NOAHS RETTSSAK FOR ULVENE: FØLG SAKEN HER!

NOAH representeres av Arntzen de Besche som er et ledende norsk advokatfirma, og som også førte saken for ulvene utenfor ulvesonen, for WWF. I slutten av denne nettsaken finner man påloggingsinformasjon for å følge rettssaken, og NOAHs fortløpende kommentarer fra saken.

 Husk også å signere for ulvene her!

Hvorfor går NOAH til sak for ulvene?

I 2018 ga staten for første gang tillatelse til skyting av familieflokker i ulvesonen med vedtaket om skyting av Slettås-ulvene. NOAH gikk til midlertidig forføyning mot vedtaket for å hindre at ulvene ble drept, men de ble skutt før rettsmøtet. Jusprofessor Mads Andenæs hjalp NOAH med forføyningen, og representerte NOAH i retten i 1018.

I 2019 vedtok staten å skyte Letjenna-flokken i ulvesonen – denne gang så tett innpå jakten at det ikke var mulig å gå til rettslige skritt før ulvene ble skutt. I 2021 ble det igjen drept ulv i ulvesonen, da både Aurskogreviret og Kynnareviret ble utslettet.

Særlig problematisk var det da Letjenna-paret og deres to årsvalper ble skutt den 1. januar 2020. Dette var en ulvefamilie i ulvesonen, som ikke hadde rørt husdyr og som på ingen måte skilte seg negativt ut i følge lokalbefolkning, men som ble utslettet med begrunnelse i at flokken var «stabil over tid». NOAH mener staten har vedtatt skyting av ulvefamilier i ulvesonen på sviktende grunnlag, og brutt loven. NOAH mener at statens rettsanvendelse er feil og at måten vedtaket er begrunnet, gjør viktige deler av loven meningsløse og uthuler dens formål. Videre mener NOAH at faktagrunnlaget også er feil, og at staten ikke har tatt hensyn til vesentlig kunnskap.

Ulven har i teorien vært totalfredet i Norge siden 1973 og er strengt beskyttet etter naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Ulven er også oppført som «kritisk truet» på Norsk rødliste, noe som innebærer at det er ekstremt høy risiko for at arten dør ut nasjonalt. I tillegg har Stortinget vedtatt at ulvene i ulvesonene skal ha sterkt vern, og at det er «høy terskel» for å gjøre unntak fra dette vernet. Det er kun snevre unntakstilfeller som åpner for dreping av ulv.

Skyting av ulv i ulvesonen er ikke konfliktdemping

Det finnes ikke hjemmel for ren bestandsdesimering av kritisk truet ulv i loven – det finnes kun hjemmel for å gjøre unntak fra strengt vern dersom helt konkrete vilkår er møtt. Departementet begrunnet skytingen av ulvene i Letjennaflokken med «andre offentlige interesser av vesentlig betydning» i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c.

NOAHs leder Siri Martinsen sier: «Staten har ikke vist at vilkårene i naturmangfoldloven er møtt i vår sak – de har brutt loven. I vedtaket om skyting av ulvene i ulvesonen ble «konfliktdemping» lagt frem som en «vesentlig offentlig interesse» – uten å ta hensyn til at flertallet i befolkningen er for ulv. Folk har en forventning om at ulvene i ulvesonene skal ha et sterkt vern slik man egentlig har vedtatt. Statens vedtak om skyting er ikke i tråd med Bernkonvensjonen eller naturmangfoldlovens formål om vern av truede arter. Det bygger dessuten også på helt feil faktum. Eksempelvis er flertallet for ulv i norsk natur, også i distriktene og i ulvesonen. Å skyte en hel ulvefamilie i ulvesonen på de 5% de skal ha sterkt vern, er det motsatte av konfliktdemping». NOAH peker også i saken på at konflikt dempes bedre ved andre tiltak som har mål om sameksistens med rovdyr, og at staten bryter loven ved å ikke velge disse.

Har ikke skyting av ulv akkurat vært oppe i Høyesterett?

Tidligere i år kom en høyesterettsdom om skyting av ulver utenfor ulvesonene, hvor WWF tapte mot staten. Siri Martinsen forklarer hvorfor disse sakene skiller seg fra hverandre: «Denne dommen sier ingenting om hvilke konsekvenser det får innenfor ulvesonen, at vern av ulv er såpass svakt utenfor. NOAHs sak adresserer vern av ulv innenfor ulvesonen – og peker på at staten ikke lenger praktiserer «høy terskel» for å gjøre unntak for strengt vern. Dermed bryter staten både Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og Stortingets vedtak om sonepolitikk».

