Ulvenes håp

2020 var spådd til å være «Naturmangfoldets år». Verden skulle i år undertegne en ny, ambisiøs avtale for naturmangfoldet. Vi er tross alt inne i den sjette masseutryddelsen, og FN erklærte naturkrise i 2019. Men i Norge begynte årets første dag med skyting av en ulvefamilie, og skyting av truede rovdyr tok opp store deler av den politiske debatten gjennom våren 2020.

Ulveskyting på årets første dag

Morgenen nyttårsaften 2019 ventet NOAH fortsatt på klagebehandlingen av årets «lisensjakt» på ulv innenfor ulvesonen – hvor ulven i teorien skal ha høy beskyttelse. Bare et halvt døgn før jaktstart, kom departementets vedtak; Letjenna-flokken skulle skytes. Begrunnelsen var like tom som begrunnelsen ved skyting av Slettås-flokken innenfor ulvesonen året før. Kort fortalt kokte det ned til at ulvebestanden må holdes nede på bestandsmålet på 4-6 ynglinger i året, selv om Klima- og miljødepartementet prøvde å kamuflere vedtaket som «lovlig» ved å oppkonstruere forklaringer på hvorfor skyting er «eneste løsning». Når vedtaket kom kun timer før jaktstart, hadde myndighetene med viten og vilje fjernet all reell sjanse for å prøve vedtaket rettslig før ulvene ble skutt. NOAH anmodet likevel om umiddelbar stans i jakten, i påvente av rettslig avklaring. Men myndighetene avviste dette, og i løpet av et par timer var Letjenna-paret og to årsvalper drept. Letjenna var også flokken til ulvevalpen Balder, som klima- og miljøminister Ola Elvestuen filmet ett år tidligere. To valper hadde rømt ut av reviret og unnslapp nedslaktingen.

Uverdig ulve-farse i stortinger

Opprinnelig vedtok rovviltnemndene at tre ulvefamilier skulle skytes; Letjennaog Mangenflokken, samt Rømskogflokken på grensen til Sverige. Etter klage fra blant annet NOAH ble to flokker fredet av Klima- og miljødepartementet. Men to uker inn i året forsøkte Senterpartiet å tvinge frem et ulovlig vedtak på Stortinget for å få skutt de to flokkene. SP forsøkte dermed å omgå forvaltningen, og misbruke Stortinget for å presse frem egen vilje. Det ble ikke mindre absurd at Stortinget i det hele tatt vurderte Senterpartiets representantforslag om skyting av Mangen- og Rømskogflokkene, når WWF samtidig fikk medhold på vesentlige punkter i sin rettssak mot staten om nedskytingen av ulvefamiliene Julussa og Osdalen i januar 2018. Lagmannsrettens domsavsigelse i januar 2020 gjorde det klart at det skulle mye til før § 18 c i naturmangfoldloven om «offentlige interesser av vesentlig betydning» kunne anvendes for å ta livet av ulver som delvis befant seg utenfor ulvesonen. Lagmannsretten kom til at skytingen av flokkene var ulovlig – det faktum at de befant seg hovedsakelig utenfor ulvesonen var ikke tilstrekkelig for å skyte ulveflokker som ikke hadde gjort skade. Men til tross for en tydelig dom, og krav til enda mer tungtveiende grunner innenfor ulvesonen, vurderte Stortinget å gjenta denne uretten.

NOAH mobiliserte for å få stortingspolitikerne til å ta avstand fra SPs forslag, og vant heldigvis frem med dette. Men politikernes enøyde streben etter å få skutt flere ulver stoppet ikke. Da Fremskrittspartiet gikk ut av regjering 13. januar, så SP sitt snitt til å sette de største opposisjonspartiene opp mot hverandre i et absurd kappløp om hvem som var mest rovdyrfiendtlige. Nå ville AP, FrP og SP på ulike vis presse frem en lovendring i naturmangfoldloven for at «bestandsmålet» skulle skrives inn i loven som avgjørende i fremtidige vedtak om skyting av truede rovdyr. NOAH jobbet intenst for å få politikerne til å forstå at de faktisk var i ferd med å vedta en lovendring som sto i strid med lovens formål og med Bernkonvensjonen. Den nye klima- og miljøministeren Sveinung Rotevatn svarte på spørsmål fra Stortinget i et brev 11. februar, og viste til Lovavdelingens tydelige uttalelse: «Bernkonvensjonen tillater imidlertid ikke at en styrer etter et bestandsmål uavhengig av konvensjonens vilkår for felling.» Ministeren understreket at «verken naturmangfaldlova eller Bernkonvensjonen opnar for at ein utelukkande kan styre etter bestandsmål.»

