Retten sviktet ulvene - men folket gjør det ikke

I 2017 ble det første gang bestemt lisenskvote på ulv i Norge, ut i fra «hensyn til andre offentlige interesser». Regjeringen mente at en forskriftsendring kunne åpne for jakt på 42 ulver av den kritisk truede bestanden – herunder to stabile flokker som delvis hadde sine revir innenfor beskyttelsessonen for ulv.

Ikke overraskende ble svært mange opprørte over disse vedtakene. WWF tok ut midlertidig forføyning på første vedtak, og varslet rettssak. NOAH, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr var med i støttegruppen for rettssaken. Imidlertid gjorde departementet nytt vedtak 1 desember – og samtidig vedtok de nedskyting av 24 ulver delvis innenfor sonen. Denne gang førte ikke midlertidig forføyning frem. Hvilke «offentlige interesser av vesentlig betydning» som bare kunne tilfredsstilles ved å se døde ulver på rekke og rad, var vedtaket ikke tydelig på.

Ulvenes siste dager

Vinteren 2017/2018 førte med seg en nedslakting av ulv i Norge som man ikke hadde sett på 100 år. Man måtte tilbake til 1919 – midt i utrydningstiden – for å finne et like stort antall ulv skutt. Miljøminister Vidar Helgesen uttalte at 40 gjenværende ulver i Norge var nok for en levedyktig bestand, siden «svensk forskning har sagt at (…) så lenge det er 40 i Norge, er det tilstrekkelig hvis svenskene har 300.»^[1]

«Vinteren 2017/2018 førte med seg en nedslakting av ulv i Norge som man ikke hadde sett på 100 år.»

Allerede første dag av jakten i januar ble to ulver skutt. Jegerne fortalte til media hvordan de hadde jaget dyrene gjennom julen: «Ved hjelp av såkalte flaggliner, som er en line som legges ut 50–70 cm over bakken, og en rekke jegere, ble det laget en stor ring rundt ulvene».^[2] Og denne ringen turde ikke ulvene å bryte ut av – selv om det stod om livet. Én etter én ble foreldredyr og unger skutt ned innenfor «stengselet». «Flaggliner» brukes i andre land for å stenge ulver ute fra beitedyr. Etter at ulver har angrepet dyr på beite, settes de raskt ut for å skremme ulven bort og hindre nye tap. Dette er et av de mest effektive tiltakene på kort sikt, og NOAH har gjentatte ganger spurt forvaltningen om hvorfor dette ikke brukes i Norge. Så viste det seg at man hadde flaggliner på lager i Norge likevel – men ikke til bruk for å gjerde inn og beskytte beitedyr, men for å gjerde inn og skyte ned ulvene i deres egne revirer.

«Så viste det seg at man hadde flaggliner på lager i Norge likevel – men ikke til bruk for å gjerde inn og beskytte beitedyr, men for å gjerde inn og skyte ned ulvene i deres egne revirer.»

100 jegere fra Hedmark – hvorav det ikke er noen vågal påstand at de fleste egentlig ønsker ulven utryddet fra norsk jord – hadde fått regjeringens velsignelse til å forfølge ulvene natt og dag. Ikke overraskende ble derfor også ulv skadeskutt under jaktens første dager.^[3] Få dager etter kom melding om enda en skadeskutt ulv – etter ca et døgn ble den funnet og drept.^[4] Ulver i familieflokker er sterkt knyttet til hverandre, og det er en ubeskrivelig belastning å miste ett og ett medlem av flokken i løpet av noen intense uker hvor 100 mann trenger inn i reviret. Hvordan de tre ulvevalpene som til slutt var igjen, følte det, kan man bare tenke seg til. Men jegere saumfarte området etter spor, og fant de ”ekstra” årsvalpene før de fikk anledning til å flykte. På tross av at ny miljøminister som var kritisk til jakten hadde tiltrådt i mellomtiden, ble det gitt ny fellingstillatelse. Revirene skulle «renskes» for ulv, og de tre valpene måtte dø.^[5] Den type jakt ulveflokkene ble utsatt for kan neppe hevdes å være i tråd med dyrevelferdslovens krav til «human» behandling av ville dyr.

