Dyrehager: Den råtne arken

Da dyrehagene oppsto var konseptet tydelig; ville dyr ble vist frem for å demonstrere eierens makt og status. Utstilling av ville dyr ble også god butikk. Det vil si flere dyr i flere dyreparker i flere land. Men etter hvert har også kritikken vokst. Det har ført til at disse institusjonene nå forteller en ny historie om seg selv: Associations of Zoos and Aquaria (AZA) hevder at «dagens zoo og akvarium er sentre for dyrevelferd» og «eksisterer primært for formålet å bevare arter».^[1] Men hvordan har egentlig dyrene i dyrehager det? Hva skjer med ungene som fødes til stor oppmerksomhet fra mediene? Hva betyr dyrehagenes «bevaringsprogrammer»?

Dyrehager – Laget for mennesker

Bernhard Blaskiewitz, direktør for dyrehagene i Berlin, har uttalt: «Ofte later man som om dyret er det viktigste, men det stemmer ikke.»^[2] Det er menneskenes ønske om å se dyrene som står sentralt i utformingen av parkene.

«Selv de beste dyrehager i dag er basert på fangenskap og tvang. For meg er det det som er fundementalt feil.»
– Jon Coe, dyrehagedesigner

Innhegningene er ofte stimulifattige og trange – av og til pyntet med påmalte landskaper på betongveggene. I et forsøk på å imøtegå kritikk har noen prøvd å lage mer naturlige innhegninger. «Immersion design» ble oppfunnet, hvor besøkende skulle få inntrykk av å gå inne i ekte habitater. Mannen bak ideen, dyrehagedesigner Jon Coe, innså imidlertid at dette var fåfengt: «Selv disse veldig fine, varierte utstillingene er fortsatt bare en brøkdel av hva dyrene har i naturen, og de kjeder fortsatt livet av seg mesteparten av tiden.»^[3] Coe har blitt en skarp kritiker av dyrehager: “Selv de beste dyrehager i dag er basert på fangenskap og tvang. For meg er det det som er fundementalt feil.” Også tidligere dyrehagedirektør, David Hancocks, innrømmer at illusjonen er viktigst: “De gir illusjonen av at de gjør fremskritt, men jeg tror at fra dyrets ståsted, er det ingen forskjell.”^[4]

Dyrenes grunnleggende adferd er begrenset eller forhindret i dyrehager. Isbjørner har gjennomsnittlig en million ganger mindre plass enn sitt naturlige revir; geparder 63 000; tigre og løver 17-18 000 og svartbjørn 25 000 ganger mindre plass.^[5] De dyreartene som har størst problemer i fangenskap er gjerne også mest populære å vise frem – ^[7] herunder elefanter, sjimpanser, pandaer, tigre, isbjørner, ulver, orangutanger, geparder og løver.^[6] I land som Norge^[8], hvor vinterklimaet er umulig å takle for flere arter, ender noen dyr opp med å tilbringe store deler av livet innendørs under enda trangere forhold. Orangutangene står inne hele vinteren i Kristiansand Dyrepark. Giraffene tilbringer også det meste av døgnet i en stall i vinterhalvåret.^[9]

«Vi tar avgjørelser om hvilke sjimpanser som skal pare seg og få barn, såvel som avgjørelser om å flytte sjimpanser fra en zoo til en annen.»
– Association of Zooz and Aquaria

Frihet for dyr handler ikke kun om frihet til å bevege seg, men til å være i fred. I dyrehager er hele konseptet at dyr skal bli “beglodd” av mennesker. Capuchin-aper viser stress, økt aggressivitet og unnvikelsesadferd når de blir iakttatt av besøkere. Forskere konkluderer med at “resultatene viser dilemmaet for zoo-industrien mellom høyere dyrevelferd for primater og tilrettelegging for besøkendes opplevelse.”^[10] Sjimpanser bruker mindre tid på å spise, leke eller stelle hverandre ved høyere antall besøkende.^[11] Sjimpansen Santino i svenske Furuvik Zoo i Sverige ble verdenskjent for å målbevisst kaste steiner på publikum. Forskere bekreftet at Santino var opprørt, og ønsket å fjerne menneskene.^[12] En rekke andre arter viser også negativ respons på menneskers nærvær. Noen få eksempler er meksikanske ulver som spiser og hviler mindre enn normalt, pingvinarter som svømmer mindre og pumaer som viser mer inaktivitet. En samlestudie fra 2019 fant at “hoveddelen av studier konkluderte at effekten av besøkende på dyrenes adferd og velferd kan tolkes som negativ”.^[11]

Dyrene betaler prisen

De negative effektene av fangenskap inkluderer forandringer i immunsystemet, hjernemorfologi, reproduktiv adferd og døgnrytmeforstyrrelser.^[7] Ifølge veterinærrapporter er vanlige lidelser for dyr i dyrehager mage og tarm-betennelser, traume skader, beinproblemer, og problemer ved graviditet og fødsel.^[13]

Påkjenningene for dyr i dyrehage gir seg ofte utslag i mentale lidelser.^[14] Stortingsmelding om dyrevelferd (2002/2003) beskrev stereotyp adferd som et problem med dyrehagene: “Unormal atferd i form av stereotypier som løping i sirkler, vandring fram og tilbake langs gjerdet eller veving (vugging fra side til side) er ikke uvanlig. (…)”^[15] Andre typer tvangsadferd som ses i dyrehager er plukking/biting av fjær eller pels, selvskading, biting i innredning eller unormal spiseadferd.

