Er det etisk akseptabelt å stille ut levende individer?

av Annetin Hurum

Å holde dyr fanget og å stille dem ut som om de var verdiløse ting, er å behandle dem respektløst. Derfor er det etisk uakseptabelt å stille ut levende individer.

NOAHs Ark bringer her utdrag fra Annetin Hurums studierapport. Annetin har valgt å innlede sin studierapport med en konklusjon det har tatt henne to år å komme frem til. Det er endel mennesker som opplever at de begynner et studium som ved fordypelse fører til en innsikt som de etterhvert finner forpliktende i en ubehagelig grad. En nokså vanlig reaksjon er å skyve ubehaget under et mentalt gulvteppe og å konsentrere seg om å stå til eksamen. Dette var ikke løsningen Annetin valgte…

Med utgangspunkt i en faglig fordypning i problematikken «utstilling av levende vesener i en romsituasjon» har jeg kommet frem til følgende konklusjon: Mennesker og dyr er likeverdige og har krav på å bli behandlet med respekt. Å holde dyr fanget og å stille dem ut som om de var verdiløse ting, er å behandle dem respektløst. Derfor er det etisk uakseptabelt å stille ut levende individer.

Da jeg påbegynte mitt hovedfagsstudium i august 1992, var jeg fast innstilt på å designe et akvarium/delfinarium for å stille ut levende sjø(patte)dyr og fisk i en romsituasjon. Jeg hentet inspirasjon til dette hovedfagstemaet fra et allerede påbegynt og eksisterende akvarieprosjekt – Norsk Undervannsverden – i Grimstad, Aust Agder. Idéen var å knytte mitt eget studie til dette prosjektet.

«Mennesker og dyr er likeverdige og har krav på å bli behandlet med respekt. Å holde dyr fanget og å stille dem ut som om de var verdiløse ting, er å behandle dem respektløst. Derfor er det etisk uakseptabelt å stille ut levende individer.»

Mine intensjoner med en slik «levende utstilling» var å ta utgangspunkt i stikkordene: undervisning, underholdning/opplevelse og bevaring. Jeg ville forsøke å komme frem til nye og spennende måter å stille ut sjø(patte)dyr og fisk på, uten at dette skulle gå på bekostning av individenes trivsel. Jeg kontaktet en av initiativtagerne til Norsk Undervannsverden, Tom Schorpen, og fikk masse positiv tilbakemelding. Han ga meg bl.a. en liste over severdige akvarier/delfinarier i utlandet, og rundt juletider -92 dro jeg på en studiereise til California i USA, hvor jeg besøkte ulike marine parker og dyrehager samt tilbragte endel tid på Moorepark «dyre» college hvor min søster studerte.

Red.: Gjengitt her er et relativt langt utdrag av beskrivelsen av to av Annetins besøk på akvarier og hennes betraktninger om utdannings- og underholdningsverdien av utstillingene. Annetin besøkte i alt fire akvarier og en dyrepark, vi har valgt å gjengi inntrykkene fra de to første stedene hun besøkte både fordi det viser hennes utvikling og gir inntrykk av to forskjellige måter å presentere dyr i fangenskap på..:

Life through time

Denne utstillingen tok for seg jordens utviklingshistorie, fra dannelsen av den første partikkel og videre. Med unntak av et par ensomme lungefisk, var samtlige av utstillingsobjektene ikke levende ting.

Rommet som møtte oss var åpent og luftig, og det bar preg av jord- og sandfarger. Veggene var flere steder bygd opp som et slags tverrsnitt gjennom de sedimentære bergarter, med fossile avtrykk etter skjell, fisker, hvirvelløse dyr og rester av bein og horn, etc. Disse veggdekorasjonene bygde svært godt opp under utstillingens tema, og skapte en nesten forhistorisk stemning i lokalet. Atmosfæren i rommet var dus og behagelig, og innba til fordypning og konsentrasjon ved de ulike innslagene.

«Gjennom skjulte høyttalere i den lille «skogen» kom det skumle lyder fra dyrene, og kombinert med en dempet belysning, skapte dette en litt nifs og spennende atmosfære i avdelingen.»

