Den levende byen

Byene våre utgjør et økologisk paradoks. Visuelt sett er de lengst borte fra de naturlige landskapene. Men alle dyr ser det ikke slik. For på mange måter er byene mer levelige enn landskapene rundt, som mennesker beslaglegger på andre måter.

Menneskenes klode

Både på land og i havet tar vi mennesker rikelig med plass. I 2018 fant Weizmann Institute of Science at ville dyr bare utgjør 4% av den samlede biomassen til alle jordens pattedyr – resten er oss selv (36%) og husdyr, primært til kjøttindustrien (60%). Gjennomsnittlig populasjonsnedgang for ville dyr er 69% fra 1970 til 2022.^[1]

Den største grunnen til at dyrearter forsvinner, er i følge FNs naturpanel arealendring – det være seg landbruk, energiproduksjon eller bygging av hus. Ofte er det et bylandskap med skyskrapere som illustrerer denne overtagelsen av habitater. Men er byene dyrenes største problem? 71% av jordens overflate består av hav, og av de 29% som er land, er det ca. 30% isbreer, ørken og saltsletter som i svært begrenset grad er beboelig for dyr.^[2]

Produksjon av dyr er dermed den største årsaken til at mennesker bruker mer areal enn vi trenger og at de ville dyrene får mindre areal.

Det som er igjen defineres som «beboelig landareal», som er det man tar utgangspunkt i når man måler menneskers arealbruk på bekostning av naturen. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke også har tar en stor jafs av havet, der bare 13% av havområdene er uberørt av menneskelig aktivitet.^[3] Men for å holde oss på land: 50% av det beboelige landarealet brukes nå til landbruk – og 77% av dette arealet går med til produksjon av kjøtt og melkeprodukter.

Produksjon av dyr er dermed den største årsaken til at mennesker bruker mer areal enn vi trenger og at de ville dyrene får mindre areal.^[2] 37% av arealet er skog. Men skogsdelen er under press. FNs Food and Agriculture Organisation rapporterer at den største driveren av avskoging er landbruk.^[4] Hvor stor del av dette regnskapet utgjør så byene? De utgjør i følge Oxford Universitet kun 1% av jordas beboelige overflate over vann.^[2] Med en noe videre definisjon som FN legger til grunn, opptar byene 3% av det beboelige landarealet.^[5] Selvsagt er det negativt at byer ekspanderer på bekostning av natur. Men den store arealtyven er landbruk til kjøtt- og melkeproduksjon. Og byene har også en uventet funksjon for flere arter.

Paradokset

Når dyr fortrenges fra havet og skogen – hvor skal de da gjøre av seg? Mange dør, men noen kjemper seg til en plass på jorden mot alle odds og velger som sitt nye habitat det mange av oss tenker er det mest usannsynlige stedet av alle; byen. Byene kan ofte være bedre egnet enn omkringliggende jordbruksarealer eller skog med monokultur for hogst. «Urbane områder kan være biologisk rike snarere enn utraderte, og lede vei mot bærekraftig utvikling», skriver forskningsinstituttet Stockholm Recilience Center.^[6] De påpeker at verdens 34 «hotspots» for biodiversitet, identifisert av Concervation International, alle inneholder urbane områder.

Forskere ved Texas Universitet utga i 2020 en bok om konflikter og sameksistens med urbant dyreliv.^[7] I følge forfatterne er urbant dyreliv lite studert og ikke anerkjent som «ekte» biologisk mangfold. Først i 1990-årene har det kommet vitenskapelige studier om dyrene i byen, og først de senere årene ser man at byen kan være et viktig habitat: «Selv om urbane arealer har lavere biodiversitet, særlig av spesialiserte arter, enn naturen som var der i utgangspunktet, er den vanlige holdningen om at byer er «økologiske ørkener» som ikke er verdt å studere, altfor simplistisk.» Og over de senere årene har biologer fått øynene opp for verdens byer.

