Petter Wabakken - 40 år med ulv og folk

Petter Wabakken, rovdyrforsker ved Høgskolen i Innlandet, har studert ulvene i Norge helt siden de første potesporene ble satt på norsk jord igjen etter årevis med utryddingspolitikk. Dengang var det få andre som trodde på at ulvene kunne komme tilbake til Norge igjen.

– Jeg så to ting tidlig på 70-tallet som virker banalt nå: Det ene er at rovdyr forflytter seg raskt over store områder, rovdyrene krysser grensene, og  sammenlignende studier på tvers av riksgrensen kunne gi viktig ny kunnskap. Det andre var at en fjerdedel av Sverige er store skoger med tynn bosetning, i mellom samiske reinbeiter i nord og kornarealer i sør. Disse områdene ville det være logisk for Sverige å fokusere på når de skulle ivareta sitt ansvar for rovdyrbestandene. Og dette er skogene rett øst for Hedmark. De to faktorene gjorde at jeg syntes det var viktig å starte norsk-svensk rovdyrforskning i dette området, og gjorde at jeg flyttet ut hit.

– Hvordan synes du Norge har taklet å få tilbake de store rovdyrene og ulven spesielt?

– Min interesse rundt rovdyra er å prøve å bidra med ny kunnskap som kanskje kan være med på å dempe konfliktene. Ulven var ikke den jeg var mest interessert i til å begynne med. Men jeg har blitt mer og mer interessert for hvert år, for via ulven har jeg lært utrolig mye om mennesker, natur og hvordan samfunnet vårt fungerer, som jeg ellers ikke ville lært. Jeg spør meg stadig vekk hva er det med ulven som får fram at ellers vettuge folk fullstendig mister bakkekontakten? Og her behøver man ikke peke på bygdefolk. Man kan f. eks. heller se på de som sitter på Stortinget, de som sitter med makta. I hvilken annen sak enn ulv ville f.eks. Stortinget ha gjort vedtak om svenske arealer, uten at det foreligger en avtale mellom Norge og Sverige?

«Jeg har blitt mer og mer interessert for hver år, for via ulven har jeg lært utrolig mye om mennesker, natur og hvordan samfunnet vårt fungerer, som jeg ellers ikke ville lært.»

I 1997 vedtok Stortinget at Sør-Skandinavia skulle ha 8-10 familiegrupper av ynglende ulver, og Norge skulle ha ”noen” av dem. “Noen” viste seg å være to flokker – resten av ulvene skulle ha svensk tilhold, uten at Sverige hadde sagt seg enig i et slikt bestandsmål. Et annet eksempel er fra i år, da ordførerne i samtlige 22 kommuner i Hedmark underskrev et krav om at klima- og miljøministeren måtte åpne for ulvejakt som Justisdepartementet’s lovavdeling hadde sagt at ville være lovstridig. I hvilken annen sak ville samtlige ordførere i et fylke – uansett partitilhørighet – kreve noe slikt?

– Så vi har ikke taklet det så bra?

– Jeg har sittet som norsk spesialist i IUCN og har reist mye rundt i verden for å hjelpe til med konfliktløsing og bevaring av ulv, og konflikt finner man overalt. Men man ser også at det roer seg etter en stund. Aviser skriver nå på lederplass at det er Trysil som har hatt størst ”trøkk” av ulven, men det er jo ikke sant. Det var Åsnes på Finnskogen som først hadde ynglende ulv, og de har i enkelte år hatt deler av opptil 5 ulverevir innenfor kommunens grenser. De har hatt ynglende ulv i 35 år nå, men jeg har ikke sett et eneste avisoppslag om dette det siste året. Det betyr ikke at alle i Åsnes er glade for ulv, men det betyr at en del ser at det fortsatt går barn til skolen og det fortsatt er elg å jakte i skogene der.

