Matadorens tapte øre
"He who the ox to wrath has mov'd shall never be by woman lov'd" - William Blake
Pakken som lå på skrivebordet lignet en konfekteske. Jeg burde ikke ha åpnet den, det var ikke mange dagene siden en journalist hadde mottatt en brevbombe, men vissheten om at enhver som kom inn i kontorbygningen til El Pais måtte forbi en væpnet dørvakt og gjennom en elektronisk port, ga en følelse av trygghet. Det var dessuten bursdagen min og jeg antok at noen hadde husket det. Selv etter å ha åpnet den og funnet esken med gjennomsiktig lokk trodde jeg først at det var marsipan. Men da jeg fikk øye på nålene, nåler som holdt ‘marsipanen’ på plass, lik sommerfugler naglet fast i utstillingsmontere, gikk det opp for meg at hva jeg betraktet var et par ører – menneskeører.
De var blodløse og renskrubbede, som griseører i en slaktebutikk; form og størrelse tilsa imidlertid at de var ørene til en voksen mann. På en vedlagt lapp, skrevet på datamaskin, sto et engelsk sitat: «He who the ox to wrath has mov’d shall never be by woman lov’d»- tid og møtested.
Jeg forsto ikke betydningen av sitatet, fattet ikke sammenhengen mellom oksen og kvinnen, men antok at personen jeg ble bedt om å møte var en kvinne. Jeg satt fremdeles med lappen i hånden da hustelefonen ringte, det var desken som fortalte meg at Manuelo og Joselito, de to tyrefekterne som var blitt skadet og bragt til sykehuset dagen i forveien, var blitt bortført. Selv da så jeg ikke sammenhengen. Jeg tok bilnøklene, jakken og sigarettene og gikk bort til heisen. Hadde tenkt å dra rett opp på sykehuset, men noe fikk meg til å snu og hente esken med det makabre innholdet – om det enn var galskap var det ikke en hverdagslig sådan. Jeg var nysgjerrig.
«De var blodløse og renskrubbede, som griseører i en slaktebutikk; form og størrelse tilsa imidlertid at de var ørene til en voksen mann.»
Maria Luisa Pereira så ut som en heks. Hun var mager, og grå hårtjafser strittet rundt det bleke ansiktet hennes. Hennes smil viste at hun manglet flere tenner. Hånden hun ga meg da hun ba meg sitte var iskald og knoklete. To år var gått siden jeg mottok pakken med menneskeørene hun hadde sendt meg. Hun hadde greid å kutte ørene av 6 matadorer før hun ble funnet og arrestert. Men underlig nok var det ikke matadorene som satt igjen med folks sympati, men Maria Luisa selv. Hennes «terrorkampanje», som jeg selv hadde døpt den, var blitt en PR-suksess: det var så godt som slutt på tyrefektingen i Spania. Selv jeg måtte innrømme at min sympati var ikke lenger udelt på matadorenes side.
Men i disse omgivelsene var jeg ukomfortabel og denne kvinnens usminkede direkthet gjorde ikke inntrykket av fengselet «mykere». Jeg var kommet for å gjøre et portrettintervju med henne. «Du visste vel allerede ved vårt første møte, at du kunne komme til å ende opp her?» sa jeg, for å begynne et sted. «Jeg har levd hele mitt liv i en form for fengsel, det gjør meg svært lite,» var det kontante svaret jeg fikk.
Maria Luisa var blitt 43 år gammel før hun gikk i kloster. Skjønt hun var troende katolikk var hennes beslutning pragmatisk og ikke basert på et ønske om å vie sitt liv til Jesus. Hun hadde skammet seg over dette, men håpet at et liv i bønn skulle gjøre henne til en bedre kristen. I et par år hadde hun gått på kveldskurs i bønn.
Før hun gikk i kloster, hadde hun bodd med sin mor og bror i Toledo, i et hus, som til tross for at det bar preg av forfall både inn – og utvendig, tydelig var en velstandsbolig. Det skortet ikke på livets goder innenfor husets vegger, men siden moren var blitt enke var hun blitt herskesyk og det var etterhvert blitt umulig å skaffe tjenestefolk. Litt etter litt var det blitt til at Maria Luisa overtok alt husstellet, samt innkjøp og matlaging.
