Den levende skogen

På grensen mellom Eidskog og Värmland ser skogene uendelige ut – i alle fall ovenfra. Her vokste Norges «skog-dikter» Hans Børli opp: ”Eidskog – mo og myr/ og mørke vatn hvisker/ vår barndoms eventyr.” Eventyrskogen skulle alltid bestå, virker det som Børli tenkte: ”alltid skal skogsuset renne (…)/ og svenske og norske skogen/ kysse hverandre på grensens grunn/ med villblommers doggvåte munn.” Men ser man skogen på nært hold i dag er det ingen villblommer mellom trærne. Når man passerer grensen mellom Eidskog og Värmland ser skogen heller ut som en pakke fyrstikker som noen har stukket i jorda, i rekker bortover. Bakken mellom stammene er livløs. Det er vanskelig å se en lyngkvast, høyst usannsynlig å treffe på et ekorn. Trærne er tynne og lange, og har bare, så vidt det er, en grønn furudusk i toppen. Nok til å se grønne ut på google maps.

Avskoging truer verden – og avskoging, eller såkalte «arealendringer», er den fremste årsaken til at dyr utryddes, i følge FN. Mange har sett bilder av orangutanger som klamrer seg til nedhogde trær i den indonesiske regnskogen, eller vegger av flammer og røyk som spiser seg innover i regnskogene i Amazonas. Men hva vet vi om våre egne skoger? Har vi egentlig ekte skoger lenger? Er de til å leve i, for alle som hører hjemme i dem?

Skogen – dyrenes hjem

Gammelskogen er det opprinnelige hjemmet til de fleste norske pattedyr. Ulvene trenger store skoger å vandre og jakte i, ulendte steinrøyser å grave hiene der ulvungene fødes. Elgene trives best langt inne i skogen ved myrer og tjern, hvor de kan bade i fred når somrene blir varme. Hjorteflokkene foretrekker langstrakte skoger med åpne områder mellom trærne, der de kan beite hvitveis, blåbærlyng og ville urter. Grevlingene liker også best løvskoger med åpne plasser hvor ungene kan romstere om våren. Her bygger de sine ”hundreårs-hi” -store og forseggjorte boliger under jorden hvor generasjon etter generasjon vokser opp. De vare harene trenger skog med mye variert vegetasjon som de kan gjemme seg i – gran og løvtrær om hverandre, gamle røtter fra falne trær, kratt, eng og myrer. Det samme trenger alle små dyr – de ulike musene, firfislene, ormene, froskene og paddene.

Rugda kan bare leve i frodig skog, hvor hun gjemmer eggene sine rett på skogbunnen, og hvor det er fuktig og fin jord der hun kan lete etter insekter med sitt lange nebb. Storfuglene er helt avhengige av store, sammenhengende skoger med gammelskogenes varierte vegetasjon – her følger kyllingene moren rundt og leter etter mat i flere måneder før de kan fly. De 50-70 lappugleparene som lever i Norge, liker å bygge reir i gammel barskog, hvor det er store greiner på trærne som reiret kan hvile på.

«Har vi egentlig ekte skoger lenger? Er de til å leve i, for alle som hører hjemme i dem?»

Mange dyr trenger trær som er store og gamle nok til å lage hulrom i. De ulike hakkespettene er skogens boligbyggere – hvert år bygger de et nytt hulrom for ungene sine. Når de flytter, kommer ugler, småfugler, mår eller ekorn og overtar huset. Syv hakkespettarter i Norge lager boliger som 25 andre fuglearter er helt avhengige av.^[1] Og både hakkespettene og mange andre fugler lever av insekter som gjemmer seg i barken på gamle trær. Den mest avgjørende faktoren for fuglepopulasjonene i skogene er mengden gamle trær, særlig mengden gamle, døde trær med hulrom og sprekker.^[2]

1/3 av hekkefuglene i Norge finnes i skogen.^[3] 65 millioner fugler lever i de norske skogene om våren. Om hvert par får 4-5 unger, vil 210 millioner fugleindivider leve i skogen før trekkfuglene reiser sørover igjen.^[3] De norske skogene huser 22 000 ulike dyre- og plantearter,^[4] 60% av alle registrerte arter i Norge. Dessuten finnes 50% av de truede artene i skogen.^[5]

En ekte skog skal være full av levende skapninger. Når man hører hvor mange arter og individer som finnes i skogene våre, høres det mye ut. Men hvor mange av artene som lever der har blitt færre fordi skogene har endret seg? Hvor mye ekte skog har vi egentlig i Norge? Er skogen de fleste av oss ser langs veiene, egentlig en skog sett gjennom øynene til en grønnspett, en orrfugl eller en bjørn?