En del av den store dramatikken som var i Åsnes på 80-tallet, og som vi ser i Slettås nå, har gitt seg. Som forskere kan vi nå fram til folk inntil et visst punkt. Men jeg tror at de som bor der hvor rovdyrene er, også selv må få erfaring med rovdyrene, og se at ulv ikke nødvendigvis er så svart-hvitt som mediebildet kan gi inntrykk av. Men jeg har vært overrasket over at den offentlige debatten så til de grader har stått stille de siste årene, og at det har vært så lite vilje og evne til nytenkning og tilpasning til dagens realiteter. Denne debatten forsetter å ta utrolig mye av mediebildet, og at selv fåtallige rovdyr fortsatt tar så mye av tiden til landets nasjonalforsamling og regjering, er veldig spesielt. Og med de begrensede bestandsmål for rovdyr er dette veldig ulikt andre land.

– Hvilken realisme savner du?

– For meg som rovdyrbiolog er det ganske klart at de store rovdyrene i disse grensetraktene mot Sverige, har kommet for å bli. Man får inntrykk av at bare nå disse ulvene felles, så er alle konflikter løst. Men det var ikke akkurat konfliktfritt da man inntil for 2 år siden aldri hadde mer enn 3 norske ynglinger av ulv heller.  Det er ganske slående at nesten ingen i media eller blant politikerne, formidler at Stortinget nok en gang har bestemt at vi skal ha rovdyr i Norge, og derfor bør lære oss å leve med rovdyr, ulv inkludert.

– Tenker du at politikerne ikke har tatt sitt ansvar i å kommunisere at vi må leve med rovdyr i Norge?

– Vi ”må” jo ikke leve med rovdyr her i landet, vi kan i teorien gå ut av Bernkonvensjonen. Men vi har flere brede Stortingsforlik om at vi skal leve med rovdyr, vist gjennom norsk lovverk og Norges ratifikasjon av Bernkonvensjonen. Da synes jeg det er litt spesielt at jeg nå i 40 år har vært vitne til valgkamp etter valgkamp her i rovdyrfylket nummer 1, Hedmark, hvor så godt som ingen politikere har tatt seg bryet med å forklare lokalbefolkningen hvorfor vi skal ha rovdyr.

«Politikerne kunne vært mer ærlige og fortalt om begge sider av den tosidige målset ningen. At politikerne ikke tar det ansvaret, tror jeg er et viktig bidrag i å forlenge konflikten. Jeg savner mer politisk ryggrad.»

I alle valgkamper har hovedfokuset vært å skyte mer og mer rovdyr, fortere og fortere. Stortingspolitikerne har bestemt en todelt målsetning – hvor rovdyr som gjør skade på beitedyr skal skytes raskt, men også at ynglende bestander av alle rovdyrartene skal bevares. Politikere kunne vært mer ærlige, fortalt om begge sider av denne tosidige målsetningen, og gjort det klinkende klart at partiene deres fortsatt kommer til å stå for dette på Stortinget. At politikerne ikke tar det ansvaret, tror jeg er et viktig bidrag i å forlenge konflikten. Jeg savner mer politisk ryggrad. Det er også for lettvint når Stortinget og politikere i forvaltende rovviltnemnder har sådd mistillit rundt anerkjent og kvalitetssikret skandinavisk rovdyrforskning, noe som også har bidratt til å øke konflikten ytterligere.

– Nå er vi inne på at Stortinget har vedtatt en ”uavhengig gransking” av ulvens genetiske opphav. Hva tenker du om dette?

– Jeg må innrømme at jeg synes det er spesielt da Stortinget gjennomførte en heldags åpen høring hvor forskjellige interesseorganisasjoner spredte feilinformasjon om forskningen, mens ingen av vi forskere som sitter på stadig oppdatert kunnskap ble invitert til Stortingets høring. Jeg kjenner heller ikke til noe annet tilfelle der parlamentariske forsamlinger har gjort det Stortinget så gjorde; vedtok en granskning av forskning som er gjort over flere tiår. Jeg er absolutt for at forskning skal diskuteres kritisk, men forskingen Stortinget vil granske har allerede vært under veldig streng granskning fordi 75 % av publikasjonene om genetikk via Det internasjonale ulveforskningsprosjektet, SKANDULV, er publisert i de 10% høyest ansette vitenskapelige tidsskriftene internasjonalt. En ting er at Stortinget vedtok granskning av vår genetiske forskning uten at vi fikk kommentere den feilinformasjonen som ble gitt. Et annet viktig prinsipielt forhold er at når Stortinget blander seg i selve forskningen og vedtar en uavhengig gransking, betyr det samtidig at Stortinget setter seg over og gransker den redaksjonelle evnen til tunge vitenskapelige tidsskrifter som etter egen knallhard gransking har akseptert og trykket genetiske resultater fra SKANDULVs forskning, som ”The Royal Society” i London.

