Global dyremishandling

Svaret er ja. Når sirkuset sier at de er en verden i miniatyr, og at alle verdensdelene er samlet under ett telt, sier de det med stolthet. Men sirkusindustrien er global både på godt og ondt. Visst kan kulturer møtes og menneskelige artister fra hele verden få impulser fra hverandre. Men det globale sirkusmiljøet er også en verdensomspennende menangeri-industri – hvor ville dyr fanges inn fra naturen, eller avles opp i avlsanlegg tilknyttet de større sirkusene i Europa. Den globale sirkusindustrien kjøper innfangede villelefanter fra India, temmer dem i treningsanlegg i Europa, for deretter å selge dyrene med innlærte numre til sirkus over hele verden.

«Hva som skjer med hunder som er redde for orkesterbråk og flombelysning, hester som ikke takler tigre på ryggen eller kameler som prøver å ta igjen og ikke lar seg kue, sier ikke sirkusene utad. Disse dyrene føres det ikke noe register over, de fødes og forsvinner uten at noen legger merke til dem.»

Allerede på tidlig 1930-tall kjøpte Hagenbeck Zoologiske Gård i Tyskland elefanter fra jungelen, for å “akklimatise dem og skolere dem i innledende sirkus-krav”, for deretter å spre dem til sirkus over hele Europa og Amerika.¹⁾ Chipperfield Promotion i England drev samme salg av “ferdigtrente” egenavlede løver og tigre opp til år 1998, inntil de ble dømt for dyremishandling – etter dette har de startet med elefanttrening, og selger elefanter til ulike europeiske sirkus.²⁾ Maktmisbruket som avsløres i slike treningsanlegg,²⁾ er like smertelig relevant for dyr som en dag vises i Norge.»

“Norske sirkusdyr” finnes ikke

Den internasjonale sirkusbransjen er en evig runddans av artister og dyr som turnerer verden over. “Norske sirkusdyr” er derfor ikke et begrep med klart innhold – dyrene fraktes fra land til land og opptrer ofte både sommer- og vinterhalvåret. “Meranos” hester, kameler og lamaer kom “rett fra sirkus i Tyskland”³⁾, og sjøløvene som har vært både på Agora og Merano tilhører tyske Stiebner og vises såvel i andre skandinaviske land, Tyskland og Sør-Europa.⁴⁾ Hundene i Merano 2004 var fra Russland, og hundene i Arnardo i 2003, var i Danmark i fjor og i Tyskland i år.⁴⁾

Elefanten Baba som ble vist frem på Merano i fjor eies av en tysk dyretemmer, Adriana Falco Althoff. Joyce Poole, forsker i elefant-adferd, uttaler at “det aller viktigste for en elefant, og som studiene av deres adferd har lært meg, må være verdien av deres familie og vennskapsbånd.”⁵⁾Men Baba, en indisk hunnelefant, er ensom av sin art i Falco Althoffs dyre-trupp. Da Baba hadde turnert Norge rundt, ble hun i oktober sendt til Paris hvor hun vises frem på Circus D´hiver Bauglione til mars.⁴⁾ Da venter kanskje nok en lang reise til det kalde nord, eller kanskje blir det tyske motorveier for henne i år? Dyrene man ser i Norge, får ingen pause fra de evinnelige transportene og de daglige rundene i manesjen, når det ikke er norsk sirkussesong. De står på hodet eller løper i ring i en annen sydligere manesje, gjør jobben i en fornøyelsespark eller på en varieté, vises frem på en av de mange sirkusfestivalene – eller blir drillet i nye opptredener på vinterkvarterene.

Båndet mellom dyr og “eier”

Båndet mellom dyr og dyretemmer er en av sirkusmytene som gjør at publikum aksepterer sjøløvenes innøvde klasking med luffene som “henrykt klapping” og elefantens fra naturens side oppovervendte munn som et “smil” – og ukritisk hengir seg til en menneskeliggjøring på dyrens bekostning: Enhver skygge av naturlig adferd og egentlige behov er skubbet unna i kulissene, og den grelle kopien av oss mennesker står igjen i flomlyset. Er dyrene og eierne uatskillelige venner, slik sirkusmyten fremstiller det? Enkelte ganger stemmer det at dyret først og fremst har èn trener å forholde seg til.

«Ikke bare sprer treningsanleggene og utleiesirkusene sine dyr over hele verden – særlig de eksotiske dyrenes fødesteder er ofte land langt fra Europa. De fleste elefantene i sirkus er viltfanget fra jungelen.»