Trær eller skog?

Miljødirektoratet skrev i 1998 at bare 10-20% av skogarealet i Norge kunne defineres som naturskog.^[6] Men er ikke all skog natur? Nei, det meste er tvert imot kulturskog- skog som er dyrket frem fordi den skal hogges og bli til produkter. Denne skogen er først og fremst trevirke-plantasjer. Den er ofte plantet med like trær som vokser fort – gjerne gran, men også furu. Slik planting er mulig fordi store områder med skog er hugget fullstendig vekk. Det kalles flatehogst. Denne skogen er ikke til for de ville dyrene. Denne skogen er ikke ment å fungere som et økosystem. Denne skogen er først og fremst en trevirkefabrikk.

«Miljødirektoratet skrev i 1998 at bare 10-20% av skogarealet i Norge kunne defineres som naturskog.»

Men fordi det er så mye av akkurat denne type skog, tror stadig flere at det er slik skog skal se ut. Vi er blitt vant til å se grantrær på rekke og rad, og tro det er skog. Vi ser bokstavelig talt ikke lenger skogen for bare trær. Når plantasjeskogene blir vårt referansepunkt, er det også lett å tenke at vi har «nok skog».

De fleste har kanskje ikke engang sett en opprinnelig skog – en urskog. I dag defineres bare en halv prosent av skogen i Norge som urskog – resten av urskogen er forsvunnet etter hundrevis av år med hogst, beitebruk og utbygging.^[7] Naturskogen er ikke urskog uberørt av mennesker, men det er skog som har stått lenge nok uten store inngrep, til at planter og dyr igjen kan leve der i et noenlunde fullstendig økosystem.

«Truslene mot artsmangfoldet i skog er i hovedsak vurdert å skyldes ulike skogbruksaktiviteter.»
– NINA, 2015

For dyrene lar seg ikke lure. De ser hva en ekte skog er – en skog det går an å leve i. På hogstfelt kan svært få fuglearter leve. Selv når skogen vokser til og blir eldre er produksjonsskogen mye fattigere enn skog som har stått i fred. Danske forskere har funnet at ca. 4 hulrugende fuglepar og 12 par totalt per hektar, hekker i en«naturskog», mens det hekker 4 par totalt og knapt et halvt par hulrugere på samme areal i en vanlig produksjonsskog.^[2]

I Sverige har skogforskningen avdekket at mengden grunnvegetasjon i skogen – blåbær, tyttebær og lyng – er drastisk redusert siden 1950-tallet, på grunn av at industri-barskoger ikke slipper inn nok lys til bakken. Dette betyr mindre næringsgrunnlag for hjortedyrene, og elgene har gått ned i vekt og får mindre kalver. Også en rekke andre dyr og insekter som er avhengige av denne vegetasjonen blir skadelidende, som f.eks. humler, fugler og bjørner.^[8]

«Avskoging truer verden – og avskoging, eller såkalte arealendringer, er den fremste årsaken til at dyr utryddes, i følge FN.»

En studie fra Norsk Institutt for naturforskning (NINA) fra 2014 dokumenterte betydelig større «biologiske verdier» i skog som lå langt unna menneskeskapte inngrep enn i en gjennomsnittlig norsk skog.^[9] En annen NINA-rapport fra 2015 slår fast at: «Truslene mot artsmangfoldet i skog er i hovedsak vurdert å skyldes ulike skogbruksaktiviteter. Avvirkning kort tid ut i trærnes naturlige livsløp og bestands-skogbrukets omfattende endringer av skogstrukturen med reduksjon i mengden gammel skog og grov død ved anses som de viktigste påvirkningene.»^[5] Områder etterflatehogst blir ubeboelige for en rekke arter i svært lang tid fremover.^[8] Men selv om dyrene kan skille en ekte skog fra en skog manipulert av mennesker, viser det seg at vi selv har verre for å definere hva «naturskog» egentlig er.

Levende skog

”Åsknappene innover skogen er blitt/ så fleinskallete liksom/ bare noen hårstrå igjen/i nakken og ved øra.» Dette var Hans Børlis beskrivelse av flatehogsten. «Skog-dikteren» var også tømmerhogger, og var del av skogbruksrevolusjonen hvor maskinell flatehogst ble normalen. Som skogsarbeider var han fullstendig klar over at «landet blir liggende snaut etter oss». Kanskje var det dikteren selv som hugde trærne i sin barndoms grenseskoger, der det nå står bare pinner igjen? Børli var en tydelig kritiker av utviklingen: «For en skjebnens ironi/ at nettopp jeg/ skulle komme til å livberge meg/som tredreper, leiemorder/ til fals for skogbaroner/ og blind kapital!»

