Hva er det som fortsatt får turister til å benke seg på tyrefektingsarenaene og flokkes rundt de ulike «festivalene» der dyr plages? Da NOAH i sommer ble spurt av en journalist om vi visste om noen nordmenn som arrangerte tur til San Fermin-festivalen hvor okseløpet og tyrefektingen i Pamplona er hovedattraksjon, svarte vi feilaktig at så uopplyste trodde vi ikke noen var. Like etter det optimistiske svaret fikk vi tips om at en slik tur nettopp ble arrangert av «mannebladet» Alfa. Fire kjendiser var invitert til elendighetene sammen med bladets redaktører.

«Hvis man vil avvikle tyrefektingen, må man avvikle okser.»

Etter henvendelse fra NOAH, fikk vi vite at to hadde trukket seg – hvorav en oppga grunnen at han hadde «begynte å lese om løpet og fant fort ut at dette strider mot hva jeg står for.» I dagene som fulgte argumenterte NOAH i aviser og radio for hvorfor turister bør sky både okseløp, tyrefekting og andre festivaler med utnytting av dyr. Og Alfa forsvarte seg etter det man må anta var beste evne. Redaktør Ole-Martin Ihle åpnet debatten med følgende kommentar til NRK: «Hvis man vil avvikle tyrefektingen, må man avvikle okser.»

Hovedargumentene fra ALFAs redaksjon

• «Vi har deltatt på okseløp og ikke på tyrefekting, vi er ikke delaktige i det.» Det er flott at man eventuelt innser det uakseptable ved tyrefekting, men enhver turist som deltar i festivaler der tyrefekting er en del av arrangementet, bidrar til å holde ved like nettopp tyrefektingen. I Pamplona er okseløpet kun en del av tyrefektingen – løpet består i at oksene jages inn på tyrefektingsarenaen. Selv om man kun gjemmer seg i et portrom langs ruta, vil man som deltagende turist bidra til at dyreplageriet i sin helhet fortsetter.
• «Oksene tar ikke skade av det (okseløpet). De synes ikke det er spesielt skummelt.» Oksene jages ut i en trang gate med krappe svinger, de prøver å holde sammen, men ofte sklir, detter de og blir skilt fra hverandre. De prøver å flykte, men er omgitt av en hoiende, truende menneskemengde på alle kanter.
• «Oksene blir ikke skadd, menneskene blir det.» Jo, okser blir skadd i løpet. Men skades de ikke der, så skades de til gangs av sverdstikk i muskler og indre organer i selve tyrefektingen. Mennesker blir også skadd – men det gir dem neppe noen større rett til å pine dyr.
• «Dette er kampokser, de er ikke vanlige okser, de er avlet frem i 4-500 år med ett mål for øyet: at de skal bli gode til å slåss. Redsel er noe som blir avlet fort ut.» Et yndet argument for alle som utnytter dyr er at dyrene er «som skapt for» utnyttingen. Men okser er ikke skapt for å bli stukket med sverd eller jaget av hysteriske folkemengder mer enn pelsdyr er skapt for å sitte i bur eller elefanter er skapt for å posere på to ben i en manesje. Akkurat som «vanlige okser» og alle andre dyr blir de spanske oksene redde når de trues, får panikk når det ikke er noen fluktmulighet, føler smerte når de skades og forsvarer seg inntil døden når det er deres eneste utvei. Det basale følelses-spekteret kan ikke “avles” bort.
• «De lever som grever.» På avlsgårdene lever ofte oksene ute. Men at de lever som okser en tid, betyr ikke at vi har rett til å tvinge dem i døden som torturofre.
• «Dette (tyrefekting) er veldig viktig for spansk landbruk.» Selv om penger aldri er det beste argumentet for å påføre andre lidelse, skal man ikke innbille seg at man gjør spanske bønder en tjeneste ved å gå på tyrefekting eller okseløp. Tyrefekting mottar subsidier fra den spanske staten, regionale myndigheter, og fra EU. Sistnevnte støtteordning er svært omstridt og utgjør årlig nærmere 300 millioner kroner ifølge EU-politikere. Kanskje andre deler av spansk landbruk ønsker seg de pengene isteden…

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011

NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for underholdningsdyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.