I Australia fant forskere i 2015 at byene var hjem til vesentlig flere truede arter av dyr og planter per kvadratmeter, enn ikke-urbane arealer. 30% av truede arter fantes i byene, og forskerne mener at byene derfor har et stort ansvar for å ta vare på dyreliv.^[8] England står på listen av de 10% av verdens land som har tapt mest biologisk mangfold.^[9] Halvparten av landets biomagfold er tapt siden den industrielle revolusjonen. Ikke desto mindre huser London 15 000 arter,^[10] og byens nyeste naturreservat kan måle seg med regnskogene i biologisk mangfold.^[11] I England er 90% av stærene i skogen borte, mens byene har 40% av landets stærpopulasjon.^[12]

Når dyr fortrenges fra havet og skogen – hvor skal de da gjøre av seg?

Noen av verdens største byer har en imponerende artsrikdom:^[13] Sao Paulo i Brazil har mer biologisk mangfold enn elvemunningen Manaus i Amazonas. Mexico City har hele 2% av verdens arter innenfor bygrensen. Cape Town i Sør-Afrika huser 3000 plantearter, 361 fuglearter og 83 pattedyrarter, noe som utgjør 50% av landets pattedyrarter, takket være byens nasjonalparker og naturreservater. Men byen som har gjort den største jobben for å være ledende på biomangfold er trolig Singapore. De har gjort livsvilkår for natur og dyr til en del av byens sjel og stolthet, og er vertskap for opptil 28 000 landbaserte og opptil 17  000 marine insekter, planter og dyr – antall fuglearter som føler seg hjemme i Singapore er 390.14 Singapore har for øvrig omtrent samme folketall som Norge, mens Norge har over 500 ganger større areal. Byene er fulle av verdens farligste dyr – mennesket. 56% av oss bor i urbane områder.^[15]

«Det er ikke å undres over at mange arter har overgitt det moderne jordbruks-landskapets ødemarker, og tatt sin tilflukt i byene.»
– Peter Wohlleben, forfatter og skogvokter

Likevel er vi ofte mindre farlige for dyr når vi oppholder oss i byen. Det er ikke jakt på gater og torg, en lavere andel av mennesker er ute etter å ta livet av dyr inne i byene. Våre innretninger kan gi nye muligheter for arter som har fått sine habitater ødelagt; klippefugler gjenkjenner de høye sten- og betongbygningene som klipper, små dyr og fugler som ikke lenger har hule trær til bo og reir kan finne hulrom i våre bygninger og ikke minst; maten som ikke lenger finnes i havene og skogene, finner de nå som rester etter vårt bord i disse nye landskapene. Og der jordbrukslandskapene ikke lenger er til å overleve i for insekter, og dermed heller ikke for fugler, kan hager, parker og blomsterkasser i byen danne grunnlag for nytt liv. Men kanskje aller viktigst; de mest intakte naturlandskapene kan finnes inne i byene: De eldste trærne hvor insektene kan overvintre under barken og ugler og ekorn kan finne bolig i stammen, finnes ikke ute i industriskogen – men man finner dem i byens hager, parker og kirkegårder. Man ser også intakte naturlandskaper eller reservater bevart inne i eller like ved byene til glede for menneskene – og åpenbart til glede for dyrene som er en viktig del av denne naturen.

Den tyske skogvokteren og forfatteren Peter Wohlleben skriver: «Mens åkrer og enger utenfor byene drukner i gjødsel og ensformige monokulturer, samtidig som tunge skogsmaskiner sager ned det ene treet etter det andre, og i forbifarten ubehjelpelig ødelegger marken, voksen nye forholdsvis intakte biotoper frem mellom byenes husrekker. Det er ikke å undres på at mange arter har overgitt det moderne jordbrukslandskapets ødemarker, og tatt sin tilflukt i byene.»^[16]

Hvem er by-dyrene?

By-dyrene er en mangfoldig samling: Her finnes «vanlige» arter som man ser over hele verden, og sjeldne arter som plutselig finner sin redning mellom stål og betong.^[7] En av Norges sjeldneste fugler, svartrødstjerten, har funnet seg en klippeimitasjon i et bygg i Kvadraturen i Oslo, der en arkitekts forkjærlighet for lange spalter i murveggene kom til nytte. Disse spaltene er det eneste stedet i Norge hvor fuglen som er rødlistet som sterkt truet, hekker regelmessig.^[12] By-dyrene er flyktninger fra skog, fjell og hav, på leting etter nytt livsgrunnlag. By-dyrene er besøkende som er innom en kort stund, før de vender tilbake til naturen – slik hvalrossen Freya i Oslofjorden skulle ha vært. By-dyrene er også dyr som har tilpasset seg oss så godt at de har fulgt oss i tusenvis av år.