Adferdsbiologene Ros Clubb og Georgia Mason fant at isbjørner vandret frem og tilbake en fjerdedel av døgnet. Løvene viste stereotyp adferd omtrent halvparten av sin våkne tid.^[5] En studie av dyrehager i Storbritannia, viste at 54% av elefantene hadde stereotyp adferd.^[8]

«65% av ungene til isbjørner i fangenskap er dødfødte, og det er vanlig at levendefødte unger dør etter noe tid.»

En studie på ulike grupper sjimpanser i dyrehager med “høy” standard, fant at alle individer viste abnorm adferd. Forskerne konkluderte med at “abnorm adferd er endemisk i fangenskap (…) mange sjimpanser i fangenskap viser en serie av alvorlige adferdsforstyrrelser (…) Fra perspektivet til menneskelig psykologi, vil noen av adferdsforstyrrelsene bli sett på som symptomer på mental sykdom.”^[17] Norges mest kjente dyrehage-dyr, sjimpansen Julius, drev i perioder selvskading og led av depresjon.^[18]

En av de mest markante problemene for dyr i dyrehager er deres problemer med å ta vare på ungene sine. 65% av ungene til isbjørner i fangenskap er dødfødte, og det er vanlig at levendefødte unger dør etter noe tid.^[5] 40% av løveunger i dyrehager dør før de fyller en måned.^[19] Gepardunger har svært lav overlevelse i fangenskap, inkludert hvis de flaskes opp.^[20]

“Avvist av mor”

Men dyrehagen erkjenner ikke at dyremødre er for mentalt belastet av fangenskapet til å ta vare på sine barn – isteden maskeres tragediene ofte som PR-eventer. Ikke sjelden følges historiene av “informasjon” fra dyrehagen om at det er “naturlig” for dyr å la ungene sine dø – samtidig som dyrehagen fremstilles som et sted som “redder dyr”.

«Mange dyremødre risikerer egne liv for barna i en angrepssituasjon, og dokumentasjon fra en rekke ulike arter viser at tap av ungene utløser sorg og fortvilelse.»

Dette er langt fra den biologiske sannheten. De fleste dyremødre former sterke bånd til sine barn raskt etter fødsel. Mange dyremødre risikerer egne liv for barna i en angrepssituasjon, og dokumentasjon fra en rekke ulike arter viser at tap av ungene utløser sorg og fortvilelse.^[21] Selv i håpløse situasjoner, vil flere dyremødre gjøre alt de kan for ungene sine – som f.eks. en utmagret isbjørnmor som fortsatt forsvarte sine sultende unger, foreviget av en naturfotograf ved Cape Churchill.^[22]

Nettopp isbjørner er blant dyrene i dyrehager som ofte “avviser” ungene sine – avl av isbjørner i fangenskap er kjent for å være “ekstremt vanskelig”.^[23] Media stiller sjelden spørsmål om hvorfor mødre så ofte fremstår ute av stand til å ta seg av ungene sine, eller hvorfor unger så ofte er svakelige, døde eller døende i zoo. Og langt mindre stilles det spørsmål ved om den manglende tilknytningen mellom mor og unger slett ikke er “naturlig”, men tvert imot et utslag av stress og mental forstyrrelse hos dyrene i fangenskap.

Men innenfor dyrehageindustrien er det et kjent faktum at fangenskapet gjør det vanskelig å avle ville dyr. For primater var det lenge vanlig at man tok ungene fra mor rutinemessig, for å “sikre” overlevelse.^[24] I dyrehager blir sjimpanseunger “avvist” av moren i ca. 50% av fødslene,^[25] noe som gir opphav til utallige “redningshistorier” med dyrehagepersonell i helterollen: I 2016 uttalte representanter fra Kansas City Zoo at en sjimpansebaby var “avvist av moren, og tvang mennesker til å blande seg inn”.^[26] I 2020 beskrev Detroit Zoo hvordan moren “ikke hadde noen interesse av å ta vare på (ungen)”.^[27] Mange av sjimpansene i skandinaviske dyrehager er fostret opp av mennesker fordi mødrene deres ikke har maktet å ta vare på dem – inkludert den mest kjente sjimpansen i Norge, Julius, fra Kristiansand Dyrepark.

«I dyrehager blir sjimpanseunger  avvist av moren i ca. 50% av fødslene, noe som gir opphav til utallige redningshistorier med dyrehagepersonell i helterollen.»