Forhandlinger og folkemobilisering

Mens nedslaktingen pågikk, satt regjeringspartiene i forhandlinger på Jeløya. En viktig grunn til at Venstre hadde fått stemmer nok til å komme i forhandlingsposisjon, var ganske sikkert deres mer positive holdninger til store rovdyr. Det knyttet seg stor utålmodighet til forhandlingene. Mange følte frustrasjon over at politikerne snakket, mens Norges ulveflokker ble drept for fote.

Da det ble klart at retten ikke ville stanse jakten ved midlertidig forføyning 5. januar, bestemte NOAH seg raskt for å ta initiativ til to markeringer: En appell til politikerne som satt i forhandlinger på Jeløya, og en folkemobilisering foran Stortinget. Ca. 100 mennesker møtte opp på to dagers varsel på Jeløya og støttet opp om NOAHs kravliste til politikerne. Straks etter at folkemengden var på plass kom Ola Elvestuen fra Venstre, og ministrene Bent Høye (H) og Ketil Solvik-Olsen (FrP) nedover fra forhandlingslokalene. Etter å ha hørt på appellen, mottok de den skriftlige oppfordringen om å redde Norges mest truede dyr til takfeste rop: «Ulvejakta er en skam – for hele Norges land!»

14 dager senere samlet ca. 3000 mennesker seg foran Stortinget, og totalt 4000 mennesker ble med på markeringen for ulvene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og Stavanger. På de to knappe ukene hadde NOAH også klart å mobilisere støttemarkeringen i flere andre land. I Sverige, Finland, Estland, Litauen og Latvia – gjennom hele leveområdet til de fennoskandinaviske ulvene – foregikk det markeringer utenfor norske ambassader.

Rett før markeringen lanserte NOAH filmen «Ulvens gode naboer» hvor 12 innbyggere i ulvesonen taler for ulven og for den tause majoritet i rovdyrområdene, som ønsker ulven velkommen. En av disse, pensjonist Tore Hauge, holdt appell i markeringen: «Det er aller viktigst for meg å overbringe en hilsen fra alle de tause som ikke frykter ulven, men som frykter et annet dyr som også befinner seg i  nærområdet – nemlig bygdedyret. Og frykten for det dyret er hovedårsaken til at alle de tause stemmene forblir tause.» Mediene fattet interesse for både Hauges appell og NOAHs film, og budskapet om at rovdyrfiendtlige politikere ikke har dekning for å hevde at de taler for flertallet i ulvesonen, kom endelig frem.

Mobilisering av fagkunnskap

Fagkunnskapen er på ulvens side. Både jus, biologi og etikk tilsier at et kritisk truet dyr ikke skal behandles slik man gjør med ulven i Norge. Derfor samlet NOAH også en rekke fagfolk til å holde appeller for ulvene. Jussprofessor Mads Andenæs ga hva NTB beskrev som en «forelesning i internasjonal miljørett: «Femti land og EU har skrevet under Bernkonvensjonen. Konvensjonen er bindende. Men skal verden bruke norske kriterier for forvaltningen, vil det medføre utryddelse av store rovdyr.»

Kriminologiprofessor Ragnhild Sollund talte om statlig utrydningspolitikk og illegal jakt: «Det er underlig, at mens drap på én ulv straffes med fengsel, reduserer staten den samme bestanden med 42 individer. De domfelte er jegere og har også ofte deltatt på lisensjakt.  En viktig årsak til at de skyter rovdyr også når de ikke har tillatelse til det, er at den normdannende effekt et lovforbud mot ulovlig jakt kan ha, sterkt reduseres når staten selv iverksetter jakt på truede rovdyr.»

Dag Øystein Endsjø, professor i religionsvitenskap, trakk etiske linjer i sin appell: «Norge la an i utrydningspolitikken. Vi fortsatte å skyte ned rypene selv om bestanden var kollapset. Vi gjorde ingenting for å redde måkene som vi stadig plaget. Og vi skjøt ned de aller siste ulvene, bjørnene, jervene og gaupene.»