Oslo er faktisk et av Norges mest artsrike områder.

Men by-dyrene er kanskje først og fremst ur-innbyggere; for en av grunnene til at byene ofte er rike på artsmangfold, er at områdene byene ble bygget på også var det. Det var ikke dyrene som trengte seg på «våre områder» – det var menneskene som plasserte byene i dyrenes områder. De vi ser på som «fremmede» var her egentlig først. Som professor ved Stockholm Resilience Centre uttaler: «Byer er ofte rike på biomangfold, og det er fordi de ble anlagt i veldig frodige områder. Naturlig nok vil du da ha en veldig høy tetthet av planter og dyr. Nå må byene lære hvordan de sameksisterer med dette biomangfoldet».^[6] Hvilke dyrearter som lever i byene henger dermed i stor grad sammen med hvilke arter som opprinnelig levde der.

I Cape Town i Sør-Afrika lever bavianer, strutser og sebraer i parkområdene, og hvaler, seler og otere svømmer langs kysten.^[13] Selv om man sjelden ser dem, finnes fjell-løver i Los Angeles i USA, og leoparder i Mumbai i India.^[17] I Lopburi i Thailand er makak-aper et svært vanlig syn.^[18] I New York har coyoter levd i 30 år, men holder seg stort sett ute av syne.^[19] På mer hjemmelige breddegrader har både rev og grevling funnet seg til rette i byene. I England finnes de nå i de fleste større byer.^[20]

Også i Norge er det vanlig at rever slår seg til i byen,^[21] og grevlinger og pinnsvin er ofte lettere å finne spor av i by-hager enn i skogen. Alle vet at smågnagere finnes i byene, men få ser på dem som del av et biologisk mangfold. Kattuglene i Frognerparken derimot, ser byen som et godt habitat nettopp på grunn av dem.^[21] Oslo er mer fuglefattig enn Singapore, men her finnes likevel også både duer, falker, en rekke småfuglarter, kråker, måker og andre sjøfugler. Oslo er faktisk et av Norges mest artsrike områder.^[22] Ved Østensjøvannet er det observert 223 fuglearter, 2000 insektarter og en rekke amfibier, herunder rødlistet spiss-snutefrosk og små- og storsalamander.^[23]

Et nytt liv i byen

I vinterhalvåret samles flere arter av kråkefugler i «kråketing», et fenomen man fortsatt vet lite om. Og flere av disse ansamlingene av kråkefugler foregår i byene. Oslo har sitt eget kråketing rett ved Stortinget, i trærne langs Karl Johan. Man har funnet ut at flere kråkefugler som bor i skogen om sommeren, gjør byfugler av seg om vinteren.^[24] Forskere peker på bedre mattilgang, mindre sjanse for å bli tatt av rovfugler og ikke minst; mer akseptable menneskelige naboer som ikke driver fangst og jakt. Mange kråker, skjærer og kaier finner at fordelene i byen er for store til å flytte tilbake til bygd og skog, og blir fullblods byfugler.

Dyrene som har valgt seg byen som sitt hjem, tilpasser seg de nye omgivelsene.

By-kråkene har en større toleranse for mennesker, og er også mer interessert i å skille mellom mennesker og lære seg hvem av oss de kan stole på. Kråker kan gjenkjenne ulike menneskers ansikter, og deler informasjon seg i mellom om hvilke mennesker som er upålitelige og hvem som er vennligsinnede.^[25] Bykråkene har også større toleranse for hverandre i hekketiden, de hekker tidligere på året, får færre egg, men flere av ungene deres overlever.^[24] Lyset i byen kan være et problem for noen kråkefugler, men for de vanlige kråkene og kaiene er lyset tydeligvis positivt – kanskje betyr det at de kan utvide døgnet slik vi selv gjør og bruke mer tid på å finne mat og sosialisere, kanskje føler de seg tryggere med nattlampene på.

