Medfølende miljøvern modnes

Det viste seg å være et passende tidspunkt å holde en slik konferanse, for mens den pågikk kom den svært triste nyheten om det unødvendige drapet på løven Cecil av Walter Palmer. Palmer kunne ha lært mye av medfølende miljøverns styrende prinsipper.

Selvfølgelig var det meningsforskjeller – nyanser av grått – slik man ville forvente når man snakker om hva som er mulig og hvilke metoder kan tillates når vi prøver å håndtere de voldsomme og voksende konflikter mellom mennesker og dyr som finnes over hele verden. Noen argumenterte for at i den “virkelige verden” er de “mest humane” avlivingsmetodene den eneste måten å oppnå fremgang på. Andre argumenterte for at medfølende miljøvern ikke handler om den “mest humane” måten å drepe på, men heller fokuserer på å få slutt på drepingen, fordi den er uetisk og i mange tilfeller virkelig ikke fungerer.

Jeg oppsummerer medfølende miljøverns oppgave på følgende måte: Jeg er fullstendig klar over at dette er et felt som er i utvikling og derfor kan denne beskrivelsen komme til å endre seg over tid. Jeg ser på medfølende miljøvern som et voksende internasjonalt, tverrkulturelt og tverrfaglig felt hvis styrende prinsipper er; først og fremst “ikke påføre skade” og at livet til det enkelte dyr er viktig.

Vi blir nødt til å spørre hvordan det føles for andre dyr å miste sine hjem.

Dessuten anerkjenner medfølende miljøvern fullt ut at menneskelige liv også er viktige, og at i vår kompliserte og utfordrende verden må interessene til alle som påvirkes i en viss situasjon tas i betraktning. Derfor må det å ofre interessene til én gruppe til fordel for en annen i situasjoner der mennesker og dyr er i konflikt, behandles kritisk. Og menneskelige interesser bør ikke alltid få forrang foran interessene til andre dyr idet vi streber etter en fredelig sameksistens. Et av medfølende miljøverns grunnprinsipper er at alles interesser teller, om de er mennesker eller ikke.

Medfølende miljøvern modnes etter hvert som et fagfelt, og det er avgjørende at alle meninger får plass rundt bordet og kan diskuteres. Etikeren Bill Lynn støttet på konferansen eksempelvis avlivingen av et par tusen høvdingugler i et forskningseksperiment som hadde som mål å redde utrydningstruede snøugler, og beskrev tiltaket som et “trist gode”. Selv om det kan ha vært et “trist gode” for snøuglene, er det helt sikkert at det ikke var det for høvding-uglene som ble slaktet.

Medfølende miljøvern er opptatt av at dyr som enkeltindivider behandles humant og opplever god velferd […].

Jeg ville kalt det et “trist onde” for høvding-uglene og mange andre dyr, hvis det eneste alternativet vi klarer å finne på forblir å drepe. Et “trist gode” er et argument som kan få uventede og uønskede konsekvenser om vi godtar det. Det skaper en beklagelig presedens om å åpne døren til enda mer utbredte drap på høvdingugler i forskningssammenheng, bare for å se om det «fungerer».

Medfølende miljøvern er opptatt av at dyr som enkeltindivider behandles humant og opplever god velferd innenfor den tradisjonelle miljøvernbiologiens rammer, der fokuset er på arter, bestander, eller økosystemer. Det oppstår ofte en polarisering mellom de som er interessert i dyrevern og de som er interessert i miljøvern. Det er alt for lett å ofre velferden til enkelte dyr til fordel for målet om biologisk mangfold – noe som er et mål for veldig mange. Medfølelse for dyr burde være grunnleggende for arbeid med miljøvern fordi dårlige miljøvernmessige resultater ofte henger sammen med misbruk av dyr. Vi blir nødt til å spørre hvordan det føles for andre dyr å miste sine hjem. Forskningen forteller oss at de lider slik som vi gjør når vi mister et trygt og fredelig sted å bo og utfolde oss.

Det er på tide å legge vekk geværene, snarene, giften, og de andre våpnene.

Medfølende miljøvern får stadig mer internasjonal oppmerksomhet fordi de fleste dyr trenger betydelig mer beskyttelse enn det de nå får, og fordi mange mennesker – inkludert forskere – ikke lenger kan rettferdiggjøre det å skade og drepe dyr “i miljøvernets navn”. Det bygger på en dagsorden som promoterer “forskning med respekt for dyr” og å beskytte dyr fordi de har en egenverdi, og ikke bare en bruksverdi basert på hva de kan gjøre for oss.

Medfølende miljøvern krever en stor forandring i vår mentalitet og i våre praksiser, og som ethvert revolusjonerende paradigmeskifte, vil dette ta tid. Mange håper at dette høyst nødvendige paradigmeskiftet innen miljøvernbiologi, et skifte som innebærer at vi slutter å drepe “i miljøvernets navn”, vil komme seg gjennom sine voksesmerter etter hvert som flere og flere forskere innser at å drepe ikke er svaret.

Det er på tide å legge vekk geværene, snarene, giften, og de andre våpnene og finne ut av hvordan vi kan leve i fredelig sameksistens med de andre fascinerende dyrene som vi skal dele denne fantastiske planeten med. Det er ikke nødvendig å spille blod.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2015.