Ulv og konfliktdemping - det kreves større innsats for å øke aksepten for ulv

NOAH arbeider kontinuerlig for å snu den rovdyrfiendtlige trenden i rovviltforvaltningen. Det har vært uforholdsmessig fokus på skyting av ulv i norsk rovviltforvaltning, men Bernkonvensjonen forplikter kontraherende parter til å vurdere alternative løsninger som ikke innebærer skyting av fredede rovdyr.

Noen av politikerne på Stortinget arbeider aktivt for å gjøre det enklere å skyte rovdyr, også innenfor rovdyrprioriterte områder. Flere ordførere i kommuner som består av ulvesoner eller andre områder hvor det befinner seg rovdyr, har krevd at staten skal legge til rette for mer effektiv skadefelling av rovdyr i beitesesongen, og mer effektiv lisensfelling av jerv. Det har blant annet blitt fremmet forslag om permanent innføring av plotthunder til jakt på ulv og jerv. Flere ønsker at jaktsesongen skal utvides både på vår- og høstparten, slik at man får mer tid til å skyte flere rovdyr. Forslag som dette blir ofte presentert som nødvendige for konfliktdempingens skyld.

NOAH er av den oppfatning at tiltak som dette ikke demper konflikten, men tvert om øker den. Oppfatningen om at man må skyte flest mulig rovdyr for å forebygge skader er ikke korrekt, da vitenskapelig forskning viser noe annet. NOAH har derfor sendt et omfattende brev til klima- og miljøministeren og landbruks- og matministeren hvor vi oppfordrer regjeringen til å endre fokus i rovviltforvaltning – fra mer skyting til reell forebygging av rovdyrskader.

Det må stilles spørsmål omkring hvordan man bedre kan tilpasse hold av tamme dyr til rovdyrenes og den øvrige naturens tilstedeværelse. En slik tilpasning er absolutt mulig, og vitenskapelige undersøkelser har de siste årene vist at nettopp dette er mer effektivt enn felling for å redusere tap fra ulveangrep, på både kort og lang sikt.

Det dreier seg ikke om hvordan man mer effektivt kan skyte flest mulig rovdyr, men om hvordan man mer effektivt kan beskytte beitedyr. Men dessverre kan det virke som noen aktører mener at det å få bort ulven er hovedmålet. Dermed blir det mindre interessant for dem å hindre skader uten at ulv samtidig skytes.

Flere studier antyder at den mest effektive tilnærmingen for å forebygge rovdyrskader er en kombinasjon hvor forebyggende tiltak som endring i beitepraksis og erstatning for skade står sentralt. Skyting av rovdyr har ikke vist seg som et effektivt tiltak for å forhindre slike skader; det kan faktisk ha motsatt effekt. Fokus på andre ikke-letale tiltak vil også legge til rette for en reell bevaring av ulven som tar utgangspunkt i naturmangfoldloven og Grunnloven.

En overgang til ikke-letale løsninger i rovviltforvaltningen kan også ha en positiv holdningsskapende effekt i samfunnet. Man bør skifte fokuset til hvordan man kan leve side om side med andre skapninger, også fordi trusselen mot artenes habitater trolig vil øke.

Mer aksept for rovdyrene i norsk natur

Ulven blir av noen omtalt som en belastning, men dette stemmer i utgangspunktet ikke – ifølge en undersøkelse gjennomført av NINA i 2017 svarte hele 60 prosent at de liker at det finnes ulv i Norge, også i traktene der de selv bor. Les hele rapporten om nordmenns holdninger til store rovdyr her.

NOAH mener de viktigste aspektene i det konfliktdempende arbeidet fremover vil være å øke aksepten for ulven, og å lære hvordan man kan leve med ulven i Norge. Det er svært bekymringsfullt å se hvordan ulven blir fremstilt i media av rovdyrfiendtlige krefter og journalister. Ulven blir avbildet som en lystmorder og en grusom skapning som ikke er verdt å beskytte.

Tallene på tap av beitedyr til ulv som fremstilles i media og fra Miljødirektoratet er urealistisk høye. Miljødirektoratet hevder at én ulv tok mer enn 800 sauer i fjor sommer, og at det i år var én ulv som tok 400 sauer. NOAH har vært i kontakt med ulveforskere både i Norge og i utlandet, og ingen av dem kan stille seg bak påstanden om at én ulv alene kan ta så mange sauer.

Det foreligger liten forståelse av ulvens atferd, særlig når det gjelder situasjoner hvor ulven tar flere beitedyr enn den kan spise. Det har ikke vært en eneste journalist som har prøvd å finne årsaken til dette – jegerlagets fortolkninger av ulvens mulige atferd blir gjengitt, uten vitenskapelig grunnlag eller forsøk på å få dette bekreftet av ulveforskere. Kort sagt vil ulven benytte sjansen til å skaffe seg mat når den kan, siden kun 10-20% av forsøkene på jakt av byttedyr er vellykkede. I 80-90% av tilfellene slipper byttedyrene unna, og ulven forblir uten mat. En kombinasjon av et lett bytte og ulvenes instinkter, gjør at ulven vil benytte denne muligheten. Resultater fra flere forskningsrapporter forbinder antall drepte beitedyr med økt fellingsrisiko for ulven (Fernández-Gil, A. et al. (2016). Conflict misleads large carnivore management and conservation: brown bears and wolves in Spain). Imidlertid sammenfaller ikke økt skyting av ulv, men færre skade på beitedyr året etter…

Skyting av ulv er ikke det mest effektive tiltaket for å forebygge ulveangrep

Nylig gjennomførte vitenskapelige undersøkelser har konkludert med at skyting av ulv ikke er hensiktsmessig. Å skyte alle ulvene som beveger seg i visse områder (ikke-selektiv felling) har kun kortsiktige effekter. Dette vil ikke forhindre ytterligere angrep, og så lenge det finnes ulv i Sverige vil noen av disse vandre til Norge og også ta sau som går fritt på beite.