Dyrene som har valgt seg byen som sitt hjem, tilpasser seg de nye omgivelsene. Et kjent eksempel er de engelske kjøttmeisene som begynte å åpne folielokkene på melkeflaskene som ble levert på trappen til folk i byene, tidlig på 1900-tallet.^[26] Men dyrenes adferd endres ikke bare som respons på nye muligheter, men også på nye utfordringer. Særlig mindre dyr kan raskt tilpasse seg nye habitater som byer og gjennomgå en type evolusjon kalt HIREC («human-induced rapid evolutionary change»).^[27]

De fleste dyr opplever byens støy som et problem, men ikke et uoverkommelig problem. Mange småfugler har begynt å synge med høyere volum eller høyere toner for å overdøve bråket fra trafikken. Troster i byene synger tidligere om morgenen for å utnytte den stille tiden før menneskene står opp, til å kommunisere med hverandre.

Ekorn bruker derimot mindre lydspråk og mer visuelle signaler for å kommunisere med hverandre i byene.^[12] Noen dyr opplever det konstante lyset som en barriere, mens andre ser det som en mulighet. Mens kråkene kanskje samles på opplyste torg for trygghetens skyld, kan også noen rovfugler bruke lyset til å jakte.^[20] Noen flaggermusarter frykter lyset, og opplyste konstruksjoner blir en barriere for dem, men andre bruker lysets tiltrekning på insekter til sin egen fordel og trives med å jakte i gatelyktenes skinn.^[12]

Dyr kan også endre fysiologi som respons på bylivet. Mus i byene har fått større hjernevolum – kanskje trenger de ekstra plass til nye ferdigheter i et utfordrende miljø.^[20] Rever i byene får kortere og bredere snute med større område for luktesans og bedre evne til å finne frem til ulike typer mat.^[28]

Ur-innbyggere og flyktninger

Mens kråkefuglene aktivt velger byen fordi det er flere muligheter og færre ulemper, er det noen dyr som ikke har så mye valg; de må bo i byen. Grevlinger er eksempel på ur-innbyggere som er fanget i byene; bor det en grevling under garasjen, er det sannsynligvis fordi området som tomten er bygget på, allerede var bebodd med et grevlinghi. Grevlinger har generasjonsboliger, som slekten kan holde seg til i hundrevis av år.^[29] Grevlingene som bor i byen har bare blitt værende på sin egen tomt. Deres tilpasning til bylivet er å økonomisere med mindre hi med færre utganger, og færre ekstra-hi, enn slektningene i skogen.^[30] Grevlingene i byen har også mindre territorier, og har vennligere adferd overfor andre som krysser deres grenser.

I byer der både rev og grevling bor fast, slik som London, er det heller ikke uvanlig at en grevlingfamilie lever fredelig i samme hage som et revepar.^[30] Mange av artene som lever i byene er i stor grad flyktninger fra habitater som ikke lenger finnes. Skog med store, gamle trær eksisterer nesten ikke lenger. Men disse trærne er helt essensielle for mange hulrugende fugler – som kjøttmeisen. Denne velkjente fuglen og flere andre «vanlige» fugler har blitt stadig mindre vanlige i Europa. Hele 70% av europeiske fuglearter er i nedgang.^[12]

Men i Slottsparken kan kjøttmeisungenes karakteristiske rop høres om våren, og kikker man opp i de gamle trærne kan man se unger som mates av foreldrene. I byområder finnes fortsatt gamle trær, og ikke minst finnes mange fuglekasser. Gamle trær er også essensielle for flaggermus; de skjøre små flaggermusungene gjemmer seg under oppsprukken bark på slike trær, der det er lunt og varmt. Mange flaggermus er nå nødt til å finne substitutter i byene; de føder ungene i kirkespir og under blikktak, der det er varmt nok til at ungene overlever.^[12]

Det ble så ille at NOAH måtte ha en årlig kampanje overfor mediene for å informere om at det slett ikke er frekt eller plagsomt at truede dyr prøver å overleve.

