Karl Sundby: - Å opptre skal være frivillig!

av Siri Martinsen, hovedfoto: VG

Sirkus Gorilla inneholder som mange andre sirkus misfornøyde innesperrede dyr og voldelige dyrepassere. Men Sirkus Gorilla har både en lykkelig slutt og dyr som kan slåss for sine egne rettigheter – Karl Sundby har laget seg et sirkus etter eget hjerte.

Gjennom teaterforestillingen “Sirkus Gorilla” har dramatiker og skuespiller Karl Sundby og hans kone, produsent Linda Pedersen, talt sirkusdyrenes sak på uteteaterscenene i Tønsberg og Mandal.

– Vi ville lage noe som både hadde et budskap som vi brenner for, og som er underholdende å se på, sier Karl.

– Det er alltid underholdningen som trekker folk, sier Linda. – Jeg ønsker ofte at budskapet i seg selv er nok, men vi blir nødt til å snakke til folk mellom linjene, mellom sang og klovnerier. Teaterforestillingen handler om frihet – men frihet på flere plan; frihet til å være den man er, elske den man vil – og til ikke å bli tvunget til å sitte i bur eller ha lenke rundt foten.

«De må leve seg inn i hvordan det er å være gorilla i bur – ikke bare late som.»

– Vi har tre profesjonelle skuespillere i ensemblet, ellers arbeider vi med unge amatørskuespillere fra stedet der vi turnerer, og alle dyrerollene blir spilt av dem. De må leve seg inn i hvordan det er å være gorilla i bur – ikke bare late som. “Jeg vil ut av buret”, sier de. “Nei, det høres det ikke ut som om du vil”, sier jeg til dem – og så ber jeg dem tenke etter hvordan de hadde følt hvis de hadde vært et innesperret dyr i hele sitt liv. Når de virkelig føler på den innestengtheten, kan de også lage en god forestilling, forteller Karl, som har spart den minst sympatiske rollen til seg selv; dyretemmeren Samson.

Portrett av Karl Sundby
Karl Sundby. Foto: NOAH

– Samson er en egoistisk person, sier Linda, det bygger seg opp en hevnlyst blant publikum når Samson til slutt konfronteres med gorillaen som han gjennom hele forestillingen har trakassert.

– Det er en av forestillingens paradokser, forteller Karl, for gorillaen vil ikke ha hevn , han kaster bort pisken isteden for å hevne seg med den. Vi vil at publikum skal stille spørsmål ved de følelsene de selv får. Folk skal ta oppgjør med sine egen tanker og forestillinger gjennom å oppleve dem selv.

– Den scenen har en spesiell bakgrunn, innskyter Linda, den er på et vis hele grunnlaget for “Sirkus Gorilla”.

«Publikum tror at gorillaen er symbol for villskapen – den de selv føler når de er med å rope på hevn, men han er heller et symbol på hensyn – noe vi burde vise dyrene.»

– Ja, jeg fikk ideen til forestillingen, da jeg leste om en storviltjeger i Afrika som hadde skutt mengder av dyr. Han var ute og jaktet gorillaer da det med ett kommer en stor hanngorilla stormende ut av buskene. Jegeren mister balansen i forskrekkelsen og glipper geværet. Gorillaen brøler, løfter geværet opp i luften, kaster det langt inn i buskene – og går. Historien gjorde veldig inntrykk på meg. Vi beskriver dyr som ville og farlige. Men hva er vi selv – hvordan er våre handlinger i forhold til dyrene? Publikum tror at gorillaen er symbol for villskapen – den de selv føler når de er med å rope på hevn, men han er heller et symbol på hensyn – noe vi burde vise dyrene.

– Buret er et annet symbol, fortsetter Karl. – I begynnelsen av forestillingen løper musene over scenen med Samson etter seg, og får publikum til å rope “sett dem i bur!”. Etterhvert får de se buret fra en annen vinkel, som et fengsel. De må tenke over sitt eget forhold til buret som begrep og bite i seg latteren. Buret er noe som skader både dyr og mennesker: alle på sirkuset lever i et tankebur om hvordan ting “må” være – før de tilsist frigjør både dyrene og seg selv …

«Elefanten vil dra hjem til familien i India, men hesten har ikke helt bestemt seg ennå. I forestillingen holder vi muligheten åpen for at noen av dyrene kanskje vil bli.»

– For dyrene blir til slutt frie…, avslører Karl, – Elefanten vil dra hjem til familien i India, men hesten har ikke helt bestemt seg ennå. I forestillingen holder vi muligheten åpen for at noen av dyrene kanskje vil bli. Men da må det være helt på deres premisser – og det kan det jo ikke være i det virkelige sirkus, hvor dyrene aldri har stor nok plass å bevege seg på. Som gorillaen sier: “Egentlig tror jeg sirkus er best uten dyr”.

– Dyr er ikke frivillige artister. Det å opptre må være frivillig, konkluderer Karl, som fra juli i år starter en ny sesong som dyretemmer Samson. Denne gangen med NOAHs sirkuskampanje i følge med “Sirkus Gorilla”-truppen.

“Linedanseren og klovnen bestemmer seg for å rømme og slippe alle dyrene i sirkuset fri, slik at alle – både dyr og mennesker – kan bli fri og gjøre det de har lyst til å gjøre, være der de har lyst til å være. Altså bestemme over sin egen skjebne.”
– “Sirkus Gorilla – en familiemusikal”, Karlsvogna Teater

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.