Andejakt: ”Underholdning” for enhver pris?

I 2015 da NOAH anmeldte godseier Løvenskiold Fossum for ulovlig import av tamfugler til jakt, startet en offentlig debatt om norske godseieres andeimport. Det viste seg at jaktselskaper over flere år hadde importert tamender og sluppet dem hjelpeløse ut i sine jaktområder for å øke jaktutbyttet for sine betalende gjester. Man har holdt en lav profil om denne virksomheten, og den ulovlige importen var en glipp i rutinen. Tidligere år hadde dette skjedd med velsignelse fra både Mattilsyn og Miljødirektorat – uten at praksisen var vurdert opp mot Dyrevelferdsloven eller Naturmangfoldloven. Anmeldelsen ble henlagt siden begge instanser var raskt på pletten med å gi sin tillatelse og tilgivelse i ettertid. Men samtidig fikk Vitenskapskomiteen (VKM) i oppdrag å se nærmere på import og utsetting av tamender til jakt, og Rådet for dyreetikk tok opp saken på eget initiativ. NOAH sendte en redegjørelse til begge instanser, og sensommeren 2017 kom resultatet.

Jaktens skjulte ansikt

Andejakt med utsatte oppdrettsender er Europas svar på “canned hunts” i Afrika – tamme oppdrettsdyr settes ut i terrenget slik at de er et lett bytte når betalende jegerne forventer uttelling for pengene.  Eller som Løvenskiold Fossum uttrykker det, “(vi vil) tilby våre gjester en andejakt fra naturlige skogstjern til store sjøer der det er gode Sporting birds i luften”.^[1] Skogstjernene er naturlige nok, men endenes bakgrunn er desto mer unaturlig.

«Fra de som legger ut bilder av sin virksomhet, kan man se at andungene holdes i flokker på gulv innendørs, etter samme mal som kommersiell kyllingproduksjon.»

At dyr blir oppdrettet i fangenskap for det formål å bli jaktet på er ikke noe jegerorganisasjoner snakker for høyt om. Men det har pågått i stor skala i over 100 år over store deler av Europa og verden generelt, i følge Rådet for dyreetikk. I Sverige settes det ut 250 000-300 000 stokkender årlig, i Danmark 400 000 individer årlig. I Europa totalt gjelder dette millioner av fugler, og oppdrett av stokkand for jakt har vært en voksende næring de siste 25 årene. I følge VKM har den årlige populasjonen av utsatte, oppdrettede andunger i Norge vært ca. 10 000, men godseiere som f.eks. Astrup Fearnley har drevet med dette siden 1979.

Hovedimportørene i Norge er godseierne Løvenskiold Fossum, Astrup Fearnley og Cappelen Skoger.^[2] De rapporterer til VKM at de kjøper andungene fra svenske firmaer, bl.a. Perdix. Men det er ikke enkelt å finne informasjon om disse firmaene. Fra de som legger ut bilder av sin virksomhet, kan man se at andungene holdes i flokker på gulv innendørs, etter samme mal som kommersiell kyllingproduksjon.^[3] De pakkes i papp- eller plastesker og transporteres i lastebil til Norge – importørene melder selv at noen individer dør i transporten.

Lidelse for luksus

I Sverige og Norge slippes andungene ved 2-4 ukers alder før de er flyvedyktige og selvsagt uten en mor til å lære seg hvordan de skal klare seg i naturen.^[4] Dette skjer i junijuli, og før endene settes ut melder grunneierne i Norge at de “fjerner” bl.a. rev. Å fjerne rev betyr at de skytes i yngletiden – for å rede grunnen for de forsvarsløse fuglene som skal utgjøre skyteskiver for høstens jakt. Noen av grunneierne oppga til VKM at de i 2016 hadde skutt 50-60 rever i tiden før andeutslipp.

«VKM konkluderer med at skadeskytingsprosenten i jakten sannsynlig er 50%, og at dette er et globalt problem.»

Andungene fôres frem til og inn i jaktsesongen som setter i gang noen uker etterpå. Siden fuglene ikke har lært hvordan de skal skaffe mat selv, bidrar fôring til at de holder seg i jaktområdet tross jakten.

