Ulvene trenger oss

Med dette grepet plasserte Norge seg blant verstingene med tanke på vern av truede arter. NOAH mobiliserte til en hastemarkering utenfor Stortinget for å protestere mot skyting av ulv innenfor sonen, umiddelbart etter vedtaket. Og et intenst arbeid for å gi ulvene en siste sjanse begynte.

NOAH tar ulvesaken til retten

NOAH mente regjeringens vedtak var et klart brudd på Grunnlovens § 112 om rett til naturmangfold, samt var i strid med de internasjonale forpliktelsene i Bernkonvensjonen. Sammen med NOAHs advokat, jusprofessor Mads Andenæs, ble valget tatt om å gå til søksmål mot staten i romjulen. NOAH ba om en midlertidig forføyning, med et håp om at departementet ville behandle vår anmodning om jaktstans raskt, slik at ulvene var beskyttet inntil saken var avklart i domstolen. Men slik gikk det ikke. Året 2019 ble dermed innviet av at 130 jegere troppet opp i reviret for å skyte ulvene. Innen klokken hadde slått 11 på årets første dag var allerede alfaparet drept.

Oslo Byfogdembete ville ikke behandle NOAHs sak om midlertidig forføyning før to dager etter at ulvene allerede var skutt, og utfallet var da som forventet, jakten – som i store trekk allerede var over – ble ikke stanset. Byfogden sa i sin avgjørelse at de mente det ikke var tilstrekkelig bevist at vedtaket bygget på feil faktum – uten å gjøre noen grundig vurdering av hva Bernkonvensjonens forpliktelser innebærer satt opp mot statens begrunnelse for skyting. NOAH var svært skuffet over at retten var såpass overfladisk i sin behandling av både Grunnloven og Bernkonvensjonen som viktige tolkningselementer for Naturmangfoldloven. I store trekk siterte dommeren statens argumenter – som på ingen måte ga tillitt til at Norge setter naturmangfold høyt. Blant annet uttalte regjeringsadvokaten at grunnlovens krav om naturmangfold ikke er burde tas opp til vurdering, og antydet at rødlista var «et sidespor». Samtidig hadde rovdyrfiendtlige organisasjoner møtt opp som «partshjelpere» av staten – for å legge ut om hvor ille det er med ulv for næringsinteresser og hvor mye folk misliker ulv.

«Innen klokken hadde slått 11 på årets første dag var allerede alfaparet drept.»

Hele seansen i tingretten denne dagen viste hvor stort behovet er for en mer grundig rettslig gjennomgang av hvordan staten håndhever plikten til å beskytte en kritisk truet art. Det er nå to pågående rettssaker mot ulvepolitikken i norsk rettssystem: I desember i år kommer ankesaken til WWF opp i lagmannsretten. Denne saken tok utgangspunkt i de høye kvotene som ble satt i 2017, begrunnet i «offentlig interesse». NOAHs sak utfordrer også begrepet «offentlig interesse», men er særlig innrettet på lovligheten av å bruke denne begrunnelsen til å skyte kritisk truede dyr i den snevre sonen hvor de skal ha «prioritet». Om WWF vinner frem i sin rettssak, betyr det etter alt å dømme at NOAHs sak nødvendigvis også må vinne frem. Men dersom WWF taper, vil NOAH likevel kunne vinne frem, da ulvesonen skal utgjøre en bedre beskyttelse for ulven enn landet for øvrig, i henhold til Stortingets vedtak.