Julius hadde store tilpasningsproblemer etter å ha blitt fostret opp av mennesker, og tilbrakte flere år i isolasjon, blant annet i bur.^[28] Også dette er typisk: For primater har det vist seg å ha store konsekvenser for unger å tas fra moren. Gorillaer viser mer aggressivitet mot artsfeller og har mer problemer med å kommunisere med dem. Tamariner som ble flasket opp hadde for høyede kortisonnivåer, det vil si kronisk stress.^[29]

Giraffunger er også blant de som ofte “må reddes”, og forårsaker “søte” reportasjer med unger som suger melk fra flaske. Paingnton Zoo kunne ved et slikt tilfelle i 2016 fortelle allmennheten at “giraffmødre er ustabile”.^[30] Kanskje har dyrehagenes “kunnskap” om giraffer bidratt til feiloppfatningen om at båndet mellom mor og barn hos disse dyrene var svakt også i naturen, siden dette var en utbredt oppfatning frem til 1980-tallet. Forskere tok etter hvert et oppgjør med dette, og rapporterte at båndet tvert imot er sterkt.^[31] I 2010 rapporterte forskere en hendelse som indikerer at hele mødregrupper kan være engasjert i flokkens kalver: Man oppdaget at en giraff i det fri hadde fått en handikappet kalv. Moren “var alltid rett ved siden av kalven, sto sammen med den og var på vakt”. Da kalven døde, trolig på grunn av medfødt sykdom, samlet gruppen av hunngiraffer seg rundt den og prøvde å dytte liv i ungen. Forskerne skriver: “Giraffer er høyt utviklede sosiale skapninger. Denne hendelsen gir en unik innsikt i et aspekt av giraffadferd som vi sjelden får et innblikk i – familiebåndene og effekten på flokken når et flokkmedlem dør.”^[32]

Pandaer har ekstreme vanskeligheter med å pare seg og stelle ungene sine i fangenskap – de blir nå kunstig inseminert under bedøvelse for å bli gravide.^[33] Det er vanlig at mødrene blir redde for ungene sine i fangenskap eller ikke forstår hvordan de skal stelle dem. Dyrehagepersonell er raske med å ta ungene fra moren.^[34] Pandaer får ofte tvillinger, og dyrehagene har i årevis hevdet at det er “naturlig” for pandaer å “rett og slett la den ene ungen ligge igjen for å dø”.^[33] Forskere utfordret denne påstanden i 2018, og mente at erfaringene fra dyrehager hadde ledet til feilinformasjon. De påpekte at det var evolusjonsmessig absurd at 50% av pandamødre får tvillinger, hvis de ikke skulle være i stand til å ta vare på dem. De konkluderte med at “design av zooinnhegning og rutinemessig forstyrrelse sannsynlig har negativ effekt på morsadferd” hos pandaer.^[35] Men hvis pandaene skulle få være i fred hadde det ikke gitt muligheten for mediesirkuset hvor dyrehagene påberoper seg “intens, døgnet rundt, innsats for å holde dem i live”.^[36]

«Pandaer har ekstreme vanskeligheter med å pare seg og stelle ungene sine i fangenskap – de blir nå kunstig inseminert under bedøvelse for å bli gravide.»

Hvordan er det så med følelsene til de “avvisende” mødrene? Gorillaen Gana i Munster Zoo kan gi noen indikasjoner på det. Hun “avviste” et barn hun fødte i 2007, som ble tatt fra henne. Dyrehagen og media beskrev at hun “vanskjøttet og ignorerte” ungen. Året etter fikk hun et nytt barn som døde “nesten sikkert på grunn av Ganas forsømmelse og vanskjøtsel av ungen”, i følge dyrehagen.^[37] Denne gangen ble ungen ikke tatt fra henne, og gorillaen viste i ukene etter dødsfallet åpenbar sorg, bar rundt på ungen og nektet å gi slipp på den. Mediene omtalte nå hennes tidligere “avvisninger” av unger som et “mysterium”.^[38]

Misforstått “Feng shui”

Kolleksjonen av dyr i en dyrehage er nøye planlagt. Intensjonene bak handler om lønnsomhet og avlsprogrammer. Milwaukee Zoo uttaler at utskifting av dyr “hjelper å holde samlingen fersk og spennende”.^[39] Tap og sorg er en naturlig del av dyrs liv, men i dyrehager mister dyr sine familieog flokkmedlemmer av profitthensyn.

Det første traumet for mange zoo-dyr er øyeblikket når de fanges inn fra det fri, og rives bort fra eventuell familie eller flokk. Forskning viser at viltfangede dyr ikke justerer seg til fangenskapet slik dyrehagene hevder; “mange arter får varige fysiologiske endringer” som forhøyede stressnivåer.^[40] Gitt de store problemene med å avle ville dyr i fangenskap, har viltfanging vært en bærebjelke for dyrehageindustrien. Fortsatt hevder AZA at “fra tid til annen er det et legitimt behov (…) å skaffe dyr fra naturen.”^[1] Også viltforskriften i Norge åpner for viltfanging av dyr fra norsk natur til dyrehager, og per i dag finnes bl.a. viltfanget gaupe i norsk dyrehage.^[4]

«Forskning viser at viltfangede dyr ikke justerer seg til fangenskapet slik dyrehagene hevder; mange arter får varige fysiologiske endringer som forhøyede stressnivåer.»

