høns også. Det er det eneste interessante ved dem.»

Men da han hadde tenkt seg litt om, la han til:

– Hva betyr det «å bli gjort tam»?

– Du er nok ikke herfra, sa reven. Hva leter du etter?

– Jeg leter etter mennesker, svarte prinsen. Men hva betyr det «å bli gjort tam»?

– Menneskene har børser, sa reven. De går på jakt. Det er svært sjenererende. De holder høns også. Det er det eneste interessante ved dem.

Leter du etter høns?

– Nei, sa den lille prinsen. Hva betyr det «å bli gjort tam»?

– Det er noe som er gått altfor meget i glemmeboken. Det betyr «knytte bånd».

– Knytte bånd?

– Akkurat, sa reven. Ennå er ikke du noe annet for meg enn en liten gutt som ligner hundre tusen andre guttunger. Og for deg er jeg bare en rev som ligner hundre tusen andre rever. Men hvis du gjør meg tam så får vi bruk for hverandre. Du vil bli den eneste i verden for meg og jeg vil bli den eneste i verden for deg…

– Jeg begynner å forstå, sa den lille prinsen. Det er en blomst… jeg tror den har gjort meg tam…

– Det kan tenkes, sa reven. Man kan komme ut for litt av hvert på Jorden…

– Å nei – det er ikke på Jorden, sa den lille prinsen.

Reven ble åpenbart nysgjerrig.

– På en annen planet?

– Ja.

– Fantes der jegere på den planeten?

– Nei.

– Det var virkelig interessant! Og høns?

– Nei.

– Ingenting er fullkomment, sukket reven.

Men så fortsatte den sin tankegang fra før:
– Mitt liv er så ensformig. Jeg går på jakt etter hønsene, og menneskene går på jakt etter meg. Alle høns ligner hverandre, og alle mennesker ligner hverandre. Og derfor kjeder jeg meg litt. Men hvis du ville gjøre meg tam, kunne jeg få litt solskinn i mitt liv. Jeg ville kjenne igjen lyden av skritt som er helt annerledes enn alle andre. Andre skritt ville få meg til å gjemme meg under jorden, men dine skritt ville høres som musikk og lokke meg opp fra hiet mitt igjen. Se deg om litt! Kan du se åkrene der nede? Jeg spiser ikke brød. Åkrene er helt unyttige for meg. Og det er så trist! Men ditt hår skinner som gull. Og derfor ville det være så deilig hvis du kunne gjøre meg tam. For så ville kornet få meg til å tenke på deg, fordi det er så gyllent. Og da ville jeg komme til å elske vinden som suser gjennom kornet…

Reven stoppet og stirret lenge på den lille prinsen:
– Å vær så snill… gjør meg tam! sa den.

– Jeg skulle gjerne gjort det, sa den lille prinsen, men jeg har så dårlig tid. Jeg skal finne meg venner og det er så mange ting jeg skal bli kjent med.

Man blir bare kjent med det som man gjør tamt, sa reven. Menneskene har ikke tid til å bli kjent med noen ting lenger. De kjøper alt ferdig i butikkene. Men det finnes ikke butikker som selger venner. Menneskene har ikke venner mer. Gjør meg tam hvis du har lyst på en venn!

«Mitt liv er så ensformig. Jeg går på jakt etter hønsene, og menneskene går på jakt etter meg. Alle høns ligner hverandre, og alle mennesker ligner hverandre. Og derfor kjeder jeg meg litt.»

– Hvordan skal jeg gjøre det? spurte den lille prinsen.

– Du må være svært tålmodig, sa reven. Først skal du sette deg litt unna – der borte. Jeg skotter bort til deg, og du tier bom stille. Ordene er opphavet til all misforståelse. Men for hver dag rykker du litt nærmere…

Dagen etter kom den lille prinsen tilbake igjen.

– Det ville være best om du kunne komme på samme tid, sa reven. Hvis du for eksempel kom hver ettermiddag klokken fire, kunne jeg begynne å glede meg klokken tre. Jo mer tiden nærmet seg, jo gladere ville jeg være. Bortimot klokken fire ville jeg være urolig og oppskaket, jeg ville oppdage at lykken har sin pris. Men dersom du kom til forskjellige tider hver dag, kunne jeg aldri vite når mitt hjerte skulle begynne å danse… Man må ha et ritual.

– Hva er et ritual? spurte den lille prinsen.

– Det er også noe som dessverre er gått i glemmeboken, sa reven. Det er det som gjør én dag annerledes enn alle andre dager, én time forskjellig fra alle andre timer. Jegerne mine, de har et ritual for eksempel. Hver torsdag danser de med de unge pikene i landsbyen. Derfor er torsdagen en slik deilig dag! Jeg kan gå helt ned til åkrene. Men hvis jegerne danset når som helst, så ville alle dagene ligne hverandre, og jeg hadde ikke noen fridag i det hele tatt.

Og så gjorde den lille prinsen reven tam. Og da avreisenes dag nærmet seg, sa reven:
– Å! Jeg kommer til å gråte sånn!

– Det er din egen skyld, sa den lille prinsen. Jeg vil ikke være ondskapsfull, men det var du som sa jeg skulle gjøre deg tam…

– Javisst, sa reven.

– Men nå kommer du til å gråte, sa den lille prinsen.

– Javisst, sa reven.

– Da har du jo ikke fått noe ut av det!

«Hver torsdag danser de med de unge pikene i landsbyen. Derfor er torsdagen en slik deilig dag! Jeg kan gå helt ned til åkrene. Men hvis jegerne danset når som helst, så ville alle dagene ligne hverandre, og jeg hadde ikke noen fridag i det hele tatt.»

– Jo, det har jeg, sa reven. Takket være fargen på kornet. Så la den til: Gå bort og se litt på rosene igjen. Da vil du forstå at din rose er den eneste i verden. Så kan du komme tilbake igjen og si farvel til meg, og da skal jeg betro deg en hemmelighet.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:
– Dere ligner slett ikke min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn og nå er det den eneste rev i verden.

Og rosene ble rent flaue.

– Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kansje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere andre til sammen. For det er den jeg har gitt vann, det er den jeg har satt under en glassklokke, det er den jeg stilte et skjermbrett foran. Det er den jeg har utryddet kålormer for (bortsett fra de to-tre som skulle bli til sommerfugler), det er den som har beklaget seg for meg, småskrytt for meg, og som til og med har tidd stille av og til. Det er den som er min rose.

Og så gikk han tilbake til reven.
– Farvel – sa han…

– Farvel, sa reven. Nå skal du få høre min hemmelighet. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

– Det vesentlige er usynlig for øyet, gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.

– Det er den tiden du har kastet bort på rosen din, som gjør den så viktig for deg.

– Det er den tiden jeg har kastet bort på rosen min… gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.

– Den sannheten har menneskene glemt, sa reven. Men du må ikke glemme den. Du har bestandig ansvar for det du har gjort tamt. Du har ansvar for rosen din…

– Jeg har ansvar for rosen min… gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.