Folkemarkering for ulvene

Flertallet av den norske befolkningen er positive til rovdyr, og politikernes vedtak viser tydelig hvordan de er i alvorlig utakt med befolkningen. Når stortingspolitikere ser bort fra de lover de selv har vedtatt, og be stemmer at truede dyr skal fortsette å være truet ved at de hele tiden holdes nede på et politisk bestemt antall, er det viktig at folk sier ifra. Derfor valgte NOAH å mobilisere til folkemarkering for ulvene i flere norske byer i årets første uker. Allerede få dager etter opprettelsen av arrangementene på Facebook hadde flere tusen mennesker meldt sin interesse for å delta. Mange var opprørte over at til og med ulvesonen nå var blitt invadert av jegere, og ville gi et tydelig signal til politikerne at de ikke aksepterer dagens utrydningspolitikk. NOAHs ansatte og frivillige arbeidet på spreng for å spre arrangementet til flere deler av landet, og fikk på plass demonstrasjoner også i Elverum, Kristiansand, Fredrikstad, Bergen og Trondheim, i tillegg til flere støttemarkeringer i utlandet.

«Totalt over 7000 stilte opp for ulvene.»

Lørdag 12. januar troppet 6000 mennesker opp utenfor Stortinget, for å vise sin motstand mot regjeringens utrydningspolitikk. Med de andre byene var vi totalt over 7000 som stilte opp for ulvene. Ulvevennene fylte hele Eidsvolls plass, og både store, små og firbente trosset januarkulden i støtte for rovdyrene. Nemi-skaper og støttespiller av NOAH, Lise Myhre, var første appellant: «Dette er så mye større enn ulvefamilien som nå ble slaktet ned i Slettåsreviret. Dette handler om hvordan vi skal kunne leve i samspill med dyr og natur dersom vi ser det som vår rett å utslette alt som ikke er til nytte for oss».

Sterk kritikk mot politikerne var en rød tråd gjennom markeringen. Bare noen dager før hadde statsministeren gått ut i media med følgende ord: «Denne regjeringen skyter ulv. (…) Ingen har skutt så mye ulv som denne regjeringen.» NOAH-leder Siri Martinsens åpningstale gikk i rette med politikernes holdninger: «Man skal ikke skryte av at man bryter Bernkonvensjonen. Man skal ikke skryte av at man ikke respekterer Naturmangfoldloven. Man skal ikke skryte av at man ser bort ifra Grunnlovens § 112 som gir oss alle rett til et naturmangfold. Man skal ikke skryte av at man overser flertallet – også i rovdyrområdene – som er for ulv og andre rovdyr.» Politikerne fikk også passet påskrevet i appellene til lederne av en rekke miljøorganisasjoner som stilte opp for å støtte ulvene – WWF, Rovviltets Røst, Naturvernforbundet, Ulvens Dag, Greenpeace Norge, Foreningen Våre Rovdyr og Ulvens Dag.

«Folk flest, både i by og bygd, og i områder med og uten ulv, synes ulv hører hjemme i norsk natur.»
– Tina Shagufta Munir Kornmo

De politikerne som selv stilte opp var fra miljøpartiene på Stortinget. Arild Hermstad, talsperson i MDG, satt ulveslakten i historisk sammenheng: «Det er 99 år siden det ble skutt så mange ulv i Norge som i fjor. Den gang var det i et aktivt forsøk på å utrydde ulven fra norsk natur. I dag samles vi for å hindre at årets rekordjakt ikke er starten på en utilgivelig gjentakelse.» SVs stortingsrepresentant og naturfotograf Arne Nævra, delte sin frustrasjon over kunnskapsløsheten blant politiker-kollegaer: «Jeg har aldri opplevd en så stor avstand mellom fakta og følelser, som i denne ulvedebatten.» Venstre som sto i en uløselig spagat mellom partiets primærstandpunkt om en sterk beskyttelse av ulven, og regjeringens uholdbare vedtak om skyting i ulvesonen – effektuert nettopp av Venstres miljøminister – stilte likevel mannsterke. Stortingsrepresentant Tina Shagufta Munir Kornmo, uttalte: «Folk flest, både i by og bygd, og i områder med og uten ulv, synes ulv hører hjemme i norsk natur. Flertallets syn på Stortinget er altså i mindretall i befolkingen i denne saken». Unge Venstre-leder, Sondre Hansmark, ville også stille opp for å vise at regjeringens ulvepolitikk ikke hadde støtte hos dem: «Når vi ber andre land om å ta vare på rovdyrene sine, ja så må vi gjøre det samme her hjemme.»