Et annet lite dyr som er avhengig av hule trær, er ekornet. Forskning fra Finland viste at det var flere ekorn i bebygde områder enn i skogen.^[31] De fant også ut at tilstedeværelse av fiender som hauk eller katter i byen, ikke var spesielt avskrekkende på dem. De siste årene har en spesiell gruppe flyktninger fått stor fokus i norske medier; måkene. Ti måkearter hekker i Norge og på Svalbard, og syv av dem har flyttet inn til byene. Alle artene er i nedgang, og på Artsdatabankens rødliste for 2021, er åtte av de ti artene rødlistet. Hettemåker er kritisk truet, krykkjer er sterkt truet og gråmåker og fiskemåker er sårbare – de er på flukt fra utfiskede hav og forstyrrelser på holmer og skjær.^[12]

Det er ikke mindre menneskelig aktivitet i byene, men der har måkene like vel funnet ro for reir og unger i landskapet av tak høyt over de travle gatene. Disse truede sjøfuglene har imidlertid ikke blitt ønsket velkommen av mennesker. Over flere år har det vært store oppslag om «måketerror», «måkeplage» og «frekke måker». Det ble så ille at NOAH måtte ha en årlig kampanje overfor mediene for å informere om at det slett ikke er frekt eller plagsomt at truede dyr prøver å overleve. Og de par siste årene kan man se antydning til endring; flere medier skriver også positivt om fuglene, forskere intervjues om løsninger for å leve sammen med måker og det informeres om at de er truet.

Måkene kan bli opp til 50 år gamle, holder sammen i par for livet og lever i samfunn der de hjelper hverandre å jage bort fiender og advarer hverandre mot farer. By-måkene har utvidet repertoaret, og reagerer likt på rop fra mennesker som på artsfrenders varselrop.^[32] Spørsmålet er om vi klarer å utvide vårt repertoar, og se at det ikke er måkene som tar plass fra oss, men at deres flukt fra havet er et tegn på at vi tar for mye plass fra dem…

Menneskenes kompanjonger

Det finnes også arter som har hatt en evolusjonær utvikling parallelt med mennesker, og som er en uløselig del av de miljøene vi skaper. Det gjør dem ikke mindre naturlige. Det viser bare at de har en evne som blir stadig viktigere for ville dyr; evnen til å overleve ved å tilpasse seg et miljø som er drastisk endret av mennesker. Spurvene på caféen som iler til og pirker ut hver minste kakesmule som faller fra bordet ned i grusen, blir perplekse når en neve med uskallede solsikkefrø spres ut foran dem. Denne «naturlige» maten, er slett ikke naturlig for dem – men nysgjerrigheten tar fort overhånd og etter litt prøving og feiling klarer de å skalle frøene.

Gråspurven er utviklet fra sin opphavsart på steppene i Midt-Østen til en art som fulgte menneskenes jordbrukssamfunn, og er særlig godt tilpasset å fordøye stivelsesrik mat fra vårt bord – de har gjennomgått en evolusjon for kakespising.^[12] Gråspurvene har en mye større toleranse for mennesker enn de fleste fugler. De hører naturlig til i hele Europa, og deres habitat er byene og nær menneskelig bebyggelse på landet. Men selv ikke den drastiske tilpasningen til mennesker beskytter gråspurvene. De står nå på norsk rødliste som nær truet, og er den arten som har hatt størst nedgang (hele 50%) i Europa.^[33] Det er gåtefullt hvorfor gråspurvene blir færre – de har jo nettopp overlevd ved å tilpasse seg mennesker, og oss blir det ikke færre av. Men kanskje oppfører vi oss annerledes.

Forskere har pekt på at fuglene har færre reirplasser i moderne byer med mer strømlinjeformede bygninger, dårligere mattilgang når fuglemating i byene reduseres og hygienetiltak rundt kornlagre skjerpes. Og ikke minst blir det mangel på insekter i takt med flere giftstoffer i miljøet og klimaendringer.^[34]

En annen fugleart som er sterkt knyttet til byene og menneskene er «byduen» – eller klippeduen som den opprinnelig var. Helt til 1880 levde ville klippeduer på øyene utenfor Stavanger.^[35] Nå er de borte fra Norge og lever kun på noen få av verdens øysamfunn, men deres etterkommere lever i byens «klippelandskaper» der de finner reirplasser blant sten og betong. Byduene har en annen utvikling enn spurvene; de har blitt aktivt tatt inn i menneskesamfunnet.

