Vi lot dem utrydde ulven


av Mads Andenæs, jussprofessor, hovedfoto: Tommy Solberg

Vi er i ferd med å utrydde ulven i Norge. Og vi må gjøre alt vi kan for å stoppe dette. Loven er på ulvens side.

Vi er i ferd med å utrydde ulven i Norge. Og vi må gjøre alt vi kan for å stoppe dette. Loven er på ulvens side. Vi har en naturmangfolddlov og hensikten med denne er, ikke overraskende, å ivareta naturmangfoldet i Norge slik loven sier det, fra overskriften og videre utover. Med den loven skal vi som land oppfylle våre forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Bernkonvensjonen er en europeisk konvensjon hvor landene tar på seg plikter til å verne ville dyr og planter og deres levesteder. 50 land og EU har skrevet under konvensjonen, og den er bindende. Det er altså tale om bindende regler, som gir plikter for Norge. Norge kan ikke se bort ifra eller la være og følge disse pliktene.

Det er hele tiden en utvikling på et europeisk og på et internasjonalt plan for å sikre naturmangfoldet. Det er viktig for Norge og for verden. Norge har et bidrag til verden i sin natur og dens mangfold. For norske arter er det særlig dverggås, fjellrev, jerv, bjørn, gaupe og ulv som er truede arter som trenger spesielt vern. Og det er Bernkonvensjonens artikkel 18 som er den sentrale bestemmelsen, som skal gjennomføres gjennom naturmangfoldlovens bestemmelser.

Men vi har forvaltningsvedtak og politiske vedtak som strider mot loven og som strider mot Bernkonvensjonen. Og det er ikke bare ulven dette gjelder. Vi er iferd med å utrydde andre store rovdyr også. Skal verden bruke norske kriterier for forvaltningen, vil det medføre utryddelse av alle store rovdyr.

Vi hører fra organisasjoner i andre land at jegerinteressene organiserer seg der, og ser til Norge – fordi Norge er et land som gir dem håp om at jegerinteressene kan vinne over verneinteressene. Det er en sterkt beklagelig utvikling, og Norge har et ansvar for at vill fauna over hele verden settes på spill.

Norske politikere og enkelte jurister bruker Sverige som eksempel, og har vist til at man i Sverige kan ta hensyn til andre faktorer enn de truede dyrene – økonomiske forhold, næringsinteresser og folks frykt – på en måte som vi ikke kan etter norsk rett. For det første er det ikke helt riktig. Men så har vi bakgrunnen for at andre argumenter eventuelt skulle kunne brukes i det svenske systemet. Sverige har en ulvebestand som er mangedobbelt av den vi har i Norge. Det gjør at de i Sverige naturligvis kan ta andre hensyn enn vi kan i Norge, hvor ulvestammen er under det absolutte minimum for å sikre en bestand som kan overleve. Når man nå også i Norge begynner å sette frykt og jegernes økonomiske interesser over truede dyr, har man ikke forstått Bernkonvensjonens bindende forpliktelser.

I Norge har vi også Grunnlovens paragraf 112, som beskytter vår rett til natur – og som beskytter naturen. § 112 lyder slik: “Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.”

Det er sterke ord: Vi har rett til en natur der mangfold bevares. Naturen skal disponeres langsiktig, og den skal ivaretas for etterslekten. Som borgerne har vi rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen. Bare da kan vi slik at vi kan ivareta vår rett. Myndighetene skal iverksette tiltak som gjennomfører grunnsetningene i § 112.

Det burde ikke være lett å bortforklare Grunnloven. Men enkelte, jurister og andre, gjør gode forsøk på bortforklaringer. Grunnloven kommer i tillegg til naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen – en av flere internasjonale konvensjoner som skal beskytte naturen. Alt dette er ikke noe man kan se bort fra. Men det er dessverre slik at vårt politiske systemet har feilet: På den ene side har det politiske systemet godkjent disse bindende avtalene, og vedtatt Grunnlovens § 112. Men på den andre siden har det politiske systemet også gitt oss disse vedtakene som vil utrydde vår ulvebestand. Det er rimelig klart at tankegangen som ligger bak dagens vedtak, vil gjøre seg gjeldende inntil det ikke er en eneste levende ulv igjen i Norge.

Dag til dag-politikken kan feile, og det må man kanskje regne med av og til. Men man kan ikke tillate at det blir landets politikk. Vi har et demokratisk system i Norge der vi kan slutte oss til internasjonale forpliktelser og binde oss ved å vedta nye bestemmelser i Grunnloven. Det innebærer at vi må avvise den type politiske vurderinger som i det siste har gjort seg gjeldende i Norge. Man kan simpelthen ikke i hvert enkelt land si “det er hensiktsmessig”, “vi må ta hensyn til spesielle næringsinteresser”, eller hva man måtte komme på av unnskyldninger. Når man har inngått internasjonale forpliktelser så gjelder de, og da må man som land bøye seg og gjennomføre disse forpliktelsene.

Det samme gjelder Grunnloven. Grunnloven gir bestemmelser som gjelder, og som et allminnelig politisk flertall ikke kan sette til side uansett hvor gode grunner de mener at de har. Så har vi i tillegg naturmangfoldloven. Den gir regler, kriterier og prosesser som heller ikke er blitt fulgt når det gjelder vår truede rovdyr.

En student ved Det juridiske fakultet, Hallvard Surlien, skrev om ulvedommen fra tingretten, i Agenda Magasin 25. mai: “Dessverre er dommen svak på flere punkter. Sentrale spørsmål er bare overfladisk behandlet og den rettslige metoden er i enkelte tilfeller svak.” Jeg er enig. Tingretten har bortforklart Grunnloven og Bernkonvensjonen. Det er oppsiktsvekkende. Så vi har en juridisk svikt. Tingretten har ikke villet holde politikerne til Grunnloven eller Bernkonvensjonen. Viktigst er at vi har en politisk svikt. Flertallet i Norge vil ikke utrydde ulven eller de andre rovdyrene våre. Der må vi gjøre mer, være like organiserte og taleføre som mindretallet som vil utrydde ulven.

Vi er i ferd med å utrydde ulven i Norge. Loven står på ulvens side. Folk flest står på ulvens side. Det er opp til oss å sørge for at vi ikke i fremtiden må si: “Vi lot dem ta livet av ulven i vår tid i Norge”.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2018.