Kom å se "Flipper" dø!
En delfin kan leve inntil femti år i havet. I fangenskap lever den gjennomsnittlig fem. Årsakene til dødeligheten er som oftest lungesvikt eller stressrelaterte sykdommer. Lungesvikten pga. skader påført lungene under transport. Stress fordi den må leve under høyst unaturlige forhold.
Delfiner og småhval ble «oppdaget» i sekstiårene og ble straks populære som forsknings- og underholdningsobjekter, først i Amerika så i Europa. Nå er levende fangst, opplæring og handel med disse dyrene blitt stor og lukrativ forretning.
I EFs lovverk blir delfiner betegnet som «sirkusdyr». Det avspeiler for så vidt deres virkelighet, for de såkalte «delfinarium» har hittil ikke bestrebet seg på å etterligne delfinenes naturlige levevilkår, men konsentrert seg om å gjøre dem mest mulig synlig for publikum bl.a. ved sirkuslignende opptreden.
«(…) [De] såkalte «delfinarium» har hittil ikke bestrebet seg på å etterligne delfinenes naturlige levevilkår, men konsentrert seg om å gjøre dem mest mulig synlig for publikum bl.a. ved sirkuslignende opptreden.»
I likhet med andre sjøpattedyr vet vi forholdsvis lite om delfinens liv i havet. Men en del undersøkelser og mange mer eller mindre tilfeldige observasjoner har gitt oss noe informasjon. Det synes klart at delfingrupper ikke er dominert av hanndyr. Det virker heller som om de samles i grupper av likt kjønn og lik alder. Mor og barn er sterkt knyttet til hverandre i alle fall i 3 – 6 år. Omtrentlig størrelse på et typisk delfins «hjemme»-territorium er 85 km. Det synes ikke som om alle arter migrerer, men at de på den nordlige halvkule har et større behov for å følge fiskebestandene. Hunndyrene oppsøker dessuten faste fødesteder hvor de tydeligvis føler seg trygg. Delfiner har et aktivt seksualliv selv utenom den reproduktive syklusen.
De fleste delfiner i delfinarier er fanget i havet. Det er altså ville dyr som har måttet gjennomgå flere omstillingsprosesser. Først transporten fra havet som fratar dem all mulighet til selvstendig bevegelse. Håndteringen under transporten kan være alt fra ubehagelig til livstruende. Så den permanente frihetsberøvelsen i bassenget som inkluderer berøvelse av omtrent samtlige sanseinntrykk som tilhører deres høyt varierte undersjøiske verden. Dette blir erstattet med lyden fra et filtreringsanlegg, musikk, trafikk, menneskestemmer. De må lære å relatere seg til mennesker. Spise død, som oftest frossen, fisk. Gjøre triks. Leve i vann tilsatt klor og andre kjemikalier. Innta medikamenter. Trenerne bruker ofte de samme rutinene til å lære delfiner å ta medisin som de gjør når de lærer dem triks.
I fangenskap oppstår det raskt et hierarki hvor det største og sterkeste hanndyret dominerer. Han kan bli svært aggressiv; raspe andre dyr med tennene, slå med halen og regelrett kjøre dem i senk. Delfiner i fangenskap viser ofte både pervers og sadistisk adferd. En gruppe vil f.eks. nekte et svakt dyr tilgang på mat og drive med regelrett mobbing. Homofili og masturbasjon er utbredt. M.a.o. viser de tilsvarende symptomer som de vist av menneskelige fanger.
«Det har hendt at delfiner [med tilpasningsvansker til delfinariet] har begått selvmord.»
Det er standard praksis i delfinarium å dope aggressive dyr med bl.a. megestrol acetate og valium. Et problem er å få ned aggresjon, men samtidig holde dyrene aktive nok til å gjøre triks. Et annet problem er at delfiner lett blir avhengige av disse stoffene.
Det er dyrene som er offer for aggresjon som fortest blir mottakelig for sykdom; Nervøsitet hos dyr som blir mobbet eller på en annen måte får tilpasningsvansker kan gi seg utslag i stereotyp atferd eller apati, oppkast, destruktiv atferd overfor sine omgivelser slik som ødelegging av rør, dekorasjoner, dører, skillevegger og sluk, selvdestruktive tendenser som å sluke ting eller slå hodet mot bassengkanten. Det har hendt at delfiner på denne måten har begått selvmord.
De som driver delfinarier sier at de gjør det for å rette folks bevissthet mot pattedyrene i havet, for derved å øke forståelsen for disse dyrene. De bruker også samme argument som blir brukt for opprettholdelsen av dyreparker nemlig at ved å holde dyr i fangenskap vil man alltid ha en «reserve» når bestanden trues. Det faktum at dødsraten er svært høy, så høy som 90 % når det gjelder unger født i fangenskap, mener man bare er «begynner-vansker».
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1993.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