Det drives også utstrakt flytting av dyrene fra zoo til zoo – fremst på grunn av industriens avlsprogrammer. Ulike avlsprogrammer i regi av dyrehageorganisasjonen EAZA (den Europeiske underorganisasjonen av AZA) flytter 25 000 dyr i året.^[42] Steve Ross, leder av avlsprogrammet for sjimpanser, uttaler: “Vi tar avgjørelser om hvilke sjimpanser som skal pare seg og få barn, såvel som avgjørelser om å flytte sjimpanser fra en zoo til en annen”. Ross forteller at det er viktig å ha sjimpansegrupper med minst tre voksne hanner, fem voksne hunner og noen barn.^[43] Men at sjimpanser er svært komplekse sosiale dyr med livslange forhold til hverandre, er åpenbart ikke like viktig.

Skandinaviske dyrehager har tatt en aktiv del i den kontinuerlige flyttingen av sjimpanser i zoo: Kristiansand Dyrepark har både importert og eksportert sjimpanser.^[28] Da en av hunnene som de hadde importert, ble flyttet ut igjen til en zoo i Nederland i 2013, ble de gjenværende to voksne hunnsjimpansene stressede og begynte å sloss. Dyrehagen forklarte det med at de “kjempet om plassen som alfahunn”. Men forskning viser at sjimpansehunner i det fri unngår konflikt med hverandre, og at konflikt fremst oppstår overfor nyinflyttede hunner i en gruppe.^[44] Ikke desto mindre planlegger Kristiansand Dyrepark å “forhåpentligvis få styrket flokken med 1-2 vestafrikanske hunnsjimpanser”.^[28]

Sjimpansen Santinos flokk i Furuvik Zoo kom i offentlighetens søkelys da dyrehagen planla å flytte den viltfangede og 32 år gamle Linda til en annen dyrehage. Grunnen var at Linda ikke hadde innfridd dyreparkens forventing om å pare seg med Tjobbe – en hannsjimpanse som i sin tur var flyttet til dyreparken året før, men ikke kom overens med Santino. Tjobbes ankomst ble beskrevet som “en viktig puslespillbit i bevaringen av sjimpanser” – parken la til at “akkurat nå flyttes sjimpanser rundt over hele Europa”.^[45] Det eneste resultatet av “ommøbleringen”, var at dyrene ble stresset og Santino ble skilt fra flokken i lengre tid. Dyreparken uttalte at han “har et høyere stressnivå, men spiser og fungerer”.^[46] Forslaget om å flytte Linda fra flokken, møtte stor offentlig motstand,^[47] og i 2019 ga dyrehagen etter.^[48]

«De bruker ressursene sine på tiltak for å gratulere seg selv (…) Dyrehager har fremstilt seg selv som villmarkas redningsmenn (…) Jeg frykter at dette har skapt en falsk trygghet i offentligheten.»
– David Hancocks, tidligere zoo-direktør

Enda en sjimpanse må nevnes: Ola ble født i Kristiansand Dyrepark og var broren til parkens “maskot”, Julius. Han ble som baby solgt som “overskuddsdyr” til Öland dyrepark i Sverige. 6 år senere ble han solgt videre til Safari World i Thailand, hvor han sist ble sett i et 14 m2 betongbur. Han “forsvant” da NOAH igangsatte en kampanje for å få ham fri. Daværende eier av den svenske dyreparken forsvarte transaksjonen med at det kunne ha vært enda værre forhold, og ledelsen i Kristiansand Dyrepark mente de ikke kunne forbindes med Olas skjebne. Ulver i skandinaviske dyrehager har også vært offer for mange oppbrudd av flokker – på grunn av “genetiske hensyn”. Polar Zoo avlivet alle sine 14 ulver, unntatt èn, i 2001, for å få “nytt blod”.^[49] Den gjenværende ulven “ulte noe forferdelig og lette etter de andre hele tiden”, i følge parkledelsen.^[50] I 2001 uttalte Langedrag Park at de ville ha en ny lederhann i flokken, og søkte om å få fange inn en vill hannulv.^[51] Det fikk de ikke, men kort etter kom en vill hunnulv til området, og viste interesse for lederhannen innenfor gjerdet. Denne gangen fikk parken tillatelse til innfanging, og tre hunnulver i parken måtte bøte med livet for Langedrags genetiske kabal.^[52] Men villulven Vilde skulle snart miste maken hun selv hadde valgt – Langedrag avlivet hannulven og innrømmet at Vilde fikk “kjærlighetssorg”.^[53] Avlivingen ble gjort for å flytte inn en hannulv fra en svensk dyrehage – igjen av “genetiske” grunner. Den svenske ulven rømte fra parken få dager etter forflyttingen, og ble skutt.^[54] En uke etter rømte også Vilde og ble avlivet.^[55] Vildes barn og barnebarn ble spredt rundt i dyrehager i Europa på grunn av sine gener.^[56] En av hennes sønne-sønner, Vulko, nådde media, da han etter å ha blitt født i Skånes Djurpark i Sverige, ble flyttet til Kolmårdens Djurpark, og rømte derifra bare ti måneder gammel, sammen med en annen ulv. De ble begge skutt.^[57]

