Ulven avslører oss

av Siri Martinsen, hovedfoto: Erik Frøystein

Klassekampen legger bredsiden til ulven denne uken: Vi kan lese en lang artikkel om hvorfor noen demonstrerer mot ulv, mens vi knapt ser bisetningen om at NOAH arrangerer markeringer 12. januar for ulv.

Samtidig bringes til torgs et essay av Jon Naustdalslid, som avslutter med at hans far ville sett på det som «sinnsforrvirring» å bevare ulven i Norge. Beklageligvis stemmer det at myndighetene hadde en politikk om å utradere rovdyrene på norsk jord, og først i 1973 ble den kritisk truede ulven varig fredet. Enkelte andre Europeiske land hadde også utrydding av arter som ideal. Da Bernkonvensjonen kom i 1979 var det en erkjennelse av ny innsikt.

Naustdalslid introduserer begrepet «design-natur», men bruker det misvisende om prinsippet Bernkonvensjonen er bygd på – å legge til rette for at truede arter kan oppnå en bedre bevaringsstatus. Begrepet er derimot svært godt egnet til å beskrive visjonen til utrydningsentusiaster: En natur uten arter som kan ses som «unyttige» for menneskers kommersielle interesser, og som domineres av arter som kan utnyttes til jakt eller tamdyr til produksjon, er i sannhet en «designet» natur.

Alle arter har rett til å leve

Ulven kan ses på som representant for det motsatte – en natur hvor ikke alt er designet for menneskelig bruk, men hvor hver art har en selvsagt plass i sitt naturlige habitat. Det er ingen «illusjon» at ulven og de andre rovdyrene hører hjemme i norsk natur – det er et faktum. Alle arter som har sitt naturlige tilhold i norske skoger, har en selvsagt rett til å leve her – og det i bestander som ikke kunstig og politisk holdes på minimumsnivå. Selvsagt endrer naturen seg. Men det rettferdiggjør ikke at vi mennesker med tvang og politiske vedtak bestemmer at arter skal være kontinuerlig truet, slik tilfellet er for de store rovdyrene. 

NOAH kan være enige med Naustdalslid i at ulvene er offer for en absurd kontrollpolitikk, ned på individnivå. Men det er ikke noe ved ulven i seg selv som fordrer en slik politikk – den vil, som de fleste andre ville dyr, helst være i fred. Det er ulvemotstanden fra et mindretall i befolkningen – og et uproporsjonalt flertall på Stortinget – som fremtvinger en slik unaturlig detaljstyring av ville dyr.

Ulven avslører oss, og viser hvor grunt erkjennelsene stikker når sterke næringsinteresser settes opp mot umælende natur. Norske politikere snakker gjerne om vern av ville dyr i andre land, men når nærings- og jaktinteresser presser de ville dyrenes eksistens her hjemme, leter man for å finne smutthull i lover og konvensjoner som egentlig skulle beskytte de truede dyrene. 

NOAH går til retten

Når NOAH nå har gått til sak mot staten over skyting av kritisk truet ulv i ulvesonen, er det fordi vi må ta inn over oss ansvaret vi har for naturen. I verdenssammenheng utgjør mennesker 36% av landpattedyrenes biomasse. 60% er husdyr, primært i kjøttindustri, mens bare 4% er ville dyr. I november 2017 ble en artikkel publisert i magasinet Bioscience, undertegnet av 15 000 miljøforskere fra 184 land: ”En vesentlig endring i vår behandling av jorden og livet på den er nødvendig, hvis vi skal unngå en stor tragedie for oss selv», skriver forskerne. De lister opp 13 viktige tiltak – hvorav syv direkte berører ulvedebatten: De ber verdens regjeringer om å beskytte naturlige habitater; stoppe avskoging; gjenopprette skoglandskaper; gjenskape naturlig fauna, særlig topp predatorer; stanse utarmingen av dyrearter; promotere et diettskifte mot hovedsakelig plantebasert mat; styrke naturutdanning for barn og promotere verdsettelse av natur og ville dyr hos befolkningen. 

Dette må danne bakteppet for hva som anses bærekraftig i vår omgang med naturen. En forfeilet romantisering av å «gjøre seg til herre» over naturen, vil ikke sikre vår egen og naturens overlevelse. Det vil heller ikke en kunstig konfliktlinje mellom «eliten» og de som «vet frem og bak på en sau». Et flertall – også i bygdene og ulveområdene – liker og aksepterer ulven. Rike grunneiere som vil tjene penger på jaktutleie og har plass på Stortinget, kan ikke fortsette å stemple vanlige folk som er glad i natur og ville dyr som en «elite», for å skape rom for egen vinning. Mange av oss er bekymret for menneskenes påvirkning på det ville dyrelivet – og flere av dem vil stille opp i NOAHs markering for ulven og for naturmangfoldet 12. januar.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Klassekampen 08.01.2019.

NOAH jobber målrettet for å stoppe utrydningspolitikken, MEN VI TRENGER DIN HJELP.