Imidlertid har de fleste dyretemmere mange dyr, og oppmerksomheten som fordeles til det enkelte dyret er begrenset. En trener kan temme både ville kattedyr, elefanter, hester, kameler og hunder og opptre med flere dyrenumre – reise med noen dyr til ett sirkus og andre til et annet. Trenere som reiser med samme dyr har heller ikke nødvendigvis den kontakten med dyrene som de ønsker å fremstille – hoveddelen av dyrenes tid tilbringes i transportvognene eller på trening hvor de skal adlyde og prestere. Flertallet av dyrene trenes imidlertid til å adlyde uansett hvem som ber dem om det – med stadig nye dyretemmere og under enhver omstendighet. Ikke bare selges unge dyr fra opptrenings-anlegg “ferdige” til bruk ²⁾ , mange sirkus tjener også ekstra penger på å leie ut dyregrupper, som presenteres av ulike dyretemmere hvert år ved ulike sirkus.⁴⁾

Cirkus Americano i Italia eier 15 elefanter, en mengde kameler, 24 hester, 56 hunder og en gruppe hvite tigere – alle dyrene leies ut til andre sirkus i Europa, nylig var 9 av elefantene presentert på et dansk sirkus av en dansk dyretemmer. Direktør Togni opptrer selv i alle dyrenumrene – deriblant en tiger som balanserer på en kule av speil i et vell av røyk og lysfyrverkeri. Svenske sirkus Olympia har også en innbringende utleie-business: En av sirkusets tre hestegrupper ble presentert av Agoras direktør i 2004. Olympias kameler var samtidig i Finland, bortsett fra èn som direktør Dahl brukte i fjorårets forestilling for Merano.⁴⁾ Et dyr kan altså temmes av en person på et opptreningsanlegg, selges til et sirkus for å trenes i spesielle opptredener, leies ut til et annet sirkus og presenteres av deres dyretrener, for så å havne på et tredje sirkus i vintersesongen, og et fjerde året etter – stadig med nye mennesker å adlyde. På denne måten kan det bli vanskelig for dyrene å oppfatte vennskapsbåndene …

Hvor kommer de fra og hvor ender de?

Dyr som ender opp i sirkus har svært ulik bakgrunn. Igjen ser man at hele verden er sirkusenes “dyrebutikk”. Ikke bare sprer treningsanleggene og utleiesirkusene sine dyr over hele verden – særlig de eksotiske dyrenes fødesteder er ofte land langt fra Europa. De fleste elefantene i sirkus er viltfanget fra jungelen.⁶⁾ Den senest registrerte viltfangede elefanten ble tatt i 2003, flere av dyrene som ble fanget på 60- og 70-tallet er fortsatt i live. Kanskje har de et bedre helsemessig utgangspunkt etter en oppvekst i frihet – faktum er uansett at elefanter født i fangenskap synes å i større grad bli offer for en for tidlig død: Elefantregistere viser at elefanter født i fangenskap ofte dør etter et par åt til opp til 20 år, mens elefanters naturlige levealder er over 50. En anseelig mengde av de oppavlede elefantene dør også samme år som de er født – dette gjelder i særlig grad han-elefanter,⁶⁾ og reflekterer kanskje bransjens form for “løsning” for å unngå “vanskelige” dyr. Også dyr som kenguru, løver, krokodiller og klovdyr kan ha vært viltfanget. Tidligere innrømmet dyretrenere at de helst arbeidet med ville dyr, fordi “sirkus-unger” ble for “bortskjemte” og vanskelige å temme¹⁾ – noe som både kan reflektere hvor ille det er for dyreunger å vokse opp i et sirkus, og hvor avhengige trenerne er av de ville dyrenes fryktbaserte respekt.

Etter at dyrene har fartet rundt fra land til land, blitt leid ut og byttet eier kanskje opp til flere ganger, hender det at de “pensjoneres” ved kun å brukes til fremvisning. Flere sirkusdyr er endt opp i zoologiske hager – f.eks. ble den første “norske” sirkuselefanten som Arild Arnardo kjøpte fra India, plasert i en tysk dyrehage etter en stund.⁷⁾ Det hender selvsagt også at dyr som er blitt “til overs” blir tatt livet av: De fleste dyretrenere har mange dyr, og alle dyrene de har må opptre ettersom kun dyr som opptrer skaper inntekter. Hva som skjer med hunder som er redde for orkesterbråk og flombelysning, hester som ikke takler tigre på ryggen eller kameler som prøver å ta igjen og ikke lar seg kue, sier ikke sirkusene utad. Disse dyrene føres det ikke noe register over, de fødes og forsvinner uten at noen legger merke til dem.