«En viktig årsak til at de skyter rovdyr også når de ikke har tillatelse til det, er at den normdannende effekt et lovfor bud mot ulovlig jakt kan ha, sterkt reduseres når staten selv iverksetter jakt på truede rovdyr.»
– Ragnhild Sollund, kriminologiprofessor

Zoologiprofessor Harald Kryvi talte på vegne av en større gruppe biologer: «Vi trenger virkelige nasjonalparker. De skal være for all opprinnelig fauna, inkludert de store rovdyrene. Det måtte være uten plass for beitedyr fra landbruket, uten noe jakt. Først da blir det slutt på konfliktene.»

«Vi trenger virkelige nasjonalparker, uten noe jakt. Først da blir det slutt på konfliktene.»
– Harald Kryvi, zoologiprofessor

En yrkesgruppe som har tettere kontakt med ville dyr enn de fleste er naturfotografer. Tom Schandy, naturfotograf og biolog, har reist verden rundt og fotografert ville dyr: «Mens andre land setter inn tiltak for å øke bestanden av kritisk truede arter, gjør Norge det motsatte. Takk og pris at mange land ikke er som Norge.» Naturfotograf Arne Nævra, som også stilte som stortingsrepresentant for SV, fortalte om sine opplevelser med ulv i norsk natur: «Jeg har brukt masse tid på å få noen sekunders opptak av dette sky dyret. Jeg har fulgt flere av flokkene nøye, også Slettåsflokken. De er normale. De er sånn ulver skal være!»

Øyvind Solum (MDG), leder av rovviltnemda Oslo/Akershus som stemte nei til nemndenes fellingsvedtak, formidlet frustrasjon over oppgaven: «Hvis vi prøver å oppnå politiske mål gjennom å se bort fra vedtatte lover, slutter vi å være en rettsstat.»  Stortingsrepresentant Per Espen Stoknes (MDG) understreket: «Hvis vi skal kreve at land i Afrika opprettholder sin løvebestand, at India bevarer tigrene, må vi ikke da også kreve det samme av oss selv?» Dette var også hovedpoenget til Nemi-skaper Lise Myhre som i alle år har vært en forkjemper for alle dyr, ikke minst ulven: «Det er vår fordømte plikt å la ulven leve!»

Få dager før markeringen hadde Venstres miljøpolitiske talsperson Ola Elvestuen blitt ny miljøminister. Men på markeringen kom stortingsrepresentant Grunde Almeland: «Jeg kan love dere at Venstre skal fortsette å kjempe ulven og dyrenes sak.» Dette løftet ble gitt før en samlet miljøbevegelse gikk på scenen: Lennart Fløseth fra Foreningen Våre Rovdyr fikk applaus for sin appell om at folk har gått lei av politikere som ikke tar vare på naturen. Torgeir Berge fra Rovviltets Røst og Marianne Mikalsen fra Ulvens Dag delte sine erfaringer som friluftsmennesker i ulveområder. Maren Esmark, generalsekretær i Naturvernforbundet, appellerte til politikerne om å «lytte til folket». NOAHs Siri Martinsen trakk frem internasjonale miljøforskeres advarsel om å ta vare på ville dyr. Og Ingrid Lomelde, miljøpolitisk leder i WWF, fortalte om den kommende ulverettssaken.

Forventninger til ulverettsaken

NOAH så frem til at viktige juridiske spørsmål om bevaring av truede dyrearter skulle klargjøres i rettssaken i april. Saken var viktig fordi den berører vårt forhold til dyrene som deler naturen med oss. Dette ble også fremhevet av forsker Ketil Skogen som vitnet for ulvene i rettssaken. Da han ble spurt om hvorfor enkelte mennesker i Norge er tolerante mot ulver mens andre ikke er det, viste han til forskjellige måter å se på naturen: Det er en høstingskultur som preger holdningsklimaet i forvaltningen i dag.

