Ett fellestrekk mellom Nemi og Lise er at de begge provoseres av urettferdighet, ikke minst menneskers undertrykkelse av dyr. De svinger ordenes svøpe over kjøttindustri, pelsdyroppdrettere og sirkusdirektører med dyr i fangenskap på samvittigheten.
– Jeg har minner fra da jeg selv var liten og syntes det var en trist opplevelse å gå på sirkus. Jeg følte at det var feil å se hester og elefanter – store majestetiske dyr – fratatt all verdighet, dresset opp, og satt i unaturlige omgivelser og positurer. Jeg har ikke lyst – heller ikke for sønnen min sin skyld – å ta ham med på noe sånt.
Men dette er dagen da gamle fiender blir til venner, og Lise har nettopp, sammen med NOAH, gratulert Cirkus Agora med nyåpning av dyrefritt sirkus på en fullsatt pressekonferanse.
– Jeg husker da Agora gikk konkurs og vi brukte det som grunn til å feire, smiler hun.
– Nå er det grunn til å feire igjen?
– Ja, jeg synes det er utrolig positivt at de velger å starte opp igjen dyrefritt. Vi må ta hensyn til hvilken tid vi lever i, og fremvisning av dyr tilhører freak-show-tiden. Vi ser også dyr i så mange andre sammenhenger nå – gjennom film kan man få hele verden inn i stua, hvor man kan være på havets bunn eller oppe i luften med ørnene. Å se dyr i en sirkusmanesje lever ikke opp til dette som opplevelse heller. Jeg tenker at det er veldig viktig å lære barna våre å respektere dyr, ta vare på dem. Det er fint at vi nå har et sirkus å besøke med sønnen vår, hvor ikke dyr fremstilles som underholdningsobjekter.
«Noen har en snodig oppfatning av at det er greit å behandle dyr som potteplanter; har de mat og vann så har de det helt supert.»
Lises engasjement for dyr har vært klart og tydelig så lenge hun kan huske. Hun snakker gjerne om det, men har fått nok av journalister som innleder til temaet med å spørre om hun er «mer glad i dyr enn i mennesker”.
– Jeg mener at hvordan man behandler dyr avslører hvem du er. Hvis du bare er snill mot de du vet kan gi deg noe igjen, men behandler dårlig de du kommer unna med å behandle dårlig, røper det hva slags menneske du er. Jeg stoler ikke på en person som ikke har empati med dyr.
Man skulle ikke tro at det å lage tegneserier krever at man graver seg ned i forskningsrapporter, tall fra Statistisk Sentralbyrå og andre mindre humoristiske dokumenter. Men når Lise velger å skrive striper med politiske poenger, gjør hun nettopp det – alt må være riktig, inntil det absurde:
– Jeg blir av og til helt gal av ”kravet til dokumentasjon” som fullstendig skygger over sunn fornuft. At man for eksempel må ha en elefant- ekspert som skal lage en rapport om hvordan elefanter har det når de står lenket fast i sirkus… Det er helt utrolig. Alle oppegående mennesker med så mye omløp i hodet skjønner at det er feil, sier hun og holder et par luftmolekyler mellom fingrene. – Likevel skal man snurre i gang et helt byråkrati og produk- sjon av hauger med papir før man kan innrømme det, og ikke engang da blir det nødvendigvis gjort noe med det. Og i forhold til det at grisunger har det vondt hvis de kastreres uten bedøvelse; her ligger de og blør og skjelver, og hva gjør man? Jo, man får forskere til å måle antall decibel i skrikene og blodtrykket deres når de skjæres i, og så kommer man frem til at, jo, de har det faktisk utrolig smertefullt!
– Hvordan tror du man best kan vekke engasjement for dyr?
– Jeg tror mitt eget engasjement for dyr kommer av at jeg tidlig hadde kontakt med dyr, og skjønte at det var individer med egne behov og ikke del av en stor grå masse som man ikke ikke trenger å behandle med særlig respekt. Folk blir veldig opprørte når det er snakk om hunder og katter som lider, man skjønner at de har behov som vi bør respektere. Men når det er snakk om dyr som man ikke har inn på livet, tror jeg det er vanskeligere for folk å skjønne at det i det hele tatt er snakk om levende vesener, det blir isteden fremmed og rart for dem. Noen har en snodig oppfatning av at det er greit å behandle dyr som potteplanter; har de mat og vann så har de det helt supert. Jeg har veldig tro på saklig informasjon som gjør at folk får et nærmere forhold til ulike dyr, sier Lise – før hun legger ut om hvor utrolig mye mer fristende det er å bruke ukristelige gloser i argumentasjonen isteden.
– Heldigvis har jeg Nemi – hun er en figur som kler å være sint…
– Får du reaksjoner på Nemis politiske ytringer?
«Dyr som må lide seg gjennom hele sin tid på jorda for å bli et eller annet produkt – som i kjøtt- og pelsindustrien – det er det vondeste synes jeg.»
– Folk engasjerer seg ofte i det jeg skriver, det være seg noe så meningsløst som et Star Wars-sitat som er gjengitt feil, eller om jeg snakker om pelsindustrien. For flere år siden skrev jeg i en stripe at man kastrerte griser uten bedøvelse, og at det koster 16 kroner å bedøve en gris, men at bøndene synes det er for dyrt. Jeg skrev også om en elev ved landbruksskolen som fikk melding med hjem fordi han ikke ville kastrere uten bedøvelse – det skjedde faktisk med broren til en venninne av meg. Da fikk jeg reaksjoner om hvor hjernevasket jeg var som trodde at norske myndigheter ville tillate noe slikt, og selv når jeg viste til dokumentasjon ble jeg møtt med vantro. Det er et stort problem at man har så utrolig stor tillit til myndighetene i Norge, det er en sløvende og farlig holdning om at alt er så trygt og godt i Norge: Finnes det medisiner i norske apoteker så er de helt sikkert både etisk forsvarlige og helt ufarlige, for alt er så bra her… Og er det en gris på et norsk middagsbord, så har den vært lykkelig i kløverenga i hele sitt liv og dødd av alderdom… Det er en pervers tillit til systemet.
– Visse politikere hevder for eksempel at pelsdyroppdrett er bedre om burene står i Norge enn om de står i Kina.
– Det er et argument som ikke holder mål, det er klart det vil være holdningsskapende at et land sier nei til en form for dyremishandling – da vil isteden andre land følge etter. Jeg går ikke i fuskpels heller – hvis en av ti tusen som ser meg i det, tror det er ekte så er det ikke verdt det. Pelsnæringen er en næring jeg for mitt bare liv virkelig ikke begriper at vi kan fortsette med. Man kan si det samme med behandling av mennesker – man kan ikke tillate brudd på menneskerettigheter her bare fordi det kanskje gjøres i andre land. Det er klart at hvert enkelt land må ta selvstendig ansvar for hvordan man behandler dyr. Jeg er stolt av landet mitt og det er mye jeg liker ved Norge, men når det gjelder dyrevern så er jeg ikke alltid stolt av å være norsk.
– Tror du nordmenn flest er stolte av selfangsten? Nå er regjeringen igjen på banen for å forsvare ”norske interesser” mot forbud mot selprodukter i EU.
– Jeg synes det er veldig sørgelig. Vi liker å tenke at vi er et foregangsland, men det virker som om myndighetene våre synes det er fint å være for demokrati så lenge flertallet mener det samme som en selv, men ikke ellers… Vi er for eksempel med i den internasjonale hvalfangstkommisjonen, og fulgte reglene der så lenge flertallet var enige med det man mente fra norsk side, men når de ikke var enige lenger så var det frem med pekefingeren, og ”her skal ikke noen fortelle oss hva vi skal gjøre”. For meg er det helt ubegripelig fra alle synspunkter å fortsette med sel- og hvalfangst – det er subsidiert, det gir dårlig rykte internasjonalt og man utsetter dyr for lidelse. Jeg tror fortsatt en del nordmenn har i seg en slags barnslig trass – ”her har vi vært vikinger i alle år, her dreper vi hvem vi vil” – og at sel- og hvalfangsten derfor engasjerer flere enn de få som driver med det. Men, det er klart, jeg personlig kjenner ikke veldig mange som synes det er riktig å fortsette med det.
– NOAH fyller 20 år i år, synes du mye har forandret seg i forhold til dyrs rettigheter på de årene?
– Jeg liker å tro at det skjer mye – nå har jeg ikke spist kjøtt på 16 år, og det å bo i Oslo for 16 år siden og ikke spise kjøtt var mye mer problematisk. Nå merker jeg at det er mange flere vegetarianere og tilbudet er utrolig mye større. Jeg synes NOAH er ekstremt inspirerende og gir meg en følelse av at det nytter, og det er utrolig viktig for slike som meg som ikke jobber med det hele tiden – at vi kan se viktigheten av å komme med små drypp av engasjement av og til fordi vi ser at det har noe for seg, at det blir positive konsekvenser av det. Med dere som ankerfeste er det lettere å engasjere seg.
– Hvilken rolle har du selv og Nemi spilt?
– Det er Nemi som er ”kjendisen” av oss, og jeg vet at hun har hatt positiv effekt. Mange lesere har gitt meg tilbakemelding på at de ikke spiser kjøtt lenger. Jeg får mailer fra folk som sier de har vokst opp med serien min og latt seg inspirere, og da skjønner jeg at det er tanker som har satt spor og som de har tatt med seg. Det er utrolig fint.
– Hva ser du på som særlig viktige saker i forhold til dyrs rettigheter fremover?
«Hvis du bare er snill mot de du vet kan gi deg noe igjen, men behandler dårlig de du kommer unna med å behandle dårlig, røper det hva slags menneske du er. Jeg stoler ikke på en person som ikke har empati med dyr.»
– Jeg tror at uansett hvilken sak man konsentrerer seg om vil det farge alle de andre sakene også. Jeg tror veldig på at hvis man får gjennombrudd i en sak, vil det være holdningsskapende og åpne øyene for at dyr har behov og må behandles deretter. Men de sakene som gjør meg mest opprørt personlig, er de der dyrene blir født inn i en industri og aldri får et sted eller mulighet til å være seg selv i livet sitt. Dyr som må lide seg gjennom hele sin tid på jorda for å bli et eller annet produkt – som i kjøtt- og pelsindustrien – det er det vondeste synes jeg.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.