Dag 1
Vi har bare rukket å stå utenfor Sirkus Agora i noen minutter før en representant fra sirkuset kommer, helt vill i blikket. Jeg svarer ham at vi har like mye rett til å stå her som han har. «Det har dere FAEN MEG IKKE» vræler han i fjeset mitt. Vi minner ham om at det er ytringsfrihet. «Det er det FAEN MEG IKKE»! Han innser etter hvert at vi kommer til å bli stående og trekker seg tilbake. En studentavis er heldigvis tilstede og har fanget opptrinnet på film. I media har den sinte mannen tittelen ”sirkusveteran”. Resten av tida vi står utenfor teltet bruker ”sirkusveteranen” på å rope skjellsord til oss og å komme med hentydninger om vår intelligens.
«Stikk for faen! Dra dere til helvete vekk! Nå er det faen meg på tide dere kommer dere vekk herfra!!»
Som avrunding på dagen tar vi oss en tur på baksiden av hovedteltet. Vi ser tomme bur og tomme trailere. Dessverre vet vi at de snart er ”bebodd” igjen, med dyr som skal fraktes timevis rundt i landet – og resten av Europa.
Dag 2
Dagens publikum reagerer stort sett som gårdagens og tidligere års publikum; noen gjør sitt beste for å ignorere oss, andre stirrer uforstående på oss og plakatene våre, og flere barn spør foreldrene sine hvem vi er. Noen unger kommer løpende bort til oss og får løpesedler. «Du er faaaen meg så sjuk i huet!» roper ”sirkusveteranen” fra i går, mens han peker på meg, «og du veit det så jævlig godt!» Jeg har et opplagt svar på tungen som det frister å komme med, men jeg innser at jeg trives bedre med å ikke svare mannen med hans eget språk.
Vi er en smule overrasket over at antall besøkende ikke er flere. Årets publikum ser ut til å være langt færre enn i fjor. Et bra tegn!
Dag 3
Ved dagens første sirkusforestilling oppdager jeg at jeg er eneste demonstrant der.. Det går bedre enn man skulle tro. Ingen angriper meg eller prøver å skjelle meg ut, kanskje oppleves jeg mindre truende nå som jeg bare er én. Publikum virker nærmest vennlig innstillt nå, de tar villig i mot løpesedlene mine, flere takker til og med. En stund står hele køen og leser NOAHs sirkus-flyers… Jeg forlater stedet med en følelse av triumf.
«Det er tydelig at disse to har vært i sirkusmiljøet lenge; ”If elephant is not good, we just sell and get new one.»
Ved dagens og årets siste forestilling kommer vi sterkere tilbake, med flere demonstranter enn før. Publikum kan ikke unngå å legge merke til oss, med banner og plakater. Barn spør foreldrene sine om hvem vi er, og en far svarer aggressivt at vi er «samfunnets tapere”. Nok en gang kan vi konstantere at de besøkende ved årets forestillinger er langt færre enn forrige år. Vi minner ”sirkusveteranen” optimistisk om det lave besøksantallet – og etter å ha latt som om hørselen svikter, roper han en smule krampaktig:”nei nei nei, det er VELDIG mange i år, myyye mer enn i fjor”.
Da publikum har gått inn og showet begynt, går vi for å snakke med en av sirkusets representanter som står ved inngangen. Vedkommende snakker et språk vi ikke forstår, men vi skjønner at han sier noe om at vi heller burde bry oss om ”Afrika”, det er mye verre der, mener han. Hva det som er galt i Afrika har med Sirkus Agora og deres bruk av dyr å gjøre, vil han ikke si noe om. I stedet kommer et søskenpar. De er tyske og sier at faren deres er sirkusets dyretemmer. ”Why?!” sier de og peker på plakatene våre som viser ulykkelige sirkuselefanter. ”Why you say that? Our elephant is so happy.” Elefanten “deres” heter Baby og ble i følge guttene kjøpt av Agora for 5 år siden. ”She loves our dad”, sier de. Men det spørs om det er kjærlighet det er, ettersom det kommer fram at ”dad” har en pisk han bruker i Baby’s nærvær. Den eldste broren vil stille oss et spørsmål. ”Hypotetisk” begyner han, og er nøye med å understreke dette ordet, hvis faren, dyrepasseren, skulle slå elefanten – hypotetisk- ja, hva annet kan han gjøre dersom elefanten ikke vil oppføre seg? ”Wouldn’t you do the same??” Det er tydelig at disse to har vært i sirkusmiljøet lenge; ”If elephant is not good, we just sell and get new one”. En stemme roper guttene til seg, men minstemann kommer tilbake til oss for et siste svar. Da reagerer vedkommende som ropte dem til seg kraftig, gutten får beskjed om å komme tilbake med én gang, ”gå til storebroren din!”.
«Vi er en smule overrasket over at antall besøkende ikke er flere. Årets publikum ser ut til å være langt færre enn i fjor. Et bra tegn!»
Vi avslutter ”sirkusbesøket” med en runde bak teltene. Og denne gangen får vi se dyrene: To kameler ligger på bakken i en innhenging. De har lenker rundt halsen. En enslig elefant står like ved dem. Først står hun der, helt rolig. Så begynner hodet hennes å vugge, fram og tilbake, fra side til side, om og om igjen. I fjor sto Agoras elefanter uten vann i nærmest 30 varmegrader og kastet de tomme vannskålene sine frustrert fram og tilbake i båsen sin. Og i år denne hoderistingen, det tydelige tegnet på tvangadferd hos elefanten, og vi ser det på nært hold. Det er vondt og trist å se. Men samtidig gir dette oss verdens beste grunn til å fortsette kampen.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