Denne høstingskulturen er trukket til det ekstreme der ulvens verdi bestemmes utelukkende av hvorvidt den er «genetisk verdifull» for å holde bestanden ved like på et minimalt nivå. Gir dette mening ut ifra et juridisk synspunkt? Er det forenlig med loven som sier at dyr har egenverdi? Med loven som forplikter staten å sikre at artene forekommer i levedyktige bestander? Selv om rettssaken kan betraktes som en kamp mellom verdisyn, så kan selv den mest instrumentelle måten å se på villmarken ikke ignorere visse juridiske forutsetninger som er fastsatt i lov, og bøye dem etter sine politiske mål. Men det skulle vise seg at Oslo tingrett dessverre legitimerer dette. Dommen sier følgende: «Det er i stor grad et politisk spørsmål hvor stor ulvebestanden skal være og hvordan den skal forvaltes, så lenge Norge overholder sine internasjonale forpliktelser etter Bernkonvensjonen.” Dommeren kaster ballen tilbake til politikerne, men også til internasjonal rett (folkerett).

Imidlertid vet enhver jurist som har studert folkeretten at miljøavtaler ikke er underlagt domstolskontroll av internasjonale organer. Selv om et land handler i strid med den internasjonale avtalen, blir kun diplomatiske midler brukt til å oppfordre landet til å overholde avtalen i fremtiden. Den stående komité for Bernkonvensjonen er ikke en domstolsmyndighet, men et politisk organ. Det er ingen miljødomstol på internasjonalt nivå hvor et land som bryter internasjonale miljøavtaler kan påtales. Dommeren tåkelegger dette, og henviser til et intervju med lederen av avdelingen for kultur, natur og arv i Europarådet, Eladio Fernandez-Galiano, publisert i Nasjonen den 4. januar 2017, hvor han uttalte at det «virker ikke som det er noe problem i Norge og at de aldri har hatt en sak der de har kommet frem til at Norge ikke etterfølger konvensjonen». Men i en e-postutveksling med Galiano i januar 2017, uttaler han følgende til NOAH: «I am no lawyer nor intend starting a legal discussion on the interpretation of the Convention as it is not for me to do it. (…) If to the other contracting parties there is no violation of the Convention, and the role of the Standing Committee is ”to solve difficulties” in the implementation of the Convention, to me there is no violation.» Med andre ord ser Galiano det ikke som sin oppgave å vurdere brudd på konvensjonen – med mindre andre land mener at Norge har forbrutt seg.

Og i så fall skal innblandingen være hovedsakelig diplomatisk. Men den stående komité har heller ikke vurdert hvorvidt Norge har gått ut over grensene for konvensjonen med vedtakene – dette burde vært gjort av retten. Retten har ikke gått inn i noen av de viktigste juridiske spørsmålene. Dommeren har heller ikke grunngitt sine konklusjoner, men i stedet kun gjentatt at hun er enig i departementets vurderingen. Når juridiske spørsmål ikke kan belyses i retten, hva er da igjen av rettsstaten? Staten bygget sine argumenter på prinsippet om differensiert forvaltning som imidlertid ikke engang er lovfestet, og hevdet at så lenge Stortingets bestandsmål for ulv er opprettholdt, er bestandens overlevelse ikke truet. Staten argumenterte videre at kategoriseringen av ulven som kritisk truet ikke er juridisk bindende, og kan settes til side. Om Oslo tingrett har gitt noen svar i det hele tatt, så er det den gruoppvekkende erkjennelse at staten kan skyte ned truede dyr uten hensyn til Rødliste eller naturmangfoldlovens krav.

