Vi vant - igjen!


av Katrin Vels

Mens Norges klima- og miljøminister holder taler om å bevare truede dyr, sloss NOAH i retten for å beskytte de kritisk truede ulvene mot å bli skutt med regjeringens velsignelse. Denne absurde forestillingen har foregått i snart tre år. I fjor vant NOAH i tingretten, i juli i år vant vi igjen i lagmannsretten.

I slutten av mai ble den såkalte Letjenna-saken ført i lagmannsretten, og i begynnelsen av juli ga Borgarting lagmannsrett full seier til NOAH og ulvene. Lagdommerne kom enstemmig til at statens vedtak om lisensfelling av Letjenna-ulvene var ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse. NOAH hadde vunnet frem ett år tidligere i tingretten hvor tingrettsdommen hadde kommet til samme resultat – lisensfellingsvedtaket var ugyldig.

Tre år i retten

De siste årene har regjeringen skutt ulveflokker i ulvesonen raskere enn de fleste klarer å registrere at de har eksistert. Men en rettssak tar lenger tid, og NOAHs søksmål gjelder Letjenna-flokken som levde og ble skutt i ulvesonen januar 2020. 31. desember 2019 bestemte regjeringen at denne flokken skulle skytes – det var andre året det ble vedtatt å skyte en flokk innenfor ulvesonen. 1. januar 2020 ble hele flokken skutt. Den kritisk truede ulven er en fredet art etter naturmangfoldloven, men det kan gjøres unntak fra det strenge vernet i noen få tilfeller som er listet opp i § 18 i loven. Regjeringen hadde hjemlet vedtaket i lovens § 18 første ledd bokstav c som åpner for unntak «for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». De andre to vilkårene som må være oppfylt for slike vedtak, er at bestandens overlevelse ikke er truet, og at det ikke finnes noen andre tilfredsstillende løsninger. NOAH mente i prinsipp at alle de tre vilkårene var brutt.

NOAHs team: Etter lang tid med grundig forarbeid, stilte NOAH godt forberedt til rettssaken mot staten i lagmannsretten – og vant. På bildet (f.v.): NOAHs jurist Katrin Vels, Bendik Misund Nedberg og Berit Svensli Solseth fra advokatfirmaet Arntzen de Besche, og NOAHs leder og veterinær Siri Martinsen. Foto: Silje Junge

NOAH gikk til sak mot staten i 2020, men måtte vente på en annen sak i rettssystemet: I mars 2021 avsa Høyesterett en dom i ulvesaken mellom WWF Norge og staten, som gjaldt to flokker som levde delvis utenfor ulvesonen. Høyesterettsdommen (HR-2021-662-A) ga staten medhold i skytingen, fordi det er en «forventning» om at det ikke skal være ulver utenfor ulvesonen, og at staten derfor ikke må begrunne sine vedtak i særlig grad. Dette var en alvorlig dom som gjorde et truet dyr rettsløst i 95% av Norge – arealet som ikke er «ulvesone». Men til alt overmål har myndighetene siden dette, brukt denne dommen til å prøve å forsvare skyting av ulver også innenfor sonen, hvor det tvert imot skal være forventing om at ulvene får leve. Det er denne absurde forvaltningen NOAH har kjempet mot de siste årene, og lagmannsrettens dom var en full seier for alle NOAHs vesentligste punkter.

Staten må bevise «merbelastning»

Lagmannsrettens dom henviser til Høyesterettsdommen og kommer til at denne dommen ikke gir noe klart svar på hvor høy terskelen er innenfor sonen. Lagmannsretten bemerker at vernet av ulv ikke er absolutt innenfor sonen og at det er «adgang til en viss forvaltning av bestanden». Samtidig er retten ikke i tvil om at «vernenivået må være betydelig høyere innenfor ulvesonen enn utenfor». Ifølge retten kan ingen «ha en berettiget forventning om at ulv ikke skal ta opphold på varig basis i ulvesonen, i motsetning til det som gjelder utenfor». Retten påpeker også at «ulven har et beskjedent vern utenfor ulvesonen, jf. HR2021-662-A». Det siste gjør at «målsetningen og forpliktelsen om en levedyktig norsk delbestand av ulv må derfor i praksis oppfylles innenfor de fem prosentene av Norges landareal som utgjør ulvesonen». Retten legger til grunn at ulvesonen er uttrykk for en «interesseavveining i forkant». Med andre ord er verneinteressene og eventuelle generelle «offentlige interesser» allerede blitt veid mot hverandre, og ulvesonen er et resultat av denne avveiningen. Dette betyr at noens misnøye med selve ulvesonen ikke er noen grunn til å skyte ulver i sonen, slik myndighetene har argumentert for.