Ikke desto mindre valgte regjeringen å inngå avtale med AP om deres forslag til endring noen måneder senere. Rotevatns unnskyldning for å endre naturmangfoldloven til det dårligere for rovdyrene, var at endringer de nå gjorde i praksis ikke ville bety noe. Regjeringen styrte allerede mer eller mindre etter bestandsmålet…

NOAH leverte saksmål

NOAH forsøkte å stanse lisensjakt på Slettås-flokken i 2018 ved å be om midlertidig forføyning, men fikk ikke medhold i retten. Når departementet enda en gang ga grønt lys for skyting av en ulveflokk innenfor ulvesonen året etter, hadde NOAH ikke noe annet valg enn å gå til rettssak. Letjennavedtaket gjorde det i enda større grad tydelig at ulver ble skutt kun fordi de er ulver. Etter at både NOAHs jurister og flere eksterne jusprofessorer og advokater hadde bidratt til arbeidet, valgte NOAH å engasjere samme advokater som nettopp hadde vunnet frem for WWF i lagmannsretten. Den 29. april 2020 leverte NOAH stevning til Oslo tingrett med krav om at Klima- og miljødepartementets vedtak om lisensfelling av ulvene i Letjenna-reviret kjennes ugyldig. Staten prøvde å utsette saken, men NOAHs advokater fikk den berammet til mars 2021.

Politikerne har ikke skjult at alle vedtakene om lisensjakt på ulveflokker er blitt styrt av «bestandsmålet» – de har tvert imot til og med insistert på at det skal være slik. Men siden verken Bernkonvensjonen eller naturmangfoldloven åpner for skyting av ulv for kun å regulere bestandens størrelse eller utbredelse, har myndig hetene forsøkt å fremstille saken slik at skytingen på en eller annen måte kunne «hvitvaskes» ved å hjemle det i «offentlige interesser av vesentlig betydning». Ulveflokkene Julussa og Osdalen – til sammen 19 dyr – ble skutt i 2018 fordi disse flokkene befant seg delvis utenfor ulvesonen – det var «en offentlig interesse av vesentlig betydning at det i liten grad forekommer ulv utenfor ulvesonen». For Letjenna-flokken handler det om at den blotte tilstedeværelsen av ulver i ulvesonen er en «belastning» for «noen» i lokalbefolkningen – uviljen til en udefinert gruppe mennesker løftes frem som «offentlige interesser av vesentlig betydning». Tilstedeværelsen av ulver i ulvesonen blir i seg selv er et problem – siden bestanden ligger over «bestandsmålet». Norge er det eneste land hvor «bestandsmål» tolkes som maksimumsmål på antall dyr en truet art tillates å bestå av – for å fortsatt holde den truet.

«Når det faktum at et ulverevir har vært stabilt over tid i ulvesonen, skal være grunnlag for å skyte en kritisk truet art, så kan man lure på hva slags fredning man egentlig har her i landet.»
– Carl Philip Fleischer Advokat

I NOAHs webinar om ulv september 2020, redegjorde advokat Carl Philip Fleischer fra Arntzen de Besche Advokatfirma, for saken: – Hva sier Stortingets vilje i lovs form? Jo i paragraf 5 sier naturmangfoldloven at vi skal forvalte ulv slik at vi har en levedyktig bestand i sitt naturlige utbredelsesområde. Vi er ganske langt unna det, og den skadefelling- og lisensfellingspolitikken som foregår harmonerer ikke med det å ha en levedyktig bestand. Problemet fra et juridisk ståsted, som jeg som advokat jobber med, er at departementet lar rovviltforlikets bestandsmål overstyre loven og så forsøker man å tillempe lovens vilkår på lisensfellingsvedtak som egentlig ikke er begrunnet i noe annet enn dette bestandsmålet, uttalte Fleischer.