Temming over landegrensene

Sirkusfamilien Chipperfield i England var velansett i sirkusmiljøet, de har temmet og solgt over 1000 tigre og løver i tillegg til elefanter og isbjørner, til sirkus og dyretrenere i England, Tyskland, Frankrike og USA. I 1998 avslørte Animal Defenders International sjokkerende dyremishandling i familiens treningsanlegg: Tigre, løver, elefanter og kameler blir slått med jernstenger til de legger seg ned og hyler i smerte, en sjimpanse på bare noen måneder blir trakassert, slått og sperret inne alene i et trangt bur, det skrikes og kjeftes, slås og sparkes, og ikke uventet førte videoavsløringene til dom for dyremishandling. Før avsløringene var det imidlertid ingen kritikk av Chipperfield fra sirkusmiljøet selv, til tross for at alle som har kjøpt dyr fra dem nødvendigvis måtte kunne se at dyrene hadde vært mishandlet. Tvert imot har en av de dømte fått arbeid ved et fransk sirkus med trening av løver og tigre, og i løpet av 2003 har Chipperfields fortsatt å selge unna elefanter over hele verden.²⁾

«Heller ikke Arnardo eller andre norske sirkusdirektører benekter bruk av tvangsmidler som elefantkrok, tvert imot prøver man å fremstille underkuingen som positivt: såvel dyr som mennesker liker inntil et visst punkt å bli kontrollert, opplært og hersket over…»

Mye tyder på at de metodene som sjokkerer den uinnvidde, er ren rutine innenfor dyretemmermiljøet – og internasjonalt akseptert. En dansk sirkusviter sier følgende:”Elefanter er ikke bare et stille, godmodig og rolig dyr som bare vokser opp uten problemer. Den skal oppdras og til tider også temmelig kontant. Hvis ikke treneren er leder av flokken og setter seg i respekt ville det være umulig å ha elefanter i sirkus…Jeg er helt klar over, at noen dyr krever en noe barsk behandling…”⁴⁾ Samme mentalitet finner man hos en svensk “elefantrådgiver” som trener dyr i sirkus og dyrehager i hele verden etter å ha vært ansatt 30 år i dyrehagen Skansen: “Regel nummer en er å ha full dominans … Uten respekt, og total generell lydighet, kan elefanten en dag ikke følge ordren din…Å opptre foran publikum med en elefant som ikke er under kontroll, er å med vilje risikere andres liv og helse… Å trene voksne hanner er alltid som å balansere på et barberblad, men det kan av og til fungere.”⁶⁾ Heller ikke Arnardo eller andre norske sirkusdirektører benekter bruk av tvangsmidler som elefantkrok, tvert imot prøver man å fremstille underkuingen som positivt: “såvel dyr som mennesker liker inntil et visst punkt å bli kontrollert, opplært og hersket over…”⁷⁾

Den tidligere dyretreneren fra Hollywood, Pat Derby, oppsummerer situasjonen i verdens sirkuser på følgende måte: “Etter 25 år hvor jeg har sett og observert ulike sirkuser, vet jeg at det ikke finnes snille dyretemmere.”⁸⁾

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• 1) “The land of sawdust and spangles – a world in miniatyre”, Francis Beverly Kelley, National Geographic, no. 4, oktober 1931.
• 2) Animal Defendes International, beretning om filmavsløringer mot Chipperfield på Ad-international.org (Hentet 2005)
• 3) Sirkus Meranos nettsider, Merano.no, (Hentet 2005)
• 4) Nettside som presenterer skandinaviske sirkus og tilknyttede artister, Cirkusskandinavia.dk, (Hentet 2005)
• 5) Joyce Poole, Keynote Address to the 22nd Annual Elephant Managers Workshop, Disney’s Animal Kingdom, November 9 – 12, 2001
• 6) Elefantkonsulent Dan Köhl, Elephant.se, (Hentet 2005)
• 7) “I livets manesje – en reise med cirkus Arnardo i går, i dag og i morgen.”, Finn Jor & Jørn-Kr. Jørgensen, Grøndahl Dreyer, 1998
• 8) Pat Derby, sitert på nettsidene til Compassion over Killing, Cok.net , (Hentet 2005)