I en avdeling med forhistoriske dyr, var det forsøkt skapt en naturtro gjengivelse av hvordan det kan ha sett ut på den tiden. Gjenskapelser av de ulike dyrene, insektene og plantene var arrangert slik at man kunne gå rundt og titte inn blandt grener og busker. Gjennom skjulte høyttalere i den lille «skogen» kom det skumle lyder fra dyrene, og kombinert med en dempet belysning, skapte dette en litt nifs og spennende atmosfære i avdelingen. Særlig de helt unge lot seg underholde av dette innslaget.

Fish Roundabout and Tidepool

Utstillingen «Fish Roundabout» (Fiskekarusell) befant seg i 2 etg. i et meget spesielt rom. Lokalet, slik det møtte oss i 1 etg., var preget av at en stor gangbro svingte seg i majestetisk bue gjennom rommet og ledet an til et platå høyere oppe.

I sentrum av rommet, under «Fish Roundabout», var det laget et lite, rundt tidevannsbasseng (tidepool) hvor man kunne berøre de levende organismene (sjøstjerner, krabber, etc.) som befant seg der. Broen lå som en elegant og symetrisk ramme rundt bassenget.

Følelsen jeg fikk i det jeg beveget meg oppover denne broen, var helt unik. Et intenst, blått lys strømmet ut i det mørke rommet. Allerede før vi nådde toppen, kunne vi skimte det store akvariet som løp i en sirkel rundt platået hvor man kunne oppholde seg. Akvariet møtte rommet med 36 innrammede, symmetriske glassvinduer.

Den runde formen virket evig og altomsluttende; hvor enn man rettet blikket, møtte man det blå «havet». Store fisker gled sakte og grasiøst gjennom vannet. Belysningen av akvariet kom ovenfra, utenfor synsvidde, og små krusninger i vannet kastet glitrende reflekser på veggen og gulvet. Dette skapte en falsk følelse av dybde.
Rommet hadde en mystisk og nesten trolsk atmosfære. Det var en fantastisk opplevelse å få overvære denne utstillingen!

Men denne begeistringen til tross, så slo det meg at de eksponerte fiskene måtte ha en ufattelig trist og lite tilfredstillende tilværelse. Jeg hadde enda ikke påbegynt mitt studie av etikk, men intuitivt syntes jeg synd på disse individene som var pålagt et evigvarende monotont og lite inspirerende liv i nakne, kalde omgivelser.

Dolphins, Seals and Penguins

Utstillingen av delfiner, seler og pingviner fant sted i et åpent og luftig rom, som var delt i to av en forholdsvis liten tribune. Veggene i rommet var malt i blå-grønne toner, og store glassvegger bidro med å slippe inn mye dagslys. De utstilte dyrene befant seg på baksiden av disse glassveggene. Delfinene og selene var plassert i et grønnmalt, lite basseng som sto under åpen himmel, halvfylt med vann. Opplevelsesforholdene var dårlige da vi var der. Glasset var tilsmusset og vannet var grumsete, og i tillegg skinte solen så skarpt inn gjennom vinduet, at det ble vanskelig å se dyrene klart.

Jeg så allikevel tilstrekkelig til å bli nedstemt. Jeg reagerte på den uverdige situasjonen disse flotte dyrene befant seg i. De hadde minimale bevegelsesmuligheter, og sett med en ufaglærts øyne, virket de apatiske. Det var første gang i hele mitt liv at jeg så en delfin i virkeligheten, men opplevelsen jeg fikk den dagen var ikke bare hyggelig.

«Rommet hadde en mystisk og nesten trolsk atmosfære. Det var en fantastisk opplevelse å få overvære denne utstillingen!»

Pingvinene hadde større variasjon i sin innredning enn selene og delfinene, og dermed større mulighet til å bedrive aktiviteter. De hadde også mulighet til å gjemme seg bort, skulle publikum bli for påtrengende og irriterende. Dette ga pingvinene en noe større grad av privatliv, men også her var forholdene etter min mening ganske uverdige.

Når det gjelder disse utstillingenes undervisningsmessige nivå, var det i delfin- og selutstillingen ingen synlige informasjonsskilt e.l. Tribunen foran utstillingen tydet allikevel på at det kunne forekomme mindre forelesninger e.l. der, uten at jeg var vitne til noen slik informativ virksomhet. Mitt inntrykk av denne utstillingen var derfor at undervisning ikke var prioritert.