Men kritikk i form av diktvers var ingen reell motstand for en industri med en hær av maskiner som hver og en kunne meie ned over 100 store trær i timen.^[10]

Likevel følte industrien behov for å lage sine egne dikt – sin egen fortelling om hvordan hensyn til naturen og nedhugging av den, gikk hånd i hånd. På 1990-talet laget man sertifiseringsordningen «Levende Skog Standard» for å forsikre omverdenen om at hogsten var miljøvennlig.11 I dag heter den «Norsk PEFC Skogstandard», og skal sørge for oppfyllelse av skogbrukslovens § 8 om miljøhensyn: «Kravpunktene omfatter bl.a. etablering av nøkkelbiotoper, gjensetting av livsløpstrær og hensyn til vannmiljø ved å spare kantsoner.» Nøkkelbiotoper kan være små biter av skogholt – store områder er det sjelden, for de er allerede ødelagt. Kantsoner er og blir nettopp det; kantsoner av begrenset størrelse.

Når det gjelder «livsløpstrær» er det rett og slett ett tre som står igjen alene på et øde hogstfelt. Det er vel og bra å spare småbiterav skog og et tre her og der, men det oppfyller ikke Miljødirektoratets ambisjoner fra 1998: «Dersom vi skal greie å sikre det biologiske mangfoldet, må en derfor sikre et tilstrekkelig nettverk av naturskoger.»^[6]

«I 2012 avslørte Naturvernforbundet at nesten alle skogeierforeninger hadde brutt miljøsertifiseringen og hogd skog de hadde lovet å verne.»

Ifølge PEFC-standard skal hver skogeier skal ha en plan hvor det skal dokumenteres at 5 % forvaltes som nøkkelbiotoper. Skogeier selv kan velge blant arealer av forskjellige skogtyper for å oppfylle kravet, og tiurleiker og hekkelokaliteter for rovfugl og ugler inngår i valgmulighetene.^[12] Men de kan åpenbart også velges bort. I 2012 avslørte Naturvernforbundet at nesten alle skogeierforeninger hadde brutt miljøsertifiseringen og hogd skog de hadde lovet å verne. Tømmer fra 861 nøkkelbiotoper ble solgt med miljøstempel.^[13]

Fortellingen om miljøhensyn er trolig viktigere enn realiteten i skogbruket. Det var ikke bare sertifiseringsordningen «Levende skog» som ble til på 1990-tallet. Samtidig ble barnemusikalen «Den levende skogen» skapt på initiativ fra Industrimuseet i Hedmark,^[14] for å få fokus på «råstoffet i papirproduksjonen». Råstoffet er særdeles livlig – trærne både snakker, synger og danser. Byfolket på motvillig skogstu representerer dem som ikke setter pris på skogen på riktig måte. De «æsjer» og «usjer» seg frem mellom gress og trær i silkebluse og slips, og mener at «det må da være best å la naturen (…) få stå i fred»^[15]… På motsatt side har man den hyggelige skogsarbeideren med motorsagen under armen.

Litt skepsis er det riktignok fra småtrærne som synes det er «sørgelig trist» å «sage ned bestemor». Men når gammeltreet selv tar ordet til støtte for hogst, og forteller hvordan hun gleder seg til å «bli dopapir», blir kritikken stilnet. Selv om det i en av sangene innrømmes at «mange skogsfolk sier det var flere fugler før / den fineste sangen er jo fuglesangen, tenk om den skulle forsvinne», kobles det ikke til vern av natur for dyrenes skyld. Barna som har blitt utsatt for musikalen, ble neppe klokere når det gjaldt skogøkologi, men har fått vite at skogsindustrien var til alles beste, for «skogen vår må pleies». Budskapet er tydelig; vern er ikke vern – det er bruk som er vern.

Skognæringen er fortsatt ivrige på å forklare «skogens kretsløp» for nye generasjoner.^[16] Årlig blir skolebarn tatt med for å plante trær på feltene etter flatehogst. Og visst er det viktig med trær. Men det er viktigere med trær som får stå i fred. Og noen «levende skog» blir det neppe av de nyplantede, grankledde rekkene.

Skog nok?