Differensiert forvaltning – den hellige sau

I vinterens vedtak om nedskyting av ulv ble prinsippet om «differensiert forvaltning» for første gang brukt på selvstendig grunnlag for å skyte ulv. Selv om det ikke var fare for beitende dyr i området til de to familieflokkene Osdalen og Julussa, ble deres eksistens alene sett på som uønsket. Soneforvaltning hvor ulv har adgang kun i 5% av Norge, ble etablert av hensyn til den todelte målsetningen om å ha både levedyktige bestander av store rovdyr og beitenæring. Kort sagt medfører soneforvalting at det prioriteres beitedyr utenfor ulvesonen (ulv som finnes utenfor ulvesonen skal skytes), og rovdyr innenfor ulvesonen. Men prinsippet har nå blitt utvidet til ikke kun å gjelde beiteinteresser, men alle «offentlige interesser» som kunne ha noe imot ulvens eksistens. Og ikke minst – prinsippet har blitt en offentlig interesse i seg selv – et verktøy har blitt gjort til et formål.

Det finnes ikke noe grunnlag i loven eller i Bernkonvensjonen for å skyte ulver rett og slett for å forhindre at bestanden sprer seg eller vokser. En av de materielle grunnene i loven – f.eks. skade på beitedyr – må være oppfylt. Et av vitnene i saken, sosiolog John Linnell fra NINA, kunne bekrefte at det ikke finnes noe annet land som har etablert en så restriktiv sone for ulver som Norge har gjort. Han påpekte at Norge har den laveste ambisjonen i Europa for ulv, og dersom alle europeiske land hadde like lave ambisjoner som Norge, ville det bare være noen få tusen ulver igjen i hele Europa. Til tross for dette, valgte Oslo tingrett å ikke utrede juridisk om staten har misbrukt prinsippet i strid med loven, men henviste til at retten var enig med staten om at prinsippet var viktig.

Hva truer bestandens overlevelse?

Den absolutte forutsetningen for å felle ulv er at fellingen ikke truer bestandens overlevelse. I følge Terje Bø fra Miljødirektoratet som vitnet for staten, opprettholder man bestanden hvis det er én hann og én hunn og én reproduksjon i landet. Miljødirektoratet mente med det at så lenge det fortsetter å vandre ulver inn i Norge fra Sverige, vil det ikke være noen problem med overlevelse av ulvebestanden i Norge. Hvis man følger denne tankegangen videre, kommer man til en absurd situasjon – så lenge Sverige tar vare på den svenske delen av ulvebestanden, vil vilkåret om at felling ikke truer bestandens overlevelse være oppfylt. Men det er ikke noen avtale mellom Sverige og Norge som sier at Norge kan ta mindre ansvar for ulven.

«Staten innrømte i retten at de ikke har noen anelse om og hvordan vedtaket om felling av to familiegrupper kunne påvirke bestandens overlevelse på lang sikt.»

Staten var ikke i stand til å si hva som kreves fra norsk side slik at ulvebestanden skal kunne bli levedyktig. Retten aksepterte videre at staten baserer sitt vedtak på en svensk undersøkelse om hva som må til for at den skandinaviske ulvebestanden vil overleve. Men denne undersøkelsen handler om Sveriges forpliktelser, ikke om Norges. Med dette ignorerte retten det rettslige kravet i Bernkonvensjonen om at hvert land har selvstendig ansvar for den delen av bestanden som finnes i landet. Det er viktig å se på den samlede belastningen av felling, ulovlig felling og innavl som påvirker ulvebestandens overlevesevne. Under lisensjakten i oktober 2017 ble en genetisk viktig ulv felt – noe som viser at jakt blir praktisert som «russisk rulett». Staten innrømte i retten at de ikke har noen anelse om og hvordan vedtaket om felling av to familiegrupper kunne påvirke bestandens overlevelse på lang sikt. Miljødirektoratet uttrykte kun at jakten var forsvarlig siden ulvene fra Osdalen og Julussa ikke var «genetisk viktige», at det kommer nye ulver til det samme området igjen.

Disse manglene i kunnskapsgrunnlaget gjør det vanskelig å forstå hvordan vedtaket om skyting kan oppfattes som kunnskapsbasert. Og man blir slått av det meningsløse i å skyte ned to stabile ulvefamilier hvis man forventer at det kommer nye ulver til området snarlig. Rettssaken har i større grad enn før avslørt Miljødirektoratets og departementets totale mangel på interesse for å bevare ulven i Norge.