«Maria Luisa var blitt 43 år gammel før hun gikk i kloster. Skjønt hun var troende katolikk var hennes beslutning pragmatisk og ikke basert på et ønske om å vie sitt liv til Jesus.»
Hun hadde tre brødre, Lucho, Nacho og Macho. Lucho og Nacho var malere. Macho, som bodde hjemme, hadde også gått i den retning, men hadde for lite talent. Istedenfor å skuffe sin mor – kunstnerisk talent lå til hennes side av slekten – tok han en gang med seg de to andre brødrenes bilder og arrangerte en utstilling i eget navn på Ibiza. Den tilsynelatende begavede unge maleren fikk meget og svært god presseomtale. For å skåne sin mor og familiens rykte, sa de to skadelidende brødrene ikke et ord. Etter dette ble Macho journalist. Skuffelsen han kunne ha påført moren unngikk han ved det overbevisende argument at én som er så talentfull, kan gjøre det stort innen ethvert yrke. Macho dekket alt som hadde med tyrefekting å gjøre, først for tabloidavisene, siden for TV. Han hadde funnet sitt metier.
Jeg kjente til Macho Pereira. Av utseende var han høy, pen og vulgært motebevisst; stinket av etterbarberingsvann. Som journalist var han overflatisk og jeg hadde ham mistenkt for å være en kjeltring. Uansett hva annet han var, hadde det alltid slått meg at han først og fremst var en kjeltring. Det var interessant å få dette bekreftet fra et så pålitelig hold.
Da moren i en alder av 89 år døde, arvet Macho huset og det meste av pengene. Maria Luisa arvet ingenting. Hun hadde valget mellom å gå i tjeneste hos sin bror, tigge på gaten, eller gå i kloster. Hun valgte klosteret og håpet på tilgivelse for at hennes beslutning var fattet utfra egeninteresse.
Straks etter morens begravelse var hun klar til å dra. Hun hadde pakket en eneste koffert, men ettersom hun hadde fått tillatelse fra abbedissen til å ta med potteplantene sine, ventet hun på å bli hentet av klosterets varebil. Nacho hadde overtatt de to bikkjene som hun for noen år siden hadde tatt til seg fra gaten. Han hadde tid og var god med dyr, sa hun forklarende. Savnet kunne hun leve med bare hun visste at de hadde det bra.
«Tanken slo meg at hvis hun hadde vært et dyr hadde jeg visst hvordan hun smakte; kjøttet, leveren, selv magesekken krydret med pepper og hvitløk og stekt i olivenolje..»
Varebilen hadde vært forsinket nesten en halv time. Hun hadde studert seg selv inngående i speilet. Speilet i full menneskehøyde med et grønt skjær hadde aldri vært barmhjertig mot henne. Høy, kantete, med stor nese og smale lepper; hun lignet slett ikke sin nette, lille mor. Etterhvert som hun sto der syntes speilbilde å forsvinne, bare øynene hang igjen og de var som øynene til et dyr. De var vinduene til en hel verden av opplevelser ingen hadde brydd seg om å forstå. Hun hadde syntes hun var som et umælende dyr.
Hun festet meg med blikket da hun fortalte dette, ville ha meg til å forstå at hun virkelig identifiserte seg med dyrene. Jeg så på henne og følte et snev av ubehag. Tanken slo meg at hvis hun hadde vært et dyr hadde jeg visst hvordan hun smakte; kjøttet, leveren, selv magesekken krydret med pepper og hvitløk og stekt i olivenolje…
Syv år var gått. Franco var død og Spania var i ferd med å bli et nytt land. Kjærestepar kysset på gaten som om kysset nettopp var oppfunnet. På TV ble det vist sex ved enhver anledning. Almodovars filmer hadde fått internasjonal anerkjennelse. Etterhvert fikk også politikken en annen retning, fagforeninger fikk fotfeste, syke, enker og pensjonister kunne få trygd. Politi og militære skikkelser fikk mindre substans når de beveget seg i terrenget, noen av dem valgte å bli høflige, om enn bare for å kunne forbli synlig – andre begikk selvmord.