NOAH er svært bekymret for den alvorlige utviklingen, hvor det ser ut til at skyting av ulver innenfor ulvesonen nå har blitt “normalen”, og det ikke skal noenting til før en flokk blir «plukket ut» for skyting. Dette bryter klart mot «strengt vern» og «høy terskel» for unntak. Det viser at NOAHs rettssak er viktigere enn noensinne, og er helt avgjørende for å forhindre at flere flokker i sonen blir skutt på sviktende og ugyldig grunnlag.

Høyesteretts dom var tragisk for ulvene og naturmangfoldet, da den i praksis legitimerer at Norge bare «bevarer» et kritisk truet dyr i bare 5% av landets areal. Men samtidig må dommen bety at vernet innenfor sonen er mye sterkere enn staten nå praktiserer: «NOAH mener at en klar konsekvens av denne dommen må være at beskyttelsen av ulv innenfor sonen blir desto sterkere – og i henhold til loven skal det allerede være sterkt vern. Det å legge så stor vekt på sonepolitikken som Høyesterett har gjort, styrker NOAHs sak for ulvene inne i sonen», sier Martinsen.

Følg rettssaken!

NOAH vil oppdatere hendelsene fra rettssalen hver dag i denne nettsaken. Følg med!

Vil man følge rettssaken digitalt kan man også det:

Meeting ID: 76594889
Meeting URI: 76594889@video.domstol.no
Guest PIN: 8289

Dag 1:

NOAHs advokater la frem de rettslige rammene for rovdyrforvaltnignen, og viste systematisk hvordan staten har brutt disse. Staten har ikke vist til noe «problem» som må løses ved «Letjenna-flokken», og har dermed vedtatt skyting av flokken på sviktende grunnlag. Måten staten har gjort vedtaket fører til at deler av loven gjøres meningsløs – og dette er selvsagt ikke i tråd med loven.

Staten begynte også sitt innledningsforedrag. NOAH oppfatter staten som uryddige i innledningsforedraget, og frykter at de vil prøve å skape mest mulig forvirring rundt sitt eget vedtak, i håp om at dommeren vil «gi opp» å rydde i de rettslige bruddene. NOAH reagerer også på at staten uttalte at det var «komisk» at NOAH omtaler vedtaket som «unntak fra det sterke vernet» som ulv er omfattet av. Dette er oppsiktsvekkende, da hele poenget med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven er å gi truede dyr vern – og desto mer truet, desto sterkere vern. Hvis skyting av ulv skal tillates, så må man ha hjemmel i naturmangfoldlovens § 18 – som nettopp er uttrykk for Bernkonvensjonens artikkel 9 som omtaler «unntak». Bernkonvensjonen art. 5 og 6 presiserer at vern selvsagt er hovedregelen: «Each Contracting Party shall take appropriate and necessary legislative and administrative measures to ensure the protection of the wild fauna species». Videre presiserer artikkel 9 at eventuell avliving av vernede dyr, er nettopp unntak: «Each Contracting Party may make exceptions (…)» – og disse unntakene kan kun gjøres på helt bestemte vilkår, som staten har sett bort i fra i vedtaket. Det er skremmende at staten omtaler det som «komisk» når NOAH korrekt definerer hovedregelen for lovverket (vern) og hva som er unntak (skyting).

NOAH-frivillige holdt også markering (med strenge smitteverntiltak) både utenfor Oslo Tingrett og Stortinget idag.

Dag 2:

Dagen begynte med at staten fortsatte sitt innlegg. De hevdet bl.a. at «negativ påvirkning på beitenæringen» i form av at de måtte omstille seg innenfor sonen (som jo er kjernen i sonepolitikken), kunne brukes i en «samlet vurdering» for å skyte ulv innenfor sonen – hvor ulven altså har prioritet. Dette er ganske oppsiktsvekkende, og skiller seg til og med fra begrunnelsen i selve vedtaket. Videre leste staten opp avisartikler om demonstrasjoner mot ulv for retten, og brukte feil tall om markeringer for ulv, noe som ga et inntrykk av at flere er mot ulv innfor ulv, stikk i strid med forskningen. Staten benyttet flere oppsiktsvekkende formuleringer som «Helgesen-gate» (med henblikk på statsråd Helgesen som faktisk fulgte loven da han avslo skyting i sonen) for å argumentere for at det er så mye «konflikt» rundt ulv, at det forsvarer å skyte dem. De beskrev også ulvesonen som «et sted man kan begrense bestanden», i motsetning til intensjonen med sonen som var å «prioritere» ynglende ulv.