For 5000 år siden begynte «temming» av duer, men duene rømte og blandet seg med ville duer igjen, og arten fortsatte sitt liv i menneskenære habitater. Duene er en rettmessig del av faunaen i både Norge og store deler av verden, men også der hvor de har spredt seg som følge av menneskelig aktivitet har de liten negativ påvirkning på resten av faunaen, og forskere mener de innehar en viktig økologisk rolle.^[36]

Blir man kjent med duer – en mulighet man absolutt har, siden de raskt forstår om et menneske har vennligsinnede intensjoner – oppdager man hvor fascinerende fugler dette er. Duer er monogame dyr og lever i små grupper.  Studier av duer avslører stadig flere imponerende kognitive evner hos disse fuglene, som blant annet har estetisk sans og «består» menneskenes «selvbevissthets-test» om å gjenkjenne eget speilbilde.^[37]

«Snarere enn å se på byen som et sted som skal være under menneskers fulle kontroll og som er invadert av rotter, må vi erkjenne at byen er et økosystem og at rottene lever her også.»
– Chelsea Himsworth, British Columbia Universitet

Duene har tallforståelse på linje med primater, kan lære å gjenkjenne skrevne ord fra meningsløse bokstavkombinasjoner og løser lett hukommelsestester som de fleste mennesker har problemer med.^[38] Deres kognitive evner er gode å ha i det mangfoldige bymiljøet. Men i motsetning til spurvene, som ofte aksepteres av mennesker, blir vår kompanjong-art duen ofte utsatt for inkonsekvente holdninger fra mennesker: Mens mange setter pris på fuglene og livet de bringer inn i bybildet, er det også noen som mener de «ikke hører hjemme» i sitt by-habitat. Enkelte betegner dem som «flyvende rotter». Og rotte – det er det siste man skal være.

De unevnelige

Ikke desto mindre er det noen som er det. Små pattedyr som mus og rotter fyller en viktig økologisk rolle og finnes i nesten alle økosystemer. De har innvirkning på planteøkologi gjennom spredning av frø og soppsporer, og de er som kjent byttedyr for en rekke arter.^[39] Både husmus, svartrotte og brunrotte defineres som kompanjong-arter, som har utviklet seg til naturlig å leve nær mennesker.^[40] Men husmus, som har vært i Norge like mange tusen år som det har vært jordbruk her, er nå i nedgang i hele Europa. Grunnene er mindre mattilgang og systematisk utryddelse.^[41]

I Danmark er husmusen nå rødlistet som nær truet.^[42] Rottene holder dog trolig stand. Men faktum er at man vet lite om villrotter fordi de alltid er utsatt for bekjempelse, og forskere påpeker at det gjør det svært vanskelig å få kunnskap om dyrene.^[43] Fra å være et dyr man knapt tør nevne som en del av faunaen, har flere forskere begynt å mene at rottene fortjener å møtes på en annen måte. Økolog og rotteforsker Michael Parsons ved Fordham Universitet har kritisert «krigen» mot byrottene, og påpekt at rottepopulasjoner selv-regulerer seg dersom de ikke har tilgang til store mengder kunstig mat som søppel. Han uttaler: «Ville rotter blir nå mer og mer verdsatt for sin intelligens. Rotter har i studier vist seg å ha moralsk rettferdighetssans. De vil heller redde en annen rotte enn å motta belønning. De vil også utsette seg selv for fare for å redde artsfrender.»^[44]

Økolog Chelsea Himsworth ved British Columbia Universitet, skriver: «Nøkkelen til å løse problemet med rotter, kan rett og slett ligge i å endre vårt eget perspektiv. Snarere enn å se på byen som et sted som skal være under menneskers fulle kontroll og som er invadert av rotter, må vi erkjenne at byen er et økosystem og at rottene lever her også.»^[45]

I det siste har det kommet studier som kan gjøre det lettere for mennesker å se rotter på en ny måte: I 2018 publiserte norske forskere en studie som frikjente rottene fra rollen som pest-spreder: Pestens spredningsmønster samsvarte med at sykdommen gikk fra menneske til menneske via våre egne lopper, uten at rotter hadde vesentlig betydning.^[46]

Vårt syn på disse små pattedyrene som «skadedyr» kan være det som virkelig er skadelig.