I dag drives 90% av skogbruket med flatehogst.^[17] Men hvor stor del av skogen som er flatehogd til nå, er vanskeligere å finne klart svar på: NIBIO anslår at bare 25% av skogen aldri har blitt flatehogd.^[18] Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU, skriver: «De siste 75 årene har nesten to tredeler av norsk skog blitt flatehogd og omgjort til et produksjonslandskap for tømmer.»^[19] Men regjeringen opererer med andre tall, og hevder at kun 30% av skogene har blitt flatehogd etter 1950.^[20] Det gis, i følge Grønn Skattekommisjon (2015), subsidier til «hogst i uberørte områder med lav lønnsomhet og potensielt betydelig tap av biologisk mangfold».^[21]

I 2011 ble Norge kritisert av Organisasjon for samarbeid og utvikling (OECD) for å «mangle mål og midler for skogvern» og for å verne for lite skog.^[22] I 2016 vedtok Stortinget 10% skogvern – noe Norges skogeier- forbund ikke var positive til.^[23] I forbindelse med ny internasjonal naturavtale, ble Norge i år med på et initiativ om å verne 30% natur – både på land og i vann.^[24] Hva dette vil bety for norsk natur er fortsatt usikkert. I år varslet EU at de vurderer forbud mot flatehogst i en ny skogstrategi, noe skogindustrien her uttalte var «helt uaktuelt» for Norge.^[17] Men deler av næringen i flere land har en gryende skepsis til flatehogst. Fra Tyskland har den såkalte Lübeckmodellen spredt seg;^[25] kun plukkhogst drives, man etterstreber mest mulig naturlig variasjon i skogen og det hogges kun på vinteren for å minimere forstyrrelser om våren.

«De siste 75 årene har nesten to tredeler av norsk skog blitt flatehogd og omgjort til et produksjonslandskap for tømmer.»
– Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU

Presset for å verne skogene fra den type inngrep de utsettes for i Norge, øker. Skognæringen her til lands har hittil kun vernet 5% gjennom en frivillig ordning. For å unngå mer politisk bestemt vern, vil næringen gjerne vise at det meste er bra som det er. I 2020 kom en rapport fra NIBIO, som skognæringen gjerne siterer: Rapporten hevder det har «blitt mer gammel skog»,^[26] og anslår at andel produktiv skog som er over 120 år har økt fra 15% til 18 % fra 2002 til 2017, og at andelen som er over 160 år har økt fra 1,6% til 3,6 %. Men den viser også til at kun 1 promille av den «høyproduktive» skogen er over 160 år, og andelen har ikke økt. I en rapport fra regjeringen samme år, defineres «gammelskog» som skog over 120 år, og andelen settes til 13%, mens andel skog over 160 år er 3,2 %.^[20]

Forskere ved NIBIO hevder samtidig at det er «30% naturskog» i Norge. De definerer naturskog som skog som ikke er snauhogget og plantet etter 1940.^[27] Miljødirektoratet derimot, har anslått at villmarkspregede områder uten store inngrep har gått fra ca. halvparten av Norge i 1900 til 13% i 2013,^[28] og ytterligere ned til 11, 5% i 2018.^[29] For å forvirre bildet ytterligere, betyr ikke villmarkspreg at skogen er hogtsfri, og NIBIO skriver på egne sider at kun 1,6% av totalt skogareal har «naturskogkarakter».^[28] Faktum er at «naturskog» defineres på en rekke ulike måter, og både NIBIO og Miljødirektoratet bekrefter overfor NOAH at det ikke er noen entydige definisjoner eller tall på hvor mye reell naturskog Norge har.^[30] Men Miljødirektoratet slår fast: «Andelen norsk skog som tilfredsstiller strenge naturskog-/urskogdefinisjoner er lav.» Og de samme forskerne fra NIBIO som refererte til 30%, skriver også: «Spørsmålet er om kulturskogen som vokser opp tilfredsstiller kravene til livsmiljøer som mange arter på rødlista antas å være avhengig av.»^[27]

«Arealene ville dyr kan leve på blir mindre, men de blir også oppdelt.»

I følge en rapport fra NINA juni 2021 er svaret nei.^[31] Den økologiske tilstanden i norske skoger per 2020 fikk en score på 0,42 – der 0 tilsvarer svært forringet natur, mens 1 er skog som er intakt natur uten vesentlig påvirkning fra mennesker. Scoren er klart lavere enn 0,6 – grenseverdien som er fastsatt for god tilstand.

I følge rapporten er det særlig seks indikatorer som trekker ned tilstanden til norsk natur. Det er mengde grov død ved (0,04), mengde død ved totalt (0,13), mengde løvtrær (0,15), bestandsnivå for rovdyr (0,05), arealandel uten tekniske inngrep (0,18) og areal bestående av biologisk gammel skog (0,24). Forskerne konkluderer med at «den økologiske tilstanden for skog de neste tiårene (vil) trolig forverres ved videreføring av dagens politikk for skog- og utmarksnæringer, klima, transport og are-aldisponering».