Men innenfor klostermurene var alt ved det samme. Søstrene lagde marsipan, likører og kandiserte frukter, som ble solgt til byens bedre kolonialbutikker. De hadde også en annen syssel, de festet farvede papirbånd på pilene som ble brukt til å tirre oksen under tyrefektingen.
Maria Luisa var blitt mo i knærne da hun for første gang ble bedt om å sette seg ved langbordet hvor pilene og farvebåndene var lagt ut i hauger foran hver plass. En slik pil var den første souvenir Macho hadde kommet hjem med fra tyrefektingen. Jeg visste en god del om tyrefekting selv og fra det hun husket av brorens beskrivelse av kampen forsto jeg at pilen hadde vært brukt til å tirre en Miuras okse, en av de beryktede oksene fra oppdretteren Don Eduardo Miura. Pilene hadde fire centimeter lange mothaker. De ble brukt til å drive oksen fra sans og samling etter at picadorens spyd hadde lemlestet den slik at den aldri mer kunne løfte hodet. Lemlestet av spydstøtet i nakkemuskelen og plaget av pilene, ville oksen møte matadoren i det som i tyrefekterkretser kalles «sannhetens øyeblikk».
«Jeg visste en god del om tyrefekting selv og fra det hun husket av brorens beskrivelse av kampen forsto jeg at pilen hadde vært brukt til å tirre en Miuras okse, en av de beryktede oksene fra oppdretteren Don Eduardo Miura.»
Maria Luisa hadde bedt til Gud og den hellige Frans av Assisi om å få slippe å bidra til «dyreplageriet», som hun kalte det. Hun hadde henvendt seg til abbedissen og bedt om å få andre oppgaver, men svaret hun hadde fått var av en så praktisk natur at hun følte at hun ikke kunne stille opp med sine følelsesmessige argumenter. Klosteret tjente mer på dette arbeidet enn på alle de andre syslene nonnene drev med tilsammen. Uten tyrefektingen kunne ikke nonnene leve i den komfort de gjorde. Maria Luisa, som var i ferd med å bli utdannet operasjonssøster, ville ikke kunne nyte en slik fordel hvis ikke det var fordi nonnene ofret seg for den spanskeste av spanske tradisjoner. Maria Luisa rødmet ved tanken på at hun hadde tenkt å spørre denne kvinnen om troen på Jesu lidelse skulle frata en muligheten til innlevelse i andres lidelse… Eller om det var større lidelse for en mann å bli korsfestet enn det er for en okse å bli pint til døde i arenaen?
Rødmet hun av minnet om sin egen forlegenhet, eller rødmet hun av sinne? Jeg var begynt å skimte hennes raseri, som virket så usannsynlig i denne unnselige kvinnen, men som var stort og sterkt nok til at hun faktisk hadde gått over grensen for det som regnes for normal atferd.
Etter dette var hun begynt å betrakte det som sin skjebne å bli «hjemsøkt» av tyrefektingen!
Hun mintes kveldene når Macho hadde vært hjemme og de hadde sett tyrefekting på TV mens de spiste og utover kvelden etterpå, inntil broren duppet av over vinglasset og sigaren. Først når han ikke lenger våknet når sigaren falt ut av fingrene hans fikk Maria Luisa lov av moren å skru av TV’en.
«Maria, du er en skam for Spania,» hadde denne alltid sagt. Og den gamle damen som avskydde enhver antydning til erotikk i utenlandske filmer, som en gang hadde knust skjermen fordi noen hadde kysset, som lovpriste Franco for sin sensur, satt kveld etter kveld og så på nærbilder av tyrefektere som strøk sine erigerte kjønnsorganer mens de ertet oksen.
«Det er derfor du ikke er gift, Maria, du misbilliger enhver form for mannlig kraftutfoldelse!»