Marine World Africa, USA, Vallejo 03/01-93

Dette var et omfattende parkanlegg bestående av en rekke større eller mindre bygninger, områder eller attraksjoner med bl.a. utstillinger av, eller oppvisninger med, alle typer levende dyr, ikke bare marine skapninger. I tillegg ble det lagt stor vekt på «Wildlife Education» ved dette senteret, og i denne forbindelse gikk trenere rundt i parken med forskjellige eksotiske dyr i bånd, som gjestene fikk lov å klappe, osv. Jeg så bl.a. en liten svart bjørnunge i denne situasjonen. Det var også mulig å få seg en luftig ridetur på elefantryggen, for å nevne noe.

Utover disse attraksjoner, var det en rekke forskjellige restauranter, souvenirbutikker, spilleboder, osv. ved senteret. Leketilbud for de mindre var der heller ingen mangel på.

Shark Experience

Mennesker har en lei tendens til å oppfatte haier som noen grusomme, menneskeetende rovdyr, og forbinder dem derfor ofte med noe nifst og skummelt. Dette visste de å spille på i Marine World Africa, USA.

En stor mørk åpning i en lyseblå fasade, markerte inngangen til denne hai opplevelsen. Veggene var mørkegrå, gulvet var oppført i grov strukturert betong, og den eneste belysningen besto av UV lys eller «blacklight». Vi bega oss inn i dette rommet fylt med spenning over hva vi skulle få oppleve; fullstendig innstilt på at nakkehårene ville komme til å reise seg i løpet av de neste minuttene.

Gangen vi kom inn i var konstruert i et slags sikk-sakk mønster, slik at alt dagslyset ble stengt ute i det vi passerte første hjørnet. Opphengt på veggene var store og små haier i utskåret pleksiglass. Det mørke rommet med UV belysning, fikk dem til å gløde mystisk og intenst blått. Betonggulvet virket kaldt og ubarmhjertig, og det strømmet dyster musikk ut av skjulte høyttalere i taket.

Stemningen i rommet var svært spennende, og den økte desto lenger inn i gangen man kom. Forventningene og nysgjerrigheten sto på høykant idét man rundet det siste hjørnet.

«Utstillingen av delfiner, seler og pingviner fant sted i et åpent og luftig rom, som var delt i to av en forholdsvis liten tribune.»

Og der foran oss, som en lysende åpenbaring i det mørke rommet, sto en lang glasstunnel omringet av vann på alle kanter! Tunnellen løp langs med bunnen i et menneskeskapt tropisk rev, og store haier gled grasiøst gjennom det krystallklare vannet. Følelsen av å kunne bevege seg langs «havets bunn», med store vannmasser og farlige kjøttetere over hodet, var fantastisk! Dette akvariet virket svært stort, og innredningen var forsøkt skapt mest mulig samsvarende med fiskenes naturlige leveområder.

«Hai opplevelsen» henvendte seg etter min mening utelukkende til tilskuernes sanseapparater og fantasi; det undervisningsmessige forholdet var helt underordnet i denne utstillingen. Det den allikevel kunne skape hos publikum, var nysgjerrighet og lyst til undersøkelser senere.

The Discovery Gallery

Plakater, kart, TV monitorer osv. var plassert på lett tilgjengelige steder; haikjever og kranier og lignende sto utstilt i montere og store, reproduserte haier hang i taket. I tillegg var det oppført et sylinderformet akvarie midt i rommet, bebodd av levende små haier.

Det opplevelsesmessige forholdet ble etter min mening ikke prioritert i denne utstillingen. Her var det meningen at man skulle få svar på eventuelle spørsmål som kunne ha dukket opp underveis. Men glass-sylinderen som huset haiene, virket liten og trang på meg i forhold til det storslåtte tropiske revet. Haiene hadde bare anledning til å svømme rundt og rundt i svært små sirkler. Det var tydelig at man her valgte å se fullstendig bort fra disse individenes trivsel, i undervisningens navn, og dette reagerte jeg svært negativt på.

Killer Whale and Dolphin Stadion

Vi fulgte menneskestrømmen mot delfin- og spekkhugger-oppvisningen og kom etterhvert frem til stadionet. Ettersom vi hadde litt tid på oss før showet skulle starte, benyttet vi anledningen til å gå på baksiden av oppvisningsbassenget, hvor det var oppført 3 mindre basseng med tilknytning til hverandre og oppvisningsarenaen.