Med vitende og vilje

Et årlig bevis på at det ikke tas hensyn til skogens innbyggere, er hogsten i hekke- og yngletiden. Hver vår drives flatehogst midt i tiden hvor dyr og fugler er på sitt mest sårbare.^[32] Naturmangfoldloven § 15 sier at «ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås». Men hogstmaskinenes ubønnhørlige ferd defineres tydeligvis som «nødvendig». Som svar på kritikk, vedtok bransjen endringer til PEFC-standarden i 2019; det skal unngås maskinell hogst i perioden mai, juni og juli i skog av spesiell betydning for fuglelivet, som eldre sjiktet løvtredominert skog, men ikke der det foreligger underskrevet kontrakt datert før 30. april 2019.^[33] I praksis betyr dette at næringen bare forplikter seg til å spare en liten brøkdel av dyrelivet i yngletiden.

«I år varslet EU at de vurderer forbud mot flatehogst i en ny skogstrategi, noe skogindustrien her uttalte var «helt uaktuelt» for Norge.»

Næringen innrømmer at det ikke finnes noen tall på hvor mange fugle- og dyreunger som dør på grunn av hogst i yngletiden.^[5] De legger selv til grunn at de hogger 2,5 måneder i yngletiden, at de hogger 82 500 dekar i denne perioden, og at det er «ca. 0,1 hekkende par per dekar». Da mener de at 8500 fuglepar berøres. De mener «det er grunn til å anta at det er få reir som påvirkes så mye at hekkingen blir totalt mislykket og om det skulle skje så vil det ikke omfatte fugler som for tiden er rødlistet». Men skogen det hogges i er jo eldre, «hogstmoden» skog – den samme som bransjen i andre sammenhenger mener er «viktige livsmiljøer for sjeldne og truete arter i skog».^[34] Å «pessimistisk» anta at det kun er 0,1 hekkende par per dekar, 1 par per hektar, er enda dårligere resultat enn beregningene fra produksjonsskog i Danmark på 4 par per hektar. Om man isteden legger dette tallet til grunn, vil antall berørte par være 34 000. Om man skal ta på alvor påstanden om at eldre produksjonsskog er et bra livsmiljø, og anslår et antall som ligger mellom den gjennomsnittlige produksjonsskogen og «naturskogen» – 8 par – blir antallet berørte par 68 000. Antall unger som kunne ha overlevd uten hogsten vil da være 306 000. Så må man heller ikke glemme hareungene under en unseelig rot,firfislene i mosen, ekornungene i grantoppen og alle andre smådyr som også er berørt uten å telles.

Faktum er at man ikke aner hvor mange dyr som drepes årlig i yngletiden på grunn av hogsten. Skogsfirmaene skryter gjerne av at de «befarer» områdene før hogst, men det er meningsløst å tro at «befaring» fra skogsfirmaene skal kunne hindre massedød av fugler og dyr. Fugler og mindre dyr bygger sine bo og reir på slik måte at de ikke skal oppdages. All den stund skogen som hogges er gammel nok til å være et mer eller mindre akseptabelt habitat for dyr, må man legge til grunn at det finnes dyreunger i skogen i hekke- og yngletiden. Disse vil lide og dø ved flatehogst – enten de er rødlistede eller ikke.

«Et årlig bevis på at det ikke tas hensyn til skogens innbyggere, er hogsten i hekke- og yngletiden. Hver vår drives flatehogst midt i tiden hvor dyr og fugler er på sitt mest sårbare.»

I flere land protesteres det nå mot hogst i yngletiden. Tidligere i år avsa den Europeiske domstolen i EØS en dom i sak mellom Föreningen Skydda Skogen og Länsstyrelsen i Västra Götalands län i Sverige.^[35] Domstolen klargjorde at forbudet mot forstyrrelse av hekkende fugler og skade på reir og unger, omfatter alle arter av ville fugler, ikke bare de som er truet. I 2019 uttalte Sivilombudsmannen i Estland at miljømyndighetene har plikt til å forby hogst som medfører «skade og lidelse for alle ynglende og hekkende ville dyr og deres reir, bo eller hi» – om nødvendig via forskrift.^[36] Reglene i Norge er likelydende som i Estland – men her håndheves de i prinsippet ikke.

Arealkampen

Både klimakrisen og naturkrisen er tett knyttet opp til menneskers bruk av areal og ressursene som befinner seg der. Og skogen er sentral i det hele. Nedhugging av skog bidrar til og forverrer klimakrisen -uansett grunnen til at det hugges. Og desto mindre naturskog som finnes – desto mindre habitater er det for ville dyr og desto verre blir naturkrisen.