I 2022 kom en studie som adresserte oppfatningen om at bydyr generelt, og rotter spesielt, er «skitne» sykdomsspredere. Forskerne fant at disse dyrene ikke hadde flere patogener enn andre pattedyr, og at det ikke er noen større risiko for zoonoser knyttet til dyr som lever i byen. De understreker at by-dyr som rotter har fått et urettferdig stempel og er utsatt for overdrevne fordommer – men at det selvsagt er lurt å unngå kontakt med dyreavføring uansett hvilket dyr det kommer fra.^[47]

Vårt syn på disse små pattedyrene som «skadedyr» kan være det som virkelig er skadelig. Flere peker på at dreping av rotter er poengløst.^[43] Og ikke minst; giften de drepes med skader flere: I en studie hadde 100% av undersøkte haukefugler gift i blodet.^[48] Norske forskere har funnet gift i 70% av kongeørn,^[49] og 72% av hubroer.^[50] De har også funnet gift i kroppen til 20% hunder som døde av ulike årsaker,^[51] og i syk ulv som man tror har fått gift i seg ved å spise rev som har spist gnagere.^[52] De utbredte funnene av ulike typer rottegift i flere ville dyr forteller også noe om hvilken viktig rolle smågnagere har i økosystemet. Både for naturens skyld og for rottenes skyld, har noen forskere utviklet andre typer reproduksjonskontroll. Flere steder i USA bruker man nå stoffer som gjør rottene sterile over en viss tid, istedenfor stoffer som dreper dem.^[53]

Farlig vertskap

Byen er hjem for mange dyr. Men vi mennesker er ikke alltid gode naboer, og smågnagerne er ikke alene om å bli forfulgt og bekjempet. Mange har reagert på at store pigger er å se på stadig flere bygninger i norske storbyer. De kalles «duepigger», og blir brukt nettopp for å hindre fuglene fra å lande. Både duer og andre fugler kan skades og dø av disse og andre anretninger som skadedyrfirmaer sprer rundt i byen. Dyr som dukker opp i nærheten av oss, møtes ikke alltid med toleranse. Grevlingen som saktmodig graver mark i hagen, hakkespetten som hakker i kirkespiret og svanen som vokter ungene sine i havnen, risikerer alle å bli utsatt for «skadefelling».

NOAH klager på en rekke skadefellingstillatelser hvert år, hvorav de fleste gis om våren mens dyrene har unger. Mer sterile byer, og mer sterile hager, har vært et økende problem for både pattedyr, fugler og insekter. Idealet har vært å gjøre miljøet så striglet som mulig for å unngå «skadedyr» – eller rettere sagt; dyr. Kommentator i The Guardian, Ros Coward, beskriver trenden slik: «Der våre hjem og våre hager engang ga hjem til andre dyr enn oss selv, vil vi nå leve i sterile soner. Enhver skapning som dukker opp i våre hjem i disse dager, blir hilset med frykt, hysteri og rop om utryddelse.(…) Re-wilding bør starte i våre egne hjem og hager.»^[54]

«I takt med at verden blir mer urbanisert, anerkjenner forskere og byplanleggere viktigheten av å tilby urbane habitater som støtter opp om biodiversitet.»
– Yale Universitet

Selv ikke ikoniske, truede dyr som mange setter pris på, er trygge i vårt nærvær. Alle husker hvalrossen Freyas skjebnesvangre tur til Oslofjorden, der hun ble skutt mens hun sov. Hennes blotte nærvær ble sett på som en fare det ikke var mulig å leve med, og andre løsninger for å la én hvalross leve blant oss for en stakket stund, ble ansett å være for «upraktiske» og «kostbare».