«Forskingen Stortinget vil granske har allerede vært under veldig streng granskning fordi 75 % av publikasjonene om genetikk via SKANDULV er publisert i de 10% høyest ansette vitenskapelige tidsskrifter internasjonalt.»

Noe annet som forundrer meg er at eventuelle seriøse kritikerne ikke har tatt til motmæle mot forskningen vår i de fora hvor det er vanlig å debattere forskning. Den første artikkelen vår om ulvens genetikk ble publisert i 2003, og det har ikke på alle disse årene kommer inn mot-artikler. Spørsmålet om ulvens genetikk har vært et vanlig tema blant folk som ikke vil ha ulv, og metoden har vært å så tvil om forskningen og oss forskere som enkeltmennesker. At Stortinget legger seg på samme linje demper i hvert fall ikke konfliktene.

– Første del av denne granskningen er nå ferdig – og den har kommet til samme konklusjoner som dere. Hva er din reaksjon?

– Forskningsmessig synes jeg at vi er heldige som får dobbeltsjekket forskningen vår, og får flere uavhengige forskere til å se på det. Og det hadde også vært spennende om de som gransket dette, fant ut noe nytt som ikke vi hadde oppdaget. Men når de nå bekrefter hovedkonklusjonen vår, at ulvene kommer fra Finland/Russland, så tror jeg likevel ikke at de som ønsker ulven dit pepper’n gror, vil bli mer overbevist av at andre internasjonale forskere mener det samme som oss.

– Hva ville det bety om man hadde funnet ”hundegener” i skandinaviske ulver?

– Helt naturlig har ulver og hunder mye det samme genmaterialet fordi ulven er hundens stamfar, så det er et åpent spørsmål hvor mye dette egentlig har å si. Hybridisering har forekommet, i lite antall, i de fleste ulvepopulasjoner der ulv og hund sameksisterer. Men hundegener selekteres bort. For meg å få vite at det er 2% eller o,1% hund i en ulvepopulasjon, sier meg egentlig ingenting. Vi mennesker har en viss andel neandertaler i oss, og jeg vet ikke hva det egentlig betyr heller – hvordan ville vår adferd eller vårt utseende vært om vi ikke hadde de andelene?

– Hva tenker du om medienes rolle i ulvedebatten?

– Jeg var på et kurs på 80-tallet som forvaltningen hadde tatt initiativ til for å få mediene til å skrive mer variert om rovdyr. Andreas Hagen, den gang sjefredaktør i Østlendingen, medlem av Senterpartiet, og leder av Pressens Faglige Utvalg, hadde innlegg. Han presiserte at pressens rolle i denne saken er å være til for mennesker og ta parti for den svake parten mot myndighetene. Han sa at deres oppgave var å hele tiden ha menneskefokus i forhold til dette med artsvern. De fleste fra forvaltning og forskning som jeg pratet med var dypt skuffet. For meg var hans tale nyttig og brutalt klargjørende. Men det som forundrer meg mest når det gjelder medias dekning av rovdyr, er at jakten på nyheter om emnet er så fantasiløs. Som eksempel var NRK interessert i å dekke rovdyrforskningen for litt siden, og jeg tilbød dem å være med ut i naturen og vise dem bjørn. Med teknikker jeg har brukt i mange år kunne vi da pratet om bjørnens atferd, med bjørn rett bak oss i samme bilde slik at seerne kunne se at det var fysisk mulig å oppleve bjørn og studere dem på den måten. Men NRK meldte avbud, det eneste som var interessant med rovdyrforskningen var det samme gamle med fangst og radiomerking, som jeg har vist dem minst ti ganger før. Jeg blir stadig overrasket over media som ikke ser at forskerne sitter på nytt spennende stoff og som heller foretrekker de lettvinte hakk-i-plata-historiene om at ulv blir merket, sau blir tatt og folk er imot rovdyr. Det er så mye mer å formidle.