Det moderne skogbruket med maskinell flatehogst påfører skogøkologien dyptgripende ødeleggelser. Men rovdriften på skogen har foregått i flere hundre år i Norge. NIBIO skriver: «I løpet av 3-400 år med tømmerhogster, beitebrenning, bråtebrenning, tjære- og kullbrenning, setring, og til slutt hogst av massevirke, ble urskogen fortrengt til noen små bortgjemte flekker i bekkekløfter og fjellskog.»^[27] Landbruk og industri har spist opp bit for bit av naturen. Arealene ville dyr kan leve på blir mindre, men de blir også oppdelt. «Fragmentering» av natur nevnes spesielt av IUCN (International Union for Conservation of Nature) som en fare for naturmangfold, og det er «av største betydning» at det bevares sammenkoblede naturområder.^[37] All den menneskelige aktiviteten forutsetter tusenvis av mil med veier. Mer nøyaktig består bare «skogsveinettet» (veier laget spesielt for transport av trevirke fra skogen) av over 100 000 kilometer,^[38] eller «2,5 ganger rundt jordkloden» som Sabima, koalisjonen av biologiorganisasjoner i Norge, uttrykte det.^[39] I tillegg kommer våre «vanlige» veier som bryter opp naturen på kryss og tvers. Grønn skattekommisjon uttalte at «veibygging medfører fragmentering av naturområder som er uheldig av hensyn til biologisk mangfold og økosystemer».^[21]

«Faktum er at man ikke aner hvor mange dyr som drepes årlig i yngletiden på grunn av hogsten.»

De største dyrevernmessige konsekvensene av veier som deler opp dyrs habitater er ulykkesrisikoen, og redusert mattilgang fordi trekkveier stenges.^[40] Noen dyr påvirkes også på artsnivå – pinnsvinet er nå nær truet, og allerede i 2004 skrev Veterinærinstituttet at «påkjørsler regnes som en viktig årsak til lave bestander av piggsvin og også amfibier.»^[40]

Tiåret vi nå er inne i er utpekt av FN til tiåret for «restaurering av natur», og Miljødirektoratet skriver at det «trengs tiltak for å reparere natur som er skadet av oss mennesker».^[41] En måte å motvirke fragmenteringen og gjenskape større områder for ville dyr, er å knytte områder sammen igjen med «faunapassasjer» over veier. NOAH har etterlyst dette overfor norske politikere, uten at det er blitt tatt tak i. Men i andre land er prosjekter i gang: I Sverige skal 40-50 passasjer for store pattedyr bygges i årene 2022-2027.^[42] Videre skal det bygges mindre faunapassasjer for mellomstore pattedyr, og passasjer for amfibier og reptiler. Det svenske Trafikkverket estimerer at de vil bruke ca. 1,5 milliarder svenske kroner på prosjektet. I USA har bygging av faunapassasjer økt, og nylig sto verdens største passasje ferdig i California – i et forsøk på å redde fjell-løvene.^[43]

«Naturmangfoldloven § 15 sier at ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås».

Men samtidig som det nå skal restaureres natur over hele verden, fortsetter nedbyggingen av naturen. I Norge er det ingen oversikt over hvor mye natur som årlig går tapt.^[29] NRK skrev i fjor følgende: «Hver femte art er rødlistet. Norsk natur fortæres av blant annet: Intensivt jord- og skogbruk. Utvidelse av byområder. Lukking av bekker. Drenering av myr og våtmark. Gjengroing. Veier. Boliger og hytter. Vannkraft. Og nå også vindkraft.» Kampen om arealene fortsetter – og de ville dyrene taper. Organisasjonen Bellona ble endog sitert på at «skogen må gjøres om» til bygging av installasjoner for solenergi og vindkraft, fordi kampen mot klimaendringene må ha forrang foran hensyn til naturen.^[44]

Miljøvennligere energiproduksjon vil legge beslag på areal – enten det er vindturbiner, solcelle-anlegg eller dyrking av oljevekster til biodrivstoff. Landbruket legger fortsatt beslag på vesentlig areal både i innmark og utmark – og produksjon av kjøtt krever vesentlig mer areal enn produksjon av plantemat. Når kampen om jordas areal blir stadig mer intensiv, bør vi ikke velge å være økonomiske med arealene som allerede er lagt beslag på? Plantebasert landbruk er arealeffektivt, og bør prioriteres, og energiproduksjon bør skje på arealer som allerede er ødelagt. Hvis ikke blir det verken bevaring eller restaurering av natur det neste tiåret. Det vil bety enda dårligere kår for dyrene, insektene og plantelivet.