Dyrenes byer

Men synet på dyr i byene som «inntrengere» snarere enn innbyggere, er ikke unisont. Mange steder i verden gjør mennesker en stor innsats for at dyrene de lever side om side med skal respekteres – selv om det av og til kan være både «upraktisk» og «kostbart». Mumbais leoparder var i alvorlig konflikt med mennesker tidligere, men byens innbyggere har lært å leve med dem – om kvelden er parkene til for leoparder og ikke mennesker.^[17] Lopburis makak-aper er høyt verdsatt av befolkningen, selv etter at flere års overfôring fra turister har ført til unaturlig høy reproduksjon. Å ta livet av dyrene kom aldri på tale; myndighetene steriliserer nå aper og informerer publikum om riktig fôring av apene.^[18]

I 2010 tok Singapore initiativ til City Biodiversity Index, hvor byer kan vurdere sin egen innsats for natur og dyreliv.

Engelske myndigheter informerer publikum om hvordan leve med by-rever, og presiserer at det «aldri er vellykket» med avliving av rever, at revene «regulerer størrelsen på egen populasjon» og «hører til i byen».^[55] Stadig flere amerikanske byer har sluttet å drepe coyoter. Både Denver, Davis og Colorado City har forvaltningsplaner som understreker dette. Sistnevnte skriver i planen at byen «søker å fremme verdsettelse og glede over lokalt dyreliv».^[56]

For godt naboskap handler om mer enn å la være å drepe dyrene rundt oss. Det handler om å legge til rette for dem. Singapore er den byen som kanskje i størst grad har lagt sin ære i dette. I 2010 tok byen initiativ til City Biodiversity Index, hvor byer kan vurdere sin egen innsats for natur og dyreliv.^[57] London har et prosjekt for å legge til rette for ville dyr og fuglers habitater i tilknytning til byen, og i New York har økologer jobbet med eiere av bygninger for å få dem til å legge til rette for redebygging for truede falker.^[58] Australske forskere publiserte i 2019 en studie om hvordan design av grøntarealer i byer kan bidra til bevaring av ville fugler.^[59] Flere forskningsmiljøer i USA engasjerer seg i å endre bymiljøer i en mer dyre- og naturvennlig retning.

Som Yale Universitet skriver: «I takt med at verden blir mer urbanisert, anerkjenner forskere og byplanleggere viktigheten av å tilby urbane habitater som støtter opp om biodiversitet.» Virginia Universitet startet for få år siden «Biophilic Cities Network».^[60] Og tro det eller ei, Oslo var en av grunnlegger-byene i dette nettverket. Foreløpig har ikke Oslo utmerket seg som et natur paradis, men bymiljøetaten gjør en hederlig innsats, bl.a. for å skape forståelse for urbane grevlinger.^[29] Og statsforvalteren i Oslo og Akershus oppfordrer folk til å ønske flaggermus velkommen.^[61]

Mange steder i verden gjør mennesker en stor innsats for at dyrene de lever side om side med skal respekteres – selv om det av og til kan være både «upraktisk» og «kostbart».

Forbilledlig tilrettelegging for dyreliv finner man også på Nordmøre hvor 800 måkepar hekker årlig på Gjemnesbrua, med velsignelse fra lokale myndigheter.^[62] Flere forskere påpeker også at dyrene i byen bidrar med mange økosystemtjenester, og at dyr som spiser søppel – som kråker – faktisk rydder opp.^[24] I Södertälje i Sverige vil forskere ta disse økosystemtjenestene et skritt lenger: Fuglene oppmuntres til å plukke opp sigarettsneiper og legge dem i en automat i bytte mot mat.^[63] Det må heller ikke glemmes at tilstedeværelse av dyr i nærmiljøet – og ikke minst mulighet til å utføre dyre- og naturvennlige handlinger – viser seg å øke menneskers livskvalitet.^[64] Byene er et viktig habitat, som må forbedres ved å gi rom for mer natur, og ved å fremme toleranse for og kunnskap om dyrene som er våre nærmeste naboer. En levende by inkluderer dyrene.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2022.