Så kom NOAHs partsinnlegg fra Siri Martinsen. NOAH forklarte hvilke rettslige og faglige feil vi mener vedtaket er beheftet med. Vi forklarte at staten overser flertallsinteressene når de begrunner det å skyte ulv med «konflikt». Vi la frem utdrag fra over 60 personer i ulvesonen som hadde delt sine positive opplevelser med ulv, og forskning fra NINA som viser at flertallet også i ulvesonen er positive til ulv. Videre understreket vi at myndighetene ikke tar hensyn til næringsinteresser som er avhengige av levende ulv (dyrelivsturisme), og virker å prioritere beitenæring selv innenfor sonen der ulven i følge Stortinget skal være prioritert. Vi la frem grundig forskingsdokumentasjon på hva «konflikt» egentlig handler om og hvordan man løser den type «konflikt» staten begrunner skytingen av Letjenna med: Letjenna-ulvene forårsaket ikke noen konkret «skade» – og tiltak overfor ulvene (f.eks. skyting) var derfor meningsløst. Den «konflikten» staten bruker som begrunnelse er konflikt mellom grupper i samfunnet, og mellom noen grupper og staten. Dette kan ikke «løses» ved å skyte dyr, men ved konflikthåndtering, økt innsats for informasjon om hvorfor artsvern er viktig og satsing på tiltak som viser hvordan rovdyr er positivt både for økosystemet og kan være økonomisk positivt (dyrelivsturisme).

Denne dagen førte NOAHs advokater også flere vitner: Kjetil Skogen, samfunnsforsker ved NINA, forklarte seg om konflikt, og holdninger til ulv – eksempelvis hvordan det også er mange mennesker for ulv i ulvesonen. Skogen bor også i Letjenna-området, i tillegg til å forske på holdninger, og kunne fortelle at Letjenna-flokken ikke var «konfliktfylt», snarere tvert imot. To vitner forklarte seg også som innbyggere i ulvesonen: En gårdbruker som har gård i området, og forklarte at det var uproblematisk i forhold til Letjenna-flokken. Hun hadde 30-40 hester og mange hunder samtidig som Letjenna-flokken brukte området, og forklarte at det å ha en vokterhund som varslet var en god løsning for henne, og at hun opplevde det som positivt å ha ulvene i naturen der hun bor. Det andre vitnet var en jeger med jaktområde i nettopp Letjennas revir. Han forklarte seg om at han opplevde Letjenna-flokken som positivt, og at det var uproblematisk å endre jaktform til å ha hunden i bånd på elgjakt – han mente det også var bedre i forhold til mindre skadeskyting av elgen. Staten nevnte hensyn til  «løshundjakt» som del av grunnlaget for skyting, men NOAHs vitne viste at dette ikke burde være noen grunn. Han presiserte at det er hundeeiers eget ansvar å sørge for at hunden behandles på en trygg måte, når man jakter i ulverevir.

Dag 3:

Ulveforsker Petter Wabakken var NOAHs første vitne på dag 3. Han forklarte seg bl.a om at bestandsmålet ikke er faglig fundert, at det å skyte stabile flokker kan føre til mer konflikt og ustabilitet, at usikkerheten rundt bestanden blir stor med så liten populasjon som i Norge. Wabakken forklarte seg også om illegal jakt og det at den Sør-skandinaviske bestanden er svært utsatt for dette. Han forklarte at den skandinaviske bestanden fikk en knekk for noen år siden (fra å være i vekst frem til det), og at man nå er i en situasjon hvor justeringer opp og ned år for år ikke utgjør noen stor endring, men bestandens vekst er stagnert. Han påpekte også at man ikke kan si noe om trend år for år, men må se bestanden over flere år.