Grenen vi sitter på finnes i skogen

Og skogpolitikken sager bokstavelig talt også av grenen vi selv sitter på. For en av de største ressursene i kampen mot klimakrisen er nettopp skogen. Skogene beskytter mot ekstremvær som flom, skred, tørke og vind – og er dermed helt sentrale i å takle klimaendringene. Skogen renser luften for skadelige stoffer, renser drikkevannet, og holder på jorda så den ikke eroderer og renner bort.^[19] Uten skog er vi – og andre dyr – rett og slett mer sårbare for fremtiden.

Klimatoppmøtet COP26 har nettopp blitt gjennomført, med «kode rød for menneskeheten» som truende innramming. I klimadebatten er stadig flere opptatt av maskiner som skal «suge» CO2 fra menneskelige utslipp ut av luften.^[45] Men slike maskiner finnes ikke, og FNs klimapanel har uttalt at med mindre de blir tilgjengelige i stort antall innen 2050, vil 1,5-graders-målet være «vanskelig å realisere».^[46] Skogen er allerede den «vidunder-maskinen» man trenger for å fjerne og binde CO2. De fleste vet dette om regnskogen, men også de boreale skogene her i nord binder karbon. Barskogbeltet fra Norge, gjennom Russland og Canada, er verdens største karbonlager i skog.^[1] Det meste (80%) av karbonet som er bundet i disse skogene, er ikke bundet i trærne, men i jorden.

«Et felt med flatehogst slipper ut store mengder CO2 i minst 6-7 år etter hogst.»

Politikere er i ferd med å få øynene opp for skogens rolle i klima-løsningen. På klimatoppmøtet skrev en rekke land, inkludert Norge, under på å stoppe avskoging innen 2030.^[47] Dessverre kan det likevel gå galt: Skognæringen uttaler at de planter over 40 millioner trær årlig for «det grønne skiftet», og impliserer at det trengs mer hogst for å erstatte oljeprodukter med tre til alt fra drivstoff til emballasje.^[48] Tidligere landbruksminister Olaug Bollestad fløy i år over skogplantasjer med helikopter for å sprøyte skogen med statsstøttet gjødsel – i følge henne «et kjempeviktig klimatiltak».^[49] Dette føyer seg inn i rekken av ministre som ignorerer forskeres råd, og heller løper næringenes ærend. For selv om planting av trær høres fint ut, er forskningenklar på at hogsten som skjedde i forkant er katastrofal for både skogen og for klimaet.

Flatehogsten er i seg selv en kilde til store karbonutslipp. Siden flatehogst ødelegger hele skogen, inkludert jorda, slippes karbonet som er bundet i jorda ut. Gjødsling gjør situasjonen enda verre ved at skogbunnvegetasjonen og det biologiske mangfoldet tar skade av det. Forskere fra NINA og NMBU kritiserte ministerens gjødsel-gaver til skognæringen. Men næringen selv protesterer mot at flatehogst slipper ut CO2, og Norskog uttalte; «Hvis det er riktig at flatehogsten fører til store karbonutslipp fra jord, så burde man slutte med flatehogst».^[50] Det har de åpenbart ikke tenkt å gjøre.

«Flatehogsten er i seg selv en kilde til store karbonutslipp.»

Norske myndigheter oppfører seg som om det er tvil rundt flatehogstens utslipp, og NMBU startet nettopp et forskningsprosjekt for å «finne ut av» spørsmålet. Men finske forskere viste i 2018 at det å la store døde trær ligge i skogen er bedre karbonlagring enn å hugge dem.^[51] Oregon State University (2018) og Center for Sustainable Economy (2017 og 2019) har utført studier som viser at industrielt skogbruk bidrar til store klimagassutslipp.^[52] Ved Lunds Universitet i Sverige fant man på samme måte i 2020 at flatehogst bidrar til alvorlige klimagassutslipp.^[53] Et felt med flatehogst slipper ut store mengder CO2 i minst 6-7 år etter hogst, og karbonutslippene blir ikke «nøytralisert» av de nye trærne før etter 30-40 år – en tid man ikke har.^[8]

Skogindustrien insisterer på at det er best for klimaet å hogge trærne når de er «hogstmodne». Men forskere fra NIBIO publiserte i år en studie som viser at «gammel skog kan være viktig for karbonfangst», og at trær fortsetter å binde karbon til de dør, og binder mye karbon i opptil 100 år forbi det næringen kaller «hogstmoden» alder.^[18] Karbonlageret i jorda vil fortsette å vokse når den gamle skogen har kommet i «balanse». Forskere ved NINA har kritisert regjeringens plan om å forbruke mer skogsom «klimatiltak», og uttaler at det å la naturen være i fred er den «billigste og mest effektive løsningen for å lagre og øke opptak av karbon».^[29]

«I følge Oxford Universitet kan verdens landbruksareal reduseres med 75% – dersom landbruket går over til å bli plantebasert.»