Staten hevdet i vedtaket og i rettssalen at kunnskapsgrunnlaget om ulv er veldig grundig. Det stemmer hvis man fokuserer på antall ulver og hvor de finnes i Norge. Men ikke med hensyn til hva som trengs for å få bestanden ut av kritisk truet status.  Dommeren aksepterte uten videre juridisk utredning, politiske bestandsmål som maksimumsmål og som en passende indikator på bestandens evne til å overleve, til tross for vitneforklaringen til Norges mest erfarne ulveforsker Petter Wabakken som var klar på at bestandsmålene er politiske og ikke faglig vurdert.

Retten uttalte videre at artikkel 2 i Bernkonvensjonen ikke forplikter Norge til et bestemt nivå av bestanden. Retten unngikk å problematisere at det ikke er lov å holde en bestand av ville dyr på et kritisk truet nivå. Eksperter i internasjonal rett som A. Trouwborst konkluderte i en artikkel om norsk ulvepolitikk (Trouwborst, Fleurke og Linnell, 2017) med: “What a population level corresponding to ecological (and scientific and cultural) requirements amounts to precisely is not defined, but given the Convention’s aims this level can safely be assumed to be well above that at which a species is in danger of extinction.” Nivået “kritisk truet” på Rødlisten betyr at arten har ekstremt høy risiko for å dø ut fra norsk natur. Men retten støtter at staten kan se bort i fra Rødlisten og henviser i denne forbindelse til Stortingets uttalelser om at Norge ensidig har bestemt seg for å ta mindre ansvar for ulvebestanden i Skandinavia.

Offentlige interesser av vesentlig betydning

De to flokkene Julussa og Osdalen ble skutt bort på grunn av «offentlige interesser av vesentlig betydning». Retten aksepterer at differensiert forvaltning i seg selv kan være en dominerende offentlig interesse og støtter denne tankegangen: “Det at forvaltningen gjør det de har sagt at de skal gjøre, øker etter rettens oppfatning tilliten til forvaltningen.» Men senest i fjor sa departementet at det ikke var noen rettslig grunn til å felle de to ulvefamiliene. Og i år ble de likevel felt. I tillegg er forvaltningen bundet av forpliktelsen til å ta vare på ulv i dens naturlige utbredelsesområder som er lovfestet i naturmangfoldloven. Hva med tilliten til oppfyllelse av denne forpliktelsen? Og hva med tilliten fra flertallet som vil ha ulv i norsk natur?

«Retten unngikk å problematisere at det ikke er lov å holde en bestand av ville dyr på et kritisk truet nivå.»

Når retten kun erkjenner interessene til en gruppe mennesker i vurderingen av «offentlige interesser» – og dette utgjør et mindretall med næringsinteresser – da kan man ikke se at retten har gjort jobben sin. Retten har vist til samfunnsforsker Ketil Skogen som bevis for at ulven kan oppleves som belastende for noen innbyggere. Men retten har ikke tatt inn over seg at Skogens forskning viser at flertallet har en mer positiv oppfatning, og heller ikke at konfliktene om ulveforvaltning handler mer om distriktspolitikk enn om ulven i seg selv. Det er svært beklagelig at retten ikke har lagt noe vekt på det mer nyanserte bildet av folks oppfatninger knyttet til ulv, som Skogen formidlet i rettssalen.

Retten uttaler at jaktinteresser kan gi rettslig grunnlag for felling, og dette sammen med andre hensyn kan utgjøre offentlige interesser av vesentlig betydning. Det er merkelig at retten ikke igjen henviser til Eladio Fernandez-Galiano i artikkelen publisert den 4. januar 2017 i Nationen: «Ett argument for ulvejakta som Fernández-Galiano avviser blankt er å beskytte jegernes interesser. De er ikke beskyttet av Bernkonvensjonen, og spanjolen mener jegere i alle land (og av alle dyreraser) må lære seg å leve i takt med og i konkurranse med naturen de er en del av.» Hvorfor har dommeren ikke tatt dette med i vurderingene, når hun ellers ivrig siterer Galiano? Heller ikke begrunner retten hvorfor jegernes interesser skal være en større offentlig interesse enn interessene til naturfotografer, villmarksturisme eller folk flest som ønsker det naturmangfoldet som § 112 i Grunnloven lover dem.