Neste vitne var Arie Trouwborst, forsker og jusseksepert på internasjonal miljørett. Han forklare seg om hvordan sone-politikk praktiseres i andre land sammenlignet med Norge. Det kom frem at Norge er et «unikt tilfelle» i forhold til å både utelukke ulv fra 95% av landet, og i tillegg skyte ulver innenfor den trange sonen de får lov til å være. Ingen andre land har en slik ordning; ulvesoner i de fleste  andre land er områder hvor ulven får særlig oppmerksomhet og beskyttelse, mens ulven samtidig får lov å eksistere i de øvrige deler av landet. Sverige og Finland har som Norge soner som nærmest ekskluderer ulv, men de er mye mindre enn i Norge, og Trouwborst uttrykte at selv disse var vanskelige å forsvare opp mot Bernkonvensjonen. Videre forklarte han at Bernkonvensjonen ikke har et rettslig system som gjør at de kan slå ned på brudd, og at de er veldig tilbakeholdne med å behandle saker som brudd. Derfor betyr det ikke at Norge følger Bernkonvensjonen, bare fordi det ikke er en sak mot Norge hos konvensjonen.

NOAH førte også et vitne til som bor i ulvesonen – i det som var Letjenna-reviret. Hun forklarte tydelig hvordan de fleste i området syntes Letjenna-flokken var uproblematisk, og flere satte også stor pris på dem. Videre gikk hun inn på hvordan de som er for ulv i ulvesonen blir usynliggjort i mediene, og oversett av myndighetene.

Til slutt vitnet Miljødirektoratets avdelingsleder på statens side. Han snakket om hvor mange ulv det er i Sverige og Norge, og nevnte utfordringene med illegal jakt. Staten spurte om «samarbeidet med Sverige» (som ikke er den type samarbeid som Bernkonvensjonen krever med felles mål for bevaring), og Miljødirektoratet fremstilte det som «tett og godt». Han uttalte at man «politisk behandler ulv litt forskjellig på norsk og svensk side» på grunn av «utfordring med beitedyr». Han snakket også mye om Elgå-ulven (genetisk viktig ulv), selv om det ikke er relevant for NOAHs sak (bortsett fra at det er relevant at man ikke har møtt forutsetningen for innvandring av ulv, som er relevant for bestandens overlevelse). Staten spør om man kan «fly inn» ulv fra Finland (som overhode ikke er relevant for NOAHs sak), og Miljødirektoratet forklarer at det vil være negativt for aksepten for ulv. Staten spør hvorfor Letjenna-flokken ble «valgt ut», og bekrefter dermed at det ikke var noen konflikt å løse i tilknytting til Letjenna, men at de ble «plukket ut» mer eller mindre tilfeldig. Det svarer Miljødirektoratet ikke på, han uttaler bare at de vurderer om bestandsmålet vil nås året etter skyting, og at hvis man «ligger over» så er ikke hver familiegruppe «så viktig». Han uttalte at hvis de skal «anbefale et revir fremfor et annet» for å skyte, så ser de på genetikk – men presiserte at det ikke var relevant for vedtaket om Letjenna. Han uttalte at Miljødirektoratet ikke gikk inn i vurderingen til nemnda rundt de andre to vilkårene (om § 18c var oppfylt og om det var andre mulige løsninger), og ikke vurderte om Letjenna var «spesielt problematisk». Tvert imot bekreftet han at «Letjenna» ikke var «problematiske». Han uttalte at man vil «fordele den byrden det er å ha ulv», men innrømmet at det er «en realitet at ledige områder fort blir rekolonisert» og at det «har med områdets egnethet å gjøre» og «det å ta ut et ulverevir har en kortvarig effekt og det nesten umiddelbart etablerer seg nye ulver i området». NOAHs advokat spør om Miljødirektoratet vet om det er andre hel-norske revirer enn Mangen-reviret som er intakte og reproduseredne etter de siste års jakt. Det kunne han ikke svare på, han uttalte at de er mer «opptatt av genetikk enn stabile revirer» og deres fokus er «bestandsmålet». Dommer spurte om Miljødirektoratets vurdering om «andre tilfredsstillende løsninger». Miljødirektoratet svarte at man bruker det i forhold til beitedyr (selv om det ikke gjøres utenfor ulvesonen og allerede er gjort innenfor ulvesonen hvor det ikke var dokumentert skade fra Letjenna-ulvene). Han svarte ikke på andre tilfredsstillende løsninger ift Letjenna-ulvene. Dommer spurte videre om konfliktdempende tiltak som f.eks. informasjon. Miljødirektoratet svarte kun generelt, og at de gir penger til «innkommende søknader» og «ny tilskuddsordning til kommuner med ulverevir» – igjen sa han ingenting om hvordan de hadde vurdert dette vilkåret i forhold til Letjenna-flokken.

Dag 4:

Dag 4, siste dag av rettssaken, la både NOAHs advokater og staten frem sine prosedyrer. Staten begynte dagen med å lese opp uttalelse fra Senterpartiets ordfører i Trysil som mener ulv er en «belastning».