«Dyrehager er notoriske for å «shoppe og shippe» dyr rundt som om de var ting, med lite eller ingen omtanke for dyrene.»
– Marc Bekoff, Etologiprofessor

Etologiprofessor Marc Bekoff er en sterk kritiker av dyrehagenes likegyldighet overfor dyrenes sosiale bånd: “Dyrehager er notoriske for å «shoppe og shippe» dyr rundt som om de var ting, med lite eller ingen omtanke for dyrene selv. De behandler dyr som om de var møbler: «Ville ikke en asiatisk elefant se bra ut her, eller en isbjørn der?» Zoo-ledelsen hevder ofte at de gjør dette av utdanningshensyn, bevaring eller «for artens beste», men de innrømmer selv at de ikke vet hva annet man vinner på disse forflytningene enn penger og prestisje. Sikkert er det at de involverte dyrene taper på det. Noen dør i transporten, andre klarer seg ikke i sine nye sosiale eller fysiske omgivelser.”^[58]

Bevaring eller oppbevaring?

Vil belastningene for dyrehagedyrene tjene det ultimate formål; å bevare arten i det fri? Dyrehager hevder at deres økonomiske støtte til artsbevaring er vesentlig. Men David Hancocks, tidligere zoo-direktør, uttaler at mindre enn 3% av budsjettet til AZA-registrerte dyrehager går til noe som kan klassifiseres som bevaring, mens dyrehager utenfor systemet ofte ikke bruker noenting. Hancocks uttaler: “De bruker ressursene sine på tiltak for å gratulere seg selv (…) Dyrehager har fremstilt seg selv som villmarkas redningsmenn (…) Jeg frykter at dette har skapt en falsk trygghet i offentligheten. Mange tror nå at de ikke trenger å bekymre seg om å redde dyr, for dyrehager gjør den jobben”.^[59] Også forskere mener at dyrehager gir offentligheten en falsk trygghet om at arter er trygt bevart,^[60] og er bekymret for at midler brukes til avl i fangenskap, i stedet for andre bevaringsstrategier.^[61] Irus Braverman, professor i miljørett ved universitetet i Buffalo og forfatter av boken “Zooland: The institution of Captivity”, fremholder at dyreparker har en marginal rolle i bevaring, og at det er dyrere å holde dyr i dyreparker enn å beskytte dem i deres egne habitater. Professor i miljølære ved Universitetet i Manitoba, Mary Benbow, fremholder: “Hovedmålet for dyrehager fortsetter å være utstilling og fremvisning av ville dyr. (…) Antallet besøkende og antallet arter i fangenskap (og størrelsen på zoobudsjettene) fortsetter å øke.” ^[62]

AZA-dyrehager har til sammen 800 000 dyr fordelt på 6000 arter. Av disse er kun en sjettedel av artene utrydningstruede. Men reintroduseringsprogrammer – hvor dyr faktisk settes ut igjen til det fri – gjelder kun for 40 av de utrydningstruede artene, og forsvinnende 0,6% av det totale antall arter i AZA-dyrehager.^[63] Individene av 99,4 % av artene i dyrehagene kommer aldri til å bli noe annet enn utstillingsobjekter. David Hancocks sier at det er “en vanlig misoppfatning at dyrehager ikke bare redder ville dyr fra utryddelse, men også reintroduserer dyrene til deres naturlige habitater. Denne misforståelsen stammer fra mange kilder, som alle har en forbindelse til dyrehagene. I virkeligheten har flertallet av dyrehager lite å gjøre med reintroduksjonsprogrammer.”^[64]

Avl av dyr i fangenskap for reintroduksjon er i seg selv en vanskelig øvelse. I 2003 ble det funnet at bare 16 av 145 reintroduksjonsprogrammer hadde økt bestanden i det fri. Av disse var flertallet satt i gang av offentlige etater, og hadde lite eller ingenting å gjøre med dyrehager.^[59] Mange av de truede dyrene i dyrehagenes “bevaringsprogrammer” er det ikke engang lov å sette ut fra fangenskap – amurleopard er nå det eneste kattedyret hvor dette er tillatt.^[65] Men i 2017 understreket Wildlife Veterinarians International at: “ungene (av amurleopard) må oppdras borte fra all menneskelig kontakt, hvor de kan lære alle de ferdighetene de vil trenge for å overleve (…) risikoen for smitte i programmet må vurderes – de nye leopardene kan bli smittet av sykdommer de ikke er immune mot, eller verre; de kan bringe med seg smitte som kan affisere den ville populasjonen av truede amurleoparder og amurtigre.”^[66]