Moren lignet en dukke. Liten, skjør og sart som porselen, med hvitt englehår. Da hun var blitt enke hadde hun overtatt sin manns ørelappstol, hvor hun siden hadde tronet på en haug av stadig flere puter, flankert av to akademiske og noe overarbeidede portretter. Det ene var av Franco, det andre av en av hans generaler: hennes mann, Maria Luisas far. Lucho hadde malt begge to. Franco hadde sittet i egen person i den unge mannens atélièr. Etter at de mange ukentlige og langdrøye øktene var over, var Franco fornøyd og oppmuntrende overfor den unge maleren. Men Lucho var begynt å stamme og hadde stammet i flere år etterpå. «Velasques var vel omtrent på din alder da han malte hele kongefamilien, uten å begynne å stamme av den grunn,» hadde vært morens kommentar. Replikker med mothaker var hennes spesialitet.
Du har tilbrakt hele ditt liv i fengsel, du, tenkte jeg, og blikket mitt tok nok en ufrivillig tur rundt cellen. Jeg ba om lov til å tenne en sigarett. Jeg opplevde ikke borgerkrigen, men vokste opp i Francos tid og selvom mitt hjem ikke var basert på fascistisk ideologi kjente jeg til mange som var det. Som oftest var ungene fra disse hjemmene selv små fascister – heldigvis for dem må jeg nesten si – men for dem som ikke hadde talent som gikk i den retningen – ja, Gud hjelpe dem! Det Maria Luisa fortalte vekket minner om skjebnen til flere av mine barndoms venner og en uhygge uten sidestykke.
«Jeg har alltid følt meg annerledes, følt en smerte ved det å ikke kunne gå i takt med andre…» sa Maria spakt etter sin enetale. «Det var først da jeg begynte å studere helgenenes liv at jeg følte at jeg hadde noe å kommunisere. Det ga meg styrke å tro at jeg, som dem, hadde et budskap. Mitt budskap er å gi andre innblikk i hvordan det er ikke å være menneske – ikke å ha en stemme.»
«Du har tilbrakt hele ditt liv i fengsel, du, tenkte jeg, og blikket mitt tok nok en ufrivillig tur rundt cellen. Jeg ba om lov til å tenne en sigarett.»
En gang iblant hadde Lucho kommet på besøk, han var blitt byens kulturpamp og kom som oftest i følge med en eller annen V.I.P. som skulle underholdes ved en omvisning i klosteret. Han hadde fått noe feminint over seg, men det kledde ham, syntes Maria Luisa. Nacho kom bare én gang for å fortelle henne at den ene hunden hadde sovnet stille inn. Ellers mottok hun kort på navnedager fra hans geskjeftige kone, alltid med et fotografi vedlagt av de tre barna deres.
Macho så hun bare på TV, og da slo hun stort sett av, men for bare en kort tid siden hadde hun sett ham rapportere fra en demonstrasjon mot tyrefektingen. Demonstrasjonstoget snilet seg gjennom Madrids gater, med 2000 demonstranter fra hele Europa, som bar faner med slagord på mange forskjellige språk. Slagordet som ljomet i gatene var: «La tortura – ni es arte – ni cultura». (Tortur er verken kunst eller kultur.) Macho hadde intervjuet noen nordmenn som hadde kjørt helt fra Oslo til Madrid for å protestere mot dyreplageriet.
Maria Luisa ble fortørnet da hun hørte Macho si: «Men hvorfor kjøre så langt når dere kunne ha holdt dere hjemme og heller demonstrert mot hvalfangsten – okser har vi jo nok av – det er verre med hvalen!» Det ble diskusjon i klosteret etter dette. Et par av nonnene nektet å fortsette å feste farvebånd på pilene. Maria Luisa behøvde ikke gjøre annet enn å stille seg solidarisk og nekte hun også.
Bare kort tid etter oppsto det en krangel om fransk tyrefekting mellom Brigitte Bardot og Depardieu, som ble gjengitt ord for ord i El Pais. (Det var jeg som hadde laget den reportasjen og det var p.g.a. denne at Maria Luisa hadde festet seg ved navnet mitt.) Depardieu var tilhenger og han forsvarte det han så på som et maskulint domene med nedsettende ord om kvinners følelser generelt og om Bardots «sentimentalitet». Han sparte seg heller ikke for å beskrive henne som «falert»….Enda en av nonnene sluttet å dekorere piler. Hun var i utgangspunktet mer solidarisk med Bardot enn med oksene, men det kunne forsåvidt gå ut på ett…
Som en motvekt mot de tiltagende protestene mot tyrefektingen ble det bl.a. populært blant kvinner å melde seg inn på det nyopprettede tyrefekterakademiet i Madrid. «Hvorfor gjør kvinner sånt noe?» hadde en av de protesterende nonnene sagt. «Tror du virkelig at verden er slik som den er hvis kvinner hadde vært bedre enn menn?» svarte en annen med et spørsmål. Slik fortsatte diskusjonen innenfor klostermurene inntil det gikk opp for dem at der var noe de kunne gjøre!
