Ikke lenge etter at de første meldingene om døde oljeskadde fugler nådde media, ringte Hilde Olsen, NOAH-medlem fra Bergen til NOAHs hovedkontor og ville ha klarsignal for en redningsaksjon. NOAH hadde vært involvert i redningsaksjoner for oljeskadde dyr før – først og fremst en vellykket rehabilitering for over 50 ender i Akerselva midt i Oslo. Men halvtamme ender i en elv i Oslo er allikevel noe helt annet enn ville fugler i de strie fjordene på Vestlandet. Med andre ord trengtes det eksperthjelp for aksjonen.
I alle de store oljekatastrofene de siste årene har en gruppe fra International Fund for Animal Welfare (IFAW) og International Bird Rescue Research Center rykket ut for å redder fugler over hele verden. De syntes å være de rette menneskene å kontakte. Etter kort tid fant det sted en telefonkonferanse mellom IFAW, NOAH og en gruppe naturvernrepresentanter som Hilde hadde samlet i Bergen. Det ble klart at en ekspertgruppe kunne komme til Bergen allerede dagen etter…
«I alle de store oljekatastrofene de siste årene har en gruppe fra International Fund for Animal Welfare (IFAW) og International Bird Rescue Research Center rykket ut for å redder fugler over hele verden.»
– Aksjonen var i gang for alvor. Men hva fikk Hilde til å ta initiativet til en slik storaksjon?
– Jeg så de oljeskadde fuglene på tv, og tenkte “er det noen som gjør noe?”. Det var så nærme, fuglene lå og døde bare noen kilometer borte og jeg syntes det burde være mulig å gjøre noe med det. Først ringte jeg Oddekalv som hadde uttalt seg i tv-reportasjen, og han sa det var forferdelig der ute, men at det eneste som kunne gjøres var å skyte. Så ringte jeg Fylkesmannen, som var veldig stresset og ikke visste noenting; “ring meg imorgen” var det eneste svaret jeg fikk. Kystverket sa at jeg måtte snakke med Fylkesmannen… Jeg ringte i to dager i strekk uten respons. Ikke før vi fikk kontakt med IFAW og jeg kunne fortelle at internasjonale eksperter sto klare til å reise til Bergen, ble det fart i sakene. Da fikk Fylkesmannen panikk og i løpet av kort tid ble jeg lovet et møte med dem. Jeg ringte til Naturvernforbundet, Norsk Naturinformasjon, Orientologisk Forening og byveterinær Reiter og spurte om de ville være med, slik at både dyrerettigheter, veterinærmedisin og naturvern var representert. Etter telefonmøtet med flere fra IFAW og NOAH-sentralt, gikk vi i møte med Fylkesmannen – og fikk heldigvis tillatelse til å starte.
– Hvordan var det å sette igang aksjonen?
– De første dagene stanget man hodet i veggen, ingen visste hvor man skulle begynne. Jeg kunne like godt tenkt at dette er helt dødfødt. En telefonsamtale kunne virke veldig positiv og neste kunne få en til å tenke “hva i all verden gjør vi nå?”. Jeg visste egentlig ikke noe om hvordan en slik aksjon skulle gjennomføres på forhånd, jeg hadde bare hørt at det gikk an. Men det er heldigvis ikke likt meg å gi opp, så jeg ville få det igang – og da IFAW ble med følte jeg at det virkelig var mulig.
«Jeg ringte til Naturvernforbundet, Norsk Naturinformasjon, Orientologisk Forening og byveterinær Reiter og spurte om de ville være med, slik at både dyrerettigheter, veterinærmedisin og naturvern var representert.»
Det provisoriske fuglesykehuset ble raskt bygget opp. Den økonomiske byrden ble båret av IFAW, og Hildes evne til å få utstyr gratis… En liten alkekonge ble første pasient. Ikke mange dager etterpå var det fugler i hvert hjørne av nødhjelpssykehuset på den nedlagte fabrikkbygningen på Askøy. Ærfuglene satt sammen i binger med hengekøyeaktig bunn, de sist ankomne fuglene sto i transportkasser eller esker for å varmes. Folk begynte for alvor å tilby rednings-gruppen sine småbåter, slik at fugler langt unna land også kunne reddes. Men Hilde var ikke å se. Hun var ute og hentet tørkemaskin fra et veterinærkontor noen mil unna, og hadde nettopp fått en sportsbutikk til å sponse livreddende varmepakker til bruk på fuglene mens de transportertes i båtene.