«Det er en vanlig misoppfatning at dyrehager ikke bare redder ville dyr fra utryddelse, men også reintroduserer dyrene til deres naturlige habitater.»
– David Hancocks, tidligere zoo-direktør

Dyr avlet i fangenskap påvirkes av fangenskapet både adferdsmessig og fysisk, på en måte som er negativt for eventuell reintroduksjon – dette er blitt kalt “the burden of captivity”.^[67] Det er også risiko for spredning av smittsomme sykdommer dersom dyr reintroduseres fra fangenskap.^[68] En evaluering av reintroduksjonsprogrammer verden over, viser at kun 11% var “vellykkede” slik at dyrene faktisk overlevde. Blant grunnene for den lave suksessraten, var både genetiske forandringer og at dyrene ikke hadde lært seg de nødvendige ferdighetene for overlevelse.^[61] Reintrodusering av rovfugler har ofte feilet på grunn av adferdsendringer hos fuglene.^[67] En samlestudie fra 2000 om bevarings-oppdrett av skogsfugl konkluderer: “Særlig med hensyn til det store antallet fugler som er blitt satt ut i løpet av de siste 20 årene er resultatene dårlige. Utsetting av dyr avlet i fangenskap har lav suksessrate.”^[69] En studie fra 2008 om store rovdyr avlet i fangenskap, viste at de dør dersom de settes ut. Hovedforsker Kristen Jule uttalte: “Dyr i fangenskap har vanligvis ikke de naturlige ferdighetene som trengs for å overleve i det fri. Vi har mistenkt over lengre tid at dyr født i fangenskap får en verre skjebne enn dyr født i det fri. Men her har vi endelig kvantifisert det, og problemet er betydelig.” Over halvpartene av dødsfallene skyldes mennesker – påkjørsler og skyting. Men dyrene fra fangenskap var også mer utsatt for ihjelsulting, virus og andre sykdommer.^[70]

Om avlsprogrammer generelt er en lite hensiktsmessig form for bevaring, må dyrehager anses ekstra uegnet. Professor i miljø- og bevaringsetikk ved Arizona Zoological Society, Ben A. Minteer, uttaler: “Hvis du ønsker å designe en dyrehage for bevaring av dyr, vil den være veldig annerledes enn en dyrehage bygd for å underholde”.^[71] Damien Aspinall, en profilert dyrehageeier i England som er i ferd med å legge ned sine egne dyrehager, påpeker at mange av de store landdyrene i dyrehager er preget av innavl, er hybrider eller har sykdommer som de har pådratt seg i fangenskap.^[72]

«Dyreparkene åpner dørene for dyrearter som er i ferd med å dø ut, men de lukker dørene bak dem for godt.»

Den tragiske realiteten for zoo-dyr som er med i “bevaringsprogrammer” blir dermed å flyttes rundt på evig utstilling. Den tidligere sjimpansepasseren ved Furuvik Zoo hadde fått nok av dette, da flytteplanene for Linda ble kjent i 2016, og ga sin tidligere arbeidsplass så hatten passet: “Dette er rent dyreplageri, de tenker bare på penger. Det er rent skitprat (at flyttingene er nødvendig for avl). Det finnes ingen mangel på sjimpanser. Tvert imot! Vi har et overskudd av sjimpanser i Europas dyrehager. Og i Afrika finnes flere hundre vestafrikanske sjimpanser som behøver hjelp for å kunne tilbakeføres til frihet. Å komme drassende med at avlsarbeid i europeiske dyrehager skulle være viktig for bevaringen er latterlig.”^[73] Dyreparkene åpner dørene for dyrearter som er i ferd med å dø ut, men de lukker dørene bak dem for godt.

Hva som faktisk fungerer

En studie publisert i “The Journal of Applied Ecology” i 2015 kritiserte “antakelsene om at det alltid er en god idè å sette i gang med avl i fangenskap når en art er nær utryddelse i det fri”. Studien konkluderte med at dersom de ville dyrene ikke beskyttes i det fri, vil det heller ikke være noe poeng i å avle på dem i fangenskap, og at det i utgangspunktet vil være bedre å tilrettelegge for avl og overlevelse in situ (der de er), enn ex situ (som i dyreparker).^[74] Professor Mary Benbow påpeker: “Alle arters avhengighet av sine habitater betyr at om ikke habitatdestruksjonen stoppes og store nok områder settes av til disse artene, vil disse dyrene forbli i fangenskap til evig tid. (…) Over tid vil dyrenes genetikk og adferd endres; representerer disse dyrene da ville arter?”^[62] Også Damien Aspinall mener at bevaring først og fremst bør skje i dyrenes habitater: ”Aløsningen må alltid være å bevare dyrene in situ, B-løsningen må være å bygge et avgrenset og trygt område, men fortsatt på stedet der de bor, for å senere slippe dem fri igjen, når det f. eks. er plantet mer skog eller andre bevaringstiltak er gjort. Løsningen er ikke å ta dyrene fra det fri og putte dem i dyrehager.”^[72]