Misnøye med selve ulvesonen ikke er noen grunn til å skyte ulver i sonen, slik myndighetene har argumentert for.

Retten sier treffende: «Ulvesonens eksistens og de ulemper denne i seg selv medfører, vil på dette stadiet være et gitt faktum». Eventuelle «ulemper» av ulvesonen må aksepteres, og kan ikke gjenbrukes for å svekke ulvens vern i sonen. Retten innfører et viktig begrep – «merbelastninger». Retten klargjør at interesseavveiningen etter unntaksbestemmelsen må ta utgangspunkt i «belastninger som har en slik karakter eller omfang at det går utover det minimum som med rimelighet må forventes ene og alene av at det er opprettet en ulvesone».

Senere i dommen bruker retten også uttrykket «minimumsbelastning» og alminnelige belastninger – denne typen belastninger må man akseptere i ulvesonen. Skal man påberope seg at eventuelle «belastninger» skal føre til skyting av ulv, må det isteden påvises at det har oppstått merbelastninger som går utover det som følger av at området inngår i ulvesonen. Grunnen til det er at ulven er prioritert i ulvesonen og verneinteressene har forrang foran generelle «offentlige interesser» som kan gi unntak fra vern. Det er heller ikke noe automatisk fellingsadgang etter at slike konkrete og særskilte merbelastninger har oppstått. Hvorvidt disse merbelastningene er tungtveiende nok for å oppfylle kravet om «vesentlig betydning», skal avgjøres i en konkret interesseavveining.

For alle som vet hvor viktige intakte økosystemer er, eller som opplever glede ved nettopp tilstedeværelse av ville dyr som ulv, kan det være merkelig å lese dommer som er fulle av ordet «belastning» knyttet til ulv. Men det er nettopp vage og udefinerte «belastninger» myndighetene har begrunnet skyting av ulv med – og derfor er det viktig at dommen diskuterer dette inngående og avviser myndighetenes forsøk på å skyte ulver i ulvesonen nærmest bare fordi de er ulver.

Hva med «bestandsmålet»?

Norge er eneste land i verden som opererer med «bestandsmål» på truede arter som ikke er minimumsmål. Dette biologiske begrepet har isteden blitt politisk vridd til å bety maksimumsmål for flere politikere i Norge – herunder den nåværende regjeringen. I rettssakene mot NOAH har regjeringsadvokaten prøvd å overbevise retten om at det i seg selv er en «offentlig interesse» som gjør at ulver kan skytes, at ikke ulven skal «overstige» bestandsmålet. Men retten ga NOAH rett i at bestandsmål ikke gir noen presumsjon for skyting; det er ikke noen automatisk adgang til å skyte ulv når bestandsmålet er «oppnådd». NOAH anførte at en slik tolkning ville medføre at de andre betingelsene i loven mister enhver praktisk betydning. Retten ga NOAH medhold i det: «Ulven er ikke bare fredet opp til visst antall dyr eller ynglinger». Bestandsmålet kan dermed kun være en «tolkningsmoment» blant flere andre, ved vurdering av skyting. Lagmannsretten understreker videre at selv om bestandsmålet er oppnådd, gjør vernehensynet seg fortsatt gjeldende siden ulven fortsatt står på norsk rødliste som «kritisk truet». Etter rettens syn har dette betydning for interesseavveiningen under unntaksbestemmelsen; vernehensynet må veie tungt.

Det er ikke noen automatisk adgang til å skyte ulv når bestandsmålet er «oppnådd».

Regjeringsadvokaten prøvde i saken å argumentere for at vernehensyn er ivaretatt så fort bestandsmålet er oppnådd – utover det trengs ikke mer vern, i følge staten. Dette er en absurd påstand, ikke minst siden bestandsmålet er satt svært lavt av hensyn til beitenæringen. Lagmannsretten poengterte at vernehensynet innebærer mye mer enn kun et antall ynglinger. Det må blant annet tas hensyn til både antallet ulv, genetikken, illegal jakt og sykdomsrisiko, immigrasjonshyppigheten og utviklingen av bestanden over tid.

