Norske rovdyr: Svartelistet eller rødlistet?

I vår kom Norges første stortingsmelding om ulv. Et dokument som på den ene siden la frem vektige faglige og juridiske grunner for å forbedre vår behandling av ulven i Norge, men som på den annen side ga rom for en fortsatt rovdyrpolitikk på utryddelsens rand. I juni ble meldingen diskutert i Stortinget – en debatt som flere politikere selv karakteriserte som ”trist”.^[1] For sannsynligvis første gang i historien så man at regjeringspartier satt til side egen stortingsmelding og faktagrunnlag, og vedtok en politikk som er i strid med både egne faglige råd, og internasjonale avtaler. Rovdyrene i Norge trenger nå all den hjelp de kan få – for Stortinget har sviktet dem.

Fanden på veggen

Høyre, Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti sørget for at ulvesonen ble enda mindre (område 2, 3 og 7 tatt ut) og antall ulver i Norge enda færre: “Bestandsmålet for ulv i Norge skal være 4–6 ynglinger per år, hvorav 3 skal være helnorske ynglinger, også ynglinger utenfor ulvesonen teller med. Ynglinger i grenserevir skal telle med på en faktor på 0,5.” I tillegg ønsket de utredning om økonomisk erstatning til kommuner og grunneiere for “belastninger” forbundet med ulv, lik jakttid i og utenfor ulvesonen og en “ny uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen”.

«Høyre, FrP, AP og KrF sørget for at ulvesonen ble enda mindre og antall ulver i Norge enda færre.»

Det ble bestemt at det er roviltnemndene som skal bestemme eventuell skyting dersom “bestandsmålet er nådd”. Rett etter ulvevedtakene, ble det også vedtatt (for første gang etter fredningen) å tillate jakt på kongeørn som et “prøveprosjekt”. Representanter fra partiene som inngikk denne avtalen, samt Senterpartiet, kappes om å male fanden på veggen om hvilke belastninger noen titalls ulver påfører nordmenn: “…Man har dem rundt beina. Det er mange dyr.” (Knut Storberget, AP); “Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset.” (Geir Pollestad, SP); “ulv på dørstokken… en drapsmaskin som ulv…” (Morten Ørsal Johansen, FrP); ”det har vært en sterk økning i ulvebestanden, nærmest en eksplosiv vekst, fra 30–35 ulv i Norge til over 90.” (Marit Arnstad, SP); “Når ulven etablerer revir, er det dramatisk…Nå er alt borte fra mitt nærområde. Utmarka legges brakk.” (Gunnar Gundersen, H).  Politiker etter politiker lot sine innlegg fylles av diverse “personlige erfaringer” som de var blitt fortalt av noen som var belastet av ulv. At enkeltpersoner med sterke meninger mot ulv er i hyppig dialog med enkelte stortingspolitikere skinte klart igjennom. “Det er sikkert flere enn meg som har fått en mail i dag om at det var søkt om fellingstillatelse på ulv”, fortalte Anne Tingelstad Wøien (SP) – og viste at mailen om en søknad om fellingstillatelse opptok henne mer enn Norges ansvar for truede dyr.

Konflikt på agendaen

”Konflikten” ble også hyppig referert til – og det var åpenbart at mange politikere definerer ulvemotstanderne som den konfliktdrivende siden i rovdyrspørsmålet. Likevel er det den siden man har full fokus på å blidgjøre, og ”konfliktdempende tiltak” settes inn på å gjøre den konfliktdrivende siden til lags: ”… åpne for jakt innenfor sonen. Dette mener jeg er bra, og jeg tror det kan ha en konfliktdempende virkning (…) Jakt er i seg selv et av de mest konfliktdempende tiltakene som finnes” (Eirik Milde, H); “… gripe inn, også i ulvesona, på et lavere bestandsnivå enn det man har hatt til nå. Det er bra.” (Knut Storberget, AP). Men “konfliktdempende tiltak” biter ikke på Stortingets tydeligste representanter for ulvemotstanden, SP: “Hvor har landbruksministeren vært under behandlingen? (Dette) vil gi betydelig spillerom for en ulvevennlig miljøforvaltning og ulvevennlige miljøbyråkrater.” (Geir Pollestad, SP); «Det blir ikke noe bedre for dem som driver med beitebruk. Det blir ikke noe bedre for dem som mister jaktrettigheter. Det blir ikke noe bedre for dem som får sin private eiendomsrett svekket. Det blir ikke noe bedre for dem som driver med friluftsliv.» (Trygve Slagsvold Vedum, SP).  Og Terje Aasland (AP) kunne oppgitt konstatere: “Vi blir ikke kvitt konfliktene, slik f.eks. Senterpartiet vurderer saken, før ulven er ute av Norge.” Med denne innsikten; hvorfor velger flertallspartiene likevel å bruke tid på blidgjøring av dem som ikke ønsker rovdyr, snarere enn å sette inn ressurser på arbeidet for aksept og kunnskap om rovdyrene?