Selv om WWF-saken vil gi noen viktige avklaringer om juridiske begreper som «bestandens overlevelse», står NOAHs rettssak på egne bein. Den viktigste forskjellen mellom de to sakene er at Letjenna-flokken levde innenfor ulvesonen – et geografisk område som utgjør kun 5% av Norges landareal og hvor ulvene har forrang foran næringsinteresser – Slik jeg leser saksgangen når de fatter vedtak så er det på forhånd besluttet uten noen egentlig prosess at man skal skyte noen ulv, spørsmålet er bare hvilke familier de skal velge ut for å skyte. Det var ingenting spesielt med Letjenna-reviret. Det eneste man kunne trekke frem var at andre ulver hadde tatt beitedyr 12 år tidligere da det var beitedyr i området. Og det faktum at Letjenna hadde vært et revir som hadde vært stabilt over tid. Jeg synes dette argumentet er spesielt og problematisk, når det faktum at et ulverevir har vært stabilt over tid i sitt område innen ulvesonen, skal være grunnlag for å skyte en familiegruppe av en kritisk truet art, så kan man lure på hva slags fredning man egentlig har her i landet og hva som er poenget med en ulvesone. Man får inntrykk av at også innenfor ulvesonen så skal normalsituasjonen være at det ikke er ulv, uttaler Fleischer.

Mot opinionen

De ville dyrene, og særlig rovdyrene, er under stadig sterkere press. Norske politikere lar seg styre av rovdyrfiendtlige næringer, rike skogeiere og jegere – uten å ta hensyn til naturkrisen. Selv om vernet av de truede rovdyrene svekkes, og flere rovdyr skytes, minsker ikke konfliktnivået, slik myndighetene skal ha det til. Det er kanskje heller ikke så rart, sett på bakgrunn av at flertallet av den norske befolkningen ønsker ulv og andre rovdyr i norsk natur, og ønsker et sterkere vern av ville dyr. Når myndighetene stadig svekker vernet av truede dyr, gjør de dette i strid med befolkningens ønsker.

«Norske politikere lar seg styre av rovdyrfiendtlige næringer, rike skogeiere og jegere – uten å ta hensyn til naturkrisen.»

I februar 2020 utførte Respons Analyse på vegne av NOAH en spørreundersøkelse, der 45% av nordmenn oppga at de vil ha styrket vern av ulv, og bare 17% ville ha lavere vern.^[1] Tallene fra undersøkelsen bekreftet inntrykket fra en annen opinionsundersøkelse for NOAH fra Respons Analyse høsten 2019. Et stort flertall av nordmenn sier seg her enig i at «jakt på rødlistede dyr bør stanses». 73% er klart enige i dette, kun 6% er imot. Folk flest mener også at «Norge har en forpliktelse til å sørge for at ingen dyr i norsk natur er utrydningstruet». 70 % er enige i dette, kun 5 % er uenige.^[2] Naturkrisen og tap av arter skaper engasjement for ville dyr over hele verden. En fersk undersøkelse bestilt av Eurogroup for Animals om holdningene til 6000 borgere i Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Polen og Finland om beskyttelse av ulv i deres respektive land, viser at over 80% mener ulv bør være strengt beskyttet.^[3] Like mange var enig i at ulv er en viktig del av økosystemene. 84% mener at bønder og befolkning i områder med forekomst av ulv, bør bruke ikke-letale metoder for å holde ulver unna.