«Jeg mener vi ikke har noen rett til å forvise ulvene fra skogene som er like mye deres som vår. Vi som lever i ulvesonen vil ha ulv i Norge.»
– Karoline, bor i ulvesonen

En ekte folkemarkering måtte også ha appellanter fra nettopp flertallet av folket. Fire ulvesoneinnbyggere som representerte dette flertallet for ulv, sto på scenen samtidig for å avdramatisere opplevelsen av å leve med ulv og fremme livskvaliteten ved å bo i en natur med mangfold. Først ut var Logan fra Østfold som sammen med hesten sin Rika, ofte ferdes i skogene innenfor ulvesonen: «Å få kjenne på hvor vill og vakker naturen egentlig er, gir meg en ubeskrivelig glede og frihetsfølelse.» Tittin fortalte om det å være i flertall, men allikevel ikke bli hørt: «I ulvesonen er det mange av oss som føler seg truet til taushet, og det tolkes av mange som at den som tier, samtykker. La 2019 bli året der vi gjennomskuer alle som bruker frykt som våpen.» Karoline, som gjerne tar overnattingsturer i skogen i ulvesonen, slo fast: «Jeg mener vi ikke har noen rett til å forvise ulvene fra skogene som er like mye deres som vår. Vi som lever i ulvesonen vil ha ulv i Norge.» Kristian som bor i Hobøl-reviret fortalte om alle dyrene han er vant til å se spor av uten at det oppleves som noe dramatisk: «Ulven er der bare, og vi har et avslappet forhold til den. Ulven er ikke «Dyret», men det er et dyr.» En annen appellant som gjerne oppholder seg i ulvesonen var TV-profil Camilla Cox Barfot. Som en av de siste som så Slettås-paret i live på en av sine ulvesporingsturer, kunne hun fortelle om en liten flokk som var som ulver flest – de ville bare være i fred. Hun oppfordret folk til å oppleve den levende naturen: «Skaff dere kunnskap, kom dere ut i felt, bli med på tur, så skal dere få se at det er ingenting å frykte. Skal man frykte noe så er det bygdedyret!»

Mange av talerne satte fokus på hvordan Norge er blant de verste når det gjelder forvaltning av rovdyr, og hvordan myndighetene ser ut til å gi særinteresser som jakt større beskyttelse enn våre truede rovdyr. Blant dem var NOAHs advokat i ulvesaken, jusprofessor Mads Andenæs som tok et oppgjør med rovviltnemndene; «de har blitt til politiske aktivistorganer, som treffer vedtak uten å forholde seg til lovgivningen, til grunnloven eller de internasjonale forpliktelsene vi har.» Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita, analyserte dagens absurde politiske situasjon hvor bevaring på ingen måte synes å være målet: «Vi har havnet her fordi ulvemotstanderne systematisk har flyttet grensene for hva som skal til for å felle en ulv.»

«Regjeringsadvokaten antydet at rødlista var et sidespor.»

Religionsprofessor og menneskerettsekspert Dag Øistein Endsjø satte fokus på hvordan politikken også går ut over flertallet som ønsker ulv: «I følge FN er naturens mangfold en del av våre kulturelle menneskerettigheter. Grunnlovens paragraf 112 beskytter retten til miljø og til mangfold i naturen, både for oss og for etterslekten.» NOAH hadde også invitert Eilif Torma som appellant. Torma har bodd i Afrika i mange år, og vært en aktiv del av turistnæringen – nettopp basert på opplevelse av levende dyr. Han stilte seg uforståelig til norsk politikk, sammenlignet med en rekke land med mye rikere dyreliv: «Hva er det med oss i Norge som ”forvalter” ved å skyte dyr vi mener ikke er til nytte eller som vi er engstelig for?» NOAHs Folkemarkering over hele landet viste tydelig at det er mange som står på ulvens side, og at svært mange finner det helt uforståelig at regjeringen kan føre den politikken de gjør i dag.