– Hva gjorde du mest som initativtager til aksjonen?
– Det ble stort sett organisering, skaffe sponsing av alt fra materialer til å bygge binger og varmtvannstank, til kaker og saft til de aktive eller veterinærutstyr. Da IFAW-teamet kom, overlot jeg med glede ledelsen for det praktiske arbeidet til dem. Jeg var trygg på deres kunnskap og rutine – de vet så godt hva en slik aksjon dreier seg om. Jeg ble en “altmuligmann” som prøvde å fikse det de trengte. Etterhvert som vi fikk mediaoppmerksomhet og folk i nærmiljøet fikk vite om aksjonen, begynte også folk som ville hjelpe å ringe meg. Også kystverket fikk telefoner fra folk som ville bidra – og ga dem mitt nummer. Så etterhvert ble det mye organisering av frivillige aktive. Men mot slutten fikk jeg heldigvis jobbe direkte med fuglene også…
– Hvordan opplevde du arbeidet med fuglene?
– Jeg husker jeg reagerte veldig til å begynne med, jeg fikk vondt av dem fordi flesteparten som kom inn var veldig syke og medtatte. Men når jeg jobbet med dem fra dag til dag og så forbedringene, forandret følelsene seg. Fugler som var døden nær den ene dagen fikk appetitt og livskraft bare i løpet av kort tid, og veterinærene og dyrepleierne som var tilstede viste tydelig at de kunne jobben sin, og gjorde sitt ytterste for å redde dyrene. Fra å bare tenke “stakkars fugler” den første dagen, fikk jeg raskt en følelse av at det vi gjorde nyttet, og at det var en veldig positiv opplevelse å være med på å gjøre dyrene friske. Jeg tenkte rett og slett “dette skal vi klare”.
«I veterinærrommet foregikk den kliniske undersøkelsen, med blodprøver og avgiftning av tarmsystemet. Om nødvendig fikk fuglene støttebehandling som væsketilførsel.»
Dagene startet med fuglemating. Fuglene som var svakest måtte mates med sonde, en prosess som krever forsiktighet. Deretter var det vekselvis matforberedelser og fôring med tre timers mellomrom helt til kvelden, en gruppe frivillige var i sving kontinuerlig. Ut over formiddagen begynte letemannskapene som hadde dratt ut på morgenen, å bringe inn nye pasienter som måtte varmes og veterinærundersøkes. I veterinærrommet foregikk den kliniske undersøkelsen, med blodprøver og avgiftning av tarmsystemet. Om nødvendig fikk fuglene støttebehandling som væsketilførsel. Men dette var ikke siste gang fuglene måtte innom en veterinærsjekk – blodverdier og andre helseindikatorer ble registrert gjennom hele rehabiliteringen, og fugler ble ikke sluppet ut igjen før de var definitivt friske, rene og egnede for livet i det fri. IFAW hadde to veterinærer og en dyrepleier på plass hele tiden – i tillegg var tre norske veterinærer involvert.
I løpet av kort tid var én alkekonge blitt til nærmere hundre ærfugl, ender og måker – og vaskingen startet for fullt. Det var en møysommelig prosess hvor oljen ble børstet av for hånd med små børster, og fuglen ble såpet inn og skylt godt helt til alle spor av forurensing var borte. Så tilbrakte dyrene en dag i tørkerommet, før de flyttet ut i bassengene for å prøve den nye fjærdrakten sin. De frivillige kunne endelig slappe av litt og se på “pasientene” som svømte rundt i bassengene. En jente fra Askøy som hadde hjulpet til med fôring og stell flere dager i strekk, betraktet de fornøyde fuglene: “Onkelen min har prøvd å få meg med på ærfugljakt. Men etter å ha sett dem slik på nært hold, blir det definitivt ingen ærfugljakt for meg.”