Delfinene og spekkhuggerne oppholdt seg i disse bassengene utenom oppvisningene, og der kunne man beskue de store sjøpattedyrene gjennom store glassvinduer i veggen. Bassengene var malt i en sterk blå farge innvendig og utsiden var kremhvit.

Da vi kom nærmere bassengveggen, konstaterte vi at reflekser fra den sterke solen gjorde det nesten umulig å se noe som helst på baksiden av glasset. Vi satte oss derfor inn i vinduskarmene, trykket nesene mot glasset og skygget for lyset med hendene. Og da fikk vi fort øye på delfinene som svømte gjennom vannet på innsiden. Jeg følte en barnslig begeistring ved synet av disse flotte dyrene, men gleden gikk raskt over til medlidenhet, da jeg la merke til at omgivelsene var fullstendig nakne der inne. Ikke så mye som en stein eller en plante å se noe sted! For en steril og trist tilværelse…

Vi måtte snart gå opp på tribunen, som løp i en halvsirkel rundt det ovale oppvisningsbassenget, nesten som ved et romersk teater. Det hele startet med at et menneske i våtdrakt annonserte showet for åpnet, og etterhvert også berettet endel om seg selv, dyrene og de øvelsene de snart skulle utføre. Det ble sagt at disse øvelsene var naturlige for delfinene og spekkhuggerne, og at de likte det veldig godt, osv.

«Delfinene og spekkhuggerne oppholdt seg i disse bassengene utenom oppvisningene, og der kunne man beskue de store sjøpattedyrene gjennom store glassvinduer i veggen. Bassengene var malt i en sterk blå farge innvendig og utsiden var kremhvit.»

Og showet var i sannhet spektakulært. Delfinene spratt i luften i perfekt synkroni og utførte de mest fantastiske akrobatiske øvelser. En mann brukte to delfiner til vannski, og fôr rundt i bassenget med begge bena plantet oppå dyrenes rygg. En annen mann (eller var det den samme?) stupte ned i bassenget og kom farende opp igjen i rakettfart med en delfin i hælene. Litt senere kom en stor, flott spekkhugger inn på arenaen, og kastet seg ned i vannskorpen så vannet sprutet over den hylende folkemengden på de nederste radene. Og slik fortsatte det i flere minutter.

Det var umulig ikke å bli imponert over hva disse dyrene gjorde på kommando, og det var lett å la seg lure av dyrenes tilsynelatende smilende ansikter; men det hele var mest av alt en vemmelig opplevelse. Jeg skjønte ikke egentlig hva dette hadde med undervisning å gjøre; for dette var hovedargumentet bak showvirksomheten. Etter å ha vært vitne til en slik cirkusoppvisning, mener de som driver parken at folk vil gå hjem med et nytt og bedre syn på delfiner.
Vel, jeg hadde i det minst fått et nytt og bedre syn på delfinshow, om ikke annet…

Vi forlot delfinstadionet og bega oss videre ut på vandring i parken. Vi var bl.a. innom et katteshow, hvor store flotte tigre sto for underholdningen. Scenen var gjerdet inn med netting for sikkerhets skyld, og en mann med lang pisk sto i sentrum og ga dem ordre om å sitte på bakbena, hoppe gjennom ringer, osv.»

Marine World Africa og Sea World (som ikke blir beskrevet her) er drevet av samme firma; Anhauser Busch Themeparks. Samtlige av firmaets akvarier/dyreparker er beryktede innen dyrevernet og spesielt blandt dem som arbeider med spørsmål relatert til sjøpattedyr i fangenskap. Annetin fant slående likhetspunkter ved de to, men var vel neppe klar over sammenhengen på det tidspunkt. Hun bekrefter det hensynsløst kommersielle aspektet som preger The Anhauser Bush Themeparks uten å vite noe om tilstandene som skuler seg bak fasadene. Det er meget betenkelig at Tom Schorpen, en av initiativtagerne til det planlagte «Norsk Undervannsverden» delfinariet i Grimstad, skal ha satt disse opp som forbilder.

