Meranos logo er en smilende Dumbo-figur, og det er nettopp en slik illusjon sirkuset vil formidle. For å granske illusjonen nærmere, satt jeg meg for å se tegnefilmen som Norges største sirkus bygger sitt sirkusbedrag på. Her reiser elefantene sirkusteltet selv og synger flerstemt med snablene veivende ut av transportvognen – Disney´s Dumbo er ikke bare urealistisk, slik eventyr skal være, men har tydeligvis også hatt den bieffekt at litt av fiksjonen har limt seg fast som sannhet hos noen: For fortsatt ønsker noen foreldre å ta med sine barn og late som om dyrene under sirkusteltet er der fordi de liker applaus og har søkt jobb på egen hånd.
«Noen barn klarer å se mer enn et stort dyr – de klarer å se et stort dyr i triste omgivelser. Disse barna har ikke glede av dyresirkus.»
Vi mennesker vil så gjerne tro at det vi gjør mot dyr er i sin skjønneste orden, selv om vi innerst inne nok erkjenner at det ikke er det. Vi vil ikke at dyr skal ha så mange brysomme behov som vanskelig lar seg kombinere med alt vi gjerne vi bruke dem til. Det vi gjør skal i det minste se fint ut. Dyrene skal gjerne like å bli utnyttet. Det er derfor Dumbo er så velkommen. Dumbo som elsker å være sirkusartist, så lenge han slipper å være klovn. Alt ordner seg med enkle midler i Dumbos verden – og muntert tutende godsvogner, fulle av fargerike sirkustelt og muntert syngende dyr, kan kjøre inn i horisonten uten at vi trenger å endre noen av våre vaner eller påfunn.
Men vi tror da ikke på Dumbo? Joda, det gjør vi på sett og vis. Vi tror på alle eventyr som kan bekrefte det vi gjerne vil tro. Hvis Meranos direktør forteller at elefantene hans koser seg med skinkestek på søndager, så er det noen blant oss som lager seg sitt eget lille eventyr i hodet om hvor hyggelig liv elefantene lever – med søndagsstek og det hele. Lenker, transportvogner og den skarve bagatell at elefanter kanskje ikke har så godt av å spise griser, får seile sin egen sjø. Noen vil heller tro på eventyret. Og for å kunne tro ekstra fast på eventyret, tyr man til barna. Hvis de tror, så har vi rett til å tro også. Alt blir uskyldig når det legges i munnen på et barn – selv krav om at dyr skal holdes i fangenskap. Det som voksne kan se gjennom sitt barns øyne, blir til det vakreste som finnes – selv om det er underkuede elefanter som tvinges til å ligge på asfalten mens de brukes som fotorekvisitt. Hvis vi virkelig vil forsvare en form for utnytting av dyr, da er det ingen som er så trygge å ty til som våre barn…
«Vi mennesker vil så gjerne tro at det vi gjør mot dyr er i sin skjønneste orden, selv om vi innerst inne nok erkjenner at det ikke er det. Vi vil ikke at dyr skal ha så mange brysomme behov som vanskelig lar seg kombinere med alt vi gjerne vi bruke dem til.»
Skal barn være dommerne over om dyr skal utnyttes eller ikke? ”Barna vil ha elefanter”, sier Arnardo og Merano. Noen barn klarer å se mer enn et stort dyr – de klarer å se et stort dyr i triste omgivelser. Disse barna har ikke glede av dyresirkus. Men skal en femåring forventes å være mer innsiktsfull enn de godt voksne foreldre, sirkusdirektører, onkler og tanter som forventingsfullt spør om ikke hun vil se elefanter og kameler? Hvorfor vil ikke voksne gi barna eventyr som virkelig er vakre og ikke glorete på overflaten og stygge inni? NOAHs Ark har denne gang intervjuet nysirkusartister som ønsker å gi nettopp eventyr og opplevelser som ikke har utnytting av dyr som en stygg bakside. Og ikke minst forteller vi om Cirkus Agoras forvandling til et sirkus som nå alle kan ha glede av.
Realismen viser vi også – hvordan dyr egentlig opplever utnyttelsen enten det er bak sirkusets pyntede fasade, bortgjemt i burhønsanlegg eller langt unna i selenes rike når selfangerne kommer for å drepe for pels. Men det er også en realisme som kan endres: Forbud mot flere arter i sirkus, forbud mot salg av selprodukter, stopp i statsstøtten til pelsdyroppdrett – det inneværende året kan bringe med seg endringer som er små skritt på vei mot en bedre verden, ikke bare en verden som ser koselig ut på overflaten for å dekke over lidelser.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