Medias dillemma

Normalt sett skal ikke mediene i seg selv være pådriver for eller imot en spesiell politisk sak. I rovdyrsaken ser NOAH likevel at mediene – noen mer enn andre – selv er pådrivere for negative holdninger til rovdyr. Dette gjelder både lokalaviser og enkelte riksmedier. Ikke minst gjelder det dekning av rovdyrfiendtlige arrangementer opp mot arrangementer til forsvar for dyr. Noen dager før NOAHs markering had de ulvefiendtlige interesser – organisert gjennom de pengesterke bonde-, jegerog skogeierorganisasjonene – trommet sammen til markering. Som sedvanlig ble medlemmer i disse organisasjonene busset inn fra fjern og nær. Sedvanlig var også dekningen. TV2 annonserte markeringen på God Morgen Norge og morgennyhetene, og kanalens reporter fulgte entusiastisk demonstranter i buss både til og fra Oslo, intervjuet den ene etter den andre om deres holdning til ulv – med pinlig lite innslag av kritiske spørsmål.

«Man skal ikke skryte av at man bryter Bernkonvensjonen. Man skal ikke skryte av at man overser flertallet.»
– Siri Martinsen, leder i NOAH

NRK ga også bred dekning – og reporterens spørsmål var jevnt over vinklet med demonstrantenes stemme. Eksempelvis ble landbruksminsteren stilt spørsmålet; «Er det så vanskelig (å følge opp Stortingets vedtak)?», og Norges Jeger- og Fiskerforbund slapp unna kritiske spørsmål og fikk heller svare på «Hvordan er det å se så mange her i dag?» Også i forkant av den ulvefiendtlige markeringen kunne man se en rekke eksempler på at rovdyrfiendtlige politikere fikk overdreven spalteplass – nettopp for å promotere aksjonen. VG presenterte et av de verste bidragene – en stor artikkel hvor Senterpartiets leder la ut om sin motvilje mot ulv, uten antydning til kritiske spørsmål. NOAH kommenterte dette i en kronikk: «Det er mulig at VG planlegger store oppslag om at NOAH skal ha markeringer over hele landet for bedre vern av ulv. Det er også mulig at VG planlegger en serie hvor alle partilederne får breie seg over fire sider, legge ut om sine kjepphester uten noen innvendinger eller faktakorrigeringer, og ikke blir stilt mer enn et halvt kritisk spørsmål. Men hvis dette ikke er planen, er intervjuet med Vedum elendig journalistisk håndtverk, og et grelt eksempel på hvordan norsk media har et selvstendig ansvar for at det er et urimelig politisk press mot en rødlistet art som knapt teller 70-90 individer på norsk jord.»

Også Morgenbladets intervju med NOAH på samme tid illustrerte hvordan journalister i rovdyrsaken viser forutinntatthet i rovdyrenes disfavør. For eksempel kaller journalisten det «kategorisk» når NOAH opplyser at kritisk truede dyr i utgangspunktet ikke skal skytes – slik det står i Bernkonvensjonen. Og han spør «Er virkelig flertallet som bor med ulv i nærheten positivt innstilt til ulv? Hvor har du det fra?» – selv om forskning fra Norsk Institutt for Naturforskning har vist dette over flere år.

