Og så: glitter, stas, tenkelig og utenkelig akrobatikk, lettkledde artister med pudrede fjes – en klovn med stor rød nese som mister buksa. Bevegelse og støy overalt så en rent kan miste pusten og glemme å spise sukkerspinn. Hvis det blir for skummelt kan man holde far og mor i hånden. Mor og far kan holde hverandre i hendene. Blir det for kjedelig kan klovnen gi deg en ballong. Dessverre kom noen på ideen å trekke forskjellige dyr inn i denne forestillingen.
Sirkus med dyr som attraksjoner er en levning fra en svunnen tid hvor dyr var underlige objekter man kunne beskue. Kunnskapen om de store fysiske og psykiske påkjenningene sirkuslivet ga dem var mangelfulle. Dyrene ga sirkuset et eksotisk preg, og skapte også den største spenningen – de var store, sterke og farlige, og kunne bare kontrolleres av de modige dyretemmerne. Takket være dyretemmernes dyktighet kunne de uoppdragne dyrene også lære seg en rekke kunster. Dette er fortsatt virkeligheten i sirkusets verden. Her gir det fortsatt mening å tvinge dyr til å leve et liv så fjernt som det kan bli fra deres utfoldelse i frihet.
«Frihetsberøvelsen er en avgjørende del av opplæringen til underkastelse. Dyrene er helt avhengige av sirkusets ansatte for å overleve – det er de som gir dem mat. Det blir derfor absurd når trenere får det til å høres ut som dyrene velger å være med på treningen og forestillingene.»
Det er tre hovedproblemer med sirkus som benytter seg av dyr. Det første er selve underholdningsformen – sirkusets formål. Sirkuset ønsker å imponere publikum; prestasjoner i form av styrke, mot, og bevegelighet er påkrevd. Men man må også kunne tilby noe eksotisk og ekstremt, noe som pirrer nysgjerrigheten. Kort sagt må sirkuset kunne gi sitt publikum noe det ikke har sett maken til: Det er en arena for billig spenning og begeistring over det unaturlige.
Det andre store problemet med sirkuset er treningen av ”sirkusdyr”. Det er nødvendig å stille følgende spørsmål: Hvordan er det mulig å få så stor kontroll over dyr at man kan få dem til å utføre kunster som strider imot deres natur? Hva skjer når de er ute av kontroll? Hva skjer når prestasjonene uteblir?
Den tredje innvendingen mot bruk av dyr i sirkus er at dyrene må kunne transporteres kontinuerlig. Sirkuset tilbakelegger store avstander på reisene i sirkussesongen. Hvordan skal man kunne reise rundt med dyr av forskjellig art og størrelse på en effektiv måte? Man putter dem i hendige oppbevaringsbokser – transportvogner – som ellers passer inn i rekken av utstyrsvogner. Disse kan man på en enkel måte ta dyrene ut av, og putte dem tilbake i etter bruk. Det er verken tid eller plass til deres naturlige utfoldelse; bevegelse og sosial omgang med artsfrender.
Underholdning for enhver pris
Bak betegnelsen ”sirkusdyr” skjuler det seg en rekke vidt forskjellige arter – hver med sine fysiske og psykiske behov. Blant artene som ofte er å finne på norske sirkus kan nevnes hest, elefant, hund, sjøløve, kamel og lama. Mange andre dyr er også ”innom” sirkuset, og et norsk sirkus kan bruke arter som er forbudt å bruke i Norge når de har forestillinger i et annet land. Cirkus Merano har for eksempel benyttet seg av løver, tigre og sjimpanser i Polen.1) De svært ulike kravene til livsutfoldelse ”sirkusdyrene” har, kan det imidlertid ikke tas hensyn til i sirkusets format – de må alle kunne lære seg kunster som er tilpasset publikums ønsker, og ikke deres naturlige adferd. Men kunnskapen om disse dyrenes faktiske behov er i dag stor og kan ikke lenger ignoreres. Vi kan for eksempel med sikkerhet si at en elefant ikke med glede balanserer på to bein, fordi denne stillingen både er svært unaturlig og belastende for den. Kanskje ikke så overraskende, siden elefanten er et dyr som ikke kan ligge mer enn et par timer på hver side når den sover før organene tar skade.2) De nedverdigende positurene sirkuselefanter tvinges til å stå i er fjernt fra deres naturlige liv som innebærer mye vandring og matsøking – de står sjelden stille. Sjøløven må i underholdningens navn finne seg i at en sirkusartist stikker hele hodet sitt inn i munnen på den, og den må for eksempel kunne lære seg å danse. Alt foregår på landjorden, fjernt fra sjøløvens rette element som er havet. En kunne ramse opp utallige eksempler på nedverdigende ”kunster” dyr må utføre på sirkus.