Fuglene skytes på mens de flyr, og VKM understreker at det “medfører en risiko for å skadeskyte ved dårlige skudd, og dermed forårsake alvorlige velferdskonsekvenser. Disse varierer fra litt smerte til brudd og betennelse som gir langvarig sykdom og lidelse.” VKM referer til danske studier som viser o,49 fugler skadet per døde fugl, og amerikanske data hvor man finner 0,9 skadde fugler per døde fugl. VKM konkluderer med at skadeskytingsprosenten i jakten sannsynlig er 50%, og at dette er et globalt problem. Rådet for dyreetikk uttalte seg kritisk om utsetting av dyr til jakt allerede i 2005, og kom med en ny uttalelse i år. Her understreker de at slik jakt “innebærer en påregnelig risiko for skadeskyting”. Rådet mener også at jakt på utsatte stokkender “bryter med Dyrevelferdslovens §12. Avliving av dyr skal ikke skje som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement”.

Studier fra Sverige har vist at ca 25% av de utsatte endene skytes som planlagt.^[5] Men langt flere dør. Overlevelsen for utsatte ender er halvparten av ville andungers overlevelse, viser franske studier. I Norge er andungene trolig enda mer utsatt fordi de blir satt ut som yngre. VKM skriver at “årsakene til forskjellene i overlevelse er trolig innebygde svakheter slik som dårlig kroppshold og dårlig evne til å få tak i nok næring, eller nedsatt immunforsvar på grunn av dårlige hygieniske forhold. Disse faktorene er knyttet til fangenskap.” Denne “burden of captivity” er også genetisk med endringer i blant annet nebb og krås som kan vanskeliggjøre næringsopptak og atferdsendringer som redusert/manglende trekking, redusert evne til næringssøk og til å finne skjulesteder.

Som en konsekvens av at de er ute av stand til å klare seg selv, har man eksempler på at mennesker i nærheten av godseiernes skoger har måttet ta seg av endene. NOAH er blitt kontaktet av folk som fortvilet prøver å hjelpe flokker med tamender som setter seg selv i fare i søken etter mathjelp fra mennesker. Utsettingen er dermed også et brudd med Dyrevelferdslovens forbud mot å hensette dyr i hjelpløs tilstand. Men paradoksalt nok er det i noen tilfeller heller de som hjelper dyrene som får politiet på nakken. I et konkret tilfelle i nærheten av Cappellens jaktområder, foreslår rådmannen å ta inn en bestemmelse i politivedtektene som gjør at “politiet kan gripe inn dersom mating av ville fugler skaper miljømessige problemer”.^[6] Først settes hjelpeløse fugler ut i store antall, deretter foreslår man regler som sikrer at fuglene sulter ihjel – istedenfor å forby utsettingen av flere. I denne konkrete saken, bistår NOAH de som prøver å hjelpe dyrene, og saken er ennå ikke avsluttet.

Ikke overraskende konkluderer VKM klart og tydelig med at utsetting av oppdrettsender for jakt medfører “høy risiko for redusert dyrevelferd”. Rådet for dyreetikk mener at “hensynet til dyrenes velferd, helse og miljø bør veie tyngre enn ønsket om å tilby jakt som eksklusiv underholdning. Vi betrakter derfor jakt på utsatte oppalede stokkandkyllinger som en uetisk jaktform og anbefaler at videre innførsel og jakt forbys”.

Fare for naturen

Luksusjakten har også en annen slagside – konsekvenser for de ville dyrene og naturen: Rådet for dyreetikk uttaler at “føre var-prinsippet tilsier at nye arter ikke bør settes ut før mer kunnskap om hybridisering og påvirkningen på økosystemet er kjent.” VKM skriver også at det er mye man ikke vet om denne type inngripen i naturen. Men det man vet er ikke positivt: “VKM konkluderer at import og utsetting av tamme ender i Norge gir risiko for negative konsekvenser for både biologisk mangfold, vannkvalitet, dyrehelse og dyrevelferd. Generelt vil økt utsetting av oppdrettsender både øke sannsynligheten for at negative konsekvenser vil inntreffe, og øke alvorlighetsgraden av konsekvensene.”

«VKM konkluderer at import og utsetting av tamme ender i Norge gir risiko for negative konsekvenser for både biologisk mangfold, vannkvalitet, dyrehelse og dyrevelferd.»