«Som resultat av dette begynte hun å studere etikk. Mer enn en tredjedel av hennes hovedfagsoppgave dreier seg om de etiske spørsmål hun mente hun måtte ha klarlagt før hun kunne ta fatt på å gi oppgaven en fysisk arkitektonisk utforming.»

Da Annetin kom tilbake fra USA var hun fremdeles oppsatt på å stille ut levende vesener, men spørsmålet om hvordan dette kunne gjøres på en etisk mer forsvarlig måte enn det hun hadde vært vidne til i USA var kommet til å oppta henne i ennå sterkere grad: «Jeg hadde tidlig satt meg som mål å designe de marine utstillingene på dyrenes premisser, og hadde en klar formening om at mange av stedene jeg hadde vært på i USA ikke hadde tatt slike hensyn. Det ble etterhvert en hovedbeskjeftigelse å fordype seg i det etiske aspektet omkring slike utstillinger. Jeg måtte kunne stå for det jeg gjorde; ha fullgode argumenter for å holde dyr innesperret for underholdningens og undervisningens skyld.»

Som resultat av dette begynte hun å studere etikk. Mer enn en tredjedel av hennes hovedfagsoppgave dreier seg om de etiske spørsmål hun mente hun måtte ha klarlagt før hun kunne ta fatt på å gi oppgaven en fysisk arkitektonisk utforming. Denne delen av oppgaven munner ut i at hun aksepterer Rettighetsteorien som ledesnor for det videre arbeide. I neste nummer av Noahs Ark vil vi gjengi hennes betraktninger om menneskets forhold til dyrene, om bevissthet, om velferd, om etikk og om rettighetsteorien. Studiene i etikk fikk imidlertid konsekvenser: «Etterhvert som jeg fordypet meg i etikk og dyrenes velferd endret min holdning seg radikalt. Jeg hadde alltid vært både fascinert av og svært glad i dyr og så på meg selv som en sann «dyrevenn». Dette bildet forandret seg imidlertid etterhvert som jeg åpnet øynene for all den lidelsen og fornedrelsen vi mennesker utsetter dyrene for. Ting jeg alltid har tatt for gitt, som f.eks. det å spise kjøtt, bruke skinnklær, o.s.v., viste seg gradvis fra en ny og grell synsvinkel. Jeg opparbeidet en påtrengende og dårlig samvittighet, for enda våget jeg ikke ta konsekvensen av det nye jeg hadde lært. Det sto for mye på spill. Det som skulle være «et faglig dykk i problemområdet» ble noe langt mer enn som så. Jeg tillot meg selv å bruke mye lenger tid enn planlagt, for tankene og følelsene trengte både tid og næring. Min etiske granskning fikk betydelige konsekvenser både for hovedoppgaven og mitt eget liv.»

Det er interessant å legge merke til hvordan sensor for den teoretiske del av oppgaven kommenterer hennes etiske studier: «Når det gjelder hovedsynspunkt som fremsettes, og som Annetin tar fra den såkalte «rettighetsteorien» – nemlig at «Mennesker og dyr er likeverdige og har krav på å bli behandlet med respekt» – så er det, mildt sagt, en tvilsom oppfatning: Her tas hverken hensyn til at kultur og sivilisasjon i en viss grad bygger på undertrykkelse (bl.a. av dyr), eller at begreper som «menneske», «individ» osv. selv er historiske; det tas videre ikke konsekvensen av hva de naturhistoriske følger av en tilnærmet likestilling mellom dyr og mennesker ville innebære.» Hva sensor Arnfinn Bø-Rygg, professor ved HIS i Stavanger mener om ‘rettighetsteorien’ har liten relevans i det det tydeligvis ikke har vært aktuelt å avvise besvarelsen fordi den er basert på denne. Tvert i mot ble oppgaven svært positivt vurdert, men det er allikevel interessant å legge merke at prof. Bø-Rygg finner det nødvendig å uttrykke sitt ubehag ved Annetins etiske grunnholdning. Ville f.eks. prof Bø-Rygg ha følt behov for den samme personlige manifestering hvis oppgaven hadde vært å designe en fabrikk, og en av besvarelsene var et begrunnet forsøk på å finne en løsning som ikke samtidig opprettholdt den undertrykkende maktstruktur i arbeider/ arbeidsgiver-relasjoner uten at det fikk negative konsekvenser for produktiviteten? Det er dette Annetin har prøvd i sin besvarelse, å gi oss en fullgod opplevelse uten at noen av partene skal lide overlast. At dette vil kunne få vidtrekkende konsekvenser er enhver klar over, når har dette stoppet noen fra å innføre endringer? Forskjellen mellom Annetins endringer og de fleste andres synes imidlertid å være at Annetins er til det bedre…