Felles for alle kunstene er at de må framvises på samme sted, sirkusteltet, til et nøyaktig fastsatt tidspunkt. Prestasjonene skal imponere, ellers er de ikke underholdende nok, og det skal presteres uten unntak ved hver forestilling gjennom hele sesongen. Elefanten skal stå på hodet, sjøløven skal danse, hesten skal bøye seg ærbødig i støvet, kamelen skal vekke latter med sin hovmodiget, og hunden skal sparke fotball hver eneste gang og på samme måte. Likevel hevder sirkusene at de aldri presser dyrene. Markedsansvarlig i Cirkus Merano, Roy Bjerke, sier følgende om bruk av tvang:
”Om et dyr ikke vil inn i manesjen, så ville vi heller aldri finne på å tvinge det. Vi kjenner jo dyrene så godt at vi merker når de ikke føler seg tilpass.” 3)
«Når forestillingen er over, og sirkuset skal dra videre, plasseres alle dyrene i transportvogner ofte med dårlig ventilasjon og lite lys. Der må de finne seg i å være så langt reisen rekker.»
Det kan så være. Men hva hvis flere av dyrene føler seg utilpass og ikke vil inn i manesjen? Eller enda verre: hva hvis ingen av dyrene vil inn i manesjen en kveld? Skal forestillingen likevel gå som planlagt uten dyr, selv om disse kanskje var hovedattraksjonen? Publikum ville sannsynligvis føle seg veldig snytt – de har på ingen måte fått det de har betalt for. Og sirkuset er jo avhengig av inntekter, det holder seg neppe gående på magisk vis. Det er også viktig at forskjellige dyr vises fram, slik at det eksotiske elementet ikke forsvinner. De som har betalt for å se en elefant, vil ikke være fornøyd med bare en sjøløve. Hvis både sjøløven og elefanten følte seg utilpass en kveld, og det bare var hestene som ”ville” ut i manesjen, ville mange kanskje tenke at de like gjerne kunne dratt innom nærmeste gård. Dyrene og deres kunster er en vare folk har betalt for, og den må leveres som avtalt.
Tvang og underkastelse – sirkusets treningsredskaper
Men hvordan er det mulig å forsikre seg om at underholdningen faktisk leveres? Er det simpelthen nok å oppmuntre alle disse dyrene med godbiter, eller er kanskje behovet for å opptre så sterkt hos dem at de ikke kan la være? Ansatte på sirkus sier ofte at dyrene er ”kry over å vise seg fram”, og at de ”tripper av iver etter å komme ut i manesjen”.
Ingen har imidlertid gitt noen god forklaring på hva gleden over kunstene egentlig består i. Føler dyrene glede over å presse kroppen sin til det ytterste – i unaturlige positurer? Dette strider i så fall imot all kunnskap vi har om dyrs ønsker og behov. Vi kan med sikkerhet si at de ikke drives av samme motivasjon som sirkusartister; spenningen ved å balansere på stram line iført glitrende trikot mens de spør seg: Vil jeg falle ned? Vil publikum klappe? Ser jeg virkelig bra ut i denne trikoten? En elefant vil neppe føle stolthet over å være ”den dristigste blant elefanter” – at den kan gjøre ting vanlige elefanter ikke kan.
Men det vi også vet er at mange dyr vil strekke seg svært langt for å gjøre treneren fornøyd. Greier de ikke å gjøre som de blir bedt om, får det konsekvenser. All trening av ”sirkusdyr” foregår innenfor den rammen sirkuset tillater, noe som i praksis vil si at dyrene ikke har noen fluktmuligheter. Frihetsberøvelsen er total; de er alltid prisgitt treneren og dennes metoder. Frihetsberøvelsen er en avgjørende del av opplæringen til underkastelse. Dyrene er helt avhengige av sirkusets ansatte for å overleve – det er de som gir dem mat. Det blir derfor absurd når trenere får det til å høres ut som dyrene velger å være med på treningen og forestillingene.
«Elefanttrenere har laget oversikt over følsomme punkter på elefantkroppen som gir resultater ved trening. Under sirkusforestillingen kamufleres gjerne elefantkroken i en dusk, eller byttes ut med en pisk.»
