Også media har ulveblod på hendene


av Siri Martinsen, hovedfoto: Tommy Solberg

Den største nedslaktingen av kritisk truede ulver siden fredningen pågår denne vinteren. Har media en rolle i deres dødsdom?

Ansvaret for den pågående massive ulvejakten er delt mellom Stortinget, som har satt et minimalt bestandsmål som en øvre grense for antall ulver i Norge, og regjeringen som bruker skohorn på Bernkonvensjonen for å definere det som en ”vesentlig offentlig interesse” å skyte flest mulig ulver.

Men en annen aktør baner vei for disse politiske krumspringene – media. Hvis man ser på medias dekning av ulv i fjor, ser man et klart bilde av at dekning med negativ vinkling dominerer. Man ser redaksjonelle grep som er egnet til å skape frykt uten å supplere med kunnskap, eller hvor redaksjonell ordbruk er negativ – f.eks. om ulv som “lusker”, “herjer” eller kalles “drapsulv“. Kildene som er brukt er også overveiende negative til ulv. For riksavisene er det ingen vågal påstand at lokalbefolkningen i ulveområder som er positive til ulv er sterkt underrepresentert. Enkeltpolitikere med klare særinteresser fikk derimot stort rom til påvirkning. Høyre-politiker Gunnar Gundersen, eier av firmaet Jaktopplevelser AS, er eksempel på dette. Som Glåmdalen skriver; “Elgen skulle sikre noe økonomisk påfyll til full stortingspensjon, men ulven har fratatt ham mye av denne forventede tilleggsinntekten“. Gundersen fikk god tilgang til mikrofonene, mens menneskene som bor i ulvesonen og ønsker ulven velkommen nærmest var usynlige. 

Hvorfor hører man ikke mer fra flertallet som vil ha ulv i norske skoger? De som utgjør hele 60 %, også i områder med ulv? NINAs undersøkelser viser at hele 35 % av disse liker godt at ulven finnes der, og bare 13% misliker det sterkt. Forskerne forteller oss at det er en større tilbakeholdenhet hos de som er positive til ulv – delvis grunnet direkte hets i små lokalmiljøer, men også ganske enkelt for å bevare fred og fordragelighet i nabolaget. 

Men tross dette burde ikke journalister ha problemer med å finne frem til kilder som ønsker å forsvare ulven lokalt. Kan det være at de rett og slett ikke vil finne dem? Det ville forkludret det klare bildet av “de som har skoa på” mot “de som drikker kaffe-latte innenfor ring 3”. Senterpartiets valgkamp var basert på denne skillelinjen, og mediene gjenfortalte deres narrativ. Men forskerne fra NINA har følgende kommentar innskrevet i sin undersøkelse: “Mens dette skrives, er Trygve Slagsvold Vedum på TV. (…) Premisset han legger til grunn er at folk som lever i områder med ulv, ikke ønsker å ha den der. Han finner liten støtte for en så generell påstand i resultatene fra denne undersøkelsen.”

Har medienes skjeve negative omtale av et kritisk truet dyr noen praktiske konsekvenser? Svaret er dessverre ja. En spansk studie fra 2016 viser at media selv driver frem nedskyting av truede rovdyr. Det var en klar sammenheng mellom antall nyhetsoppslag og antall ulver drept i skadefelling. Desto flere ulvefiendtlige artikler – desto flere ulv ble skutt, uavhengig av skader på beitedyr. Og som en skjebnenes ironi viste studien at flere skutte ulver ga flere skader på beitedyr året etter. 

Forskerne av studien mener at andre strategier enn skyting må på banen, og at “dette gjør det også aktuelt å se nærmere på rollen til mediene og opinionsdannere som potensielle forsterkere eller drivere av konflikt rundt ville dyr: mediene ser ut til å drive frem nedskytings-initiativer.” Så også i Norge: Etter et år med sterk medial ulvehets – for å si det rett ut – har vi nå den største nedskytingen av ulv etter fredningen, helt uavhengig av ”skadepotensiale” på beite. I fjor demonstrerte ulvemotstandere – til massiv dekning i mediene. Det blir interessant å se hvordan media vil dekke NOAHs mobilisering for ulvene 20. januar, og hvordan man fremover har tenkt å la det ulvevennlige flertall i distriktene komme til orde. Det er betimelig å spørre seg: Hvordan ville norsk rovdyrpolitikk vært idag om mediene ikke hadde inntatt rollen som konfliktdrivende part?

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Aftenposten 16.01.2018.