«Hvordan kan Norge forvente at andre land skal ta vare på dyrene som alle barnebøkene handler om, hvis vi ikke engang er i stand til å ta vare på våre egne?»
– Erlend Loe, forfatter

Engasjementet for vern av ville dyr i Norge viser seg også i NOAHs markeringer for ville dyr. Etter to år med ulve-markeringer, arrangerte NOAH høsten 2019 en markering for alle ville dyr. Tusenvis stilte igjen opp utenfor Stortinget – sammen med representanter for flere organisasjoner, naturfotografer, fagfolk, profilerte politikere og kjente stemmer. Blant disse var forfatter Erlend Loe: – Hvordan kan Norge forvente at andre land skal ta vare på dyrene som alle barnebøkene handler om, hvis vi ikke engang er i stand til å ta vare på våre egne. Ikke engang anerkjenne at de har like stor rett som oss til å eksistere i dette landet. Det er pinlig og det er skammelig, og vi burde vært rasende hele gjengen, sa han fra scenen. Professor i zoologi, Harald Kryvi, var også blant appellantene: -Det som skjer i Norge kan best karakteriseres som ren imperialisme ovenfor naturen, og den har alle imperialismens frastøtende trekk. Vi mennesker bare tar oss til rette med arealer, jevnt og trutt, uten å bry oss om de opprinnelige innbyggerne. Hvis denne naturimperialismen får fortsette videre, så kommer norsk natur til å miste sine aller fineste juveler. Da blir vi fattige her i landet, avsluttet Kryvi.

Medienes rolle i rovdyrdebatten

Selv om tusenvis stilte opp for de ville dyrene på denne markeringen, var det knapt et ord om engasjementet i mediene. Derimot var det rikelig med mediedekning av sinte stortingspolitikere og jegere de kommende månedene. Og vinklingen var stadig den samme; ulven er en «belastning». Endringen av naturmangfoldloven ble presset frem, uten så mye som ett eneste kritisk spørsmål til stortingspolitikerne om hvordan de kan endre naturmangfoldloven for å skyte flere truede dyr – når hele lovens formål er å verne truede dyr. Utover sommeren var det stadig dekning av sauer som ble tatt av rovdyr. Samtidig anmeldte NOAH flere tilfeller av sauer som var etterlatt på beite syke og hjelpeløse av andre grunner. Ingen av disse sakene nådde mediene, til tross for at 80% av dødeligheten til sauer på beite kan forklares nettopp ved at de blir syke og skadd uten at rovdyr er involvert.

Det ble stadig tydeligere for NOAH at medienes rolle i å forme rovdyrdebatten – og kanskje også rovdyrpolitikken – måtte belyses. I september holdt vi derfor et webinar om ulvene. På programmet sto panelsamtale mellom klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og tre innbyggere i ulvesonen, foredrag om rovviltnemndene, ulve-rettssakene og fotoforedrag med naturfotograf Roger Brendhagen. Det var også duket for en politisk debatt – og en mediedebatt. På slutten av den politiske debatten ble stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken (SV) og Ola Elvestuen (V), og MDG-politiker Arne Haabeth spurt av NOAH-leder Siri Martinsen om de mente at mediene påvirker rovdyrpolitikken. Et unisont ja kom fra alle tre; mediene påvirker rovdyrpolitikken – og det på en måte som er negativ for rovdyrene.

«Det er en svakhet i dekningen vår at vi ikke klarer å løfte fram de stemmene som dere vet finnes i de områdene hvor konflikten er størst. Og det synes jeg er leit at vi ikke klarer.»
– Aslak Eriksrud, politisk kommentator i TV2

Men var medie-aktører selv enig i dette? Til mediedebatten hadde NOAH invitert Mats Rønning, leder av politisk avdeling i Dagbladet, Aslak Eriksrud, politisk kommentator i TV2 og Tom Haakenstad, redaktør i NRK Innlandet. Siri Martinsen stilte journalistene spørsmål hvordan de selv vurderte sin rolle i rovdyrdebatten – Vi i media er veldig konfliktorientert. Sånn er det med ulvedebatten også. Når vi ser de hjerteskjærende bildene av lam og sau, og det er blod og det er fæle bilder, så er det mye lettere å lage sak om det, enn å lage saker der man har funnet måter å passe på sauen sin. Så der har nok media en del å lære, og kanskje ha et større fokus på den siden av denne typen konflikter, funderte Aslak Eriksrud fra TV2.