Sirkuser forsøker ofte å gi inntrykk av at treningen av dyr utelukkende baserer seg på belønning; ”Man kan ikke tvinge et dyr til å utføre kunster”, og at brutalitet i hvert fall ikke forekommer i Norge. Men brutaliteten finnes bak kulissene, hvor publikum ikke kan se det; treningsmetoder og holdninger viser seg å være like i hele det internasjonale sirkusmiljøet, de fleste dyrene som vises i Norge trenes og turnerer også i flere andre land. Og hvis belønninger virkelig er tilstrekkelig – slik mange trenere – hva skal da pisk, elefantkrok og andre redskaper være godt for? Belønninger i form av godbiter er ikke nok til å overbevise mette dyr om at det er gøy å drive med unaturlig akrobatikk. Derfor kan det lønne seg å sulte sirkusdyrene i perioder, for å få dem til å lære. Overfor store og potensielt farlige dyr som kamel, lama og elefant, er også slag og spark en overtalelsesmetode. På elefanter brukes den spesielle elefantkroken[i], som utsetter følsomme punkter på dyrets kropp for trykk. Elefanttrenere har laget oversikt over følsomme punkter på elefantkroppen som gir resultater ved trening.4) Under sirkusforestillingen kamufleres gjerne elefantkroken i en dusk, eller byttes ut med en pisk. Dyreeier i Cirkus Arnardo, Johnny Frank, sier følgende om bruk av pisk i et intervju:
”Mange synes det virker som dyreplageri når vi bruker pisk i manesjen. Men den brukes bare til å styre med. Og elefanthuden er så tykk at elefanten ikke merker noe om den skulle treffe. Dessuten brukes pisken bare til å styre, med lyd eller dytt. Det gjelder også hestene.”5)
Å syre betyr rett og slett at man får dyrene til å bevege seg bort fra trenerens hjelpemiddel, nemlig pisken. Hvis hestene og elefantene ikke forbinder pisken med ubehag, er det selvsagt umulig å bruke den til å styre med.
Ved spørsmål om bruk av straff under trening, svarer dyretemmer i Cirkus Merano, Andreas Quaiser:
”Jeg ville lyve hvis jeg sa jeg ikke gjorde det. Som et barn trenger elefanten å vite det hvis den gjør noe galt. Vet du at elefantens hjerne er på samme nivå som et treårig barns? Men det er umulig å trene en elefant bygd på straff.”6)
«Sirkusets form og formål umuliggjør et akseptabelt liv for dyr. Det hjelper derfor ikke om man gir elefanten en litt større transportvogn, kamelen en lengre lenke eller sjøløven litt tang og tare i vanntanken sin.»
Her får vi vite at straff forekommer, men samtidig at den egentlig ikke er en del av opplæringen! Det er også verdt å merke seg at selv om Quaiser ser likheten mellom en elefant og et menneskebarn, har han ingen motforestillinger mot å tvinge en elefant til et liv i sirkus.
Det er ofte treningen av elefanter mange er skeptiske til i forbindelse med sirkus, og det er lett å glemme at også andre dyr utsettes for harde treningsmetoder. Hesten, for eksempel, er man så vant til å se i ”dressert tilstand” at det er vanskelig å forestille seg hvordan den ellers skulle være. For mange er en hest et ferdig påsalt dyr som man lærer å styre ved hjelp av kommandoer, spark og piskeslag. Pisk er et vanlig dressurredskap for hester, også blant amatører. Sporer er heller ikke uvanlig, og mange ryttere bruker et spesielt seletøy (martingal) som tvinger hesten til å gå med hodet i en bøyd stilling som er både unaturlig og anstrengende. Vanlige dressurmetoder for ”familiehunder” innebærer også fysisk avstraffelse; man tar hunden hardt i nakken eller rykker til i strupehalsbåndet. Det blir derfor enda vanskeligere å se det urimelige i at hunder skal dresseres for underholdningsformål i et sirkus.
Dersom man tviler på at tvang er en del av ”sirkusdyrenes” hverdag, må man stille seg følgende spørsmål: Hva skjer hvis dyr som hester, elefanter og kameler er ute av kontroll, og hvordan kan man forsikre seg om at det ikke skjer? Ved å gi en godbit i ny og ne? Hvis en elefant på 3-4000 kg går berserk i et sirkustelt, oppfattes det ikke som underholdende for noen. En hest kan gi en sirkusartist et spark i magen, en kamel kan knekke nakken på dyretemmeren med et bitt. Det er derfor avgjørende å ta alle nødvendige forholdsregler for å sørge for at dette ikke skjer. Når ting likevel går galt – og det gjør det av og til når dyr er tilstrekkelig frustrerte – er det også tillat å ta i bruk alle midler for å hindre at mennesker skades.