Mens klimakonferansen pågikk, kom en rapport som estimerte at utslippene nå er så store at man vil trenge 1,6 billioner hektar med ny skog og andre karbon-bindende naturlandskaper – mer enn alt jordbruksareale på planeten – for å kompensere.^[54] Er det ikke da enda viktigere å la den skogen som står, stå i fred, og nettopp redusere arealet som brukes til jordbruk så mye som mulig? I følge Oxford Universitet kan verdens landbruksareal reduseres med 75% – dersom landbruket går over til å bli plantebasert.^[55] Siden man samtidig vil fjerne den nest største bidragsyteren til menneskeskapte klimautslipp, husdyrproduksjonen,56 fremstår det som fornuftig å stanse utnytting av tamme dyr og bevare leveområdene til ville dyr samtidig… Men vil menneskene gjøre det fornuftige? BBC stilte i kjølvannet av skogavtalen på COP26, følgende spørsmål: «Kommer de ulike lands myndigheter til å presse på for mindre kjøttkonsum for å redde verdens viktigste skoger?»^[47]

En fremtid for skogen og dens innbyggere?

Skogen har hittil tapt i kampen om arealene på kloden. Og selv som svar på «det grønne skiftet», blir den presset og formet etter menneskers behov. Samtidig som den paradoksalt nok, hjelper oss aller best ved å få være i fred. Men skogen er ikke bare til for oss – den er til for så mange andre arter. For å gjøre livet mer levelig for alle skogens dyr, må både deres hjem og de selv få sterkere vern.

Men vern er et ord som må fylles med mening. Norge har skrevet under på initiativ om 30% vern av natur, så vel som COP26-initiativet om å stoppe avskoging. Samtidig er vi landet hvor det ikke finnes nasjonalparker uten jakt,^[57] hvor store rovdyr holdes konstant truet og hvor myndighetene nettopp har fjernet 120 millioner til skogvern fra statsbudsjettet.^[58] Handler Norges engasjement mest om å betale andre land for å bevare sin natur, men fortsette å gjøre skogene her hjemme ulevelige for mange dyr?

Og hva med dyrene som lever i skogene – har de noe håp om sterkere vern? Det er tross alt et faktum at kun 4% av jordens pattedyr, målt i biomasse, er ville dyr. Noen land, som Costa Rica, har forbudt rekreasjonsjakt og gitt sine skoger strengt vern.^[59] I EU innebærer planen om 30% vern av natur, også 10% strengt vern – uten jakt på ville dyr.^[60] I Norge er nå både jaktforskriften og viltloven under revidering -samtidig som ny rødliste ble publisert i 2021, og viser at 38% av norske pattedyr og 40% av fugler hekkende i Norge, er rødlistet. Tallene viser tydelig at ville dyr har for dårlig vern.

«I løpet av 3-400 år med tømmerhogster, beitebrenning, bråtebrenning, tjære- og kullbrenning, setring (…) ble urskogen fortrengt til noen små bortgjemte flekker.»
– NIBIO

Mens forslag til ny viltloven nå ikke er lagt frem, er utkastet til jaktforskrift publisert, og det foreslås å stoppe jakten på ærfugl, svartand, heilo, gråtrost og rødvingetrost. Men rekreasjonsjakt på andre rødlistede og truede arter som gaupe og hare, fortsetter – og jakttidene på mange arter varer gjennom store deler av året. De forsiktige innskrenkingene i rekreasjonsjakten på ville dyr, gjør lite for å verne dem fra kontinuerlig forstyrrelse. Norske myndigheter bør ta inn over seg at FNs naturpanel utpekte jakt og fangst som den nest største årsaken til utryddelse av dyrearter, da de lanserte sin første rapport i 2019. På samme måte som de bør ta innover seg den største årsaken; vi tar naturen fra dem.

Den gamle skogen er uerstattelig for dyrene som lever i den. Et gammelt tre kan ikke «lages» uansett hvor mye penger man legger i det – det tar akkurat den tiden det tar å bli et gammelt tre. Og den gamle skogen er et økosystem man ikke får tilbake av å «plante trær» – det er formet av alle skogens innbyggere i hundrevis av år. Opp mot skogens unike og livsviktige samfunn av levende liv, fremstår trangen til å forbruke den, smålig og kortsiktig. Med Hans Børlis ord: «Et minutt bare – ett minutt/ av snerrende stål, mekanisk rutine/ og naturens langsomme drøm/ gjennom hundre vårer/ er skrumpet inn til en dum liten prikk i stikkboka.»

Artikkelen har tidligere stått på trykk i og magasinet NOAHs Ark #3/2021.