«Norge har dermed som antakelig første land i verden vedtatt et absolutt maksimumsmål av ynglinger for en kritisk truet art.»

FrP tok for øvrig på seg skylden for at Norge nå vedtar å holde en kritisk truet art på et enda lavere nivå: “For Fremskrittspartiet har det vært viktig å få til et forlik hvor det reelt sett både er en innstramming av antall ulv og en mindre sone” (Jan-Henrik Fredriksen). Rigmor Andersen Eide (KrF) viste at heller ikke dette partiet forstår hva ansvar for truede dyr innebærer: “… vi skal ta vår del av ansvaret, men heller ikke mer.” Stikk i strid med alle biologiske prinsipper fastslo Terje Aasland (AP) at det norske bestandsmålet “er et faktisk mål og ikke et omtrentlig mål eller et minimumsmål – men altså et faktisk mål.” Norge har dermed som antakelig første land i verden vedtatt et absolutt maksimumsmål av ynglinger for en kritisk truet art. Antall ulvekull skal aldri overstige seks – “da skal tiltak iverksettes” (Odd Omland, AP). Dermed vet man med sikkerhet at ulven heller aldri vil bli annet enn “kritisk truet” i Norge.

En tydelig ulve-opposisjon

Stortingets historisk uhørte vedtak om å redusere en kritisk truet art, har i det minste ført til at noen politikere nå taler ulvens sak tydeligere enn før. Venstres Ola Elvestuen anklaget flertallet for at de “bygger opp under konspirasjonsteoriene og bestiller enda en ny rapport om det genetiske grunnlaget for den norske ulvestammen” og å skape “mer konflikt, ikke mindre”.

«(Er det politikernes oppgave) å fyre opp under det dei innrømmer er ei irrasjonell frykt, eller er det å svare på den frykta med kunnskap?»
– Sveinung Rotevatn, Venstre

Sveinung Rotevatn fra samme parti påpekte at Stortinget nå har latt ”eit høglydt mindretal få forkøyrsrett”, og at regjeringen ikke følger rådene fra egen minister. Han satt også spørsmåltegn ved om det er politikernes oppgave “å fyre opp under det dei innrømmer er ei irrasjonell frykt, eller er det å svare på den frykta med kunnskap?”. Rotevatn svarte til slutt på Senterpartiets utfordring om å “våge å ta debatten om ulven hører hjemme i norsk natur”: “…våge å ta debatten om vi skal utrydde ein trua dyreart frå norsk natur. Det er ikkje min definisjon av vågemot, det er min definisjon av feigskap.”

«Stortingsflertallet forverrer i dag ulvekonflikten. Det store flertallet av det norske folk som vil ha ulv i norsk natur, kommer til å bli sintere.»
– Rasmun Hansson, MDG

MDGs Rasmun Hansson trakk frem det faktum at 80% av sauer på beite dør av andre årsaker enn rovdyr, og hadde lagt frem forslag om at Stortinget skulle gå inn for en systematisk innsats for å hindre disse dødsfallene – men “dette sier stortingsflertallet nei til, utrolig nok”. Han påpekte også at det er en annen side av “konflikten” i rovdyrspørsmålet: “Stortingsflertallet forverrer i dag ulvekonflikten. Det store flertallet av det norske folk som vil ha ulv i norsk natur, kommer til å bli sintere.”