Blant de negative effektene er risiko for negative genetiske konsekvenser, både på ville stokkender og på rødlistede gressender. Det er risiko for negative økologiske effekter – økt konkurranse om mat for ville ender og andre dyr med lignende kosthold. VKM konkluderer at høy tetthet av utsatte ender vil føre til økt tilførsel av næringssalter som kan ha negativ innvirkning på vannkvalitet. Dessuten gir import og utsetting av ender fra Sverige risiko for å innføre en rekke sykdommer, som fugleinfluensa (HPAI) og Newcastle disease (ND). Særlig denne siste risikoen er det vanskelig å se at Mattilsynet aksepterer for en ren undeholdningsaktivitet – når de samtidig hvert år gir strenge pålegg til mennesker som har mindre flokker med tamfugler, om å holde fuglene inne med henvisning til smittevern. Og som nevnt vil også det å sette ut tusenvis av forsvarsløse fugleunger i et lite område trekke predatorer dit – som så riskierer å selv bli offer for jakt i yngletiden, og dessuten øker farene for predasjon også på andre fugler i området.

Et symptom?

Med så klare faglige råd om å stanse utsetting og jakt på oppdrettsfugler, vil det være uhørt om ikke det kommer et forbud, og NOAH har foreslått dette. Men saken er ikke bare et enkeltstående problem, men symptom på en mer gjennomgripende og grunnleggende svakhet i behandlingen av ville dyr i Norge og flere andre land. Når de ville dyrene ses på først og fremst som ressurser til bruk for mennesker, og ikke beskyttelsesverdige for sin egen del, flyttes grensene for hva man tillater seg overfor dyr og natur. Bruken av de ville dyrene til rekreasjonsjakt er dessverre blitt den sentrale interessen som samfunnet beskytter opp mot dyrevelferd og hensyn til artene.

Til tross for at ville dyr i Norge som utgangspunkt er fredet, illustrerte Miljødirektoratet at de setter jakten som aktivitet i høysetet, da både ryper og harer kom på rødlista i 2015. Totalfredning ble omtalt som en “teoretisk” mulighet som “vil sitte langt inne”, og begrunnelsen var at dette er populære arter å jakte på.^[7] Også forrige høst var rypa det mest jagede ville dyret med 182 000 individer skutt.^[8] Miljødirektoratet melder en generell nedgang i tallrikhet i mange av de “jaktbare småviltartene” og at flere er på rødlista, men sier samtidig at det ikke er noen “automatikk i at rødlistede arter blir fredet”.^[9] Totalt 142 000 jegere tok våpnene fatt siste jaktsesong, og 84 000 av dem var ute etter nettopp småvilt.^[10]

«Til tross for at ville dyr i Norge som utgangspunkt er fredet, illustrerte Miljødirektoratet at de setter jakten som aktivitet i høysetet, da både ryper og harer kom på rødlista i 2015.»

Jakt er i dag primært rekreasjon^[11], og en hobby som i stadig større grad kjennetegnes av status og “signaliserer eksklusivitet”, som professor ved Norges Handelshøgskole, Tor Wallin Andreassen, uttrykte det til NRK.^[12] Det er et faresignal for norsk natur og ville dyr når jaktinteressene overskygger selv truede arters interesser. Jaktinteressene og deres organisasjoner er sterke i Norge, selv om kun en liten prosent av befolkningen driver jakt. Kanskje er det derfor Norge er et av få land hvor dyr blir jaktet på selv i nasjonalparkene?^[13] Kanskje er det derfor viltrehabilitering fortsatt er et fremmedord i norsk sammenheng? Kanskje er det derfor svært få kjenner til at det skadeskytes en fugl for minst annenhver av de 250 000 fuglene som årlig dør i jakt? Per i dag er det kun Miljøpartiet som har i sitt program at man bør ta en gjennomgang av alle regler knyttet til jakt og fangst. Men en slik gjennomgang trengs sårt – og en av de første praksisene som bør forbys er å sette ut hjelpeløse fugleunger med svært lav overlevelsesevne, ene og alene for at noen få mennesker skal få luksusunderholdning på norske gods.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2017.