At «blodige bilder» – vel og merke av sauer og ikke ulver – kunne få for mye rom, ble bekreftet av de andre. Men det fremsto også klart at det var de som er mot rovdyr som ble oppfattet som den «menneskelige» faktoren av media: – Det er balanse mellom to hensyn – hensynet til lokalbefolkningen som skal kunne sende unga sine trygt på skolen, som de selv sier, og ha sau i utmark og opprettholde kulturlandskap lokalt og drive næring i distriktene, og på den andre siden målene vi har forpliktet oss til i internasjonale konvensjoner, uttalte Mats Rønning fra Dagbladet. Men hvorfor intervjues ikke flere av dem som faktisk er for ulv og som utgjør flertallet? Tom Haakenstad i NRK innrømmet at «det er ikke lett å stå frem i det bygdesamfunnet», og fortalte at de advarte folk som faktisk står frem for ulv med at «Facebookposten din vil ikke nødvendigvis se så veldig pen ut etterpå». – Det er en svakhet i dekningen vår at vi ikke klarer å løfte fram de stemmene som dere vet finnes i de områdene hvor konflikten er størst. Og det synes jeg er leit at vi ikke klarer. Sånn sett blir debatten litt skjev. Jeg forstår NOAH sin frustrasjon over at vi ikke er så opptatt av for-ulvdemonstrasjonene, mens vi er tilsvarende opptatt av mot-ulv-demonstrasjonene, uttalte Aslak Eriksrud, samtidig som han understreket at det er de sterke følelsene på den ene siden, som de vil «ta på alvor» ved en slik dekning. – Det som er ekstra sårt for oss er at vi ofte har et utgangspunkt i Oslo-miljøet, det er få i Dagblad-redaksjonen som oppholder seg på gård, de har kanskje bakgrunn derifra som meg selv, men man blir sårbar for om vi har gode nok lytte-poster ute i distriktene, uttalte Mats Rønning.

Gjennom debatten ble det flere ganger understreket at følelsene til de som var mot rovdyr i distriktene måtte få rom, og det lå mellom linjene at de sterkeste og dermed mest media-verdige følelsene ble oppfattet å befinne seg her. Samtidig tok medieaktørene en viss selvkritikk på at de trekkes til kjente konfliktlinjer, og ikke i like stor grad ser de som lokalt er for rovdyr – Det er veldig lett å lage konfliktsaker, vi tilstreber til tider å synliggjøre at det er en konflikt, og vi gjør det kanskje litt for mye. Så, ja, vi har helt sikkert vært med på å hause opp konflikten, men det er ikke fordi vi ønsker å gjøre det. Jeg skulle ønske at vi kunne ha litt mindre rovdyr her i Innlandet – ikke antall rovdyr, men antall rovdyrsaker. Jeg syns vi overdriver det, uttalte Tom Haakenstad fra NRK innlandet. Han kritiserte videre både AP, Høyre og Frp for dobbeltkommunikasjon om rovdyr, og påpekte at mediene burde ta mer fatt i dette.

Ulvenes håp

En knapp uke før NOAHs webinar hadde rovviltnemndene i ulvesonen hatt møte om vinterens jakt. NOAH var tilstede og holdt innlegg på møtet, men ikke overraskende var det interessene til jakt- og beitenæring som vant frem. MDGs to representanter i nemndene foreslo å ikke skyte noen ulver, mens et flertall på 7 personer gikk inn for å skyte hele fem familiegrupper i ulvesonen, og til sammen 44 dyr – mer enn halvparten av Norges ulver. Det endelige vedtaket om den kommende vinterens lisensjakt på ulv vil bli fattet i oktober etter dialog med svenske myndigheter, og NOAH skal naturligvis klage på vedtak om skyting.

Det er ikke tvil om at næringsinteresser er tungt inne i rovdyrforvaltningen og like tungt representert hos de politikerne som de større partiene velger å overlate rovdyrpolitikken til. Samtidig later det til at mediene er mest opptatt av de samme næringsinteressene. Men dersom det mangler politiske vilje for å bevare ulven, bestemmer loven hvor grensene går. NOAH mener at norsk rovviltforvaltning for lenge siden har overskredet lovens grenser. Det er domstolene som nå må komme på banen og peke på at både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven er brutt, og med dette sørge for at flertallet som vil bevare naturmangfoldet, blir hørt. Rettssakene som nå pågår er ulvenes største håp.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2020.