Vedtak uten grunnlag

Staten har begrunnet skyting av ulv i ulvesonen med «belastningene» ved at ulv i det hele tatt eksisterer «over bestandsmålet». I praksis betyr det at ulv i ulvesonen skytes fordi de er ulver og lever i ulvesonen. Retten gjennomskuet dette: «Etter lagmannsrettens syn er det uttrykk for feil rettsanvendelse når departementet har lagt til grunn at slike generelle trekk ved ulvesonen som sådan kan begrunne uttak av ulv. Dette innebærer i praksis at man styrer utelukkende etter bestandsmålet, ved at man forutsetter at enhver forekomst av ulv i ulvesonen utover bestandsmålet automatisk vil utgjøre en belastning av «vesentlig betydning».»

Staten brøt loven med åpne øyne: Staten insisterte på å skyte fire ulveflokker i ulvesonen vinteren 2021/2022 – til tross for at det var stor sannsynlighet for at vedtaket ville være ugyldig. Da staten ikke rakk å få skutt mer enn to flokker, beordret de Statens Naturoppsyn ut med helikopter for å forfølge og drepe de to siste flokkene. Foto: Miljødirektoratet

Retten slo fast at de «belastningene» staten hadde bygget vedtaket på, ikke hadde sammenheng med Letjenna-flokken, men «belastningene bestod i at det var etablert en ulvesone i området som sådan, og at det ikke var påvist noen særskilte, konkrete ulemper utover dette». Retten gikk gjennom hensynene til beitenæring, jakt, lokalbefolkningens trygghet og psykososiale forhold, samt hensynet til konfliktdemping og tillit til forvaltningen – alle hensyn som staten hadde ramset opp.

Retten slo fast at det var feil rettsanvendelse å vektlegge hensyn til beitenæringen fordi risikoen for at ulvene kunne ta beitedyr ikke var større enn det man måtte forvente av at område inngikk i ulvesonen, og omstilling i næringen allerede var gjennomført. Retten konkluderte at vedtaket isteden sikter til «den generelle samfunnskonflikten mellom ulv og beitenæring».

Når det gjaldt jaktinteresser, vurderte retten på samme måte at det var feil rettsanvendelse å vektlegge «slike generelle ulemper som ulvesonen i sin alminnelighet formodes å medføre». Om psykososiale forhold uttaler retten at departementet tar «feil rettslig utgangspunkt når den vurderer om psykososiale interesser overhodet gjør seg gjeldende i ulvesonen» og at «vurderingen skulle tatt utgangspunkt i om det forekommer særskilte og konkrete psykososiale belastninger som går utover det som allerede følger av etableringen av ulvesonen som sådan.»

Med et snev av ironi tilføyde retten at henvisning til den «vedvarende belastning» Letjennareviret medførte, heller ikke er relevant: «Ulvebestanden i ulvesonen, og dermed de belastninger denne medfører for enkelte, må nødvendigvis være «vedvarende» dersom Norges forpliktelser til vern av ulvebestanden skal overholdes». Siden det i realiteten ikke var noe grunnlag for å skyte ulv – ingen «offentlige interesser av vesentlig betydning» – var statens vedtak ugyldig. Men dersom det hadde vært slikt grunnlag, ville staten også måtte vurdere andre løsninger. Retten skrev: «Bestemmelsene i naturmangfoldloven § 18 annet ledd og rovviltforskriften § 10 annet ledd om at formålet skal søkes oppnådd på andre måter enn felling, underbygger også at ulv ikke automatisk kan felles bare fordi bestanden ligger over bestandsmålet. Disse bestemmelsene innebærer at man da i første omgang skal søke å finne andre måter å håndtere de belastninger som kan følge av at ulvebestanden overstiger bestandsmålet.

Konfliktdemping må hensynta begge sider

Retten tok så for seg hensynene til konfliktdemping og tillit, som staten hadde lagt aller mest vekt på i vedtaket. I tingretten førte NOAH flere vitner som var innbyggere i ulvesonen, for å understreke at det slett ikke er slik staten prøver å fremstille det; at alle i ulvesonen krever skyting av ulv, og at skyting av kritisk truede dyr gir konfliktdemping. I lagmannsretten leste isteden NOAHs leder Siri Martinsen opp flere vitnesbyrd fra ulvesonen i sin partsforklaring. I tillegg vitnet både samfunnsforsker Ketil Skogen fra NINA og ulveforsker Petter Wabakken fra Høgskolen i Innlandet, for NOAH.

Vitnet for ulvene: Samfunnsforsker Ketil Skogen ved Norsk Institutt for Naturforskning (t.v.) og ulveforsker Petter Wabakken fra Høgskolen i Innlandet (t.h.) ble innkalt som vitner i lagmannsretten. Wabakken forklarte bl.a. hvordan det er uheldig å skyte stabile flokker, og Skogen belyste at ulvejakten slett ikke kan betegnes som «konfliktdempende».