Mobilitet krever frihetsberøvelse
Hvor er dyrene når de ikke sirkler rundt i manesjen? Da oppbevares de i transportvogner, bur, små innhengninger, eller står bundet av hensyn til sirkusets plassmangel og krav til effektiv forflytting. Det viktige – sett fra sirkusets side – er at dyrene ikke får mulighet til å rømme, at de ikke har så stor plass å bevege seg på at det tar tid å hente dem inn igjen, og at de ikke kan skade de ansatte eller seg selv mellom forestillingene. Innenfor denne rammen virker det uproblematisk å oppbevare sjøløver i små separate tanker, stikk i strid med deres sosiale og aktive natur. Frarøvelsen av mulighet til å ha normale sosiale relasjoner gjelder også hestene, lamaene, kamelene og elefantene som alle er flokkdyr. Hester, kameler og lamaer står gjerne bundet enkeltvis, og ofte så stramt at de ikke kan ha sosial omgang med artsfrenden ved siden av, dersom det finnes en. Elefanter må ofte stå med fastlenkede bein, og hundene oppbevares i bur. Det store bevegelsesbehovet disse dyrene har, kan det ikke tas hensyn til i sirkuset. De må greie seg med den plassen som er; hjørnet av et jorde, eller en parkeringsplass.
Når forestillingen er over, og sirkuset skal dra videre, plasseres alle dyrene i transportvogner ofte med dårlig ventilasjon og lite lys. Der må de finne seg i å være så langt reisen rekker. Så lastes de ut igjen. Ikke overraskende fører dette livet til en rekke stressymptomer, og rømningsforsøk. Både urolighet og passivitet er klare stressymptomer – at et dyr ikke forsøker å komme løs betyr ikke at det trives! Lett synlige tegn på frustrasjon hos hester er krybbebiting og luftsluking, og hos elefanten en stereotyp vagging fra side til side. Nervøsitet og aggresjon er typiske tegn på mistrivsel som er felles for alle dyr, og observeres ikke sjelden når dyr med helt spesielle krav til levevis stues sammen i underholdningens navn.
Galskapen fortsetter
Hvordan har det seg at denne formen for underholdning fortsatt aksepteres? Publikum stiller fortsatt opp når sirkuset er i byen. Og av en eller annen grunn har sirkus fortsatt dispensasjon fra dyrevernlovens forbud mot å vise fram dyr offentlig. Framtredende politikere roser sirkusene for deres bidrag til norsk kulturliv. Sirkus med dyr er jo tradisjon, gir man som begrunnelse. At dette argumentet ikke er spesielt heldig, blir tydelig når man ser nærmere på det, og oppdager at det også kan brukes til forsvar for hane- og hundekamper, eller gladiatorkamper. Historisk sett er det ingen mangel på tradisjoner. Men tradisjonsargumentet er likevel hyppig brukt i de fleste sammenhenger hvor utnytting av dyr foregår. At tradisjoner kan brytes, er det imidlertid også nok av eksempler på. Et stort antall engelske ”kommuner” har forbudt sirkus med dyrenumre, og i Finland har man innsett det uetiske i å bruke fremmedartede dyr som underholdning for mennesker.7) Hvorfor det virker etisk akseptabelt å bruke mindre eksotiske dyr er et annet spørsmål. Men det viser i alle fall en vilje til forbedring, og en voksende uro over dyrs manglende verdi og status som bruksgjenstander.
Ønsker man å bidra til denne positive utviklingen, er det viktigste man kan gjøre å la være å gå på sirkus. Sirkusets form og formål umuliggjør et akseptabelt liv for dyr. Det hjelper derfor ikke om man gir elefanten en litt større transportvogn, kamelen en lengre lenke eller sjøløven litt tang og tare i vanntanken sin. Den eneste virkelige løsningen er et forbud mot bruk av dyr i sirkus. Men mens vi arbeider for dette, ruller sirkusvognene videre rundt i verden.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid
Kilder
- 1) Cirkus Meranos nettsider, (2003)
- 2) “ The trials of Life” , David Attenborough, 1990, Collins, London; “ Se på dyrene” , Desmond Morris, 1990, Gyldendal Norsk Forlag.
- 3) Intervju i X- ungdomsblad, nr.1, mai 1995
- 4) ”Restraint and handling of Wild and Domestic Animals”, Murray E. Fowler, Iowa State University Press, (1995)
- 5) Intervju i Lillesand 22.07.94 Cirkus Arnardo
- 6) Intervju i Dagbladet 15.09.96
- 7) Jord- och skogbruksministeriets beslut om anvending av djur på sirkus och vid annan dermed jämförbar föreställning, nr 667, tillegg til veterinärlagstiftningen i Finland, del 1; Animals Defender International,”Circus Madness”, rapport om dyr i sirkus.