Staten har heller ikke vist til størrelsen av tapte inntekter fra jakt. Ordfører fra Trysil Erik Sletten som vitnet, sa at jegere får erstatning for tapte inntekter, men det «er ikke nok». Departementet innrømte at de heller ikke hadde noen dokumenterte kilder om frykt for ulv eller om hvordan ulvens tilstedeværelse kunne påvirke bosetting i området. Hvordan kan retten la det passere at ingen slike vurderinger er gjennomført før man konkluderer med at de utgjør en offentlig interesse av vesentlig betydning? Kan hvem som helst påberope seg økonomiske og psykologiske belastninger på grunn av ulv og presentere dem som offentlige interesser? Kan man også komme med udokumenterte påstander om tap og overlast knyttet til andre truede dyr – som dverggås og fjellrev – og få dem skutt på samme vis?

Om andre tilfredsstillende løsninger

Det tredje vilkåret for felling av truede arter er at det ikke skal finnes andre måter å oppnå det formålet man vil oppnå ved felling. Det er svært oppsiktsvekkende at retten mener reduksjon av en kritisk truet bestand i seg selv er godt nok formål for vedtaket: «Retten mener imidlertid at det er klart at der formålet med vedtaket er å redusere ulvebestanden utenfor ulvesonen, jf. naturmangfoldloven første ledd bokstav c, er det vanskelig å se alternative løsninger til uttak av ulv.» Dette er sterkt i strid med Bernkonvensjonen, som gir en uttømmende liste av grunner for når truede dyr kan skytes. Ingen av dem tillater det å redusere bestanden som en selvstendig grunn. Hovedformålet må dreie seg om noe annet å avverge alvorlig skade på beitedyr el.l.. Selv om staten i vedtaket har begrunnet felling med «offentlige interesser av vesentlig betydning», står det klart (også for retten) at formålet rett og slett er å redusere bestanden utenfor ulvesonen. Når man ser på ønsket om å ikke ha ulv i 95% av Norge som en offentlig interesse av vesentlig betydning i seg selv, da står man midt i en sirkelargumentasjon som ignorerer hvorfor Bernkonvensjonen engang ble utarbeidet. Bernkonvensjonen var nødvendig nettopp fordi land hadde ønske om ikke å ha visse arter innenfor sine områder, noe som førte dem til randen av utryddelse. Bernkonvensjonen ble vedtatt slik at det aldri ville skje igjen. Men i Norge skjer det igjen, rett foran øynene våre – ønsket av staten og uten nødvendig gransking av retten.

«NOAH har nylig fått data fra myndighetene om at felling av en ulvetispe i Hurdal i fjor kostet staten 17 millioner kroner.»

Konvensjonen krever at man må søke løsninger på hvordan leve med ulv. Løsninger eksisterer og gjennomføres allerede – både for å forhindre tap av beitedyr og tap av jakthunder. Men ingen av dem har vært tatt opp i statens vedtak eller av retten.  Hvor mye penger har staten brukt på ulvejakt de siste årene? NOAH har nylig fått data fra myndighetene om at felling av en ulvetispe i Hurdal i fjor kostet staten 17 millioner kroner. I de land der ikke-letal forebygging brukes på rutinebasis, bruker man ikke 17 millioner NOK per dyr. Om ikke bevaring av naturmangfoldet er en «offentlig interesse av vesentlig betydning», bør ikke bevaring av felleskapets penger være det? NOAH sendte i mars i år et brev til klima- og miljødepartementet om nødvendigheten av å fokusere på ikke-letale løsninger i forebygging av ulveangrep på beitedyr. NOAH venter fortsatt på departementets svar.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2018.