Skogen forklarte at skyting av ulv ble sett på som konfliktskapende av mange, også i ulvesonen. Wabakken forklarte seg om at stabile flokker, slik som for eksempel Letjenna, ofte var minst konfliktskapende. Retten ryddet opp i statens tåkeleggende argumentasjon om «konfliktdemping», og skrev rett ut: «Den konflikten departementet her viser til, later i realiteten til å være et antatt utslag av den generelle samfunnskonflikten forbundet med ulv, og ikke en konkret observert konflikt i tilknytning til Letjennareviret.»

Retten ryddet opp i statens tåkeleggende argumentasjon om «konfliktdemping».

Retten kan heller ikke se at «ethvert avvik fra bestandsmålet vil være konfliktskapende og svekke tilliten». Dommen slo fast at staten må vise hvordan hensyn til begge sider i konflikten er ivaretatt: «Det kan ikke anses som en relevant form for konfliktdemping eller tillitsskapning dersom forvaltningen søker å unngå kritikk fra den ene siden i ulvedebatten, på bekostning av synspunktene til den andre siden.» Retten understreket at det å styre kun etter bestandsmålet blir ikke mindre feil hvis man begrunner skyting med at «enhver annen måte å forvalte bestanden på vil være konfliktskapende.»

Vil staten respektere domstolen?

NOAH har nå vunnet to rettsavgjørelser som har slått fast at staten har brutt loven ved å tillate lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen. Til tross for at NOAH vant i tingretten sommeren 2021, tillot imidlertid klima- og miljøminister Espen Barth Eide den mest omfattende lisensjakten på ulv noensinne siden fredningen, vinteren 2022. Det ble drept til sammen 22 ulver innenfor sonen, og til sammen måtte 30 ulver bøte med livet. Regjeringen satte til og med inn SNO med helikopter for å få skutt alle ulvene de hadde bestemt seg for å ta livet av. Også dette ble begrunnet med «offentlige interesser». Det var altså en «offentlig interesse» for regjeringen å handle på en måte som tingretten hadde dømt ulovlig. Nå har også lagmannsretten dømt statens vedtak ulovlig. Vedtakene regjeringen har gjort for å skyte kritisk truet ulv både i 2020 og 2021 var så like det ugyldige vedtaket, at man neppe kan se det på noen annen måte enn at regjeringen har begått ulovligheter mot kritisk truede dyr i minst tre år på rad.

Få dager etter dommen debatterte statssekretær i Klima- og miljødepartementet, Aleksander Øren Heen fra Senterpartiet, med NOAHs Siri Martinsen, og ingenting tydet på at departementet hadde tatt innover seg innholdet i dommen. Heen hevdet at regjeringen er «på trygg grunn» med samme type vedtak som nettopp ble dømt ulovlig, og at de kom til å fortsette å skyte ulver i ulvesonen tross dommen. Heen illustrerte at regjeringen ikke først og fremst forholder seg til loven, men til sitt ønske om å skyte ulv basert på «bestandsmålet»: «Jeg mener det vesentlige her er at når Stortinget med bredt flertall har sagt hvor mange ulv vi skal ha, også innenfor et definert forvaltningsområde som blir omtalt som ulvesonen, så er dette vesentlig interesse.»

Det er ikke til å tro at man i naturkrisens tid må belage seg på frivillige organisasjoners innsats for å bevare truede dyr i et av verdens rikeste land.

Statssekretæren gikk langt i å love at regjeringen vil anke dommen til Høyesterett, men anken er i skrivende stund ennå ikke kommet. NOAH forbereder seg nå til den siste rettsrunden i Høyesterett og vil samtidig gjøre alt i vår makt for å stoppe et nytt blodbad i ulvesonen kommende vinter. Samtidig har NOAH en klage mot Norge til behandling i Bernkonvensjonens sekretariat, hvor vi ha bedt om en vurdering om hvorvidt norske myndigheter kan skyve nesten hele ansvaret for å sikre levedyktighet av den sør-skandinaviske ulvebestanden over på Sverige. Det er ikke til å tro at man i naturkrisens tid må belage seg på frivillige organisasjoners innsats for å bevare truede dyr i et av verdens rikeste land. Men slik er realitetene. Norges Storting og regjering har ikke tatt ansvar for bevaring av ulven. Men NOAH har tatt ansvar for å kreve det vernet et kritisk truet dyr bør ha. Og heldigvis har vi nå i to rettsrunder fått domstolenes støtte.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2022.

Ønsker du å støtte oss i vårt arbeid for dyrs rettigheter?

Bli medlem: