Elefanter er spesielt opptatt av støttenner og kan bære dem med seg over lange avstander, men de bærer også på andre bein. En gang så jeg en elefant vandre avsted med en nylig innsamlet underkjeve som var en del av en vitenskapelig montering. Andre naturforskere har observert en elefant returnere beinrester til en død artsfrendes opprinnelige dødssted, samt at elefanter har flyttet og begravd mengder av elefantføtter og ører som har blitt liggende å tørke etter en “uttynningsoperasjon”.
Når en i flokken dør
Elefanter har blitt observert mens de har prøvd å mate en døende elefant, og mens de har dekket døde elefanter med vegetasjon. De forsøker også å få urørlige, skadede, døende og døde kamerater til å reise seg. Så sterk er denne tendensen blant familiemedlemmer, at når en elefant må immobiliseres for forskning eller av medisinske årsaker, må dens familie ofte jages unna.
«Elefanter har blitt observert mens de har prøvd å mate en døende elefant, og mens de har dekket døde elefanter med vegetasjon. De forsøker også å få urørlige, skadede, døende og døde kamerater til å reise seg.»
For noen år siden ble jeg vitne til at en elefant ved navn Polly døde, og sto å så på mens tre hanner brukte én time på å forsøke å gjenopplive henne og få henne til å reise seg. Ved bruk av snablene forsøkte de å trekke henne opp etter hennes egen snabel, støttennene og halen. De forsøkte å løfte henne med støttennene og føttene, og tilslutt besteg den største av de tre hannene henne over tyve ganger. To dager senere, etter at parkvokterne hadde hakket løs Pollys lange asymmetriske støttenner, kom jeg tilbake. Jeg fant de samme tre hannene stående side ved side og berøre det mishandlede ansiktet hennes med snablene sine, utvilsomt i stand til å oppdage menneskets inngripen. De var fullstendig oppslukt av utforskningen sin, og jeg fikk en fryktelige forståelse av at de på et eller annet nivå forsto sammenhengen mellom Pollys sår og de manglende støttennene.
Elefantenes sorg
Ved et par anledninger har jeg sett ekte sorg i elefanters ansikter. Den første gangen var da jeg så en ung hunn, Tonie, vokte over sin dødfødte baby i tre dager. Den første dagen forsøkte hun gang på gang å gjenopplive ham ved å løfte ham opp med snabelen, støttennene og med forfoten. Deretter ble hun bare stående ved hans side. Ansiktet og kroppen hennes uttrykte det jeg ut fra egen erfaring gjenkjente som en gjennomgående sorg. Hodet, ørene og snabelen hennes hang, munnvikene hennes pekte nedover, og bevegelsene hennes var stille og langsomme. Jeg visste at Tonie opplevde en dyp følelse av stort tap.
«Ved et par anledninger har jeg sett ekte sorg i elefanters ansikter.»
For ikke så lenge siden vitnet jeg i en mishandlingssak i en Sørafrikansk domstol på vegne av tretti babyelefanter som var blitt tatt med makt fra sine ville familier. De var mellom to og syv år gamle, og meningen var å sende dem til dyreparker og safariparker over hele verden. Disse babyene ble utsatt for tradisjonelle «treningsmetoder», noe som involverte slag og annen form for avstraffelser. Det jeg leste i deres ansikter og kroppsholdning forskrekket meg. Øynene deres var mørke og hule, vekselvis utvidete og skrekkslagne, nedslåtte og tomme. Munnene deres gapte enten av skrekk eller de hadde et uttrykk av sorg. Hodene og ørene ble holdt høyt og anspent i det ene øyeblikket, for så å henge utmattet ned i det neste. Huden deres var matt og skjoldete. Da ungene ble løsnet fra lenkene lekte de ikke med hverandre som unge elefanter vanligvis gjør, men slepte seg rundt i lederløse grupper og vandret utmattet omkring.
«Faktisk avhenger overlevelsen til alle elefanter av å opprettholde sterke bånd innen sitt sosiale nettverk. Basert på denne viten ville det være svært underlig om de ikke føler sorg når disse båndene blir brutt.»
Finnes det et godt evolusjonistisk argument for at elefanter er i stand til å oppleve sorg og fortvilelse? Enhver elefantkalv er biologisk sett ekstremt viktig for sin mor, ettersom hun må investere så mye tid, energi og anstrengelser for å bære den frem og oppdra den. Derfor har elefanter utviklet avanserte adferdsmønstre for å ivareta og knytte bånd til sine kalver. For at en kalv skal kunne overleve er den nødt til å danne et sterkt bånd til sin mor og andre familiemedlemmer. Faktisk avhenger overlevelsen til alle elefanter av å opprettholde sterke bånd innen sitt sosiale nettverk. Basert på denne viten ville det være svært underlig om de ikke føler sorg når disse båndene blir brutt.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