– Hvordan var responsen fra folk flest på en redningsaksjon for ville fugler?
– Det var utrolig mange privatpersoner som ringte meg og ville gjøre noe for dyrene, noen hadde sett redningen på TV eller de hadde fått høre om aksjonen via Fylkesmannen eller Kystverket. Mange ville hjelpe, men visste ikke hvordan. Ingen som ringte hadde negative kommentarer. Stort sett alle potensielle sponsorer vi kontaktet var også positive – i alt var kanskje 95% positive og villige til å bidra. Noen få prosent spurte hva som var vitsen, men de var så få. Jeg tror folk ble engasjert fordi de så direkte hvordan dyrene hadde det når de var skadet, og at det hele skjedde så nære. Folk vil gjerne ta vare på det som er nært – også natur og dyreliv.
«Det var utrolig mange privatpersoner som ringte meg og ville gjøre noe for dyrene, noen hadde sett redningen på TV eller de hadde fått høre om aksjonen via Fylkesmannen eller Kystverket. Mange ville hjelpe, men visste ikke hvordan.»
– Hva tror du er grunnen til at noen få var skeptiske til vitsen med å redde?
– Det er bare uvitenhet, egentlig. De vet ikke at det faktisk nytter.
Etter omtrent fem uker fikk aksjonen anledning til å bevise for omverdenen nettopp at det nytter. Pressemelding ble sendt ut: “Nå er fuglene friske og klare for friheten”. Aksjonen som ble sparket igang av en NOAH-aktivist fra Bergen, og utviklet seg til å bli et stort samarbeidsprosjekt mellom internasjonale eksperter, dyrerettighetsaktivister, miljøvernere, biologer, veterinærer og mange lokale frivillige, var den første i sitt slag i Norge. Noen fugler var for svake til å reddes, blant dem en hegre som tross intensivbehandling, hadde pådratt seg for store forgiftningsskader til å overleve. Av 131 innbrakte fugler, delte han skjebne med 49 andre som døde, mange allerede ved ankomst på grunn av den ekstreme kulden de hadde vært utsatt for. Men 81 fugler ble friske og sluppet ut til et liv i frihet – med andre ord 62% vellykket rehabilitering. Blant dem var også mange tilsynelatende “håpløse tilfeller” som viste seg å ha en beundringsverdig livsvilje, som f.eks. den forkomne fiskemåken som ble Hildes spesielpasient: Man fryktet at han var hjerneskadet i tillegg til forgiftning, og dermed utenfor håp, men han karret seg tilbake til livet og ble sluppet ut sterk og ivrig noen dager før de andre. Så til slutt, den 20. februar, fikk de fleste fuglene friheten tilbake i Herdla Naturreservat med et stort pressekorps tilstede.
– Hvordan var det å slippe fuglene ut igjen?
– Det var høydepunktet. Det er en fin opplevelse å erfare at det går an å hjelpe dyr som er blitt utsatt for forurensingskatastrofer – og at resultatet for hvert enkelt dyr kan bli så positivt selv om utgangspunktet kanskje ser håpløst ut. Å kunne være med på å gi de dødssyke fuglene livsgnisten tilbake var utrolig – det beste av alt var å se dem tilbake i sitt naturlige miljø.
– Ville du gjort en slik aksjon igjen?
– Ja.
Hva sier nyere forskning om rehabilitering?
- I Alaska i 1996 ble 85% av alle praktærfugl vellykket rehabilitert av den samme ekspertgruppen som nå deltok i redningsaksjonen på Askøy.
- I 2000 ble 90,3 % av 19 000 oljeskadde pingviner reddet i forbindelse med Treasure oljeutslipp i Sør Afrika – studier viser at de overlever og hekker år etter gjenutsetting.
- En annen undersøkelse fra “New Carissa” oljeutslippet i Oregon 1999, sammenligner rehabilitert oljeskadd lomvi med ikke-oljeskadd lomvi som hele tiden har vært i sitt naturlige miljø. Denne undersøkelsen viser at de rehabiliterte har like god, og tendens til noe bedre, overlevelse enn de som ikke var skadet.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2004.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- International Bird Rescue Research Center (2003)