Jeg skulle likt å se noen av de andre folkene som sitter her i stortingssalen i dag, foreslå at vi skulle slå oss til ro og være fornøyd med tre ynglinger av noen som helst av de andre artene som er kritisk truet.»
– Heikki Holmås, SV

Det siste partiet i den nye ulve-opposisjonen er SV, og representant Heikki Holmås skar igjennom i debatten: “Vi har ingen arter å miste, men for mange her inne er det ikke så nøye når det gjelder ulven. Det er sågar et parti som vil utrydde ulven i norsk natur, angivelig fordi den ikke er norsk nok (…) Jeg skulle likt å se noen av de andre folkene som sitter her i stortingssalen i dag, foreslå at vi skulle slå oss til ro og være fornøyd med tre ynglinger av noen som helst av de andre artene som er kritisk truet. Om vi f.eks. skulle hatt tre kull norsk lundefugl, ville representantene synes at det var en god idé, og at vi da hadde tatt vare på arten på en tilstrekkelig god måte? Hva med tre kull lomvi i året, eller tre ynglinger fjell rev – en suksess?”

Holmås kritiserte også andre naturfiendtlige utspill fra regjeringens side: “Senere i dag kommer Stortinget til å vedta at vi skal halvere antallet helnorske ynglende par ulv. Vi skal åpne for mer jakt på kongeørn gjennom lokal forvaltning i et forsøksprosjekt. Og sannelig min hatt har Miljødirektoratet sendt på høring et forslag som åpner for jakt på sangfugler som måltrost og svarttrost. Det er grunn til å spørre om det er dette som er det grønne skiftet som regjeringen legger opp til, eller om det er noe annet.”

«Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge, er ekstremt høy.»
– Miljøvernminister Vidar Helgesen, Høyre

Miljøvernminister Vidar Helgesen (H) tilhørte ikke denne ulve-opposisjonen i kraft av partitilhørighet, men det var tydelig at ministeren var ukomfortabel med Stortingets vedtak og oppfordringer: “Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge, er ekstremt høy (…) Når det gjelder ulv, er det neppe noe dyr vi vet mer om i verden enn norsk ulv, og det gjelder også ulvens genetikk.” Likevel tvinges han nå til å bruke ressurser på å undersøke ulvens genetikk enda mer for å tilfredsstille de som mener den ikke er “ren” eller “norsk”, mens oppgaven med å verne ulven blir enda vanskeligere. Som Bård Vegar Solhjell (SV) påpekte: “I Noreg vedtek vi ting som vi opent veit – bekrefta av statsråden – kan vere i strid med internasjonale konvensjonar.”

Fra Storting til norsk natur

Fra januar i år har 71 gauper, 41 jerver, 8 ulver og 4 bjørner måttet bøte med livet – de fleste pga jakt eller “skadefelling”.^[2] Til høsten fryktes det storstilt nedslakting av ulver etter Stortingets nye vedtak: Rovviltnemndene i Hedmark, Akershus, Oslo og Østfold legger opp til skyting av 13 ulver i lisensjakt til vinteren – deriblant hele Osdalsflokken.^[3] Per i dag er det 65-68 ulver som har tilhold innenfor Norge, og det er født 7 valpekull (samt 4 kull på grensen til Sverige).^[4] Man skulle tro at dette var grunn til glede for forvaltningen, at en kritisk truet bestand viser oppgang. Men nei, med “målet” om 3 kull nådd, betyr dette at skjebnen til ulvefamiliene ligger i rovviltnemndenes hender.^[5]

Deres tydelige agenda er å skyte flest mulig rovdyr, og flere ulvefamilier risikerer dermed nedslakting. Ulvens rødlistestatus betyr lite i praksis. Man kan nesten spørre seg hvorfor myndighetene tillater ynglinger i det hele tatt: Poenget med å sette mål for ynglinger av en truet art, er naturligvis at det er ved hjelp av ungefødsler dyrene kan bli flere – og arten etterhvert kan bevege seg bort fra å være truet. Slik ser man det ikke i Norge; her skal ulveungene fødes for å tas livet av like etterpå. På samme måte som dyrehager avler dyreunger (for å trekke publikum) for så å ta livet av dem av ”plassmangel”, får heller ikke de norske ulveungene leve opp av ”plassmangel” innenfor regjeringens trange rammer. Ved å tillate at ungene fødes mener man å ha tatt sitt ”ansvar” – uansett om hele poenget med fødslene forsvinner når dyrene fortløpende skytes.