Skyting av «problemdyr» på barmarka er omtalt som utfordrende og det er et konstant press på å gjøre jakten mer «effektiv». Men det må være klare grenser for hvilke jaktmetoder som er akseptable. Uetiske metoder som bruk av helikopter for å lokalisere dyr og jakt med løs, på drevet halsende hund bør ikke tillates ut ifra dyrevelferdshensyn.

Det å ta ut en del av en flokk eller å ta ut hele flokker kan ha motsatt effekt. Sosiale forstyrrelser som oppstår i etterkant av alfadyrenes død kan føre til en økning i antall nye flokker i området. En studie fra 2018^[1] viser at skyting av ulv kan ha kortsiktige effekter lokalt, men områdene rundt stedet der ulven ble skutt, vil bli hardere rammet av tap til rovdyr. Studien konkluderte tydelig med at skyting har ikke den ønskede effekten av å hindre fremtidige tap av husdyr.

Antallet rovdyr i området er ikke avgjørende

Det foreligger bevis fra flere forskningsstudier at lokale forhold, og ikke antallet rovdyr, spiller nøkkelrollen for å redusere omfanget av tap til rovdyr.^[2] Faktorer som øker risiko for ulveangrep er landskapstrekk, avstand til skog, redusert antall ville byttedyr eller høy tetthet av rådyr i beitemark, lamming/kalving i buskvegetasjon, mangel på menneskelig tilstedeværelse/ vokterhund, og feilaktig avhending av kadaver av beitedyr.

Det er biologiske prinsipper som gjør at skyting av ulv ofte har liten effekt:

• Det er byttedyrenes muligheter til å beskytte seg som må endres, ikke rovdyrenes tilstedeværelse;
• Tiltak må gjøres slik at beiteområdene blir mindre tiltrekkende eller vanskeligere tilgjengelig for ulven.
• Samtidig kan områder utenfor beiteområdet, gjøre mer tiltrekkende for ulven.

Beitepraksis

Vitenskapelige undersøkelser har vist at rovdyr tok mest beitedyr på beitearealer hvor dyrene går fritt i utmarksbeite.^[3] Der er det vanlig å la dyrene gå ubeskyttet om natten som særlig øker risikoen for rovdyrangrep. Studier viser at tap til rovdyr kan forhindres ved oppsatte gjerder, bruk av vokterhunder (spesielt om natten) og at ungdyr yngre enn tre måneder ikke slippes på ubevoktet beite.

Bruk av midlertidige forebyggende tiltak på bestemte gårder/arealer

Det er spesielle fordeler ved bruk av midlertidige forebyggende tiltak på bestemte gårder. Det er høyere risikoen for ytterligere angrep på husdyr umiddelbart etter angrepet på den berørte gården, sammenlignet med andre gårder i området. Dette fordi rovdyret gjerne kommer tilbake for å spise på kadaveret. Dersom husdyr fortsatt er ubeskyttet på dette tidspunktet, vil det være en høyere sannsynlighet for tap.^[4]

Det er mest kostnadseffektivt å iverksette midlertidige forebyggende tiltak i løpet av de fem ukene etter et angrep, som skremmeapparater (apparater som utløser lys eller lyd) eller flaggliner, å holde husdyr på områder hvor tilsyn er lett og holde dyr inne om natten, bedre gjerder, økt innsats for gjerding eller endring av beiteområdet for frittgående husdyr.

Vokterhunder har også vist seg effektivt for å jage vekk rovdyr. I Slovakia, hvor det er lignende beiteforhold som i Norge, har de vokterhunder som passer på dyrene på beite, og skader per rovdyr er lavere enn i Norge hvor ulvebestanden er mindre i antall. Med vokterhunder er det flere dyrs velferd å ta hensyn til, men eksempelet viser at mange land har andre praksiser for å forebygge skader på beite.

Anbefalinger i norsk sammenheng

NOAH anbefaler at myndighetene foretar en vurdering på om det kan være nyttig å utarbeide nasjonale retningslinjer for forebyggende tiltak, som er basert på vitenskapelige funn. Per i dag finnes det ingen tydelig offisiell tilnærming til forebyggende tiltak, og hvordan disse tiltakene skal prioriteres i Norge.

Det kunne også vært hensiktsmessig å sette sammen et team bestående av mennesker med spesifikk kompetanse som har ansvar for å gjennomføre konfliktdempende tiltak. Dette vil føre til økt effektivitet, og de vil kunne motta tilbakemelding direkte fra lokalsamfunnet. Slike team benyttes også i USA – der rykker de bl.a. ut og setter opp f.eks. flaggliner for å avskrekke rovdyr fra beiteområder hvor det har vært angrep.

I 2017 innførte klima- og miljødepartementet en nye støtteordning for kommuner med ulverevir. Denne ordningen gjelder kommuner i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold, som har ett eller flere ulverevir. Kommunene bestemmer selv hvordan midlene skal disponeres, og de fleste har brukt denne ordningen for å kompensere grunneiere for eventuelle tap i jaktinntekter. NOAH mener at bruk av penger fra den statlige støtteordningen bør baseres på kunnskap om hvilke tiltak som faktisk fungerer som forebyggende, og pengene bør ikke brukes for “tapt inntekt” for å fylle lommene til private personer.