Resultatet av hennes studier ble en privat holdningsendring, en ny diett og Multi Marint Opplevelsessenter, som er blitt «tilrettelagt innen rettighetsteoriens opptrukne linjer».

«Målet var allikvel å eksponere livet i havet på en mest mulig oppleveleserik og lærerik måte. Den nye problemstillingen gikk dermed ut på å utarbeide nye og etisk holdbare måter å vise frem dette livet på.
Ved å rette søkelyset mot forholdet mellom objekt og tilskuer, viste det seg at det i situasjoner som dette var mulig å snu fullstendig om på rollene. I stedet for å ta fisker og sjødyr ut av sine biotoper og plassere dem innenfor en ny kontekst, kunne man snarere la disse individene være i fred og heller plassere tilskueren i en beholder under vann. På så vis blir betrakteren den som stilles ut, mens «objektet» får rollen av å være tilskuer, med all den frihet dette innebærer. Situasjoner som dette er etisk akseptable, ettersom mennesket på frivillig basis lar seg «stille ut».

Hva består Multi Marint Opplevelsessenter av?

Anlegget retter seg mot studenter/skoleelever og konferanser i ukedagene og tilfeldig besøkende i helgene. Senteret tar sikte på å være en ny form for leirskole for elever ved barn- og ungdomsskolene i landet, og baserer seg på å kunne huse 3 skoleklasser samtidig. Oppholdet er beregnet til å skulle vare fra mandag til fredag og undervisningen tilrettelegges skolens pensum, men fører en helt klar økologisk/etisk linje. Som ledd i undervisningen kan man også ta del i dykkeropplæring. Den oppsøkende feltvirksomheten foregår bl.a. ved båtutflukter til spesielle områder med f.eks. fuglefjell, selstrender, e.l. og ved oppdagelsesreiser i undervannsbåt. De samme opplevelsesmomentene vil være tilgjengelig for alle i helgene.

I tillegg til opplevelses- og undervisningsdelen av virksomheten, skal Multi Marint Opplevelsessenter også ha et rehabiliteringsprogram for eventuelle skadde, syke, foreldreløse, m.m. sjøpattedyr i omegnen. Formålet med denne typen aktiviteter er å hjelpe disse individene til å klare seg på egen hånd; å la dem vende tilbake til sine naturlige omgivelser så snart det er mulig.

Notat fra Idéutviklingen

Da den praktiske delen av dette hovedfaget ble påbegynt, var det allerede avklart at 3 ulike opplevelsesmomenter skulle gripes fatt i og bearbeides videre. Disse var:

  1. Inntrenger; en opplevelse av å kunne stasjonere seg i et fremmedlegeme og trenge inn og ned i sjøen. Jeg så for meg en glassheis som beveget seg opp og ned av sjøen og en mobil undervannsbåt med ubegrensede bevegelsesmuligheter.
  2. Tverrsnitt gjennom vannet; en opplevelse av å kunne stå på land og se rett inn i et tverrsnitt av sjøen. Moses som delte Rødehavet på vandring gjennom ørkenen sto her som modell. I dette tilfellet ble det dog ikke satset på at en gudommelig kraft skulle skille luft fra vann, men at en kraftig glassplate i en betongkonstruksjon skullle tre støttende inn.
  3. Overblikk; en opplevelse av å kunne betrakte havet sett fra fugleperspektiv, men med mulighet til å kunne bevege seg loddrett nedover og faktisk bane seg vei gjennom vannskorpen og arbeide seg videre ned til havbunnen.»

Annetin Hurum besto sin hovedfagseksamen med glans.
Studierapporten i tre bind: «Utstilling av levende vesener i en romsituasjon» og modellen til Multi Marint Opplevelsessenter er utstilt på Vestlandske Kunstindustrimuseum fra 5 – 14 mai.