«Poenget med å sette mål for ynglinger av en truet art, er naturligvis at det er ved hjelp av ungefødsler dyrene kan bli flere – og arten etterhvert kan bevege seg bort fra å være truet.»

De andre rovdyrene blir like dårlig behandlet. Også i år ble det drevet ”ekstraordinære uttak” av jerv i yngletiden om våren^[6] – noe som ofte betyr at jervemor og unger drepes i hiet. Jervene jaktes også med helikopter, og de jaktes i “forebyggende øyemed”. Men hvor mange hundre arbeidstimer i kostbare helikopterturer skal egentlig brukes av fellesskapets penger på å ta livet av et 9-kilos dyr, knapt større enn en katt, som løper for livet mellom steinrøysene oppe på fjellet? Et dyr som er så vanskelig å komme innpå at man bruker helikopter og kikkert for bare å få øye på det? Hvor stort “problem” for samfunnet kan egentlig et slikt 9-kilos dyr være? “Lisensjakt” på bjørn startet 21. august – til tross for at bestandsmålet for bjørn ikke ble nådd. Av 13 kull som er “målet”, ble det født 6 kull ifjor. Men Norge har likevel 7 bjørner for mye som må tas livet av, mener forvaltningen.^[7]

«For sannsynligvis første gang i historien så man at regjeringspartier satt til side egen stortingsmelding og faktagrunnlag, og vedtok en politikk som er i strid med både egne faglige råd, og internasjonale avtaler.»

Myndighetene er likeledes ivrige på å tilfredsstille de som ikke kan vente med å få skutt bjørn: Under Høyres landsmøte i april tok en lokalpolitiker en prat med statsekretæren i Klima- og miljødepartementet om en bjørn han gjerne ville ha skutt i sitt område. Og i løpet av helgens landsmøte var avtalen på plass – departementet, som egentlig er klageinstans for vedtak fra Miljødirektoratet, instruerte direktoratet om å gi fellingstillatelse.^[8] Dermed blir klageadgangen, som er en forutsetning for demokratisk saksgang, illusorisk – og siden bjørnen ble skutt få dager etterpå, blir den også meningsløs. NOAH klaget inn saksgangen til sivilombudsmannen, som mente at man først måtte klage til departementet, selv om nettopp de har brutt riktig saksgang. Det er nå gjort og NOAH imøteser svar. Men den absurde saksgangen vedvarer: En bjørn ble skutt i august etter at Fylkesmannen i Nordland innvilget fellingstillatelse muntlig umiddelbart etter forespørsel – igjen uten noen mulighet til klage.^[9] Denne bjørnen ble jaktet med hunder – i et “prosjekt” finansiert av det offentlige.

Jegerinteressene har lenge ønsket å jakte på bjørn med løs hund, noe som er ulovlig i Norge av dyrevernmessige hensyn og avslått flere ganger. Hundene var angivelig ikke løse – men de trenes på GPS-merkede bjørner i Sverige, hvor løshundjakt på bjørn er blitt lov. Dette er for bjørnen en ekstremt stressende jaktform, som NOAH kjemper for et fortsatt forbud mot.  Norge er gått fra å være et land hvor vi i det minste later som om bevaring av store rovdyr er et mål, til et land hvor flertallet på Stortinget nå åpent dømmer arter til permanent status som “kritisk truet”. Uten internasjonale avtaler, er det liten tvil om at norske politikere hadde gått enda lenger i sin streben etter å ta livet av rovdyrene. Samtidig er flertallet av det norske folk på rovdyrenes side. Men det lille mindretall som ønsker ulven svartelistet istedenfor rødlistet, er den gruppen mennesker som flertallet av stortingspolitikere nå velger å jenke seg etter – stikk i strid med fornuft og etikk. Det er i slike saker politikerne må tenke over om de virkelig representerer det samfunnet de er satt til å styre.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2016.