Gjennom teaterforestillingen “Sirkus Gorilla” har dramatiker og skuespiller Karl Sundby og hans kone, produsent Linda Pedersen, talt sirkusdyrenes sak på uteteaterscenene i Tønsberg og Mandal.
– Vi ville lage noe som både hadde et budskap som vi brenner for, og som er underholdende å se på, sier Karl.
– Det er alltid underholdningen som trekker folk, sier Linda. – Jeg ønsker ofte at budskapet i seg selv er nok, men vi blir nødt til å snakke til folk mellom linjene, mellom sang og klovnerier. Teaterforestillingen handler om frihet – men frihet på flere plan; frihet til å være den man er, elske den man vil – og til ikke å bli tvunget til å sitte i bur eller ha lenke rundt foten.
«De må leve seg inn i hvordan det er å være gorilla i bur – ikke bare late som.»
– Vi har tre profesjonelle skuespillere i ensemblet, ellers arbeider vi med unge amatørskuespillere fra stedet der vi turnerer, og alle dyrerollene blir spilt av dem. De må leve seg inn i hvordan det er å være gorilla i bur – ikke bare late som. “Jeg vil ut av buret”, sier de. “Nei, det høres det ikke ut som om du vil”, sier jeg til dem – og så ber jeg dem tenke etter hvordan de hadde følt hvis de hadde vært et innesperret dyr i hele sitt liv. Når de virkelig føler på den innestengtheten, kan de også lage en god forestilling, forteller Karl, som har spart den minst sympatiske rollen til seg selv; dyretemmeren Samson.
– Samson er en egoistisk person, sier Linda, det bygger seg opp en hevnlyst blant publikum når Samson til slutt konfronteres med gorillaen som han gjennom hele forestillingen har trakassert.
– Det er en av forestillingens paradokser, forteller Karl, for gorillaen vil ikke ha hevn , han kaster bort pisken isteden for å hevne seg med den. Vi vil at publikum skal stille spørsmål ved de følelsene de selv får. Folk skal ta oppgjør med sine egen tanker og forestillinger gjennom å oppleve dem selv.
– Den scenen har en spesiell bakgrunn, innskyter Linda, den er på et vis hele grunnlaget for “Sirkus Gorilla”.
«Publikum tror at gorillaen er symbol for villskapen – den de selv føler når de er med å rope på hevn, men han er heller et symbol på hensyn – noe vi burde vise dyrene.»
– Ja, jeg fikk ideen til forestillingen, da jeg leste om en storviltjeger i Afrika som hadde skutt mengder av dyr. Han var ute og jaktet gorillaer da det med ett kommer en stor hanngorilla stormende ut av buskene. Jegeren mister balansen i forskrekkelsen og glipper geværet. Gorillaen brøler, løfter geværet opp i luften, kaster det langt inn i buskene – og går. Historien gjorde veldig inntrykk på meg. Vi beskriver dyr som ville og farlige. Men hva er vi selv – hvordan er våre handlinger i forhold til dyrene? Publikum tror at gorillaen er symbol for villskapen – den de selv føler når de er med å rope på hevn, men han er heller et symbol på hensyn – noe vi burde vise dyrene.
– Buret er et annet symbol, fortsetter Karl. – I begynnelsen av forestillingen løper musene over scenen med Samson etter seg, og får publikum til å rope “sett dem i bur!”. Etterhvert får de se buret fra en annen vinkel, som et fengsel. De må tenke over sitt eget forhold til buret som begrep og bite i seg latteren. Buret er noe som skader både dyr og mennesker: alle på sirkuset lever i et tankebur om hvordan ting “må” være – før de tilsist frigjør både dyrene og seg selv …
«Elefanten vil dra hjem til familien i India, men hesten har ikke helt bestemt seg ennå. I forestillingen holder vi muligheten åpen for at noen av dyrene kanskje vil bli.»
– For dyrene blir til slutt frie…, avslører Karl, – Elefanten vil dra hjem til familien i India, men hesten har ikke helt bestemt seg ennå. I forestillingen holder vi muligheten åpen for at noen av dyrene kanskje vil bli. Men da må det være helt på deres premisser – og det kan det jo ikke være i det virkelige sirkus, hvor dyrene aldri har stor nok plass å bevege seg på. Som gorillaen sier: “Egentlig tror jeg sirkus er best uten dyr”.
– Dyr er ikke frivillige artister. Det å opptre må være frivillig, konkluderer Karl, som fra juli i år starter en ny sesong som dyretemmer Samson. Denne gangen med NOAHs sirkuskampanje i følge med “Sirkus Gorilla”-truppen.
“Linedanseren og klovnen bestemmer seg for å rømme og slippe alle dyrene i sirkuset fri, slik at alle – både dyr og mennesker – kan bli fri og gjøre det de har lyst til å gjøre, være der de har lyst til å være. Altså bestemme over sin egen skjebne.”
– “Sirkus Gorilla – en familiemusikal”, Karlsvogna Teater
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.