Deretter begynte NOAHs prosedyre. Advokat Fleischer forklarte hvordan staten går på tvers av loven og konvensjonen ved å tilsidesette de konkrete vilkårene i loven og bare forholde seg til «bestandsmålet» (som ikke er nedfelt i loven, og desidert ikke som et grunnlag for å skyte kritisk truede dyr). Han forklarte også de rettslige rammene som må ha virkning for hva det betyr at terskelen for unntak fra vern i ulvesonen er «høy». Slik staten tolker loven blir flere av lovens vilkår meningsløse. NOAHs advokat påpekte også at man i realiteten opphever ulvesonen dersom det skal være såpass lett å skyte ulv også der. Land som har undertegnet Bernkonvensjnen må alltid velge tiltak med «least advers effect» i eventuell konflikt med truede dyr – det gjør ikke staten. NOAHs andre advokat, Nedberg, gikk konkret inn i selve vedtaket og viste hvorfor det er ugyldig på helt konkrete punkter – både i forhold til det rettslige og faktiske grunnlaget.

Staten sier i sin prosedyre sier at «bestandsmålet er ikke et selvstendig kriterium for felling» og at staten aldri har ment det, men fortsetter så å argumentere for at verneinteressene «har tapt» og at Stortinget sier at bestandsmålet skal være avgjørende og at de derfor kan legge hovedvekt nettopp på dette når de gjør vedtak om å skyte ulver på tross av sterkt vern. Staten sier videre at det er en «samlet totalpakke som samlet avveier alle interesser», og de mener at bestandsmålet i seg selv er en «interesseavveining» – men Stortingsmeldingen om ulv sier klart og tydelig at bestandsmålet «er satt lavt av hensyn til beitenæringen», altså kun én interesse. De uttaler  også at skyting må skje om «konflikten blir for stor», og de er «avhengig av å få meg seg alle». De mener bestandsmålet (altså 4-6 ynglinger, hvorav kun 3 må være i norske revir) «ivaretar interessen som NOAH fremmer om at flertallet vil bevare ulv i norsk natur». Staten snakker generelt om at man «kan» skyte ulv i ulvesonen, om bestandsmålet, soneforvaltning og om regional forvaltning og at det er «totalpakken» – men nevner ingenting konkret om grunnen til å skyte Letjenna-flokken. Samtidig som staten mener verneinteressene er ivaretatt av bestandsmålet – som jo først og fremst er satt lavt på grunn av beitenæringen – gjentar de flere ganger at «de som bor i ulvesonen» føler en «belastning» og at «totalpakken» innebærer at ulv skytes «når vi har overskudd av ulv over bestandsmålet». Til tross for at staten sier at de ikke ser bestandsmålet som et selvstendig kriterium for å skyte ulver, argumenterer de hardt for at det kun er bestandsmålet som gjelder. De sier videre at man også innenfor sonen kan vektlegge «belastningen for beitenæringen» ved at de har omstilt seg – altså hensikten med ulvesonen brukes som argument for å skyte ulv i ulvesonen. Staten sier at når bestandsmålet er oppnådd så er det «ikke behov for strengt vern» i sonen – til tross for at Stortinget har vært helt tydelig på det og at «høy terskel» for skyting av ulv var en forutsetning for ulvesonen ved opprettelse. Det er overraskende at regjeringsadvokaten og staten nå ser ut til å prøve å utmeisle en helt ny og naturfiendtlig politikk i rettssalen. De fremlegger ikke noen konkret grunner for at Letjenna-flokken var belastende, men staten mener at «ulvebestanden er en belastning» og at det kunne brukes til å skyte Letjenna. Om andre tilfredstillende løsninger, mente staten at man ikke trengte å vurdere andre løsninger fordi når man «først har bestemt seg for felling er det ikke lett å se andre løsninger» – en absurd sirkelargumentasjon som bekrefter at staten ser bort i fra vilkår om andre løsninger. Staten sier «vi kjører samme tilnærming» utenfor ulvesonen (hvor det nå etter Høyesteretts dom trolig ikke skal være ulv) og innenfor ulvesonen. Statens svar til at de ikke har dokumentert at Letjenna har ført til konflikt, var kun at de ikke trenger å dokumentere noe så lenge bestandsmålet er oppfylt.

I replikk satt NOAHs advokat Fleischers på plass flere av statens påstander, og bemerket at de gikk langt utover Stortingets uttalelser og ser bort i fra lovens vilkår.