Bondelaget argumenterer forutsigbart for at flere truede ulver skal skytes. Men de villeder leseren når de fremstiller det som om beitenæringen skal være prioritert også innenfor ulvesonen.

Ikke overraskende er NOAH sterkt uenig i Bondelagets påstand om at vedtakene om skyting av ulv i ulvesonen som er gjort de siste årene, er «lovlige». Det var derfor vi gikk til sak i 2020, og fikk medhold i tingretten: Miljødepartementets vedtak om å skyte Letjenna-flokken var ikke gyldig.

Det er også derfor NOAH, WWF og Foreningen Våre Rovdyr nå har gått til midlertidig forføyning – lovligheten av å skyte fire flokker i ulvesonen med omtrent samme begrunnelse som Letjenna-vedtaket, må få en reell prøving i retten uten at ulvene skytes i mellomtiden.

Det må foreligge et faktisk «problem» av «vesentlig offentlig interesse», andre mulige løsninger enn skyting må være utredet, og bestanden kan ikke ta skade.

Bondelaget velger å overse de rettslige argumentene i disse sakene, blant annet at staten i vedtakene har erstattet ufravikelige rettslige vilkår med «bestandsmål». Vilkårene som må være oppfylt for at man skal kunne skyte dyr av en totalfredet, truet art, er følgende: Det må foreligge et faktisk «problem» av «vesentlig offentlig interesse», andre mulige løsninger enn skyting må være utredet, og bestanden kan ikke ta skade.

Staten innrømmer at det ikke er noen konkrete problemer ved de ulvene de ønsker å skyte. «Problemet» er at ulvene lever, og «er over bestandsmålet». Dette er ikke i tråd med naturmangfoldlovens og Bernkonvensjonens intensjon. Intensjonen var ikke å holde dyr på kritisk truet nivå etter et tilfeldig politisk bestemt tall, men å bidra til at arter ikke skulle forbli truet.

«Problemet» er at ulvene lever, og «er over bestandsmålet».

Et annet viktig moment i disse sakene er uthulingen av sone-politikken. At 95 prosent av Norge er en «eksklusjonssone» hvor ulv er utelukket, er juridisk tvilsomt opp mot Bernkonvensjonen. Men det er ytterligere kritikkverdig når det heller ikke er sterkt vern av ulven eller «høy terskel for felling», som Stortinget uttrykker det, i de 5 prosent av Norge hvor ulv skal være prioritert.

Det er ikke kun NOAH som «mener» at ulven skal ha prioritet «foran jordbruk og beitebruk» i ulvesonen – det er premisset den norske forvaltningsmodellen bygger på. Bondelaget prøver å gi inntrykk av at stortingsforlikene støtter deres oppfatning om at beite skal prioriteres foran ulv også i sonen – når det er stikk motsatt.

Videre gir de inntrykk av at de «juridiske betenkningene» som regjeringen innhentet gir grunnlag for å skyte ulv så fort de har nådd «bestandsmålet». Men tvert imot skrev professor ved UiO Ole Kristian Fauchald at det er «klart at de nasjonale bestandsmålene som kommer til uttrykk i rovviltforskriften må anses som minimumsantall for ynglinger i Norge», og at «det å legge bestandsmålet til grunn som et mål om maksimum eller gjennomsnittlig antall ynglinger for vedtak om ulvefelling vil være i strid med Bern-konvensjonens krav».

En ny rapport fra NINA bekrefter igjen at risikoen for ulveangrep er «altfor liten til å bli beregnet».

Bondelaget hevder at det er en «utfordring» for lokalbefolkningen å «gå til postkassa» på grunn av ulven. Det handler i så fall mer om ulven i eget hode enn den reelle ulven i norske skoger. En ny rapport fra NINA bekrefter igjen at risikoen for ulveangrep er «altfor liten til å bli beregnet».

Bondelaget overser at et flertall av folk i disse områdene er positive eller nøytrale til ulv. For en stor gruppe er det svært belastende at jegere inntar området og skyter ned kritisk truede dyr.

Det blir absurd når Bondelaget hevder at bønder «har mistet levebrødet på grunn av ulven». De vet selv at sentralisering med fokus på «høyt volum og lav pris» er årsaken.

Sauekjøttproduksjon er gjennomsubsidiert med over 100 kroner kiloen. Dette er høyst problematisk for klimaet, for dyrevelferden og for naturmangfoldet. Produksjonen og konsum av rødt kjøtt bør reduseres, ikke minst av hensyn til selvforsyningen – slik Nordisk Ministerråd også konkluderer. Bondelagets insinuasjoner om at man ikke kan drive med noe annet enn sauedrift i ulvesonen – altså Innlandet, Viken og Oslo – faller på egen urimelighet.

Antall sauer som lider og dør på beite er imidlertid stabilt på ca. 100.000 – og 80 prosent har ikke med rovdyr å gjøre. Kun 2 prosent er tap til ulv.

Sauehold er ingen lang tradisjon i områdene innenfor ulvesonen. Imidlertid øker antall sauer og små bruk innenfor sonen, og tap til ulv går ned. Antall sauer som lider og dør på beite er imidlertid stabilt på ca. 100.000 – og 80 prosent har ikke med rovdyr å gjøre. Kun 2 prosent er tap til ulv.

Tragisk nok kan antallet øke hvis Bondelaget får det som de vil: Stabile ulvefamilier inne i sonen vil leve av elg, og kan fungere som en barriere mot streifende enslige ulver som kan ty til lettere bytte som sau. Bondelaget burde dermed støtte NOAH i at flokkene innenfor sonen bør få leve. Men det later til at prinsipiell motstand mot ulv får forrang fremfor praktiske løsninger.

Debattinnlegg av NOAHs leder Siri Martinsen og NOAHs jurist Katrin Vels, på trykk i Dagsavisen 20.01.2022

Støtt NOAHs arbeid for de kritisk truede ulvene

– bli medlem!