Et historisk tilbakeblikk

En nøyaktig datering av historiens første utstilling av levende vesener, er en umulig oppgave. Til det er våre kunnskaper for begrensede. Det er allikevel alminnelig akseptert å betrakte Egypt og Asia som «dyreutstillingens vugge».

Egypterne tilba og dyrket en rekke forskjellige dyrearter i tidsperioden ca.3000 – 30 f.Kr., og i forbindelse med denne religiøse tilbedelsen forsøkte de å temme sine hellige dyr; andre dyr enn de som var praktiske i jord – og februket. Dyrene ble holdt fanget, slik at de kunne hylle dem og tilbe dem. Denne gamle egyptiske praksis har av historikere blitt pekt på som forløperen til dagens zoologiske parker eller dyrehager.

«Etter den industrielle revolusjonen på midten av 1700-tallet ble menneskene stadig mer urbaniserte, og dette førte til en økende avstand fra dyrelivet.»

For rundt 3000 år siden utviklet den asiatiske herskeren Wen Wang en zoologisk hage på 1500 mål som han kalte «Kunnskapens Hage». På omtrent samme tid utvidet storkahnen Kublai Kahn i Kina en allerede eksisterende samling av dyr. Disse tidligste zoologiske hagene var ikke stort annet enn samlinger av rare og uvanlige skapninger, endog mennesker i noen tilfeller, som ble stilt ut for medlemmer av adelige eller velstående familier for underholdningens og adspredelsens skyld. Det ble også drevet jakt på de innesperrede dyrene.

På 1400- og 1500-tallet bragte de store oppdagelsesreisende og verdensomseilerne eksotiske dyr fra hele verden med seg til sine hjemland, hvor de ble eksponert for et stadig bredere lag av befolkningen.

Etter den industrielle revolusjonen på midten av 1700-tallet ble menneskene stadig mer urbaniserte, og dette førte til en økende avstand fra dyrelivet. Denne isolasjonen fra naturen skapte en lengsel i bymennesket, og gjorde dem mer enn vennlig innstilt overfor de første offentlige dyreparkene, som ble innledet med grunnleggelsen av Jardin des Plantes i Paris i 1793. Responsen fra publikum var overveldende, og i løpet av 70 år hadde hele 30 «moderne» dyrehager fått et etablert fotfeste rundt omkring i verden. Hovedkonseptet til dyrehagene på denne tiden, var å huse en så variert og omfattende samling av sjeldne og fascinerende dyrearter som mulig på et forholdsvis lite område. Det ble tatt lite eller ingen hensyn til de utstilte dyrenes trivsel eller velferd, de ble betraktet som ting uten egenverdi. Utstillingsarrangørene hentet inspirasjon fra samtidens muséer, og buret dyrene inne i trange og sterile gitter montre som sto plassert på rekke og rad etter hverandre. For mange besøkende representerte dyreparken den eneste kontakten de hadde med naturen og levende dyr.

Først på slutten av dette århundre har idéen demret om naturalistiske utstillinger, hvor dyrenes naturlige miljø ble forsøkt kopiert av hensyn til publikum og til dyrene selv. Dette forbedret de utstilte dyrenes situasjon drastisk, hvilket bl.a. ga seg utslag i reproduksjon i fangenskap. Årsaken til denne vendingen i utstillingspolitikken, kan delvis forklares ved innføringen av fargefjernsyn i de tusen hjem på slutten av 1960-tallet. Natur- og dokumentarfilmer viste hvordan de eksotiske dyrene fra dyrehagen levde og oppførte seg i det fri, og kontrasten var til å ta og føle på. Møtet med den innesperrede apatiske løven ble aldri mer det samme; publikums interesse for dyrehagen minsket.

På 60 tallet ble delfin og småhval “oppdaget” av underholdningsindustrien. Hoteller, nattklubber, sirkus og akvarier, skulle alle ha en delfin med i showet. Å fange delfiner og hval ble en ledig post på arbeidsmarkedet, for noen få ble det en stor og lukurativ business. Blant de mest beryktede er veterinæren Jay Sweeney og forretningsmannen Bruno Lienhardt. Sistnevnte skaffet blant annet delfinene som ble brukt i stripteaseshowet Girls, Girls, Girls, I Molin Rouge i Paris. 3 delfiner ble oppbevart i en 4 x 5 meter flyttbar tank i kjelleren (det er tilsvarende plassen tre mennesker ville ha til rådighet i en telefonkiosk) som ble rullet inn på scenen hver kveld for at en av delfinene skulle hoppe ut av bassenget og fjerne stripperskens BH.