Og slik var det at en dag da de mest berømte tyrefekterne skulle til dyst med de mest beryktede oksene at to nonner satt blant publikum…
Mitt første møte med Maria Luisa hadde vært kort og inntrykket jeg satt igjen med var av en person som var saklig til det nesten upersonlige. Hun hadde redegjordt for en kampanje med det mål å få slutt på tyrefektingen, dette «dyreplageriet» som utgjorde en uverdig forlystelse ikke bare for Spania, men for menneskeheten. Jeg spurte henne hvorfor nettopp tyrefektingen skulle volde slik avsky; for mitt vedkommende var det en sak på sidelinjen i det store og groteske verdensteateret.
«Som en motvekt mot de tiltagende protestene mot tyrefektingen ble det bl.a. populært blant kvinner å melde seg inn på det nyopprettede tyrefekterakademiet i Madrid.»
Som svar spurte hun meg hvorfor jeg fant det nødvendig å være selektiv med min evne til innlevelse i andres skjebne?
Hun og et par andre hadde bortført de to savnede matadorene. Fra Maria Luisas synspunkt hadde de ‘hatt hell’ da ulykken rammet Manuelo og Joselito – «Og denne pakken?» jeg klappet megetsigende på jakkelommen hvor esken med ørene lå.
«Publikum forlanger ørene til oksen når den taper…» var det eneste hun svarte. Etter vår korte passiar på en fortauskafé, tok hun meg med til et hus i Calle Hortensia. Hun ga meg nøkkelen til en leilighet og gikk sin vei.
Det var et horehus. Et sted man kunne leie et værelse mot kontanter, uten å måtte vise identitet. Skoddene var lukket for vinduene da jeg kom inn, en elektrisk vifte på toppen av en kommode durte behersket. Jeg fomlet etter lysbryteren, men fant ut at det var enklere å åpne et vindu. Sollyset flommet inn på vegger som var tapetsert med tyrefektingsplakater og på en svær dobbeltseng hvor to bandasjerte hoder lå på hver sin pute. De to bleke ansiktene så svært like ut der de lå, men da de slo øynene opp kunne jeg likevel se hvem som var Manuelo og hvem som var Joselito. Etter å ha hjulpet dem opp i sittende stilling fortalte jeg at jeg var journalist fra El Pais.
«Tyrefekterne som hadde mistet ørene ble latterliggjort, de som ikke var blitt utsatt for denne skammen var redde. »
Dumt av meg selvfølgelig, da jeg jo gikk med ørene deres i min jakkelomme, men slikt gjør man gjerne på refleks.
De så seg rundt og lurte antagelig på hvorfor de lå i en dobbeltseng i dette sjabre værelset. Spørsmål bredte seg over ansiktene, leppene formet dem, men lydene uteble. De sank tilbake på putene.
Neste dag bar El Pais bilde av de to i det de fikk bandasjene fjernet og fikk se seg selv i speilet. Sjokket deres ble delt av en hel nasjon. Samtidig ble nok en matador bortført.
Tyrefekterne som hadde mistet ørene ble latterliggjort, de som ikke var blitt utsatt for denne «skammen» var redde. Det ble mer og mer vanlig å svekke oksene før de gikk i arenaen, de ble gitt overdoser av Karlsbadersalt, fikk Vaselin smurt i øynene, fikk hornene avskåret for å miste sikte, osv, men likevel tapte matadorene en gang iblant. Og da var hevnens engel ved deres side.
På det tidspunktet visste jeg ingenting om Maria Luisa, verken hennes navn eller at hun var nonne. Hun, og sannsynligvis noen andre, fortsatte sin virksomhet i et par år inntil hun en dag ble arrestert, med skapell i hånd, atter på et horehus.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/1991.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.