«Rovviltnemndene har blitt til politiske aktivistorganer, som treffer vedtak uten å forholde seg til lovgivningen.»
– Mads Andenæs, jusprofessor

NOAHs innsats i mediene har imidlertid gitt resultater ved at flere stemmer har kommet til for å forsvare rovdyrene, og flere innenfor mediene har begynt å nyansere den negative dekningen. Likevel var det symptomatisk for hvordan rovdyrfiendtlige krefter forventer at media skal oppføre seg, da Naturbruksalliansen ved jaktgrunneier og tidligere politiker Gunnar Gundersen, klaget NRK inn til Kringkastingsrådet for dekningen av de to markeringen for og imot ulv i 2019. Gundersen mente at hans side burde ha blitt intervjuet i dekningen av NOAHs markering, som for øvrig fikk under halvparten av tiden NRK ga til å dekke den ulvefiendtlige markeringen noen dager før. NOAH svarte med eget brev til Kringkastingsrådet: «Totalt har NRK Dagsrevyens innslag fra de 4 siste markeringene (to for og to mot ulv) bydd på 4 minutter «ulvevennlig» vinklede innslag, og 24 minutter «ulvefiendtlig» vinklede innslag. I lys av dette blir Gundersens påstand om at det er «uakseptabelt» å ikke skvise inn ulvemotstandere også i det korte innslaget fra NOAHs markering, intet mindre enn absurd.

«Medias dilemma er at det begynner å bli vel tydelig at en betydelig andel av dem driver kampanjejournalistikk for jaktinteresser og grunneiere i rovdyrsaken.»

Naturbruksalliansens klage vitner om at de ser på media (her NRK) som et selvsagt mikrofonstativ, og forventer/forlanger at NRK gir så lite rom som overhode mulig til de stemmer som taler for rovdyrene.» Medias dilemma er at det begynner å bli vel tydelig at en betydelig andel av dem driver kampanjejournalistikk for jaktinteresser og grunneiere i rovdyrsaken. Når noen pressgrupper tar media som en selvfølge, og forventer massiv dekning for alt de sier og gjør, er det på tide media selv vurderer om det er riktig å gi noen aktører den følelse av selvsagt tilgang som de åpenbart har – og som andre, eksempelvis NOAH, ikke kan ta for gitt.

Internasjonale reaksjoner

Mens kampen for rovdyrene er hard å føre både politisk og medialt i Norge, begynner verden rundt oss å lure på hva dette landet egentlig driver med. I tillegg til markeringene som ble holdt innenfor landegrensene, mobiliserte NOAH internasjonal støtte. Det ble arrangert støtte-markeringen utenfor norske ambassader og protestert mot behandlingen av de norske ulvene i Estland (Loomus), Spania (Fapas), Østerrike (Europea Wilderness Society), Kroatia (Animal Friends Croatia), Nederland (Animal Rights NL), Polen (Otwarte Klatki) og Finland (Luonto-Liiton susiryhmä). Det nederlandske «Dyrenes Parti», som har flere seter i parliamentet, viderebrakte NOAHs oppfordring om internasjonale protester mot norsk ulvepolitikk.^[1]

Utenlandske medier har interessert seg for NOAHs søksmål mot staten – blant annet The Guardian, National Geographic og svensk STV. Medier i bl.a. Tyskland, Polen, Sverige og de baltiske landene laget reportasjer om NOAHs arbeid for ulven. Den tyske avisen Neue Zurcher Zeitung dekket markeringen, og skrev at norske politikere frykter at Norge «som regelmessig figurerer i utenlandske medier på grunn av hvalfangsten, nå også skal få negativ internasjonal publisitet på grunn av den kontroversielle ulvejakten»^[2]. Sveriges radio påpekte i forbindelse med NOAHs markering at flertallet av nordmenn er for ulv,^[3] og både Aftonbladet, Dagens Nyheter og en rekke andre svenske aviser medelte sine lesere at «tusenvis av nordmenn demonstrerte for ulv».^[4] Ekspress Meedia i Estland brakte oppfordring til sine lesere om å støtte de norske ulvene^[5] – i Estland er ulven for øvrig nasjonaldyr.^[6]

I april 2019 ble NOAH kontaktet av et TV-team fra BBC som i skrivende stund arbeider med en dokumentar om norsk ulv, hvor NOAH bidrar. Det er tydelig at verden fatter interesse for hva som skjer med de norske rovdyrene, og at bildet av Norge som en naturvennlig nasjon slår sprekker når rovdyrpolitikken belyses.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2019.