«Hval og deliner er pelagiske dyr med et velutviklet sosialt liv og et avansert sanseapparat. Når de blir fanget med nett og løftet ut av vannet er de avskåret ikke bare fra sine artsfrender, men tatt ut av det eneste element de kan leve i.»

Hr. Lienhardt står også bak det såkalte Taiwan Massakeret av 62 delfiner. I et forsøk på å skaffe 20 delfiner til et forsøkslaboratorium utenfor Paris, Laboratoire d’Acoustique Animal, (som hadde fått i oppdrag av NATO å studere dyrenes sonarsystem i forbindelse med bruk av delfiner i militær sammenheng), bestilte han simpelten dyrene fanget av fiskere i Taiwan og sendt med fly til Europa. De første førti som ble drevet inn i et havneområde døde av sjokk og forurensing i løpet av noen dager. Hr. Lienhardt bestilte flere. Etter det ble 22 levende delfiner fraktet til Europa med fly, på tollpapirene sto det “produced in Taiwan”. Samtlige døde i løpet av en kort periode etter ankomst, før vivisektorene fikk leke seg med dem. Jay Sweeney er ikke så uprofesjonell. Han leverer sine delfiner trenet og med 90 dagers bytterett. Dr. Sweeney er ekspert på doping og annen symptombehandling av sykdom hos delfin i fangenskap.

Hval og deliner er pelagiske dyr med et velutviklet sosialt liv og et avansert sanseapparat. Når de blir fanget med nett og løftet ut av vannet er de avskåret ikke bare fra sine artsfrender, men tatt ut av det eneste element de kan leve i. Det er en traumatisk opplevelse for unge dyr som fremdeles svømmer sammen med sine mødre. Under transporten til bassenget, hvor dyrene blir lagt enten på fuktige skumgummimadrasser eller pakket inn i fuktig tøy og hengt opp i hengekøyer, før de blir sendt avsted med lastebil eller fly er sjansen stor for at dyret skal få et anfall av såkalt “capturemyopathy”, Det gir seg utslag i muskelkramper og pustevansker relatert til frykt, utmattelse og væsketap. En høy prosent av dyrene dør under eller rett etter transport og de som overlever har nesten alltid får lungeskader.

Fra nå av skal de bo i stimulifattige bassenger fylt med kjemikaler som irriterer hud og øyne. Bli dopet ned med valium hvis de viser aggresjon. Bli matet med død fisk og sultefôret hvis de ikke er samarbeidsvillige når det gjelder å lære triks. Hver uke vil det bli tatt en blodprøve og fire ganger i året vil de få undersøkt innholdet i magen for å se om det er magesår under utvikling. Noen dyr velger å begå selvmord, de slår seg selv ihjel i bassengveggen.

I 1970 og –80 årene var det et selskap på Island, Fauna, som fanget de fleste spekkhoggerne som idag befinner seg i akvariene rundtom i Europa, USA og Japan. Offisielle tall sier at 64 spekkhoggere ble fanget og brakt til Saedyrasafnid akvarium i perioden –75 til –88, hvor de ble til de ble solgt. Magnus Skarphedinsson, leder for Icelandic Whalefirends Society, hevder at tallet er langt høyere, inntil et par dusin i året. Saedyrasafnid er et basseng på 40m x 9m i en nedlagt dyrehage. Bassenget er bare 4.9 m fypt og i løpet av vinteren 1980 frøs fem spekkhuggere ihjel der. Til tross for protester fra hele verden ville ikke islandske myndigheter stenge Saedyrasafnid. Fangeren og eieren av den nedlagte dyrehagen, Helgi Jonasson, som tjente ca. N. kr 750 000 per dyr, sa at “hvalen måtte beskattes som all anne fisk”.
Siden 1988 har Island ikke ekspotert hval. Den nåværende miljøvernministeren Arthur Skarphedinsson er ikke tuilhenger av denne formen for utnyttelse av sjøpattedyr.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.