«De fleste fra forvaltning og forskning som jeg pratet med var dypt skuffet. For meg var hans tale nyttig og brutalt klargjørende. Men det som forundrer meg mest når det gjelder medias dekning av rovdyr, er at jakten på nyheter om emnet er så fantasiløs.»

– Tror du nordmenn kan bli mindre redd for rovdyr?

– Ja! Slik samfunnsfokuset har vært så tar mange det for gitt f.eks. at de fleste ikke ønsker å se en bjørn. Men mange vil jo gjerne det. Selv om forvaltningen har anbefalt det, så pleier jeg ikke å gi meg til kjenne når jeg ser bjørn, fordi da vil den oftest springe vekk. Jeg synes det er en fin fredelig opplevelse å sitte å se på dem. Det er når du har våpen i hånd, at farlige ting kan skje, særlig ved skadeskyting. Våpen i hånd kan gi en falsk trygghet og da kan det gjøres ting man ellers ikke ville gjort. Vi må tilbake til 1800-tallet for å finne et tilfelle hvor en kvinne har blitt skadet eller drept av bjørn i Skandinavia. Og det er ikke fordi bjørnebestanden er liten. Sverige har nå i lengre tid hatt dobbelt så mye bjørn som de hadde på 1850-tallet, og der er det mange møter årlig mellom kvinner og bjørner uten at noen kommer fysisk til skade. Jeg har hatt et tresifret antall møter med bjørn, flere med hele klasser av Høgskolens studenter, og vi har aldri hatt noen truende episoder. Når det gjelder ulv blir det helst et veldig kort møte før ulven løper igjen, eller du kan se den på ganske lang avstand. Ulven har til visse tider av året noen svake punkter i sin atferd hvor det er ganske lett å se dem, særlig de unge, ellers er det sjeldent.

– Men det kan nesten virke som om nordmenn har blitt reddere for rovdyr?

– Det er behov for mer faktabasert informasjon. Myndighetene har gjerne en informasjonsstrategi, men jeg har i mange år etterlyst en like viktig “des-informasjonsstrategi” – det å tilbakevise faktafeil. At direkte feil kommer på trykk uimotsagt i større grad enn tidligere, kan skape unødig frykt. Det er sterke grupper som ser seg tjent med å opprettholde svart-hvit-konflikten, fordi mange tror at høyest mulig temperatur i debatten gjør det lettere å få igjennom visse politiske vedtak.

– I følge forvaltningen er det bærekraftig med 3 ynglinger av ulv i Norge årlig. Burde det ikke være flere?

– Ulv i Norge er del av en større skandinavisk ulvestamme med tilhold på tvers av riksgrensen. Når det gjelder ord som levedyktighet og bærekraftig forvaltning er det høyst uklart hvor mye Norge kan lene seg på svensk delbestand. Disse begrepene forutsetter faglig vurdering fra både jurister og biologer. Men vi rovdyrforskere er tidligere ikke blitt forespurt, men så vidt jeg har forstått fra Stortinget så ønskes det nå en fagbiologisk utredning om dette. Vil man også for andre dyr kunne definere det som bærekraftig at tre individer yngler, fordi det er flere i nabolandet? Hvorfor tre  – og ikke to eller fire? Hvordan henger bestandsmålet sammen med klassifisering på Rødlista? I Sverige har man hatt faglige utredninger om bestandsmål, i Norge er dette hittil politisk bestemt uten utredning. Men jeg opplever nå at politikerne innser at vi har kunnskapshull som må tettes.

– Gjennom 40 år med rovdyrforskning har du opplevd å stå midt i kryssilden av konflikter, og bli utsatt for politisk uredelighet. Hva sitter du igjen med?

– Fortsatt er jeg veldig nysgjerrig og ønsker å bidra med mer ny kunnskap som kan brukes i framtiden. Jeg har veldig tro på mennesker og jeg har tro på framtiden. Betydningen av å få mer lokal erfaring og la ny forskningsbasert kunnskap synke inn over tid bør ikke undervurderes. Jeg har hatt utrolig mange fine opplevelser med folk og dyr ute i flott natur i skogviddene her, og med min nåværende innsikt – også som tidligere sauebonde – skulle jeg gitt svært mye for å få forske i 40 år til!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2017.