”Kina trenger ikke hundrevis av pandaer i fangenskap, de trenger å la pandaene i skogene få formere seg, og beskytte dem.”
– George Schaller, zoolog og pandaforsker

En lang rekke eksempler bekrefter at han har rett: Den truede fuglen indisk bustard viste større overlevelse når tiltak ble gjort for fuglene i det fri, enn om det ble hentet egg for avl i fangenskap.^[75] Arabisk oryx hadde større overlevelsessjanse når de ikke ble reintrodusert fra en dyrehage.^[61] Forskere har kritisert avl av geparder i fangenskap, og mener “bevaringstiltak kan være mer effektive hvis de rettes mot den reelle, umiddelbare trusselen for gepardens fremtid: tap av deres naturlige habitat.”^[76] Zoolog George Schaller, som har studert ville pandaer, kritiserer avlsprogrammet: “Kina trenger ikke hundrevis av pandaer i fangenskap, de trenger å la pandaene i skogene få formere seg, og beskytte dem”.^[77] I USA publiserte myndighetene i 2018 en rapport om avlsprogrammet for å redde kritisk truet rødulv. Den stadfester at “restaurering er mye vanskeligere, mer tidkrevende og dyrere ved bruk av dyr født i fangenskap. Vilt-fødte ulver har en større sjanse for å overleve i naturen. Disse dyrene er ikke habituerte til menneskers nærvær og stell”.^[78] Colette Adkins, biolog i Center for Biological Diversity, uttalte samtidig: “Først og fremst trengs det umiddelbare tiltak for å stoppe folk fra å drepe rødulvene i naturen”.^[79]

Løvetamariner anses som en av suksesshistoriene innen bevaring. Men oppavlede løvetamariner har betydelig endret adferdsmønster, som går videre til avkom. Det kan ta flere generasjoner før dyrene ikke har denne ulempen, som de har blitt påført i fangenskap.^[67] Av dyr utsatt fra fangenskap, har bare 10-20% overlevd.^[80] Når løvetamarinene nå har gått fra 150 til 3200 individer i det fri, er dette på grunn av vern av deres naturlige habitat – i regi av IUCN og en ideell, lokal organisasjon.^[81]

Men vi trenger ikke se lenger enn Skandinavias ulver: Den stadige omrokkeringen og avlen “for genetikkens skyld” av ulver i fangenskap, har ikke hatt noen positiv innvirkning på den skandinaviske ulvestammens genetikk eller overlevelse. Det er helt andre politiske grep som skal til for å redde ulven fra rødlista.

Overskuddsdyrenes tragiske skjebne

Det er på det rene at dyrene som fødes i dyrehager ikke ender opp i frihet. Men hvert år markedsfører dyreparker seg med dyrefødsler. Hvor blir den ustoppelige strømmen av dyreunger av?

«Man produserer på sett og vis en «vare» med kort holdbarhet (…) dyreunger er blitt brukt bevisst og aktivt i markedsføringen.»
– Rådet for dyreetikk

Det er rutine at unge, friske dyr som er “til overs” i dyreparkenes businessplan, tas livet av. Allerede i 2001 kritiserte Rådet for dyreetikk denne praksisen: “generelt fødes langt flere dyr i dyreparkene enn det antall som dør naturlig, og det antall som etterspørres fra andre dyreparker. (…) Man produserer på sett og vis en «vare» med kort holdbarhet (…) dyreunger er blitt brukt bevisst og aktivt i markedsføringen”. Rådet uttalte “det er ikke likegyldig om dyreunger som har kommet til verden, får leve eller ikke”, og konkluderte med at “dersom dyreparkene produserer et stort antall dyreunger hvert år, vel vitende om at de fleste må avlives etter endt sesong, mener Rådet at en slik «bruk og kast»- mentalitet vitner om manglende respekt for liv.”^[82]

«Kanskje barna som har lyst til å besøke dyreparken burde bli opplyst om at kenguruene ble henrettet for å gi plass til geparden?»
– Freddy De Ruiter, Stortingspolitiker (AP)

Norske dyrehagers avl og avliving av “overskuddsdyr” har pågått lenge. Praksisen er også støttet av norske dyrehager. Da Polar Zoo avlivet alle sine ulver fordi de ikke lengre “passet inn”, uttalte daglig leder: ”Når man driver en kommersiell virksomhet, er man jo avhengig av besøk for å få det til å rulle rundt. Å avlive dyr er en dyd av nødvendighet, vi kan jo ikke ta vare på alle.” Tidligere daglig leder for Vassfaret Bjørnepark kommenterte avliving av friske bjørner slik: “Hvis vi vil ha dyrehager, må vi finne oss i dette. Ingen dyrepark kan overleve uten ungene. Skal man drive kommersiell form for business, må man forholde seg til det.”^[83] Kristiansand Dyrepark har sagt seg enige i at “avliving er ikke til å unngå”.^[84] I 2013 forsvarte de skytingen av en hel kenguruflokk – herunder albino-kenguruungen Alberta, som fire år tidligere ble beskrevet av parken som “naturens under” og en “herlig liten krabat”.^[85] Begrunnelsen var at de nå ville vise frem geparder: “Å slutte med kenguruer har vært en del av våre langtidsplaner (…) Vi har ikke Australia inne i planene våre”.^[86] Debatten om hvorvidt dette var etisk akseptabelt, nådde Stortinget: “Dette er barbarisk av dyreparken. Kanskje barna som har lyst til å besøke dyreparken burde bli opplyst om at kenguruene ble henrettet for å gi plass til geparden? Parken er tydeligvis kun styrt av profitthensyn”, sa stortingsrepresentant Freddy de Ruiter (AP).^[87] Bjørneparken i Flå har som eneste dyrehage tatt avstand fra dette og skriver at de fra 2015 ikke avliver dyr “fordi de blir gamle” – men det er usikkert om de fortsatt overfører dyr til andre dyrehager som avliver “overskuddsdyr”.^[88]

Rutinene med å avle frem trekkplastre hvert år, for senere å avlive dem, kan ses over hele verden, men særlig i Europa. Også EAZA støtter denne praksisen.^[89] I København Zoo uttalte daglig leder i 2017: “Vi kan ikke lete over hele verden etter et hjem hver gang vi har et eller annet overskuddsdyr, for dette skjer hele tiden, det skjer hver dag!”. Praksisen gjelder også dyr av utrydningstruede arter, som løver.^[90] EAZA anslår at omtrent 3000-5000 overskuddsdyr tas livet av hvert eneste år i europeiske dyrehager,^[91] men det inkluderer ikke alle dyrehager som avler og dreper dyr utenfor EAZA-systemet.

Hva lærer man av dyr i fangenskap?

Det siste halmstrået for dyrehagenes legitimitet, er påstanden om at de i det minste har en læringseffekt. AZA publiserte en meta-studie i 2007, og har brukt denne til å argumentere for at dyrehager sprer bevissthet om bevaring. Men studiens egentlige konklusjon er at påstander om økt interesse for bevaring “hittil ikke kunne støttes av faktiske forskningsresultater”. Forskere som har utført en kritisk gjennomgang av AZA-studien fant at “det gjenstår ingen overbevisende dokumentasjon for påstanden om at zoo og akvarier promoterer holdningsendring, utdanning eller interesse for bevaring hos besøkende (…)”.^[92]

Dyrehager har til og med skapt feiloppfatninger om dyrs adferd – fordi adferden man ser i fangenskap ofte er resultat av dyrs frustrasjon og stress. Informasjon om dyrene fra dyrehager til publikum er ofte sparsom. Kanskje er det problematisk å informere om behov som dyrene åpenbart ikke får tilfredsstilt i dyrehagen? Kristiansand Dyrepark skriver følgende om orangutang: “Orangutangene lever best i naturen, eller i Dyreparken der de er trygge.”^[93] Ikke bare er dette meningsløst, det er også villedende – da primater har store adferdsproblemer i fangenskap.

«Det finnes ingen unnskyldninger for at dyrehager fortsatt finnes i dag.»
– Damian Aspinall, dyrehageeier

Man lærer noe i dyrehagen, men det er ikke viktigheten av bevaring eller dyrenes naturlige adferd. Man lærer ganske enkelt hvordan dyr oppfører seg når de holdes innesperret. Tragisk nok er det de færreste besøkende som innser dette, og læringseffekten er lite verdt. Isteden tenker man at de aggressive apene, den passive pumaen eller den morløse isbjørnungen er “naturlig” – og avstanden til å erkjenne dyrenes egentlige behov blir større. Får man i tillegg et inntrykk av at man har gjort sin skjerv for “bevaring” ved å besøke dyrehagen, er ytterligere skade skjedd. Og sist, men ikke minst; man risikerer å “lære” at dyr er til for oss mennesker. Forskerne Robert Mullan og Garry Marvin ved Illinois universitet har beskrevet dyrehager slik: “Dyrehager representerer menneskers makt til å tvinge sin vilje (på dyr) (…) på sitt mest basale nivå er dyreparker makt-institusjoner.”^[94] Når dyrehager som institusjon er bygget på prinsippet om at dyrs liv kan utnyttes for profitt, hvordan kan de lære publikum noe annet? Siste ord går til Damian Aspinall: “Det finnes ingen unnskyldninger for at dyrehager fortsatt finnes i dag.”^[94]

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2020.